Et godt liv som nykter?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har vært rusmisbruker, men som har klart å få et godt liv i etterkant? Hva var det som hjalp? 

Er nykter selv nå, men med flere psykiske lidelser som her hadde før rusen kom i bildet, lite nettverk og et hav av vonde følelser så er det vanskelig. Jeg er trøtt av livet. Noen ganger føler jeg at jeg kun har to valg. Begynne å ruse meg igjen eller dø. Men det er jo ikke noen gode alternativ akkurat. 

Anonymkode: d5194...963

[Krakilsk]

Ja! 

Først og fremst, gratulerer! Du er nå i ferd med å få livet tilbake!

Hvordan er livssituasjonen din ellers? Har du kontakt med familie og evt rusfrie venner? Har du et ok sted å bo?

For meg hjalp det å finne tilbake til familie og barndomsvenner, samtidig som jeg flyttet til et nytt sted hvor jeg var unna miljøet. Det fant jeg meg en jobb, renhold i vikariat, og det var helt perfekt. Etter å ha vært rusmisbruker er kroppen gjerne ganske utslitt, så det er alfa og omega å komme igang med fysisk aktivitet, og da helst noe som oppholder hodet litt samtidig. 

Det kan hjelpe masse å kjøre seg ut fysisk!

Får du hjelp med dine psykiske vansker?

Ønsker deg lykke til, jeg har idag vært rusfri i 10 år, og har på den tiden fått høyere utdanning, nære gode venner og giftet meg. Jeg tenker sjeldent på min fortid,. 

[AnonymBruker]

Jeg er eksknarker. Holdt på i 15 år på kjøret. Typ Plata-og-hospits-heroin-og-hypper-junkie. Vært nykter i 13 år nå. Livet er greit nok. Jeg sliter, og kommer alltid til å slite med med det som førte meg ut i rusen, men har et liv som er verdt å leve. Noen få venner, mann og barn. Og en haug av interesser, heldigvis. Jeg har trua på at du kan klare deg og få deg et godt liv. Det er et helt annet fokus på f.eks. traumer som underliggende årsak til rusproblemer enn i min tid. Jeg må innrømme at jeg er bitter for at det tok så mange år å få hjelp for dette. Men, som sagt dette burde være enklere nå. Lykke til!

P.s.: Jeg ble nykter uten å ha en eneste venn eller noe familie som støtte. Flytta mye rundt som barn (barnevernsbarn) og hadde så store atferdsproblemer at ingen ville ha noe med meg å gjøre av de som ikke havna på kjøret. Og familien min ødela meg, så har kun sporadisk kontakt med et-par stk. 

Anonymkode: cf48f...6cb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Krakilsk skrev:

Ja! 

Først og fremst, gratulerer! Du er nå i ferd med å få livet tilbake!

Hvordan er livssituasjonen din ellers? Har du kontakt med familie og evt rusfrie venner? Har du et ok sted å bo?

For meg hjalp det å finne tilbake til familie og barndomsvenner, samtidig som jeg flyttet til et nytt sted hvor jeg var unna miljøet. Det fant jeg meg en jobb, renhold i vikariat, og det var helt perfekt. Etter å ha vært rusmisbruker er kroppen gjerne ganske utslitt, så det er alfa og omega å komme igang med fysisk aktivitet, og da helst noe som oppholder hodet litt samtidig. 

Det kan hjelpe masse å kjøre seg ut fysisk!

Får du hjelp med dine psykiske vansker?

Ønsker deg lykke til, jeg har idag vært rusfri i 10 år, og har på den tiden fått høyere utdanning, nære gode venner og giftet meg. Jeg tenker sjeldent på min fortid,. 

Åh. Så fint å lese. Jeg gleder meg på dine vegne. 

Jeg har akkurat flyttet inn i ny leilighet og har grei kontakt med mamma og pappa. Lite kontakt med søsken. Føler meg uansett veldig avkoblet på en måte. Føler meg ikke bedre av å være med dem. Dessverre. Har bare en rusfri venn her i byen. Så har jeg er par til, men de bor ikke i Norge en gang..  

