Han ødela meg psykisk..

[AnonymBruker]

Er 31 år og lever nå et nokså normalt liv med ny mann(vært sammen i 8år, så ikke ny i den grad). Har en sønn på 10år med en annen mann, han er kom jeg meg heldigvis bort før det var for sent. Litt om hvordan alt begynte; Jeg var 20år da jeg ble gravid for andre gang, dvs jeg tok beklageligvis abort da jeg for første gang ble gravid som 19-åring. Årsaken til det var et tøft og turbulent forhold jeg hadde med en mann som var hele 20år eldre enn meg, jeg ville få han til å roe sinnet sitt før vi evt skulle få barn. Aldersforskjellen på 20 år var mye i den unge alderen jeg var i. 

Da jeg ble gravid gangen etter, beholdt jeg selvsagt det. Jeg klarte ikke å ta abort igjen. Imens jeg var gravid skjedde det fæle ting som jeg den dag idag sliter med (tror jeg). Han hadde en dominant holdning til meg som jeg nesten ble vant til å leve med. Den ene kvelden da han hadde drukket alkohol, ble han plutselig illsint på meg som var gravid og sårbar. Trengte igrunnen bare mye bekreftelse og det endte den ene gangen opp endte tilslutt med at han kastet meg bort til sengen. Han reiv opp bh-en min og t-shorta jeg hadde på meg. Jeg ble livredd for babyen i magen og meg selv såklart så jeg løp ut midt på natta og hylgråt. Så tilbake til vinduet, da stod han klistrettil vinduet med et forferdelig blikk jeg aldri glemmer. Jeg var sikker på han skulle drepe meg. Jeg var ikke mer enn 3mnd på vei, så ingen kunne se at jeg var gravid.

En politipatrulje stoppet og lurte på om alt var greit, de så jo at jeg var lei meg. Jeg klarte ikke å si sannheten, å sa jeg gråt fordi "typen slo opp med meg". Jeg lot de kjøre avgårde. Etter det sov jeg over hos ei venninne. Jeg gikk såklart tilbake til far til barnet og vi fortsatte alt. Han lovte det aldri skulle skje igjen, men det sinnet hans fortsatte. Han fortsatte med å dytte meg og skjelle meg ut etter noter, helst når han drakk. 

Dette sitter så dypt at jeg om nettene bråvåkner og hiver etter pusten, har mareritt om at jeg blir drept. Jeg kan si at jeg våkner i panikk hver eneste natt! Min nåværende samboer roer meg og stryker meg, så jeg får roet meg noen hakk. 

Så er spm, er jeg psykisk ødelagt av dette? Har han ødelagt meg eller kan det være skyldfølelse for aborten som gjorde dette? Har aldri gått til psykolog, men burde nok hatt det. Har klart å bearbeide ting som er skjedd alene. Ingen i familien min vet noe om dette. Det sitter jo helt klart i meg. Han har i tillegg til dette klart å nesten ta fra meg omsorgen for barnet vårt, han taklet ikke at jeg fikk meg ny kjæreste. Det endte heldigvis greit. Noen som har opplevd noe lignende? Jeg føler det alltid vil sitte et vondt minne, jeg aldri får bort. Det er så slitsomt. Er ellers ei positiv og glad jente. Utdannet meg som helsefagarbeider og har nå fått et barn til med han nye. Merker at jeg får grøss nedover ryggen med tanke på vold i forhold. Enkelte vil ha "badass", som jeg le tiltrukket av før. Nå er det så motsatt som det kan bli. Ingenting er bedre enn en snill og varm mann. Godt man lærer i livet.

☺🤞

 

Anonymkode: 5435e...df9

[AnonymBruker]

Slike ting kan sitte i. Jeg har vært i et forhold med sterk psykisk mishandling i 9 år hvor jeg også ble truet på jevnlig basis til å ha sex med han. Har også vært i et 4 uker gammelt forhold hvor jeg ble banket helseløs, dratt etter håret, så holdt han meg fysisk fast og dopet meg ned, og voldtok meg sannsynligvis når jeg var bevisstløs.. Og han har brutt seg inn hos meg to ganger, brutt kontakt og besøksforbudet mange ganger og senest for noen dager siden kontaktet han meg igjen så jeg måtte si fra til politiet. Voldsalarm har jeg også. 

Og ja jeg kan definitivt si at disse har ødelagt meg. Jeg slet før jeg ble sammen med min eks gjennom ni år, men han har gradvis ødelagt meg fullstendig psykisk. Han som har banket meg opp og terrorisert meg har gitt meg angst og traume-plager. Jeg aner ikke hvordan man kommer seg på beina. Jeg ble kjempesyk og sluttet helt å fungere da kroppen min til slutt kapitulerte. Inn og ut av psykiatrien og alt det der. 

Men det er lurt å snakke om og sette ord på. Så du burde kanskje søke hjelp? 

Anonymkode: a1f85...8f7

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er 31 år og lever nå et nokså normalt liv med ny mann(vært sammen i 8år, så ikke ny i den grad). Har en sønn på 10år med en annen mann, han er kom jeg meg heldigvis bort før det var for sent. Litt om hvordan alt begynte; Jeg var 20år da jeg ble gravid for andre gang, dvs jeg tok beklageligvis abort da jeg for første gang ble gravid som 19-åring. Årsaken til det var et tøft og turbulent forhold jeg hadde med en mann som var hele 20år eldre enn meg, jeg ville få han til å roe sinnet sitt før vi evt skulle få barn. Aldersforskjellen på 20 år var mye i den unge alderen jeg var i. 

