Jeg er så bitter...

[AnonymBruker]

Mens andre har brukt tjueårene på å oppleve mye ting, så har jeg tilbragt mesteparten syk.. Har nesten ingen gode minner fra denne perioden.

Føler meg så fortvilet. Noen som var i samme situasjon?

Anonymkode: 934d7...801

[blåtimen]

Jepp, har vært alvorlig syk alle tenårene og det virker ikke ut som 20-årene blir annerledes. Men å være bitter vil bare gjøre livet verre. Det er lov å være trist, det er en sorg vi må bære på, men man er nødt til å finne gleden i livet også. Være takknemlig for alt som er godt og skape minner innenfor de smale rammene man har. Klem 

[AnonymBruker]

Føler at jeg ikke er klar for neste kapittel av mitt liv siden det har gått så skeis for det meste. Jeg vil ikke gifte meg eller ha barn... HVa faen skal jeg gjøre når jeg blir 30??

Anonymkode: 934d7...801

[AnonymBruker]

Akkurat nå, blåtimen skrev:

Jepp, har vært alvorlig syk alle tenårene og det virker ikke ut som 20-årene blir annerledes. Men å være bitter vil bare gjøre livet verre. Det er lov å være trist, det er en sorg vi må bære på, men man er nødt til å finne gleden i livet også. Være takknemlig for alt som er godt og skape minner innenfor de smale rammene man har. Klem 

Huff, føler med deg. Vel, jeg føler at jeg ikke klarer det. Skulle sånn ønske at jeg kunne starte ting på nytt å ta igjen alt... Men vi lever ikke evig..

 

Klem til deg også

Anonymkode: 934d7...801

[blåtimen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, føler med deg. Vel, jeg føler at jeg ikke klarer det. Skulle sånn ønske at jeg kunne starte ting på nytt å ta igjen alt... Men vi lever ikke evig..

 

Klem til deg også

Anonymkode: 934d7...801

Har du gått i samtaleterapi? Hvis ikke er det noe du bør vurdere. Jeg har fått god hjelp til å håndtere de tunge tankene rundt egen livssituasjon. 

[AnonymBruker]

Ja absolutt, men for meg så var det pga psykisk og jeg har ikke bare ødelagt 20årene mine jeg ødela også tenårene. Har aldri hatt noen rundt meg å være sammen med og sitter alene hver eneste dag. At jeg fortsatt er bitter kommer av at jeg fortsatt har det sånn. 

3 timer siden, blåtimen skrev:

Jepp, har vært alvorlig syk alle tenårene og det virker ikke ut som 20-årene blir annerledes. Men å være bitter vil bare gjøre livet verre. Det er lov å være trist, det er en sorg vi må bære på, men man er nødt til å finne gleden i livet også. Være takknemlig for alt som er godt og skape minner innenfor de smale rammene man har. Klem 

Men det er jo lett for deg å si at vi ikke skal være bitre når du selv har fått et bedre liv til slutt, for selv så har jeg fortsatt samme problemene nå som da og er følgelog bitter på at mitt unge liv har og går ifra meg og at alle andre nyter livet sammen med venner og kjærester.

Anonymkode: 5a40a...cce

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at alle andre har det tipptopp hele tiden, det må vi huske på. Selv ble jeg psykisk syk etter jeg fikk barn, og føler meg litt bitter siden barndommen deres raser avgårde, og jeg går glipp av gleden. Det er sårt. Mitt liv og mine opplevelser blåser jeg i, men at jeg ikke klarer å være der for barna er vondt.

Anonymkode: 2bd4b...089

[blåtimen]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo lett for deg å si at vi ikke skal være bitre når du selv har fått et bedre liv til slutt, for selv så har jeg fortsatt samme problemene nå som da og er følgelog bitter på at mitt unge liv har og går ifra meg og at alle andre nyter livet sammen med venner og kjærester.

Anonymkode: 5a40a...cce

Du bare glatt ignorerte den delen om at "det virker ikke som 20-årene blir annerledes", eller? Jeg har på langt nær fått et bedre liv, jeg er fremdeles sengeliggende og tilbringer dagene innenfor rommets fire vegger. Men jeg har jobba mye med psyken så jeg klarer å glede meg over ting også. Jeg holder fast ved at bitterhet ikke løser noe her i livet og håper oppriktig at du vil få det bedre med tiden. 

