Hvor arvelig er lav utdannelse/kunnskap/hva man oppnår?

[AnonymBruker]

Jeg er glad i hele familien min, det er bare det at jeg analyserer hvorfor ting ble som det ble. 
Jeg legger merke til at ingen i familien har høyere utdannelse, men noen av de tjener veldig bra likevel. 
Mamma har alltid vært litt "fattig". Hun er fra en søskenflokk men det er alltid hun som har kjørt den styggeste bilen, aldri tatt meg med på ferie og vært avhengig av en mann for at vi skulle kunne reise på ferie.

Jeg slet på skolen, og når jeg spurte hjemme så skjønte hun aldri. Hvor dum kan man være? 

Så fikk jeg interesse for en del høyere studier, men det jeg ikke visste fra før var at man måtte ha skyhøyt snitt for å komme inn.
Men mamma var alltid mer der at "velg noe som det ikke er så mye lesestoff i, du sliter jo med konsentrasjonen" "velg det du føler for" osv.

Noen ganger har vi møtt gamle kjenninger av henne som tok høy utdannelse og bosatte seg i byene. Dette var i sommerferiene og jeg husker jeg satt med enorm mindreverdighetsfølelse når vi måtte reise tidlig og ikke kunne være med på så mye da vi brukte hele dagen på å kjøre hjem igjen, fordi hun flyttet tilbake til der hun vokste opp etter den korte utdannelsen sin. Så kjedelig et menneske! 
Alt var liksom urealistisk i hennes verden. Vi levde hele livet på det jævla stedet hennes, og var på veldig korte ferier. Hun fantes ikke internasjonal og kjent med andre kulturer. Fordi hun ser alt som en fare. 

Nå føler jeg meg litt slik selv. Føler alt er urealistisk. At jeg kanskje må ha lave ambisjoner for å bli lykkelig. Med det mener jeg å legge drømmene på hylla og bli kjedelig som mamma. Isolere meg på et lite sted jeg er kjent osv. 

Er det veldig vanskelig å ha høye amibjsoner om resten av familien hadde lav/tok det trygge? 


 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

Dette skjønner jeg ikke helt. Hvorfor tror du at du blir lykkelig av å bli som din mor? Hva mener du med at du føler alt er urealistisk? Hvorfor mener du at du ikke kan ta opp fag på vgs og studere det du vil? Hva er det som stopper deg? 

Anonymkode: 9a537...821

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette skjønner jeg ikke helt. Hvorfor tror du at du blir lykkelig av å bli som din mor? Hva mener du med at du føler alt er urealistisk? Hvorfor mener du at du ikke kan ta opp fag på vgs og studere det du vil? Hva er det som stopper deg? 

Anonymkode: 9a537...821

Jeg er rett og slett for dum for studier. Kommer til å ta mange mange år å bli psykolog nå. Ikke mptiverende lenger. Det finnes andre muligheter..

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

Du har vel samme personlighet som din mor da, ikke skyld på henne for at du har bestemt deg for å ikke klare studier. 

Anonymkode: 94a93...f6c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har vel samme personlighet som din mor da, ikke skyld på henne for at du har bestemt deg for å ikke klare studier. 

Anonymkode: 94a93...f6c

Nå nei, jeg er ikke motivert nok nå til å bli det nå pga lengden på studiet. 
Men jeg fikk aldri hjelp på solen heller. Hun skjønte faen meg aldri leksene mine.
Hun visste ikke hva det lønte seg å gjøre på skolen, vilken retning og hva som var mulighetene.

Men hvordan bli man kvitt personligheten sin? jeg har alltid hatet min. Selv om jeg prøver ting mamma aldri ville gjort så går det galt. Hun er veldig skeptisk til fremmede, holder seg kun til de hun kjenner fra barndommen av og evt de fra samme sted. 
Jeg er dessverre litt slik selv. jeg er skeptisk til alle jeg møter utenom, men det resulterer også i at jeg ikke får særlig med venner. HATER at vi er slik ekstremt kjedelige. Så hvordan slutte å være som sin mor? 
Skrekken er å bli like kjedelig. Noe så lite spennende og lave ambisjoner. 
Folk har jo feriehus i utlandet og blir kjent med folk der. Folk tar utdannelse i utlandet.. og her går moren min og holder seg til gamle trakter hele livet sitt.. 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå nei, jeg er ikke motivert nok nå til å bli det nå pga lengden på studiet. 
Men jeg fikk aldri hjelp på solen heller. Hun skjønte faen meg aldri leksene mine.
Hun visste ikke hva det lønte seg å gjøre på skolen, vilken retning og hva som var mulighetene.