Jeg har vært rusfri i ca seks måneder. Trener nesten hver dag, men det er alt jeg klarer. Kroppen min er som du sier helt utmattet og på grunn av psykiske problemer så er jeg helt arbeidsufør. Jeg er heldig hvis jeg greier å jobbe bare litt i framtiden. 

Har mye oppfølging av psykiatrien. Har til og med egen behandler på akuttposten da jeg er såpass syk at jeg trenger regelmessig innleggelse. 

Jeg har bare ikke noen god livskvalitet med alle plagene mine. I tillegg venter jeg på en rettsak mot min eks som nesten tok livet av meg og det er nok en stor fallgruve for meg. Hver gang han kontakter meg så får jeg økning av traumeplagene mine. Måtte senest i dag ringe politiet og informere om at han har kontaktet meg igjen. 

Synes hele hverdagen er så vond og alt går ut på å holde ut og holde ut..  

Har lyst på hund, men har ikke råd til det. 

Anonymkode: d5194...963

[Krakilsk]

Det høres da unektelig ut som en stor ulempe at han ikke har gitt slipp på deg! Kan tenke meg at det er vanskelig å komme seg videre før rettssaken og slikt er tilbakelagt. Men det klarer du! Har du overlevd rusmisbruk, og vært nykter i 6mnd så klarer du også å stå i dette! Selv liker jeg å tenke tilbake på de verste tingene jeg opplevde (av typen å bli hjemløs, misbrukt, manipulert og psykoser) og finner en slags lettelse over at uansett hva så blir det aldri så ille igjen! Har du vært rusmisbruker så har du vært i helvetet. 

Når man slutter med stoff så tar det tid for hjernen å gjenfinne kjemisk balanse, det har du sikkert allerede fått erfart og blitt forklart. I mitt tilfelle utløste det en kraftig hypomani (helt på grensen til det maniske), og det var kanskje hell i uhell for meg da. I ditt tilfelle er det kanskje grunnen til at du føler deg avkoblet? Selv om du ikke føler det hjelper å være med dem nå, så kan det være viktig. Det kan hjelpe deg å finne grobunn i en ny tilværelse. Jeg kan bare tenke meg hvor tøft det må være å bare skulle holde ut! Men samtidig så gjør du det jo, og kanskje er det fordi du vet at alt på en måte kommer til å forandre seg før eller siden?

Det blir lettere. 

Har du noen hobbyer? Noe du drev med før du begynte å ruse deg? 

Hunder er fantastiske! Men ja, det koster mye. Kanskje kan du komme i kontakt med hundeeiere som bor nær deg? De fleste av oss med hund er åpne for og glade til for å få litt turavlastning innimellom. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er eksknarker. Holdt på i 15 år på kjøret. Typ Plata-og-hospits-heroin-og-hypper-junkie. Vært nykter i 13 år nå. Livet er greit nok. Jeg sliter, og kommer alltid til å slite med med det som førte meg ut i rusen, men har et liv som er verdt å leve. Noen få venner, mann og barn. Og en haug av interesser, heldigvis. Jeg har trua på at du kan klare deg og få deg et godt liv. Det er et helt annet fokus på f.eks. traumer som underliggende årsak til rusproblemer enn i min tid. Jeg må innrømme at jeg er bitter for at det tok så mange år å få hjelp for dette. Men, som sagt dette burde være enklere nå. Lykke til!

P.s.: Jeg ble nykter uten å ha en eneste venn eller noe familie som støtte. Flytta mye rundt som barn (barnevernsbarn) og hadde så store atferdsproblemer at ingen ville ha noe med meg å gjøre av de som ikke havna på kjøret. Og familien min ødela meg, så har kun sporadisk kontakt med et-par stk. 

Anonymkode: cf48f...6cb

Så flink du har vært som har kommet deg opp og fram! Det er vel dessverre få rusavhengige som ikke vil slite med livet i all framtid, men noen har det definitivt verre enn andre. Høres ut som at du har hatt det tøft. 

