Jeg er upersonlig og kald.

[AnonymBruker]

Som overskriften sier: Jeg er upersonlig og kald.

Jeg har vanskelig for å skape relasjoner med andre mennesker og klarer ikke knytte bånd til noen. Jeg liker ikke å snakke om meg selv og mitt liv til andre, og unngår å gjøre dette til kollegaer med mindre de spør. Det faller meg ikke naturlig å snakke om mine planer for helga/ferien, opplevelser jeg har hatt, meninger jeg har eller om min familie. Å skulle snakke om slike personlige ting til kollegaer eller i det hele tatt personer jeg anser som venner (uten at jeg klarer å kjenne at jeg er glad i "vennene" mine!), føles rett og slett svært ukomfortabelt og unaturlig. 

Føler at alt jeg gjør er et eneste stort skuespill. Smiler og ler selv om jeg ikke er glad og ikke synes ting er morsomt. Ting som "alle andre" (i hvert fall tilsynelatende) synes er morsomt. Føler ikke at jeg er glad i noen, føler ikke at jeg trenger noen. Føler at jeg er en fæl person som ingen liker, en som aldri kommer til å få kjæreste.

Har ingen "bestevenn", ingen å reise på ferie med, ingen å ha med på hyttetur, ingen å i det hele tatt finne på noe med på fritiden. Fritiden min er min private tid. Aldri hatt kjæreste. For øvrig aldri opplevd å få oppmerksomhet fra det motsatte kjønn.

Følelseslivet mitt er flatt, uten at jeg er deprimert på noen måte. Jeg er bare ikke glad, mens "alle" rundt meg tilsynelatende er det. Er det noe galt med meg? "Alle" er så positive, full av energi, sosiale og godt humør, mens jeg må fake alle dette for å i det minste passe inn litt. 

Har vanskelig for å føle med andre mennesker. Kollegaer kan fortelle meg om familiemedlemmer som har dødd, er syke etc. Og alle sier "kondolerer", uttrykker sin medfølelse, mens jeg kjenner ingen følelser overhodet. Hvorfor føler jeg ingenting? Synes selvsagt ikke det er morsomt at noens familiemedlemmer er døde/syke, men jeg klarer ikke å føle noe og jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg. Hvorfor føler jeg ikke?

Hater når folk klemmer meg, jeg blir utilpass og det hele føles falskt. Men jeg klemmer selvsagt tilbake og later som om jeg ikke har noe imot en klem. 

Kjenner jeg er skikkelig sliten av dette. Dette evigvarende skuespillet. Faller meg ikke naturlig å spørre hva noen har gjort i helga, om noen har hatt det fint på ferie, om planer de har etc. Selv deler jeg aldri noe personlig fra mitt liv med mindre jeg "må" (dvs. når folk spør meg om noe). Jeg har ikke fortalt mine kollegaer om familiemedlemmer som har dødd eller er syke, for eksempel. Ser ingen hensikt i å dele slikt. 

Jeg leser nyhetene, leser om den ene tragedien etter den andre. Og sitter igjen med ingenting. Ikke en eneste liten følelse.

Bodde i kollektiv med fem andre (ufrivillig). Det var slitsomt å måtte spille dette skuespillet også i eget hjem. Klarte ikke å bli venn med noen av dem selv om jeg bodde der i et helt år. De fleste la jeg ikke til som venn på FB engang, og de jeg la til (eller rettere sagt, de som la meg til), har jeg i ettertid slettet som venn fordi det hele føltes ubehagelig. Følte meg invadert når jeg bodde i kollektiv, og ønsket å slette disse menneskene fra livet mitt så snart som jeg flyttet ut derfra.

Synes svært mange ord som brukes er klisjé. Kunne ikke brydd meg mindre om kroppspress, "mangfold" osv., synes det hele er svært uinteressant og det vekker ingenting hos meg.

Ønsker rett og slett å vite om dette betyr at det kan være noe galt med meg, eller om noen bare er sånn uten at noe er galt. Har vært sånn så lenge jeg kan huske. Er det noe jeg går glipp av, noe jeg ikke klarer å forstå som "alle" andre forstår? Er det mulig å endre på det i så fall, slik at jeg også kan forstå dette samspillet som andre ser ut til å forstå?

Anonymkode: 891ff...c86

[AnonymBruker]

Jeg skumleste, og ja, det kan høres ut som noe er "galt". Har du vært til utredning, hvis dette hemmer deg så mye i hverdagen at det går seg utover livskvaliteten så bør du få sjekket hva det kan være.
Hvordan var oppveksten? 
En del av det du nevner virker til å være innen autismespekteret. Jeg er selv til sjekk for dette nå, for det er en helsikkes lidelse. Men jeg er glad i noen jeg da...men jeg skulle ønske jeg ikke hadde evnen til å forelske meg, for jeg føler ikke jeg er status nok eller bra nok for mennene jeg liker. 