Men hvordan bli man kvitt personligheten sin? jeg har alltid hatet min. Selv om jeg prøver ting mamma aldri ville gjort så går det galt. Hun er veldig skeptisk til fremmede, holder seg kun til de hun kjenner fra barndommen av og evt de fra samme sted. 
Jeg er dessverre litt slik selv. jeg er skeptisk til alle jeg møter utenom, men det resulterer også i at jeg ikke får særlig med venner. HATER at vi er slik ekstremt kjedelige. Så hvordan slutte å være som sin mor? 
Skrekken er å bli like kjedelig. Noe så lite spennende og lave ambisjoner. 
Folk har jo feriehus i utlandet og blir kjent med folk der. Folk tar utdannelse i utlandet.. og her går moren min og holder seg til gamle trakter hele livet sitt.. 

Anonymkode: cf8f7...5c4

Du styrer faktisk livet ditt selv og kan ikke skylde på din mor for at du er som du er. Min mor hjalp heller aldri meg og har ikke ambisjoner i det hele tatt. Jeg har høy utdannelse og drar på turer til utlandet og gjør alt jeg vil. Om du er redd for å bli som din mor er det bare å ta den utdanningen du vil og reise til utlandet som du vil og ha de hobbyene du vil. 

Anonymkode: 9a537...821

[Hartroa]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå nei, jeg er ikke motivert nok nå til å bli det nå pga lengden på studiet. 
Men jeg fikk aldri hjelp på solen heller. Hun skjønte faen meg aldri leksene mine.
Hun visste ikke hva det lønte seg å gjøre på skolen, vilken retning og hva som var mulighetene.

Men hvordan bli man kvitt personligheten sin? jeg har alltid hatet min. Selv om jeg prøver ting mamma aldri ville gjort så går det galt. Hun er veldig skeptisk til fremmede, holder seg kun til de hun kjenner fra barndommen av og evt de fra samme sted. 
Jeg er dessverre litt slik selv. jeg er skeptisk til alle jeg møter utenom, men det resulterer også i at jeg ikke får særlig med venner. HATER at vi er slik ekstremt kjedelige. Så hvordan slutte å være som sin mor? 
Skrekken er å bli like kjedelig. Noe så lite spennende og lave ambisjoner. 
Folk har jo feriehus i utlandet og blir kjent med folk der. Folk tar utdannelse i utlandet.. og her går moren min og holder seg til gamle trakter hele livet sitt.. 

Anonymkode: cf8f7...5c4

Dessverre er det slik at vi arver mye av vårt opphav. Har foreldre høy utdannelse, så får ofte barna det også. Det samme gjelder det sosiale livet, nettopp fordi man tar etter sine foreldre og man blir lært opp. Noe ligger kanskje også i genene våre.

Men!!!!

Man kan bryte ut av et slikt mønster. Du kan bestemme deg for at du vil ta høyere utdannelse. Mulig det vil ta litt lenger tid, men den som gir seg har tapt. 

Du kan også velge å bli en mer sosial person. Du kan velge å bruke fritiden din på meningsfulle oppgaver og på den måten knytte nye bånd og være mer sosial.

Så du må ikke bli som din mor. Du kan velge din vei for livet. Kanskje du vil møte på noen utfordringer, men det er du som er herre over ditt liv!

Lykke til!! 

[Jojo jojo]

Vet du, ting blir ikke  bedre enn h å du gjør det til selv. Er du negativ og tror du ikke klarer noe, så er faktisk sjansen for at det skjer. Du har ansvar for ditt eget liv.

