Måtte ta uvillig abort, pga frykt

[AnonymBruker]

Jeg var gravid kommet til uke 16, jeg kjente på hele meg at jeg ville beholde. Men jeg hadde allerede et barn, jeg var i et forhold hvor jeg ble slått i magen med vilje og andre grusomheter. Jeg hadde BV på nakken. Jeg var "alene" mot så mye. Jeg sendte en søknad om abort i hemlighet, gråtkvalt ble den levert. Jeg reiste i hemlighet å tok aborten. Ble innlagt. Var alene under "hendelsen". Jeg ble bedt om å sette meg på do over skålen som skulle ta i mot den lille kroppen... 

Jeg har siden den dagen ignorert at det skjedde. Jeg holdt han, lillebror, en koden håndfull knupp med fingrer og tær... Jeg satt lenge før jeg la han i skålen og sa i fra at d var gjort. Fra den dagen har jeg "ignorert" hva jeg virkelig følte om det. Jeg ble iskald. Dette er 5 år siden. I dag er jeg frisk, litt iallefall mye bedre. Jeg kom meg ut av forholdet, oppsøkte hjelp og har gått til lege og DPS frem til i fjor høst. I går begynte et skikkelig savn. Eller en sorg. Jeg aner ikke hva det er. 

Jeg føler jg tok d rette valget for den lille uskyldige. Men først nå kjenner jeg på en så  inderlig hat meg selv følelse, savn og sorg etc... 

Men det er ikke lett og tillate dette så lenge etterpå.. har jeg lov å gråte nå, så lenge etterpå?

 

Anonymkode: 3d20d...f1c

[NewInTown]

Ja, gråt. God klem til deg ❤️

[Lorieen]

SELVFØLGELIG har du lov til det! ❤️

[Gjest HappyWaffle]

følelser rundt en abort er ikke noe du skal skamme deg over. Selvfølgelig har du lov til å kjenne på et savn etter noe som kunne ha vært 💕 gråt, vær sint, lei deg, hva enn du kjenner på. Det å stenge slike ting inne går stort sett ikke i lengden, hodet må få bearbeidet det, å dette kan komme på de rareste tidspunkt i livet 

[AnonymBruker]

❤️❤️

Anonymkode: d08fc...510

[AnonymBruker]

Jeg forstår dine følelser godt. Jeg måtte selv gjennom en «ufrivillig» senabort i uke 18, pga en ustabil og voldelig barnefar som ville gjort livet vårt til et helvete. Jeg sto og gråt foran nemda, og følte meg som det verste mennesket på jord.

For jeg ønsket meg så veldig min lille gutt, som jeg også fødte alene, men riktignok i en seng på sykehuset. Jeg har grått og hatet meg selv og sørget massivt, og fremdeles kan sorgen slå meg, selv om det er mange år siden allerede.

Men valget måtte bli som det ble. Allikevel har jeg rett til å gråte, og det har du også.

Sender deg en stor klem.

Anonymkode: a50c4...68e

[Apekatten]

❤️❤️

[AnonymBruker]

Stakkars deg

Anonymkode: 579ed...7e7

[Gjest Chroma]

Selvsagt har du rett til å sørge over barnet ditt. ❤️ 

Forstår deg så inderlig godt! Send meg gjerne en pm hvis du trenger å snakke. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

[AnonymBruker]

❤️❤️ 

Anonymkode: 3a495...419

[AnonymBruker]

❤️ Så utrolig vond opplevelse!

Men begge dere som har gjort dette forteller jo om en situasjon som er uholdbar - og alternativet hadde vært et helvete med en voldelig barnefar som høyst sannsynligvis hadde ødelagt for alle rundt seg.

Det er ufattelig urettferdig at et menneske kan ødelegge så mye, men dere tok jo et valg som var til det beste for dere selv (og det barnet du allerede har TS).

Det må jo være traumatisk og en stor sorg. Tusen klemmer til dere ❤️ 

Anonymkode: 39407...83a

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var gravid kommet til uke 16, jeg kjente på hele meg at jeg ville beholde. Men jeg hadde allerede et barn, jeg var i et forhold hvor jeg ble slått i magen med vilje og andre grusomheter. Jeg hadde BV på nakken. Jeg var "alene" mot så mye. Jeg sendte en søknad om abort i hemlighet, gråtkvalt ble den levert. Jeg reiste i hemlighet å tok aborten. Ble innlagt. Var alene under "hendelsen". Jeg ble bedt om å sette meg på do over skålen som skulle ta i mot den lille kroppen... 