Jeg har selv bodd i kollektiv, gikk greit med menn (er kvinne), ble et helvete når vi bare var kvinner! Jeg ble såklart hakkekyllingen.

Anonymkode: 09700...79c

[AnonymBruker]

Høres ut som om du kanskje er litt deprimert?

Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsene dine, som f.eks at det er unaturlig å dele masse om en selv og privatlivet på jobb, har vanskelig for å få venner, at jeg generelt har lite følelser "til overs" for folk jeg ikke har et nært forhold til og at jeg ikke engasjerer meg i ting jeg ikke føler angår eller interesserer meg. Jeg mener at dette er innenfor normalen – noen er mer tilbaketrukket og private enn andre. Og å føle masse følelser for folk man knapt kjenner tror jeg egentlig veldig få gjør, det er nok mest for å være høflig at man kondolerer og uttrykker medfølelse. 

At du ikke føler noen mening med livet synes jeg derimot kan være et tegn på depresjon. Depresjon er ikke nødvendigvis bare at man har lyst til å dø, det kan også være likegyldighet, slik som i ditt tilfelle. Tror uansett du kan ha mye å vinne på å snakke om dette med psykolog.

Anonymkode: 7cb8a...312

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skumleste, og ja, det kan høres ut som noe er "galt". Har du vært til utredning, hvis dette hemmer deg så mye i hverdagen at det går seg utover livskvaliteten så bør du få sjekket hva det kan være.
Hvordan var oppveksten? 
En del av det du nevner virker til å være innen autismespekteret. Jeg er selv til sjekk for dette nå, for det er en helsikkes lidelse. Men jeg er glad i noen jeg da...men jeg skulle ønske jeg ikke hadde evnen til å forelske meg, for jeg føler ikke jeg er status nok eller bra nok for mennene jeg liker. 

Jeg har selv bodd i kollektiv, gikk greit med menn (er kvinne), ble et helvete når vi bare var kvinner! Jeg ble såklart hakkekyllingen.

Anonymkode: 09700...79c

Har ikke vært til utredning. Har gått til psykolog, men klarte ikke dele noe personlig med ham heller. Så etter et par år innså jeg at jeg aldri kom til å klare å dele noe om meg selv på et dypere plan, det er for ubehagelig, så da kan jeg like godt slutte. Ser han har skrevet er at jeg kan ha personlighetsforstyrrelse, men at det var for tidlig å stille noen diagnose (var 16-17 år på det tidspunktet). Han har også skrevet at det er mistanke om Asperger syndrom, men det ble skrevet da jeg var 14 år, og ble aldri nevnt igjen. Så vil tro han la det vekk. 

Oppveksten min var grei den. Kranglet mye med andre barn og var nok kjent for å være sjefete, sutrete og vanskelig. På skolen ble jeg til tider plaget og behandlet dårlig. 

Er forresten 20 år (jente). 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som om du kanskje er litt deprimert?

Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsene dine, som f.eks at det er unaturlig å dele masse om en selv og privatlivet på jobb, har vanskelig for å få venner, at jeg generelt har lite følelser "til overs" for folk jeg ikke har et nært forhold til og at jeg ikke engasjerer meg i ting jeg ikke føler angår eller interesserer meg. Jeg mener at dette er innenfor normalen – noen er mer tilbaketrukket og private enn andre. Og å føle masse følelser for folk man knapt kjenner tror jeg egentlig veldig få gjør, det er nok mest for å være høflig at man kondolerer og uttrykker medfølelse. 

At du ikke føler noen mening med livet synes jeg derimot kan være et tegn på depresjon. Depresjon er ikke nødvendigvis bare at man har lyst til å dø, det kan også være likegyldighet, slik som i ditt tilfelle. Tror uansett du kan ha mye å vinne på å snakke om dette med psykolog.

Anonymkode: 7cb8a...312

Er (som regel) ikke lei meg og opplever ikke at livet er direkte meningsløst. Utelukker dog ikke at jeg er deprimert, men i så tilfelle har jeg vært deprimert i minst seks år. Er ikke det lenge? Burde ha gått over?

TS.