Det er ikke for alle å være skoleflink og reise eller gjøre alt, man velger jo selv hva man ønsker. Moren din har nok gjort det hun kunne. 

[AnonymBruker]

Første bud er å gjøre noe annet med saken enn å skrive utallige foruminnlegg om det...

Anonymkode: b38c0...42b

[AnonymBruker]

Du kan bli annerledes enn moren din og få deg et helt annerledes liv. Ja, det vil være krevende, men det er oppnåelig. Søk hjelp, støtte et eller annet sted. Du fortjener det du ønsker deg i livet, men det kommer ikke gratis for deg som for mange som har et enkelt utgangspunkt.

Anonymkode: 3ae7f...3d4

[Mæn40]

Veien du har gått, kan du ikke gjøre noe med, men veien du skal gå, er helt opp til deg.

[AnonymBruker]

Mamma har gått videregående, barne og ungdomsarbeider. Biologisk far ingen utdanning. Stefar tok yrkesskole. Lillebror utdannet elektriker, jeg er utdannet pedagog bachelor mangler ett år før master, lillesøster går ingeniør på bachelor nivå. Vi har fått oppmuntring til å velge det vi vil og støtte der det trengs. Så min erfaring er at det ikke har så mye å si hva slags utdanning foreldre tar, men det har mye å si i hvilken grad foreldre er tilstedet og hvilken holdning de har. 

Jeg var selv drit lei av skole og egentlig et barn ingen hadde så store håp for i fremtiden fra 9klasse tom vg2 Men det snudde seg heldigvis. 

Anonymkode: f51f9...230

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mamma har gått videregående, barne og ungdomsarbeider. Biologisk far ingen utdanning. Stefar tok yrkesskole. Lillebror utdannet elektriker, jeg er utdannet pedagog bachelor mangler ett år før master, lillesøster går ingeniør på bachelor nivå. Vi har fått oppmuntring til å velge det vi vil og støtte der det trengs. Så min erfaring er at det ikke har så mye å si hva slags utdanning foreldre tar, men det har mye å si i hvilken grad foreldre er tilstedet og hvilken holdning de har. 

Jeg var selv drit lei av skole og egentlig et barn ingen hadde så store håp for i fremtiden fra 9klasse tom vg2 Men det snudde seg heldigvis. 

Anonymkode: f51f9...230

Så fint.

men det er ikke for alle det snur seg. Og jeg har ingen interesse for noe på en måte. Ikke som man kan tjene penger på.

 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Jojo jojo skrev:

Vet du, ting blir ikke  bedre enn h å du gjør det til selv. Er du negativ og tror du ikke klarer noe, så er faktisk sjansen for at det skjer. Du har ansvar for ditt eget liv.

Det er ikke for alle å være skoleflink og reise eller gjøre alt, man velger jo selv hva man ønsker. Moren din har nok gjort det hun kunne. 

njaa... hun har alltid klaget over at hun ikke føler hun har råd, at hun ikke er så fri til å reise mye..fordi hun har valgt å få barn OG fordi hun bor veldig langt ut i huttiheita, så det tar tid å penger å planlegge en reise bare til et annet sted.

 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mamma har gått videregående, barne og ungdomsarbeider. Biologisk far ingen utdanning. Stefar tok yrkesskole. Lillebror utdannet elektriker, jeg er utdannet pedagog bachelor mangler ett år før master, lillesøster går ingeniør på bachelor nivå. Vi har fått oppmuntring til å velge det vi vil og støtte der det trengs. Så min erfaring er at det ikke har så mye å si hva slags utdanning foreldre tar, men det har mye å si i hvilken grad foreldre er tilstedet og hvilken holdning de har. 

Jeg var selv drit lei av skole og egentlig et barn ingen hadde så store håp for i fremtiden fra 9klasse tom vg2 Men det snudde seg heldigvis. 

Anonymkode: f51f9...230

Det er tydelig at det finnes en sammenheng mellom foreldres utdannelse og karakterer på videregående, som er grunnlaget for inntak for videre utdanning. Fordelen i Norge er at alle kan studere, uansett bakgrunn og foreldrene sine økonomi. Ser du på andre land som ikke har det systemet vi har i Norge, er mye større sammenheng mellom folk som tar utdanning og foreldrene sin bakgrunn. 