Jeg har siden den dagen ignorert at det skjedde. Jeg holdt han, lillebror, en koden håndfull knupp med fingrer og tær... Jeg satt lenge før jeg la han i skålen og sa i fra at d var gjort. Fra den dagen har jeg "ignorert" hva jeg virkelig følte om det. Jeg ble iskald. Dette er 5 år siden. I dag er jeg frisk, litt iallefall mye bedre. Jeg kom meg ut av forholdet, oppsøkte hjelp og har gått til lege og DPS frem til i fjor høst. I går begynte et skikkelig savn. Eller en sorg. Jeg aner ikke hva det er. 

Jeg føler jg tok d rette valget for den lille uskyldige. Men først nå kjenner jeg på en så  inderlig hat meg selv følelse, savn og sorg etc... 

Men det er ikke lett og tillate dette så lenge etterpå.. har jeg lov å gråte nå, så lenge etterpå?

 

Anonymkode: 3d20d...f1c

Må jeg få opplyse deg og alle andre om at abort i uke 16. Gjøres i narkose og ikke over en toalettskål i våken tilstand? 

Anonymkode: 994d3...d58

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må jeg få opplyse deg og alle andre om at abort i uke 16. Gjøres i narkose og ikke over en toalettskål i våken tilstand? 

Anonymkode: 994d3...d58

Det er feil. Man føder på vanlig måte ved senabort. Man blir igangsatt. Utskrapning gjøres kun opptil uke 12 stort sett. (Og før det, så vil man også helst at man skal abortere ved medisinsk hjelp, dvs tabletter (igangsetting). 

Anonymkode: 58e9a...7db

[Ava Mae]

Du trenger virkelig virkelig hjelp til å takle disse følelsene ellers vil de forfølge deg resten av livet. Ta kontakt med fastlegen din for henvisning til psykolog som kan hjelpe deg. Det er helt naturlig at du føler det du føler, men dette er ikke tanker som du bør sitte på alene 🌹

[AnonymBruker]

Du setter din egen sorh først, men barnet født ville lidd enda mer. Du aner ikke hvor mange barn som ende opp på nav eller som ikke fungerere i samfunnet. Det er ikke verdt å leve som dysfuksjonell og annerledes

Anonymkode: 657d6...2f0

[AnonymBruker]

Takk dere jegjeg hadde også allerede den gang et barn fra før som også måtte prioriteres.. å leve i og komme seg ut av et voldelig forhold, være alenemor og gravid og måtte gjøre noe sånt.. det spiser meg opp om dagen. Jeg innser jo at jeg endelig, slipper garden litt.. jeg slet med konstant blødning i 8 mnd etter aborten. Tre ganger var jeg inn for etterskrapning.. så det ble noe som virkelig tok på kroppen i tilleg til psyken. 

Det var utrolig bare det å skrive om dette.. jeg har aldri fortalt det til noen. borbortsett fra han jeg var med. 2 år etter bruddet kom saken min opp i rettsak. Jeg anmeldte han til slutt. Da satt han å lo av meg og brukte aborten mot meg. Stakkars han som ble frarøvet retten til og bli en voldelig far liksom.. 

Jeg vant!

Og først nå.. MANGE år senere kjenner jeg at jeg gir slipp. Gir slipp på den evige styrke om å late som om at alt er bra. Kampen om å være god nok mor, kampen om livet, kampen om å finne seg selv igjen. Kampen om hemlighetene. jeg har klart det..  jeg har fortsatt full omsorg for det ene barnet jeg har og barnet er i beste velstand, jeg vil nok aldri bli mor igjen.. det skremmer livet av meg bare tanken på og bli gravid igjen. 

Det føles utrolig lettende å endelig akseptere at dette er min fortid og nå kan jeg og lufte det ut. Selv om jeg holder meg anonym her, er det pga angsten for å være helt åpen. En dag kanskje. En dag.. ❤❤❤❤ takk dere ❤❤❤

Anonymkode: 3d20d...f1c

[Biloba]

På 12.6.2019 den 20.49, AnonymBruker skrev:

Må jeg få opplyse deg og alle andre om at abort i uke 16. Gjøres i narkose og ikke over en toalettskål i våken tilstand? 

Anonymkode: 994d3...d58

Da har du din informasjon fra et annet land enn Norge. I Usa gjøres senaborter i narkose langt ut i svangerskapet, men i Norge skal man ikke langt over uke 12 før igangsetting av fødsel er det eneste alternativet man får.