Tørr ikke fortelle

[AnonymBruker]

Jeg har i et par år vært i psykologbehandling og det siste halve året i DPS. Jeg venter på diagnose(r) som med all sannsynlighet kommer innenfor "sjangeren" PTSD. Det er kun min samboer og en venninne som vet om alt dette.

Jeg sliter i hverdagen, og det dreier seg mye om tillit, spesielt frykten å bli snakket om og at andre skal forhåndsbesvare de spørsmålene bare jeg sitter med. Jeg vet min mor og mine søsken "livnærer" seg på å vite og å snakke om, analysere og drøfte andres problemer, og dette er for meg en stor frykt.

Bør jeg fortelle at jeg sliter med depresjon, angst og når/om jeg får diagnose - fortelle om denne? Hvordan fortalte du dine nærmeste om dine problemer? Og er dette noe mine kolleger/arbeidsgiver skal vite?

Jeg er ikke sykemeldt, og er ikke i faresonen for å bli sykemeldt slik det er i dag, men noen dager er veldig mye tøffere enn andre...

Anonymkode: 0cfd4...fc8

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg tror det er veldig lurt å informere hvertfall litt om hva du sliter med. Du trenger ikke fortelle diagnose om du ikke ønsker det, men du kan si noe om hva du synes er vanskelig i hverdagen slik at de vet hvorfor om de ser at noe blir vanskelig og slik at de best mulig kan ta hensyn. 

Det viktigste er hvordan man har det, ikke hva navnet på diagnosen er. Foreldrene mine og øvrig familie vet at jeg er i behandling for traumer, de vet hva det går i. De har egentlig ikke spurt etter eksakt diagnose fordi det ikke er det som betyr noe. Det viktige er å få riktig hjelp ☺️

[AnonymBruker]

Hvis du skulle sortert alle dine venner og bekjente i en krets, med periferien ytterst, de du kun kjenner eller vet hvem er. I midten de du kjenner godt, men ikke forteller alt til, og innerst de du stoler på og føler deg trygge på. Det er de som er i denne innerste kretsen man burde fortelle slikt til, for meg er det kun 6-7 stykker av mine bekjente. 

Så mitt svar er nei, slike diagnoser er ikke noe man nødvendigvis må forteller til hvem som helst, det er faktisk greit å kun fortelle det til de du føler deg trygge nok på til å fortelle det. 

Jeg sier ikke at man skal skamme seg, eller gjøre mental helse tabu. Men det er dessverre slik at det finnes mennesker med fordommer som pga. disse kan bruke det mot deg om du har en psykisk lidelse, eller som ikke evner å forstå. Min erfaring er at det oftest er den eldre generasjonen som ikke forstår eller vil akseptere mental helse, og at de som vokser opp i dag er langt mer forståelsesfulle og fordomsfrie enn foreldregenerasjonen når det kommer til mental helse.

Derfor mener jeg det er lurt å tenke nøye gjennom om dette er noe du ønsker å være helt åpen om, eller om du kun vil dele dette med de personene som er innerst i din sosiale krets. Uansett hva du velger er det viktig å tenke nøye gjennom hva som blir mest riktig for deg.

Er du usikker så går det også an å vente. Det å få en psykisk lidelse er både en lettelse, men også en påkjenning der og da. For mange er det derfor lettere å ta en ting om gangen. Først takle diagnosen man har fått, og delene den først senere når man er klar for det. 

Finnes ingen fasit så klart, men jeg har valgt å ikke være åpen om diagnosen min. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg ikke ønsker at det første folk med fordommer ser er sykdommen min, og ikke meg. Jeg mener at min sykdom ikke definerer meg eller avgjør hvem jeg er som person, derfor mener jeg det ikke er viktig for andre å vite, så lenge jeg klarer å ta vare på min psykiske helse. 

Er bipolar 1 hvis du lurte.

Anonymkode: 1bd76...b6e

[AnonymBruker]

Har en kollega som sliter med angst og hun har vært veldig åpen med det. Det gjør at det er lettere for oss som er kollegaer, da kan vi ta hensyn til det og backe henne opp. Det går dessuten an å spøke litt om det, noe hun syntes hjelper henne selv. Lykke til, det er ikke noe allright å ha det sånn, men jeg er fan av åpenhet selvom det sikkert ikke er lett.

Anonymkode: e4679...d4a

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, det var betryggende å høre at jeg ikke er unormal. 

Min innerste tillit-krets er nok kun bestående av de to som allerede vet noe, men synes det er tungt at det er kun de to som vet at jeg i det hele tatt har det litt tøft om dagen... 

Det hører med til historien at min familie gjør 1 fjær om til 100 høns, og at et annet familiemedlem er pr nå i fokus med sine problemer. Jeg blir nedringt med oppdateringer, analyser og siste nytt i den «saken», og kvier meg veldig til å bli den nye «hit’en» i newsfeeden... 

Anonymkode: 0cfd4...fc8

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i et par år vært i psykologbehandling og det siste halve året i DPS. Jeg venter på diagnose(r) som med all sannsynlighet kommer innenfor "sjangeren" PTSD. Det er kun min samboer og en venninne som vet om alt dette.

Jeg sliter i hverdagen, og det dreier seg mye om tillit, spesielt frykten å bli snakket om og at andre skal forhåndsbesvare de spørsmålene bare jeg sitter med. Jeg vet min mor og mine søsken "livnærer" seg på å vite og å snakke om, analysere og drøfte andres problemer, og dette er for meg en stor frykt.

Bør jeg fortelle at jeg sliter med depresjon, angst og når/om jeg får diagnose - fortelle om denne? Hvordan fortalte du dine nærmeste om dine problemer? Og er dette noe mine kolleger/arbeidsgiver skal vite?

Jeg er ikke sykemeldt, og er ikke i faresonen for å bli sykemeldt slik det er i dag, men noen dager er veldig mye tøffere enn andre...

Anonymkode: 0cfd4...fc8

Virker ikke som du har så store problemer med tillit når du har både samboer og venninner da.. nesten alle får jo diagnosen ptsd idag.

Anonymkode: 38d0a...5cc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker ikke som du har så store problemer med tillit når du har både samboer og venninner da.. nesten alle får jo diagnosen ptsd idag.

Anonymkode: 38d0a...5cc

Så du mener ett av kriteriene for å være kvalifisert til å ha det vanskelig er å være singel og venneløs? Eller at man ikke kan ha tillitsproblemer om man kun har tillit til 1-2 personer? 

Anonymkode: 0cfd4...fc8