Anonymkode: c99cf...9ec

[Morgenrøden]

Du er der du er i livet som en følge av hvordan livet ditt har vært til nå. Hvordan det blir framover, er opp til deg. Du må forsone deg med hvordan ting har vært, og komme deg videre. Å klandre moren din for valgene hun har tatt, gjør deg bare bitter og misfornøyd med livet du lever i dag. 
Du skriver at du «analyserer hvorfor ting ble som de ble». Du høres ut som om livet ditt er ferdig levd og du står totalt uten valgmuligheter for veien videre. Det stemmer ikke. Noen ting vil selvfølgelig være vanskeligere å gjennomføre i dag, mot da du var ung. Men det er faktisk svært få ting som er umulige. 
På gruppenivå ser man sammenheng mellom foreldre og barns sosioøkonomiske status, men man er selvfølgelig ikke «stuck» og uten muligheter selv om foreldrene har liten utdanning og dårlig betalte jobber. Det kan dog gjøre veien litt lenger. 

Mine foreldre hadde ikke utdanning utover folkeskolen, som det het da de gikk på skolen. Jeg begynte på bachelorstudier som 38-åring. Da var begge foreldrene mine døde. 
Det var helt utenkelig for meg å skulle studere etter videregående pga ustabile hjemmeforhold. Jeg vet at ting kunne sett annerledes ut for meg med utdanning og karriere dersom oppveksten hadde vært annerledes, men det må jeg bare legge bak meg og gjøre valg som gir meg et godt liv i dag.

[stan]

Noe betyr nok familien. Både min far og stefar hadde gått på NTH, så når de klarte det, klarte vel jeg det og. 

Samtidig var det jeg som måtte gjøre jobben. Jeg bestod ikke noen eksamener bare fordi dem hadde gjort det før. 

Det viktigste de to lærte meg var å ha tro på meg selv og at målet nås gjennom hardt og jevnt arbeid. 

Det er nok det ts trenger, litt mer tro på seg selv. Sett mål og delmål og gjør jobben. 

 

[AnonymBruker]

u

24 minutter siden, Hartroa skrev:

Dessverre er det slik at vi arver mye av vårt opphav. Har foreldre høy utdannelse, så får ofte barna det også. Det samme gjelder det sosiale livet, nettopp fordi man tar etter sine foreldre og man blir lært opp. Noe ligger kanskje også i genene våre.

Men!!!!

Man kan bryte ut av et slikt mønster. Du kan bestemme deg for at du vil ta høyere utdannelse. Mulig det vil ta litt lenger tid, men den som gir seg har tapt. 

Du kan også velge å bli en mer sosial person. Du kan velge å bruke fritiden din på meningsfulle oppgaver og på den måten knytte nye bånd og være mer sosial.

Så du må ikke bli som din mor. Du kan velge din vei for livet. Kanskje du vil møte på noen utfordringer, men det er du som er herre over ditt liv!

Lykke til!! 

Huff, ja og det er litt synd at det er det man lærer som barn som former en som voksen. det er vanskelig å avlære seg noe igjen.
Mamma har aldri vært spesielt karismatisk. Bare kjedelig og gjør veldig trygge ting...redd for å bli snakket om.

Mange jeg har gått i klasse med og møtt har foreldre som hadde feriehus i utlandet, og de ble kjent med folk der.
Noen reiste mye med barna og noen har veldig ungdommelige foreldre.
Min mor var stort sett i den hersens lille bygda si. Når hun fant en mann så hadde vi råd til ferie ja, men det var bare i norge.
Hvorfor er mamma så mye reddere alt enn mange bydamer? har venninner fra byen og de virker til å være mer vant til ting. 
Har  det en sammenheng å være redd alt når man isolerer seg i bygda? 

Og ja, dette med stuider. Ja, jeg hater igjen at hun bosatte seg der hun gjorde..lærte seg ingenting om omverdenen. var bare interessert i å leve den kjedelige trygge bobla si. 

