Ufør, jeg hater det.

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig vanskelig sykehistorie som har gjort at skolegang/jobb ble vanskelig (etter mange år), så ble jeg tilslutt ufør da. Men jeg klarer ikke akseptere det. Føler at livet har lite mening, ikke fordi jeg må ha en jobb å gå til for å føle at jeg har en rutine, men jeg vil være en del av samfunnet og føler nå at jeg ikke kan det. Alt har liksom blitt så skurrete. Har ikke engang fb fordi hva skulle jeg liksom lagt ut der? Dagene mine består jo av ingenting annet enn å være hjemme... er så trist.

Har mast på legene om det ikke finnes noe de kan gjøre, men nei... Tydeligivs ikke. Blir så forbanna! Jeg ville ikke dette, men legen anbefalte at jeg søkte uførtrygd, og nå sitter jeg her med ingenting annet enn tomhet og mye mindre penger enn om jeg hadde vært frisk og kunne gått i jobb som alle andre. Får det minste man kan få siden jeg bare jobbet et par år. I tillegg så er det så stigmatisert at jeg orker ikke få meg nye venner og måtte forklare det. Tenker også mye på fremtiden når jeg ikke har noe utdanning, hva skjer om alt endrer seg? Havner vel på gata da... I dagens politiske klima så virker jo alt ganske usikkert.. Hva har jeg å se frem til?  

Føles håpløst.

Er det noe håp i enden av tunnelen eller? Hvis medisinen kommer langt i fremtiden nok så vil det jo uansett være håpløst for meg da ingen vil ansette noen som har vært ufør. Føler at samfunnet også blir mer og mer et ''rotteløp'' hvor bare de beste stiger til topps (de med super helse), og folk som meg kommer nok ikke til å få noen sjanser.

Anonymkode: 29902...86c

[aiba]

Du har mye rett i det du sier

jeg ble tilogmed avvist av Fretex sitt tilbud om arbeidstrening

[AnonymBruker]

Akkurat nå, aiba skrev:

Du har mye rett i det du sier

jeg ble tilogmed avvist av Fretex sitt tilbud om arbeidstrening

Fretex? Herregud, var det jeg fryktet ja... Hvor lenge har du vært ute av arbeidslivet ? (ikke svar om det er for personlig)

 

Anonymkode: 29902...86c

[AnonymBruker]

Du har det, ts, bedre enn 95% av verdens befolkning. Det ligger i menneskets natur å sammenligne seg oppover (og alle forstår det) men i et land som Norge der vi alle faktisk har det super-dupert (også du og andre kronisk syke) så er det mer konstruktivt å tenke at du kunne vært født hvor som helst ellers i verden og hatt det virkelig håpløst (sånn på ekte).

Her har du til smør på brødet, du får gratis oppfølging av helsevesenet og vil aldri verken sulte ihjel eller dø av mangel på medisiner. Det er noe vi alle må lære oss å sette reell pris på.

Og så nevner du stigma. Men, ts, dere er flere enn deg med din sykdom(sgruppe). Meld deg inn. Få bekjente som vet hva du sliter med. Få tips til mestring i hverdagen. Muligens også venner. Meld deg på lavterskeltilbud for uføre og sånt. Ta det gradvis og forsiktig.

Nei. Du kommer neppe til å bli blant verdens 1% rikeste. Men du er blant de 5%. Det holder til et godt liv.

Anonymkode: ed006...be8

[AnonymBruker]

Jeg har det superfint på ufør. Hadde aldri gått tilbake til jobb, selv om jeg kunne.

Anonymkode: 987cc...c6c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har det, ts, bedre enn 95% av verdens befolkning. Det ligger i menneskets natur å sammenligne seg oppover (og alle forstår det) men i et land som Norge der vi alle faktisk har det super-dupert (også du og andre kronisk syke) så er det mer konstruktivt å tenke at du kunne vært født hvor som helst ellers i verden og hatt det virkelig håpløst (sånn på ekte).

Her har du til smør på brødet, du får gratis oppfølging av helsevesenet og vil aldri verken sulte ihjel eller dø av mangel på medisiner. Det er noe vi alle må lære oss å sette reell pris på.

Og så nevner du stigma. Men, ts, dere er flere enn deg med din sykdom(sgruppe). Meld deg inn. Få bekjente som vet hva du sliter med. Få tips til mestring i hverdagen. Muligens også venner. Meld deg på lavterskeltilbud for uføre og sånt. Ta det gradvis og forsiktig.

Nei. Du kommer neppe til å bli blant verdens 1% rikeste. Men du er blant de 5%. Det holder til et godt liv.