Det er så rart, for i rusbehandlingen er det lite fokus på dette med traumer og diverse. I alle fall har de vært forsiktig med å behandle alt jeg sliter med. Har følt de har vært redd for å "poke the bear". Min psykiatriske historikk og hvor alvorlig det kan bli når jeg blir for dårlig har gjort at de nesten bare har fokusert på å få meg stabilisert. Så skal jeg liksom begynne med alt dette når jeg er ferdig i rusbehandling. Jeg er på vei ut og er mer og mer hjemme nå. Så det nærmer seg slutt på behandlingen jeg i dag faktisk, har vært i i åtte måneder. 

Jeg er også redd for å åpne opp lokket. For jeg kjenner hvor skjørt alt enda er. Det skal ikke mer til enn at jeg er ekstra sliten før selvmordstankene kommer tilbake. 

1 time siden, Krakilsk skrev:

Det høres da unektelig ut som en stor ulempe at han ikke har gitt slipp på deg! Kan tenke meg at det er vanskelig å komme seg videre før rettssaken og slikt er tilbakelagt. Men det klarer du! Har du overlevd rusmisbruk, og vært nykter i 6mnd så klarer du også å stå i dette! Selv liker jeg å tenke tilbake på de verste tingene jeg opplevde (av typen å bli hjemløs, misbrukt, manipulert og psykoser) og finner en slags lettelse over at uansett hva så blir det aldri så ille igjen! Har du vært rusmisbruker så har du vært i helvetet. 

Når man slutter med stoff så tar det tid for hjernen å gjenfinne kjemisk balanse, det har du sikkert allerede fått erfart og blitt forklart. I mitt tilfelle utløste det en kraftig hypomani (helt på grensen til det maniske), og det var kanskje hell i uhell for meg da. I ditt tilfelle er det kanskje grunnen til at du føler deg avkoblet? Selv om du ikke føler det hjelper å være med dem nå, så kan det være viktig. Det kan hjelpe deg å finne grobunn i en ny tilværelse. Jeg kan bare tenke meg hvor tøft det må være å bare skulle holde ut! Men samtidig så gjør du det jo, og kanskje er det fordi du vet at alt på en måte kommer til å forandre seg før eller siden?

Det blir lettere. 

Har du noen hobbyer? Noe du drev med før du begynte å ruse deg? 

Hunder er fantastiske! Men ja, det koster mye. Kanskje kan du komme i kontakt med hundeeiere som bor nær deg? De fleste av oss med hund er åpne for og glade til for å få litt turavlastning innimellom. 

Ja, det er tungt. Og jeg er stadig vekk redd han. Når jeg hører tunge skritt bak meg så blir jeg anspent med en gang. Det er ett år og fire måneder siden jeg fikk han ut av livet mitt (og vi var bare sammen i 4 uker, men jammen rakk han å gjøre alvorlig skade) og politiet kom og hentet alle tingene hans og satt han i varetekt. Likevel lar han meg fortsatt ikke være. Han er besatt av meg. 

Det høres ut som en god måte å tenke på det. Jeg bare klarer det ikke. Når jeg tenker på framtiden så er det bare sort. Og masse redsel for hvordan det vil gå med meg. Rusen var krykken min for alt som var så vondt. Jeg har ikke krykken min lenger, så jeg må lære meg å uten. 

Jeg har også vært hypoman, men for det meste bare dypt deprimert. Nå er jeg for det meste avstengt fordi jeg makter ikke å face det. Jeg holder ut fordi jeg en gang pleide å være en god mor. Så ble jeg kjempesyk og suicidal og etter flere mislykkede forsøk ble rusen min måte å tåle å leve. Nå har de fått meg litt tilbake. Annen hver helg har jeg de hos meg i noen timer. Vi har ikke begynt med overnatting enda, men vi har begynt i alle fall. De kan jo bare ikke miste meg på nytt. Helt ærlig hadde jeg ikke orket mer hvis det ikke var for at jeg ikke ønsker for mine barn at de skal miste sin mor. Jeg ser jo hvor glade de er i meg. I lang tid trodde jeg de hadde det best uten meg. Nå vet jeg bedre enn som så. Jeg ble syk og måtte flytte de til far før jeg begynte å ruse meg. Så de har aldri sett meg ruset eller i bakrus. Likevel har jeg jo sviktet dem. Det er tungt å leve med. 