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år og har vært alvorlig fysisk syk siden 16 års-alderen. Har ikke opplevd å fullføre vgs, russetid, kjæreste eller noe sånt. Er også jævlig bitter til tider. Har ikke noe mer oppmuntrende å komme med, egentlig. Serier, godteri, familie og venner hjelper på. 

Anonymkode: 2780c...0b3

[Gjest Warrior]

Skjønner det et trist, men kan du ikke oppleve mer i 30 årene? Leve livet? Ikke tenk på ting du ikke fikk gjort i fortiden. Gjør det nå. Lag deg gode minner. Det skal så lite til. 

[AnonymBruker]

Ja jeg slet forferdelig i ungdommen, og gjør det enda nå over 60 år. Forsto tidlig at jeg var en taper. Det er et fenomen, men det virker som noen er prisgitt en skjebne som uhelige, og andre heldige.
Hadde en dårlig far, en teit (men snill) mor. Dårlige kamerater, og var på et dårlig sted. Jeg er ikke dum, men fikk fort masse sosiale problemer og ble "tulling". 
Slet hver dag for å henge med på et eller annet, men merket at jeg falt systematisk utenfor. Det ble sånn at jeg ikke fikk være med på turer og fester og sånt, fordi de andre ikke ønsket ha meg med. Skjønner dem også, for jeg var en totalt sosial kløne, og gjorde mange dumme valg.
Så jeg begynte etterhvert å bli helt alene. Så nå sitter jeg her, uten venner, uten kvinne og bare har min egen verden med internett, tv og og min fantasiverden. Livet er forbi, jeg runder jo 70 i neste tiår. Tenker tanker på å gjøre det slutt nesten hver dag, men bryr meg lite om noe egentlig. Det er på en måte trist. Men jeg har heldigvis fått den gaven, at jeg er rik invendig og har et rikt indre liv. Tror det er det som berger meg gjennom livet, det må være det, og at jeg tror på en eller annen Gud eller kraft som innerst inne er der for meg også. Det fins nok de som har det verre.

Anonymkode: 8639a...175

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg slet forferdelig i ungdommen, og gjør det enda nå over 60 år. Forsto tidlig at jeg var en taper. Det er et fenomen, men det virker som noen er prisgitt en skjebne som uhelige, og andre heldige.
Hadde en dårlig far, en teit (men snill) mor. Dårlige kamerater, og var på et dårlig sted. Jeg er ikke dum, men fikk fort masse sosiale problemer og ble "tulling". 
Slet hver dag for å henge med på et eller annet, men merket at jeg falt systematisk utenfor. Det ble sånn at jeg ikke fikk være med på turer og fester og sånt, fordi de andre ikke ønsket ha meg med. Skjønner dem også, for jeg var en totalt sosial kløne, og gjorde mange dumme valg.
Så jeg begynte etterhvert å bli helt alene. Så nå sitter jeg her, uten venner, uten kvinne og bare har min egen verden med internett, tv og og min fantasiverden. Livet er forbi, jeg runder jo 70 i neste tiår. Tenker tanker på å gjøre det slutt nesten hver dag, men bryr meg lite om noe egentlig. Det er på en måte trist. Men jeg har heldigvis fått den gaven, at jeg er rik invendig og har et rikt indre liv. Tror det er det som berger meg gjennom livet, det må være det, og at jeg tror på en eller annen Gud eller kraft som innerst inne er der for meg også. Det fins nok de som har det verre.

Anonymkode: 8639a...175

Jeg tenker at det aldri er for sent å få det bedre. Kan du ta til deg et kjæledyr, en hund du kan prate til og gå turer med? Når man blir senior er det også en del tilbud i kommunen som er sosiale. Du kan ta en tur til fastlegen og legge fram det at du er ensom. Det kan også hende du har en depresjon som det finnes behandling for.

Anonymkode: 2bd4b...089

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det aldri er for sent å få det bedre. Kan du ta til deg et kjæledyr, en hund du kan prate til og gå turer med? Når man blir senior er det også en del tilbud i kommunen som er sosiale. Du kan ta en tur til fastlegen og legge fram det at du er ensom. Det kan også hende du har en depresjon som det finnes behandling for.