Etter jeg flyttett til byen, har hun hatt problemer når hun har besøkt meg. 
Hun kan da faen ikke bykultur. Blir jævla stressa, ting går for fort, hun ser voldtekstmenn over alt og venter på at en bobme skal eksplodere hele tiden vi befinner oss på et sted med mye mennesker.
Huff, jeg har angst for angsten. er redd jeg skal bli slik selv.
 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[Vera]

Din mor har gitt deg ditt liv, og har gjort sitt aller beste, ut fra de forutsetninger hun har. Du snakker om henne på en veldig nedlatende måte. 

Jeg skjønner at du er misfornøyd med den plassen du befinner deg i livet akkurat nå, men samtidig er du voksen, og står fritt til å velge det du vil bli - slik som alle andre. Du sier du er for dum til å klare et studieløp. Det syns jeg er en skikkelig dårlig unnskyldning. Noen må jobbe lite, andre sliter ræva av seg for å komme seg gjennom studiene. Alle har forskjellige forutsetninger. Men èn ting har alle felles - man må selv søke seg inn, og jobbe seg gjennom. Å bruke din mor som unnskyldning for fremtiden din er hverken konstruktivt eller noe som åpner dører for deg. Hvorfor velger du ikke en studieplass langt borte? Da kommer du bort fra det du finner kvelende nå, og får nytt perspektiv på ting. Det kan til og med hende du kommer til å savne moren din 😊

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Vera skrev:

Din mor har gitt deg ditt liv, og har gjort sitt aller beste, ut fra de forutsetninger hun har. Du snakker om henne på en veldig nedlatende måte. 

Jeg skjønner at du er misfornøyd med den plassen du befinner deg i livet akkurat nå, men samtidig er du voksen, og står fritt til å velge det du vil bli - slik som alle andre. Du sier du er for dum til å klare et studieløp. Det syns jeg er en skikkelig dårlig unnskyldning. Noen må jobbe lite, andre sliter ræva av seg for å komme seg gjennom studiene. Alle har forskjellige forutsetninger. Men èn ting har alle felles - man må selv søke seg inn, og jobbe seg gjennom. Å bruke din mor som unnskyldning for fremtiden din er hverken konstruktivt eller noe som åpner dører for deg. Hvorfor velger du ikke en studieplass langt borte? Da kommer du bort fra det du finner kvelende nå, og får nytt perspektiv på ting. Det kan til og med hende du kommer til å savne moren din 😊

men er studier ALT som teller i livet? føler aldri skolebenken tar slutt. 
Jeg kunne fint jobbet sm mye annet, for jeg merker at et 6 års studieløp går bare ikke. 
Det vil innebære at jeg må sitte isolert hele kveldene i 6 år frem i tid om noe i det hele tatt skal komme inn i hjernen min.
Så det er denne dårlige kvaliteten på hjernen jeg er så sint på. mamma "tok til takke" med fagbrev, det var dette hun var interessert i. 
Så fant hun en mann, han tok kontrollen over alt med en gang. Dette ser jeg på som lav intelligens fra mors side. 
Han visste så mye mer, observerte mer....mamma gikk rundt og var uviten om det meste. 

Føler jeg er prikk lik henne for ting er farlig likt. Hun er liksom så kjedelig, gjør ingenting ut av seg, alt skal dreie seg om trygghet. ALDRI har hun freaket ut tror jeg. 
Hun skjønner da ikke det meste som jeg synes man bør skjønne. Hun er ikke særlig teoretisk altså...og ikke en ledertype.
Og jeg er heller ikke en ledertype og teoretisk. Hater at jeg har arvet så mye fra henne. og når jeg finner en mann, om jeg i det hele tatt gjør så blir det sikkert at han kontrollerer og vet det meste. 

Jeg har hatt sjanse til å gjøre spennende ting i lviet, men trakk meg fordi jeg følte det var for skummelt, at jeg gjorde noe galt osv... for dette var ting min mor fant veldig skummelt. 
Men det er da jeg får aldringsangst også, tenker at dette er tegn på at jeg med alderen bare blir mer og mer lik moren min.

Anonymkode: cf8f7...5c4