Da jeg ble gravid gangen etter, beholdt jeg selvsagt det. Jeg klarte ikke å ta abort igjen. Imens jeg var gravid skjedde det fæle ting som jeg den dag idag sliter med (tror jeg). Han hadde en dominant holdning til meg som jeg nesten ble vant til å leve med. Den ene kvelden da han hadde drukket alkohol, ble han plutselig illsint på meg som var gravid og sårbar. Trengte igrunnen bare mye bekreftelse og det endte den ene gangen opp endte tilslutt med at han kastet meg bort til sengen. Han reiv opp bh-en min og t-shorta jeg hadde på meg. Jeg ble livredd for babyen i magen og meg selv såklart så jeg løp ut midt på natta og hylgråt. Så tilbake til vinduet, da stod han klistrettil vinduet med et forferdelig blikk jeg aldri glemmer. Jeg var sikker på han skulle drepe meg. Jeg var ikke mer enn 3mnd på vei, så ingen kunne se at jeg var gravid.

En politipatrulje stoppet og lurte på om alt var greit, de så jo at jeg var lei meg. Jeg klarte ikke å si sannheten, å sa jeg gråt fordi "typen slo opp med meg". Jeg lot de kjøre avgårde. Etter det sov jeg over hos ei venninne. Jeg gikk såklart tilbake til far til barnet og vi fortsatte alt. Han lovte det aldri skulle skje igjen, men det sinnet hans fortsatte. Han fortsatte med å dytte meg og skjelle meg ut etter noter, helst når han drakk. 

Dette sitter så dypt at jeg om nettene bråvåkner og hiver etter pusten, har mareritt om at jeg blir drept. Jeg kan si at jeg våkner i panikk hver eneste natt! Min nåværende samboer roer meg og stryker meg, så jeg får roet meg noen hakk. 

Så er spm, er jeg psykisk ødelagt av dette? Har han ødelagt meg eller kan det være skyldfølelse for aborten som gjorde dette? Har aldri gått til psykolog, men burde nok hatt det. Har klart å bearbeide ting som er skjedd alene. Ingen i familien min vet noe om dette. Det sitter jo helt klart i meg. Han har i tillegg til dette klart å nesten ta fra meg omsorgen for barnet vårt, han taklet ikke at jeg fikk meg ny kjæreste. Det endte heldigvis greit. Noen som har opplevd noe lignende? Jeg føler det alltid vil sitte et vondt minne, jeg aldri får bort. Det er så slitsomt. Er ellers ei positiv og glad jente. Utdannet meg som helsefagarbeider og har nå fått et barn til med han nye. Merker at jeg får grøss nedover ryggen med tanke på vold i forhold. Enkelte vil ha "badass", som jeg le tiltrukket av før. Nå er det så motsatt som det kan bli. Ingenting er bedre enn en snill og varm mann. Godt man lærer i livet.

☺🤞

 

Anonymkode: 5435e...df9

Men hvorfor ble du gravid igjen med samme mann når du visste at han ikke var stabil? Og hvorfor kunne du ikke tatt abort igjen, eller vært mer forsiktig ? Han er jo overhodet ikke god og skjønner ikke åssen man kan bli gravid med sånt søppel. Skjønner heller ikke at du gikk tilbake. Selv hadde jeg blokkert vedkommende overalt og gjemt meg. Også plutselig så finner du en mann som vil dele livet med deg osv. Høres veldig fiktivt ut. Da de fleste ikke vil ha forhold, familie osv fordi de ikke klarer det eller kan tilby det...

Anonymkode: 828ee...317

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor ble du gravid igjen med samme mann når du visste at han ikke var stabil? Og hvorfor kunne du ikke tatt abort igjen, eller vært mer forsiktig ? Han er jo overhodet ikke god og skjønner ikke åssen man kan bli gravid med sånt søppel. Skjønner heller ikke at du gikk tilbake. Selv hadde jeg blokkert vedkommende overalt og gjemt meg. Også plutselig så finner du en mann som vil dele livet med deg osv. Høres veldig fiktivt ut. Da de fleste ikke vil ha forhold, familie osv fordi de ikke klarer det eller kan tilby det...

Anonymkode: 828ee...317

For noe bull! Du vet åpenbart ikke hva destruktive og voldelige forhold kan gjøre med en person. Det finnes det derimot masse forskning på. 

Kom deg ned fra hesten din. 

Anonymkode: a1f85...8f7

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor ble du gravid igjen med samme mann når du visste at han ikke var stabil? Og hvorfor kunne du ikke tatt abort igjen, eller vært mer forsiktig ? Han er jo overhodet ikke god og skjønner ikke åssen man kan bli gravid med sånt søppel. Skjønner heller ikke at du gikk tilbake. Selv hadde jeg blokkert vedkommende overalt og gjemt meg. Også plutselig så finner du en mann som vil dele livet med deg osv. Høres veldig fiktivt ut. Da de fleste ikke vil ha forhold, familie osv fordi de ikke klarer det eller kan tilby det...

Anonymkode: 828ee...317

Jeg var ung. Hadde det vært idag, så hadde jeg dratt med det første. Han var veldig flink til å komme gråtende tilbake til meg og jeg ble svak. For meg virket det som han i perioder var psykotisk, for så normal igjen. Forholdet mellom oss idag er helt ok og han har ny kone. Alikavel glemmer jeg aldri hvor hissig han var. 

Jeg har fint klart å gå videre i livet og fungerer fint. Håper det går fint uansett, selvom jeg ikke går og aldri gått til psykolog. Er redd for senskader om man ikke tar slike ting opp. Jeg fikser som regel slike bearbeidelser selv. 

Anonymkode: 5435e...df9