Anonymkode: 2bd4b...089

Du mener sikkert bra med dette, men blir likevel provosert. Beklager. Som sagt er jeg ikke dum, og de tingene du sier, er noe som alle med noenlunde forstanden i behold, vet godt om. Spesielt når man har levd en stund.
Har mine personlige årsaker for å ikke ha kjæledyr, som blir litt for sært å gå inn på. Men ellers vet jeg ikke hvem som skulle  tatt seg av dem, om jeg er borte. Ja, det hender jeg tar en tur på egenhånd. Helst i skjul da. Sånn er jeg. Vil ikke stå fram, syns ikke det er verd det. Har tapt nok, og vil holde på den lille mystikken jeg har igjen. Det er noe jeg kan identifisere meg med. "Senior" er ikke noe jeg liker å kalle meg. En slik status vil jeg ikke ha, og kan heller ikke få.
Har nok snakket med leger, og gått masse til psykolog og annet. Porblemet er, at jeg tror jeg er for intelligent til å få noe ut av det. De sier aldri noe jeg ikke selv forlengst har skjønt. Og opplevelsen av at jeg heller belærer dem, enn motsatt er litt absurd. For sånn pleier det fortone seg. Har innfunnet meg med min situasjon, og ønsker ikke røske opp med det. Bare fortalte om den, for å bidra til TS om at vi er flere, det var alt.  

Anonymkode: 8639a...175

[AnonymBruker]

Det samme 😕 har hvert syk, og plaget hele livet. har ikke opplevd et eneste fint minne i barndommen og tenårene.
Ble mobbet hele livet og har hvert alene uten familie, prøvd å få meg utdanning og komme meg videre i livet men livet gir meg Limonader isteden for klementiner 🤣 Mens vennen mine for seg utdanning fast jobb, mann barn og hus. så går jeg gjennom innleggelser. du er ikke alene, håper du følger deg bedre snart også for du bare ta alt opp igjen 😄 

Anonymkode: 84bde...bcb

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det samme 😕 har hvert syk, og plaget hele livet. har ikke opplevd et eneste fint minne i barndommen og tenårene.
Ble mobbet hele livet og har hvert alene uten familie, prøvd å få meg utdanning og komme meg videre i livet men livet gir meg Limonader isteden for klementiner 🤣 Mens vennen mine for seg utdanning fast jobb, mann barn og hus. så går jeg gjennom innleggelser. du er ikke alene, håper du følger deg bedre snart også for du bare ta alt opp igjen 😄 

Anonymkode: 84bde...bcb

Du har jo hatt vennene dine da.. noen ganger er også venner mye bedre enn en familie for venner kan du henge med, snakke med alt om, dra på venninneturer, feste med, dra på kino med, konsert med, shoppe med, spise med osv

Anonymkode: 5a40a...cce

[AnonymBruker]

På 27.5.2019 den 23.57, AnonymBruker skrev:

Du mener sikkert bra med dette, men blir likevel provosert. Beklager. Som sagt er jeg ikke dum, og de tingene du sier, er noe som alle med noenlunde forstanden i behold, vet godt om. Spesielt når man har levd en stund.
Har mine personlige årsaker for å ikke ha kjæledyr, som blir litt for sært å gå inn på. Men ellers vet jeg ikke hvem som skulle  tatt seg av dem, om jeg er borte. Ja, det hender jeg tar en tur på egenhånd. Helst i skjul da. Sånn er jeg. Vil ikke stå fram, syns ikke det er verd det. Har tapt nok, og vil holde på den lille mystikken jeg har igjen. Det er noe jeg kan identifisere meg med. "Senior" er ikke noe jeg liker å kalle meg. En slik status vil jeg ikke ha, og kan heller ikke få.
Har nok snakket med leger, og gått masse til psykolog og annet. Porblemet er, at jeg tror jeg er for intelligent til å få noe ut av det. De sier aldri noe jeg ikke selv forlengst har skjønt. Og opplevelsen av at jeg heller belærer dem, enn motsatt er litt absurd. For sånn pleier det fortone seg. Har innfunnet meg med min situasjon, og ønsker ikke røske opp med det. Bare fortalte om den, for å bidra til TS om at vi er flere, det var alt.  

Anonymkode: 8639a...175

Åja kjenner denne typen. Du får holde på som du gjør da.

Anonymkode: 2bd4b...089

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja kjenner denne typen. Du får holde på som du gjør da.

Anonymkode: 2bd4b...089

Ok blir det en "type"? Ja selvsagt må jeg gjøre det, kan ikke hjelpe for at jeg er den jeg er, og at jeg er såpass klok at jeg har skjønt og visst om det du foreslo på forhånd. Beklager at du ikke likte sannheten, men det er bare det det er. Ikke noe å ta på vei for, og se ned på meg for det. Istedet burde du kunt erkjenne at du kan ha noe å lære du også, og ikke bare ta alt for gitt. 

Anonymkode: 8639a...175