Anonymkode: ed006...be8

Jeg har tenkt på den tanken at om jeg bodde i f.eks Venezuela så hadde jeg nok vært hjemløs, ja. Så det er jeg naturligvis takknemmlig for. Men jeg klarer likevel ikke å tenke på fremtiden. Det er jo derfor folk får seg arbeidserfaring og utdanning, for å sikre seg en bra fremtid. Men hva med oss uføre? Vi kan jo ikke det på samme måte. (Nå snakker jeg om folk som har fysiske diagnoser) har prøvd tilrettelagt utdanning også (for folk med forskjellige fysiske sykdommer)... Vet ikke om jeg har krav på noe sånt i fremtiden igjen om jeg skulle bli kurert på magisk vis.

Takk for tips. Ja, jeg får prøve å finne en gruppe med andre som meg...

Har aldri hatt en ambisjon om å bli rik, men jeg ville studere noe som har vært en drøm siden jeg var barn... Jeg visste jo ikke at livet skulle gå slik som det gikk. Har alltid vært en person som lever av drømmer, og når de drømmene er døde, så føler jeg ikke at jeg har noe... Bare eksisterer liksom.

Anonymkode: 29902...86c

[AnonymBruker]

Det er nytt for deg.. Er  ufør selv. Kjenner på dette med ikke å ha utdanning og bidra og føler meg underlegen i noen sammenhenger ja. Men erfarte det ble bedre med tiden i de fleste sammenhenger. Og etter at det gikk litt tid begynte jeg være sosial, melde meg inn steder, gjøre ting som frivillig og få meg hobbyer hvor jeg ble kjent med folk som ikke dømmer meg for å være ufør. Så har snart sydd sammen ett liv som er ganske bra. Og nyte der gode sidene med å kunne ta alt i eget tempo. Slik som folk løper rundt i våre dager er det en gave. Uføretrygd er en gave. Takknemlighet gjør godt.

Anonymkode: feb42...c95

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er nytt for deg.. Er  ufør selv. Kjenner på dette med ikke å ha utdanning og bidra og føler meg underlegen i noen sammenhenger ja. Men erfarte det ble bedre med tiden i de fleste sammenhenger. Og etter at det gikk litt tid begynte jeg være sosial, melde meg inn steder, gjøre ting som frivillig og få meg hobbyer hvor jeg ble kjent med folk som ikke dømmer meg for å være ufør. Så har snart sydd sammen ett liv som er ganske bra. Og nyte der gode sidene med å kunne ta alt i eget tempo. Slik som folk løper rundt i våre dager er det en gave. Uføretrygd er en gave. Takknemlighet gjør godt.

Anonymkode: feb42...c95

Ja, det er jo vanskelig å tilpasse seg tror jeg, men det har gått en stund. Så har tydeligvis ikke vært så enkelt å tilpasse seg for meg enda. Bra det ble bedre for deg med tiden, håper det skjer med meg også men jeg tviler siden jeg ikke klarer å glemme det andre livet... Det er vel der problemet ligger.

Hvor møter man slike folk? Nysgjerrig på hvilke hobbyer det er! Jepp, jeg burde jo være takknemmlig for at jeg ikke er hjemløs.. Det er sant

Takk for råd

Anonymkode: 29902...86c

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke engang fb fordi hva skulle jeg liksom lagt ut der? Dagene mine består jo av ingenting annet enn å være hjemme... er så trist.

Anonymkode: 29902...86c

Jeg starter simpelthen her. Lag deg en FB.
Det er en enorm sosial arena og du trenger ikke ha en venn for å begynne. Forum som KG er "ute". 
Jeg er ufør og er medlem av et par grupper for mine ting. Der har jeg fått venner og daglige impulser til nye ting å finne på. 
I tillegg til dette er jeg sosialt og politisk aktiv. Om jeg ikke passer meg så kan jeg være sosialt aktiv på FB døgnet rundt. 
Jeg bruker ikke veggen min til noe noen av mine personlige venner har interesse av. Ingen likes på mine obskure delinger med meg selv, for å mimre om hva jeg drev med om jeg har lyst til det. 

Ja, det er zupernedslående å bli ufør. Det var ett sjokk for meg. Ikke det jeg ba om (omskolering) eller noe jeg ville. 
Men, nå sitter jeg her, og det jeg vet er at nå har jeg ett levebrød uten stress. Jeg kan gjøre alt jeg er i fysisk og psykisk tilstand til, studere og begynne å jobbe senere om jeg vil. 

Om du vil ha en første venn på FB så legg igjen beskjed med en bruker så tar jeg kontakt og kan hjelpe med oppstart og innførsel til sosial FB uten å ha venneliste å begynne med. Du trenger impulser for å finne ting å gjøre. En FB for oss litt innelåste er ett godt sted å begynne å "komme seg ut" på. 

