Eksistensiell krise?

[AnonymBruker]

Jeg har levd i en eksistensiell krise helt fra jeg var barn. En bunnløs sorg jeg prøver å late som ikke er der, og jeg knekker når den kommer til overflaten. 

Noen som har hatt eksistensiell krise? Hva gikk den ut på hos dere? Hva følte dere? Noen som vil dele erfaringer?

Anonymkode: 9e279...10d

[AnonymBruker]

Hva legger du i eksistensiell krise? Jeg har opplevd eksistensiell angst, som bl.a. går ut på at jeg kan få angst av å tenke på universet, døden, livet og alt dette ubegripelige rundt oss. Dette kan i perioder freake meg helt ut. Men jeg aner jo ikke om det er noe slikt du tenker på, da det er lite detaljer i innlegget ditt.

Anonymkode: 26881...5a7

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva legger du i eksistensiell krise? Jeg har opplevd eksistensiell angst, som bl.a. går ut på at jeg kan få angst av å tenke på universet, døden, livet og alt dette ubegripelige rundt oss. Dette kan i perioder freake meg helt ut. Men jeg aner jo ikke om det er noe slikt du tenker på, da det er lite detaljer i innlegget ditt.

Anonymkode: 26881...5a7

Angst knyttet til separasjon, sorg knyttet til tilhørighet 

Anonymkode: 9e279...10d

[AnonymBruker]

Hei!

Håper det går bra med deg og at du har kommet deg over dette ❤️

Jeg vet ikke akkurat hvordan din eksistensiell krise er, men jeg kan skrive litt om hvordan jeg selv har det.

Det har vel bygd seg opp over det siste året, men slo ut i full blomst for ca. 2 måneder siden.

Jeg har alltid hatt en idé om hvordan livet mitt skulle bli. Jeg hadde en idé om jeg skulle bety noe for verden. Jeg vet at det høres litt hvem-tror-du-at-du-er-aktig, men det er ikke sånn jeg mener det. Men uansett: så for meg at jeg skulle bety noe for verden. Hva det skulle være har forandret seg da. Og det ga meg på mange måter en forklaring på hvorfor jeg var meg, hvorfor jeg eksisterte og hvorfor jeg eksisterte akkurat nå. 

Men så har jeg forstått at livet mitt kommer til å bli helt gjennomsnittlig. Og gjennomsnittlig er egentlig helt greit, men det fører til at jeg ikke har svaret på disse tingene lengre. Min «sannhet» og fundament eksistensen har på mange måter raknet fullstendig.

Alt kan på en måte ikke være så tilfeldig. Dette har ført til at spørsmål om min egen eksistens og eksistensen til alt og alle tar opp mesteparten av tankene mine.

- Hvorfor lever jeg når jeg bare skal dø og ikke huske noe uansett?

- Jeg kan sitte på bussen og se på alle menneskene der og tenke: «Selv om jeg aldri hadde blitt født hadde denne bussen og alle disse menneskene vært her uansett, men jeg hadde ikke visst det». Og tanken på å aldri skulle ha blitt født fører til så mye angst, akkurat som kroppen kjemper for å overleve. Men poenget er at jeg hadde jo aldri visst at jeg ikke eksisterte hvis jeg ikke ble født, og derfor er både tanken og angsten tåpelig, men uansett.

Føler meg som en fremmed i verden.

Det fører til mye ubehagelighet i både hode og kropp. Sov en periode dårlig, men akkurat det har gått over. Håper tankene forsvinner snart, men jeg vet ikke hvordan. Leter desperat etter meningen med mitt liv og grunnen til at akkurat jeg er her på jorden akkurat nå, men så langt har jeg ikke funnet noen.

Skulle ønske jeg ikke hadde kapasiteten til å reflektere over egen eksistens og dens mening.

 

Anonymkode: 0195d...b03