 

Anonymkode: 891ff...c86

[AnonymBruker]

Hvordan var foreldrene dine når du vokste opp var de emosjonelt fraværende feks, som i å vise lite følelser og avvise dine behov/følelser? Jeg vokste opp slik og føler meg utrolig distansert fra andre mennesker følelsesmessig og når jeg må vise følelser så syntes jeg det er kunstig og tillært, faller meg ikke naturlig. Dette har med oppveksten min å gjøre. Jeg har rett og slett undertrykt mine følelser og blitt litt selvutslettende i omgang med andre fordi jeg ikke vil bli skuffet sim jeg ofte ble i barndommen når jeg alltid ble avfeid når jeg viste følelser. Så hvordan dine foreldre møtte deg når du vokste opp kan ha noe med hva du har lært deg å gjøre i relasjon med andre. 

Anonymkode: 49ab4...3f3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har ikke vært til utredning. Har gått til psykolog, men klarte ikke dele noe personlig med ham heller. Så etter et par år innså jeg at jeg aldri kom til å klare å dele noe om meg selv på et dypere plan, det er for ubehagelig, så da kan jeg like godt slutte. Ser han har skrevet er at jeg kan ha personlighetsforstyrrelse, men at det var for tidlig å stille noen diagnose (var 16-17 år på det tidspunktet). Han har også skrevet at det er mistanke om Asperger syndrom, men det ble skrevet da jeg var 14 år, og ble aldri nevnt igjen. Så vil tro han la det vekk. 

Oppveksten min var grei den. Kranglet mye med andre barn og var nok kjent for å være sjefete, sutrete og vanskelig. På skolen ble jeg til tider plaget og behandlet dårlig. 

Er forresten 20 år (jente). 

Er (som regel) ikke lei meg og opplever ikke at livet er direkte meningsløst. Utelukker dog ikke at jeg er deprimert, men i så tilfelle har jeg vært deprimert i minst seks år. Er ikke det lenge? Burde ha gått over?

TS.

 

Anonymkode: 891ff...c86

Jeg gikk også til psykolog som tenåring, men såpass ung ante jeg ikke alvoret. Er nå nesten sur for at de ikke engasjerte seg mer og så alvoret. Så jeg lot det gå. Fullførte videregående, gikk på fhs, fikk meg jobber.

MEN, problemet med det sosiale har gjentatt seg og gjentatt seg alle steder jeg har flyttet. 
Også i arbeidslivet. 

For nesten et år siden nå gikk jeg til fastlegen og fikk henvisning. Deretter samtaler hos dps, test hvor de kunne mistenke diagnoser. Psykose, Asperger og ADD oppdaget. Ble sendt til spesialister på psykose, og fikk dette utelukket heldigvis. 
Nå gjenstår Asperger og ADD. Men ikke før i august dessverre. Jeg har falt ut av arbeidslivet. Depresjonen blri verre. Er værsyk så nå som været er fint har det vært bedre dager. Jeg stabler ved og gjør ting som trengs i hjemmet.

Men jeg sier bare det kan bli svært farlig om du bare lar dette gå. Jeg skulle hatt det fiikset for lenge siden, men må nå bruke tiden jeg var på vei opp på å snakke med psykologer og være ulykkelig. Ser bare livet går forbi. 
 

Anonymkode: 09700...79c

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan var foreldrene dine når du vokste opp var de emosjonelt fraværende feks, som i å vise lite følelser og avvise dine behov/følelser? Jeg vokste opp slik og føler meg utrolig distansert fra andre mennesker følelsesmessig og når jeg må vise følelser så syntes jeg det er kunstig og tillært, faller meg ikke naturlig. Dette har med oppveksten min å gjøre. Jeg har rett og slett undertrykt mine følelser og blitt litt selvutslettende i omgang med andre fordi jeg ikke vil bli skuffet sim jeg ofte ble i barndommen når jeg alltid ble avfeid når jeg viste følelser. Så hvordan dine foreldre møtte deg når du vokste opp kan ha noe med hva du har lært deg å gjøre i relasjon med andre. 

Anonymkode: 49ab4...3f3

De var nok emosjonelt fraværende, ja. Fikk aldri klem av mine foreldre og de sa aldri at de er glad i meg.

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk også til psykolog som tenåring, men såpass ung ante jeg ikke alvoret. Er nå nesten sur for at de ikke engasjerte seg mer og så alvoret. Så jeg lot det gå. Fullførte videregående, gikk på fhs, fikk meg jobber.

MEN, problemet med det sosiale har gjentatt seg og gjentatt seg alle steder jeg har flyttet. 
Også i arbeidslivet. 