 

Anonymkode: 76d64...f37

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du føler som du gjør nå, men har tro på at du vil få det betydelig bedre etter en stund. Jeg kommer selv mest sannsynlig til å bli ufør, og glemmer ikke det jeg har fått høre igjen og igjen: vi er alle verdt like mye, uavhengig av hvor pengene kommer fra. 

Prøv å se det fra den positive siden, og ikke den negative (lettere sagt enn gjort, jeg vet); du kan ta alt i ditt tempo. Så om du klarer det, så kan du vurdere frivillig arbeid som både vil gi deg noe og du gir noe tilbake de gangene du har mulighet til det. Finn en frivillig organisasjon du finner interessant og ta det derfra, hvis du vil

Du har mye tanker rundt dette med hva livet kunne vært og nå aldri kan bli, er dette noe som kan være aktuelt å ta opp med en psykolog? Som kan hjelpe deg med å sortere tanker, samtidig er det veldig godt å ha noen som virkelig hører på deg. 

 

Anonymkode: 641af...918

[Chantielle]

Det er mange måter  være en del av samfunnet(som du sier) selv om du er ufør. Det aller første du bør forsøke å 'jobbe' med, er å akseptere at du er ufør,evt få samtale via psykiatrisk sykepleier e.l. Du 'ødelegger' dine egne hverdager ved å ikke akseptere din egen situasjon. Nei...du ville ikke bli ufør,min erfaring er at svært få ønsker å bli det.

Å være syk,ikke være i jobb,kan gå hardt utover selvfølelsen.'Ta' det igjen' på andre områder,man kan fint ta kurser og diverse studier via nett feks. Det skaffer deg ingen jobb,neivel,men dyrk din egen selvfølelse via det å lære likevel. Du må selv jobbe,stå på for å få en bedre hverdag. Ja,man kan bli 'sett ned på' osv,men det er jo strengt tatt deres problem,ikke ditt,at de er såpass uvitende. Lag deg dine egne mål,planlegg dagen din. Kom deg ut av stua;stå på for deg selv. 

 

Endret 28. mai 2019 av Chantielle

[AnonymBruker]

Uføre er min store frykt. Min mor ble det da jeg var 15, og jeg så hva det gjorde med livet hennes, både økonomisk, sosialt, mentalt osv.  Jeg har selv vært sykemeldt lenge nå, først i 100%, men har nå klart å klore meg tilbake til 50% mot legens anbefaling. Det går, men før eller siden vil jo sykepengene ta slutt, samtidig som jeg ikke kan leve av 50% heller. Så noe må jeg jo snart foreta meg.

Årsaken til at jeg sliter er mentalt, jeg er født sånn, så uansett hvor mye terapi jeg går i så blir det ikke å gå bort, men kan kanskje finne litt teknikker så jeg får litt flere gode perioder enn hva jeg har nå. Det er best case scenario. Er over ett år siden jeg fikk diagnosen min, og jeg har fremdeles litt problemer med å akseptere den, så vil tro det vil være vanskelig å akseptere at man er ufør også. Og så kommer jo det sosiale stigmaet gjerne på toppen, men det er virkelig ikke noe du skal bry deg om:)

Nå vet jeg ikke hva som har gjort det ufør, men du kan fortsatt få mening og innhold i hverdagen:) Avhengig av helsen din kan du jo vurdere frivillighetsentralen, være støttekontakt, om du liker hunder kan du sjekke ut dogbuddy og pawshake:) Om du trenger menneskelig kontakt, prøv go friendly:) Du kan også involvere deg i politiske saker, foreninger osv:) Som sagt, kommer an på hva du klarer med.

Anonymkode: 1ba37...946

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Nå vet jeg ikke hva som har gjort det ufør, men du kan fortsatt få mening og innhold i hverdagen:) Avhengig av helsen din kan du jo vurdere frivillighetsentralen, være støttekontakt, om du liker hunder kan du sjekke ut dogbuddy og pawshake:) Om du trenger menneskelig kontakt, prøv go friendly:) Du kan også involvere deg i politiske saker, foreninger osv:) Som sagt, kommer an på hva du klarer med.

 

Anonymkode: 1ba37...946

Enig. Du kan også prøve å kontakte din lokale Dyrebeskyttelse, eller se om det er andre frivillige organisasjoner du kan hjelpe noen timer i uka. Du gir mye til samfunnet da, og du vil føle at du gjør noe som har en stor betydning for andre, om det er dyr eller mennesker  Gå turer, kanskje du kan plukke plast på en strand, langs veikanter eller i skogen? Det finnes muligens også ordninger på gamlehjem hvor du kan besøke dem, ta dem med på kino eller lignende? Det er mye du kan fylle hverdagen med - som trening, sykling, hobbyer, språkkurs osv. - men du må passe på din egen helse, og ikke presse deg så langt at du sitter igjen med ingen energi og føler deg tom. Finn på ting når du har overskudd, hjelp til i frivillige organisasjoner hvis du kan og vil.