Hobbyer før jeg begynte å ruse meg var livet som mor, trening og hunden jeg og min samboer hadde. Hobbyen min var å overleve i et forhold hvor jeg ble mishandlet i årevis. Jeg vet ikke hvordan det er å leve et normalt liv. For det har jeg aldri gjort. Var tenåring da jeg møtte far til mine barn. Slet allerede da psykisk, men han skulle vise seg å være en som kom til å ødelegge meg fullstendig. 

Nå vet jeg ikke om jeg noen gang vil bli i stand til å ha ungene boende hos meg. Jeg tåler Ingenting. Tre timer sammen med ungene og jeg er helt ferdig.. 

Jeg har så lyst til å ha det ok. Jeg trenger ikke være lykkelig, men hvor er nøkkelen til å ha det ok? Tror ikke jeg har hatt det ok noen gang i livet mitt. Er født med en diagnose og sårbarhet for andre psykiske lidelser. Så har oppvekst og etter hvert det mangeårige forholdet til den mannen ødelagt meg helt. 

Jeg får ofte høre av de som er i hjelpeapparatet at jeg er utrolig sterk og at det på mange måter ikke er rart at jeg til slutt knuste i tusen biter og ble drevet ut i tungt rusmisbruk. Ofte føler jeg at jeg ikke kan fikses, men jeg er nå enda på jorda her og jeg skal kjempe til jeg ikke klarer det mer. 

Anonymkode: d5194...963

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Så flink du har vært som har kommet deg opp og fram! Det er vel dessverre få rusavhengige som ikke vil slite med livet i all framtid, men noen har det definitivt verre enn andre. Høres ut som at du har hatt det tøft. 

Det er så rart, for i rusbehandlingen er det lite fokus på dette med traumer og diverse. I alle fall har de vært forsiktig med å behandle alt jeg sliter med. Har følt de har vært redd for å "poke the bear". Min psykiatriske historikk og hvor alvorlig det kan bli når jeg blir for dårlig har gjort at de nesten bare har fokusert på å få meg stabilisert. Så skal jeg liksom begynne med alt dette når jeg er ferdig i rusbehandling. Jeg er på vei ut og er mer og mer hjemme nå. Så det nærmer seg slutt på behandlingen jeg i dag faktisk, har vært i i åtte måneder. 

Jeg er også redd for å åpne opp lokket. For jeg kjenner hvor skjørt alt enda er. Det skal ikke mer til enn at jeg er ekstra sliten før selvmordstankene kommer tilbake. 

Ja, det er tungt. Og jeg er stadig vekk redd han. Når jeg hører tunge skritt bak meg så blir jeg anspent med en gang. Det er ett år og fire måneder siden jeg fikk han ut av livet mitt (og vi var bare sammen i 4 uker, men jammen rakk han å gjøre alvorlig skade) og politiet kom og hentet alle tingene hans og satt han i varetekt. Likevel lar han meg fortsatt ikke være. Han er besatt av meg. 

Det høres ut som en god måte å tenke på det. Jeg bare klarer det ikke. Når jeg tenker på framtiden så er det bare sort. Og masse redsel for hvordan det vil gå med meg. Rusen var krykken min for alt som var så vondt. Jeg har ikke krykken min lenger, så jeg må lære meg å uten. 

Jeg har også vært hypoman, men for det meste bare dypt deprimert. Nå er jeg for det meste avstengt fordi jeg makter ikke å face det. Jeg holder ut fordi jeg en gang pleide å være en god mor. Så ble jeg kjempesyk og suicidal og etter flere mislykkede forsøk ble rusen min måte å tåle å leve. Nå har de fått meg litt tilbake. Annen hver helg har jeg de hos meg i noen timer. Vi har ikke begynt med overnatting enda, men vi har begynt i alle fall. De kan jo bare ikke miste meg på nytt. Helt ærlig hadde jeg ikke orket mer hvis det ikke var for at jeg ikke ønsker for mine barn at de skal miste sin mor. Jeg ser jo hvor glade de er i meg. I lang tid trodde jeg de hadde det best uten meg. Nå vet jeg bedre enn som så. Jeg ble syk og måtte flytte de til far før jeg begynte å ruse meg. Så de har aldri sett meg ruset eller i bakrus. Likevel har jeg jo sviktet dem. Det er tungt å leve med. 