For nesten et år siden nå gikk jeg til fastlegen og fikk henvisning. Deretter samtaler hos dps, test hvor de kunne mistenke diagnoser. Psykose, Asperger og ADD oppdaget. Ble sendt til spesialister på psykose, og fikk dette utelukket heldigvis. 
Nå gjenstår Asperger og ADD. Men ikke før i august dessverre. Jeg har falt ut av arbeidslivet. Depresjonen blri verre. Er værsyk så nå som været er fint har det vært bedre dager. Jeg stabler ved og gjør ting som trengs i hjemmet.

Men jeg sier bare det kan bli svært farlig om du bare lar dette gå. Jeg skulle hatt det fiikset for lenge siden, men må nå bruke tiden jeg var på vei opp på å snakke med psykologer og være ulykkelig. Ser bare livet går forbi. 
 

Anonymkode: 09700...79c

Har tenkt tanken på å gå til psykolog igjen, og bestilte faktisk time hos fastlege for å be om henvisning. Men klarte ikke å forklare ham hva han skulle skrive i henvisningen. Fastlegen sa han trenger flere opplysninger osv. og jeg kjente at det klarer jeg ikke. Selv om jeg skjønner at han skrive konkret hva jeg trenger hjelp med. Men det er vanskelig når problemstillingene ikke er så konkrete og rett frem. Så endte opp med å ikke bestille ny time etter det. 

TS

Anonymkode: 891ff...c86

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De var nok emosjonelt fraværende, ja. Fikk aldri klem av mine foreldre og de sa aldri at de er glad i meg.

Har tenkt tanken på å gå til psykolog igjen, og bestilte faktisk time hos fastlege for å be om henvisning. Men klarte ikke å forklare ham hva han skulle skrive i henvisningen. Fastlegen sa han trenger flere opplysninger osv. og jeg kjente at det klarer jeg ikke. Selv om jeg skjønner at han skrive konkret hva jeg trenger hjelp med. Men det er vanskelig når problemstillingene ikke er så konkrete og rett frem. Så endte opp med å ikke bestille ny time etter det. 

TS

Anonymkode: 891ff...c86

hva med å vise han hva du skriver her da? evt skriv ned på et papir hvordan det er, hvis du har så sinnsykt problem med å prate. 
Du kan brenne inne i kroppen din om du går med dette. For min del falt jeg utenfor arbeidslivet, selv om jeg behandlet meg selv som en maskin som tok overtid, jobbet på fridagene mine osv. Det smalt.
Nå skammer jeg meg. Tør ikke ut blandt folk for de spør hva jeg driver med. høres ut som en person uten ambisjoner i det hele tatt, der jeg sier "nææææh, er hjemme da...vet ikke hva jeg skal bli" osv osv... 😛 

Anonymkode: 09700...79c

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

hva med å vise han hva du skriver her da? evt skriv ned på et papir hvordan det er, hvis du har så sinnsykt problem med å prate. 
Du kan brenne inne i kroppen din om du går med dette. For min del falt jeg utenfor arbeidslivet, selv om jeg behandlet meg selv som en maskin som tok overtid, jobbet på fridagene mine osv. Det smalt.
Nå skammer jeg meg. Tør ikke ut blandt folk for de spør hva jeg driver med. høres ut som en person uten ambisjoner i det hele tatt, der jeg sier "nææææh, er hjemme da...vet ikke hva jeg skal bli" osv osv... 😛 

Anonymkode: 09700...79c

Er jo personlig å skulle vise ham det jeg har skrevet her også da. Men du har kanskje rett i at jeg bør prøve psykolog igjen. 

TS.

Anonymkode: 891ff...c86

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg har Asperger syndrom. Det kan være et hav av andre årsaker til at du har det slik du har det, men siden det har vært mistenkt AS før og personlighetsforstyrrelse (typisk tilleggsdiagnose ved AS. Spesielt om man ikke har blitt fanget opp og fått rett hjelp og/eller har hatt foreldre som ikke har vært slik de burde). 

 

Anonymkode: c9108...218

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg har Asperger syndrom. Det kan være et hav av andre årsaker til at du har det slik du har det, men siden det har vært mistenkt AS før og personlighetsforstyrrelse (typisk tilleggsdiagnose ved AS. Spesielt om man ikke har blitt fanget opp og fått rett hjelp og/eller har hatt foreldre som ikke har vært slik de burde). 

 

Anonymkode: c9108...218

Stoppet hvis før jeg skulle..  

Siden det har vært mistenkt før så er det veldig lurt å ta opp den tråden igjen. Å åpne deg opp for behandler er da helt nødvendig, men det fine med utredning er at du får masse konkrete spørsmål framfor å bare fritt skulle fortelle hvordan du har det og fungerer. Så kan du ta med det du har skrevet her til legen og si du ønsker utredning så har du kommet lang vei allerede. 

Anonymkode: c9108...218