Anonymkode: 30f4d...a43

[AnonymBruker]

Frivillighetssentralen? Røde Kors? Gateomsorgen? En annen frivillig organisasjon? Meld deg frivillig et sted og bli en del av verden på den måten! 

Anonymkode: 6c593...8bd

[AnonymBruker]

2 timer siden, aiba skrev:

Du har mye rett i det du sier

jeg ble tilogmed avvist av Fretex sitt tilbud om arbeidstrening

Hva var begrunnelsen? 

Anonymkode: 98e99...884

[aiba]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva var begrunnelsen? 

Anonymkode: 98e99...884

Fikk ikke vite mer enn at jeg ikke var aktuell for deres tiltak arbeidsforberedende trening 

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært ufør ville jeg også vært bekymret for framtida. Om 10-30 år tror jeg ikke vi kommer til å ha noe Nav a la i dag. De kuttene vi ser i dag bare er småtterier ift det som kommer til å tvinge seg fram.

 

Anonymkode: 59bcb...c7c

[AnonymBruker]

Du har fått mange gode råd og tips her, Ts. Håper du klarer å nyttiggjøre deg av noe. Kom deg på Facebook. Som allerede nevnt, er dette en glimrende arena til så mangt, og du kan få hjelp til å finne dine. 

Jeg heier på deg. Livet ble ikke sånn du ønsket, men det kan fremdeles bli bra!  

Anonymkode: 493d5...cb4

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har en veldig vanskelig sykehistorie som har gjort at skolegang/jobb ble vanskelig (etter mange år), så ble jeg tilslutt ufør da. Men jeg klarer ikke akseptere det. Føler at livet har lite mening, ikke fordi jeg må ha en jobb å gå til for å føle at jeg har en rutine, men jeg vil være en del av samfunnet og føler nå at jeg ikke kan det. Alt har liksom blitt så skurrete. Har ikke engang fb fordi hva skulle jeg liksom lagt ut der? Dagene mine består jo av ingenting annet enn å være hjemme... er så trist.

Har mast på legene om det ikke finnes noe de kan gjøre, men nei... Tydeligivs ikke. Blir så forbanna! Jeg ville ikke dette, men legen anbefalte at jeg søkte uførtrygd, og nå sitter jeg her med ingenting annet enn tomhet og mye mindre penger enn om jeg hadde vært frisk og kunne gått i jobb som alle andre. Får det minste man kan få siden jeg bare jobbet et par år. I tillegg så er det så stigmatisert at jeg orker ikke få meg nye venner og måtte forklare det. Tenker også mye på fremtiden når jeg ikke har noe utdanning, hva skjer om alt endrer seg? Havner vel på gata da... I dagens politiske klima så virker jo alt ganske usikkert.. Hva har jeg å se frem til?  

Føles håpløst.

Er det noe håp i enden av tunnelen eller? Hvis medisinen kommer langt i fremtiden nok så vil det jo uansett være håpløst for meg da ingen vil ansette noen som har vært ufør. Føler at samfunnet også blir mer og mer et ''rotteløp'' hvor bare de beste stiger til topps (de med super helse), og folk som meg kommer nok ikke til å få noen sjanser.

Anonymkode: 29902...86c

Du må jo sprette champagnen! Jeg drømmer om å bli ufør hver eneste dag..

Anonymkode: d136a...032

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Særlig mtp. frykt for innstramminger i fremtiden. Men prøv å ikke tenke så mye på det, prøv å ta dag for dag. Jeg har begynt å skrive dagbok der jeg skriver ned hva som var fint med dagen i dag, som f.eks. spiste noe godt til middag, fikk tatt en dusj, fint vær, hørte fuglesang, ringte og snakket med en god venn, hjemmesykepleien kom til avtalt tid (hehe), lite smerter, løste et kryssord som jeg trodde ville være for vanskelig, leste en fin bok eller et fint dikt, hjemmesykepleien hadde tid til å sette opp håret mitt på en finere måte enn bare i hestehale, tatt på yndlingsgenseren. Jeg vet ikke hvordan dine dager er, så du må jo tilpasse det til hva som passer for deg. Synes det hjelper å prøve å fokusere på det positive, selv om også jeg har dager der det ikke er så mye positivt og da må man heller bare prøve å håpe at de dagene ikke vil vare så lange. Men, det er også viktig å ikke bare fokusere på det positive, man må tillate seg å kjenne på sorgen over alt man har tapt. Jeg vil virkelig anbefale å skrive dagbok, eller snakke med en profesjonell dersom du har mulighet til det. Sender deg en varm klem og gode ønsker for fremtiden, hvordan den enn måtte bli. 

Anonymkode: 31ad8...3b5