Hobbyer før jeg begynte å ruse meg var livet som mor, trening og hunden jeg og min samboer hadde. Hobbyen min var å overleve i et forhold hvor jeg ble mishandlet i årevis. Jeg vet ikke hvordan det er å leve et normalt liv. For det har jeg aldri gjort. Var tenåring da jeg møtte far til mine barn. Slet allerede da psykisk, men han skulle vise seg å være en som kom til å ødelegge meg fullstendig. 

Nå vet jeg ikke om jeg noen gang vil bli i stand til å ha ungene boende hos meg. Jeg tåler Ingenting. Tre timer sammen med ungene og jeg er helt ferdig.. 

Jeg har så lyst til å ha det ok. Jeg trenger ikke være lykkelig, men hvor er nøkkelen til å ha det ok? Tror ikke jeg har hatt det ok noen gang i livet mitt. Er født med en diagnose og sårbarhet for andre psykiske lidelser. Så har oppvekst og etter hvert det mangeårige forholdet til den mannen ødelagt meg helt. 

Jeg får ofte høre av de som er i hjelpeapparatet at jeg er utrolig sterk og at det på mange måter ikke er rart at jeg til slutt knuste i tusen biter og ble drevet ut i tungt rusmisbruk. Ofte føler jeg at jeg ikke kan fikses, men jeg er nå enda på jorda her og jeg skal kjempe til jeg ikke klarer det mer. 

Anonymkode: d5194...963

Start med helt enkle små mål. Og om du trener og går i skog og mark får du mye gratis helsefordeler av det. Mindfulness høres så fancy ut, men det er bare et ord for å være tilstedet her og nå, fremfor i angsten for angsten, angsten pga ting som har skjedd eller angsten for hva framtida vil bringe.  Øv masse på dette. Om du er i Oslo har man egne yogagrupper for eksnarkomane, fotballturneringer, selvhjelpsgrupper. Er usikker på hva som finnes av grupper ellers i landet. 

Anonymkode: cf48f...6cb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Start med helt enkle små mål. Og om du trener og går i skog og mark får du mye gratis helsefordeler av det. Mindfulness høres så fancy ut, men det er bare et ord for å være tilstedet her og nå, fremfor i angsten for angsten, angsten pga ting som har skjedd eller angsten for hva framtida vil bringe.  Øv masse på dette. Om du er i Oslo har man egne yogagrupper for eksnarkomane, fotballturneringer, selvhjelpsgrupper. Er usikker på hva som finnes av grupper ellers i landet. 

Anonymkode: cf48f...6cb

Jeg har prøvd mindfullness, men jeg klarer det ikke for det trigger meg så jeg får angstanfall. Men jeg spiller på et gatefotballag og det synes jeg er veldig fint. Så får jeg min type mindfullness av løpeturer. 

Det er det jeg føler er så vanskelig. Jeg har gått tom for ideer til hva jeg kan prøve ut fra hva jeg har kapasitet og helse til. Derfor føler jeg meg nok ganske motløs for tiden. Det er noe som bygger seg opp inni meg og jeg frykter at hvis det får fortsette å bygge seg videre opp så knekker jeg helt sammen igjen, men jeg har ikke funnet noen metode for å stanse det. Behandlere og andre som følger meg opp ser ikke ut til å helt få taket på hva det er jeg mener/Vet ikke hvordan de kan hjelpe meg med det. Jeg sier jeg føler meg som en tikkende bombe. Eller et tog i full fart uten verken bremser eller nødbrems. Hjelp meg! Men så vet de ikke hva eller hvordan. Jeg vet det ikke selv heller. Bortsett fra krykken min da. Det desarmerer bomben eller stopper toget midlertidig. Fram til det ikke går mer. Jeg kan åpenbart ikke begynne å bruke krykken min igjen. Det er jo ikke det jeg vil, men i desperate stunder forsvinner fornuften. 

Anonymkode: d5194...963