Overfølsom/overbekymret

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 24 år som begynner å lure på om jeg er gal eller om jeg bare er litt over det normale bekymret og følsom for ting. 

Jeg har en bachelor innenfor helsevesenet, jobber 100%, har samboer, hund og noen få gode venner. God kontakt med familie. Jeg er rolig, snill og mye empati for andre. Lever et helt normalt liv, og har aldri opplevd noe traumatisk for at jeg skal ha det slik som jeg har det, men det begynner å spise meg opp!

Jeg har helt siden jeg var liten alltid vært den stille og sjenerte jenta. Jeg grua meg alltid til å snakke høyt og rakk aldri opp handa selv om jeg kunne svaret. Hadde alltid venner og være sammen med, og ble aldri mobba. Likevel var jeg bare komfortabel med å snakke med de jeg kjente godt.

Jeg er fortsatt stille og sjenert. Jeg er ikke sjenert i den forstand at jeg ikke klarer å snakke med folk, men syntes det er vanskelig å ta initiativ/holde en samtale med folk jeg ikke kjenner. Er ofte redd for hva andre tenker og meg og at jeg ikke skal gjøre ting bra nok. Er livredd for kritikk, og takler det dårlig (ikke ofte jeg får kritikk, men om jeg får det kan jeg begynne å gråte/tenke på det i ukesvis). Føler meg ofte mislykket og mindre bra enn andre. Er svært konfliktsky og vil gjøre alle til lags. 

Jeg er veldig følsom og gråter veldig lett. Gråter når jeg blir sint, glad, rørt, opplever/ser urettferdighet osv. Alle følelsene mine ender i gråt. Skulle ønske jeg bare kunne bli skikkelig sint av og til, istedenfor å begynne å gråte!

Jeg får også veldig lett dårlig samvittighet for ting. Jeg klarer feks. ikke å være borte fra jobb selv om jeg kanskje burde pga. dårlig samvittighet for kollegaene som enten må gå underbemannet eller dårlig samvittighet ovenfor arbeidsplassen fordi de må betale for at en annen person skal gå for meg. Et annet eksempel er hvis jeg er sur på samboeren for noe (som han har gjort) så får jeg dårlig samvittighet ovenfor han for at jeg ble sur, selv om det ikke er jeg som har gjort noe "galt". 

Som sagt så er jeg veldig redd for hva folk tenker om meg. Jeg kan grue meg lenge om det feks. skal begynne en ny ansatt på jobben fordi jeg da må hilse (gjerne foran andre) og gjøre et bra innrykk. Jeg kjører ofte til butikker som er lengre borte enn nødvendig for å unngå å treffe på noen jeg vet hvem er. Jeg er redd for hva de tenker om det jeg handler, eller at jeg ikke ser ut som mitt beste den dagen..

Jeg har bestandig fått høre at jeg er veldig pen, og det er på en måte noe jeg føler jeg må "opprettholde" for at ingen skal tenke at jeg ikke er så pen likevel. Dette har jeg heldigvis blitt flinkere på å drite i i det siste, men tanken er der fortsatt.

Jeg bekymrer meg også og tenker veldig mye over ting som ikke er nødvendig, kan komme med noen eksempler:

- Jeg og kjæresten har såvidt begynt å snakke om å prøve å få barn litt frem i tid. Jeg bekymrer meg allerede for hvordan jeg skal håndtere baby, hund, husvask osv.. tenker på at hunden skal kunne føle seg tilsidesatt og jeg engster meg for barnehage, hvordan klaffe med henting osv.. dette før jeg i det hele tatt er gravid. 

- Jeg bekymrer meg mye for økonomi, for hvordan jeg skal ha råd til ditt og datt langt frem i tid.

- Jeg var på et jobb intervju for en mnd siden ca, og før intervjuet så sov jeg nesten ikke på en uke i forveien. Gruet meg så mye at jeg spydde.

- Om jeg skal til legen er jeg livredd for at de skal måle blodtrykket mitt fordi jeg alltid har sånn hjertebank fordi jeg er redd for at blodtrykket skal være høyt. Det blir jo selvfølgelig høyt fordi jeg har sånn hjertebank og nerver på forhånd..

- Jeg blir også fort stresset hvis ting ikke går som det skal i den rekkefølgen jeg hadde tenkt. Jeg er veldig lite spontan og trives best når jeg har god tid og ting er forutsigbare og trygge.

Jeg sliter også en del med hjertebank (spesielt) når jeg har lagt meg. Det er som at jeg er veldig nervøs hele tiden. Masse tanker om hva som kan gå galt. Kan ligge å bekymre meg for all verdens ting. Ting blir jo aldri så ille som jeg tror (feks. møte med nye folk, intervjuer, eksamener osv) men jeg er veldig innstilt på det verste.

Som sagt, så lever jeg jo et normalt liv og tror at jeg stort sett er en godt likt person. Dette er ikke noe som hindrer meg i hverdagen, men det er slitsomt! Noen perioder er det ikke noe problemer, mens andre perioder kan det være nokså ille.

Noen som kjenner seg igjen? Er dette en helt unormal/rar måte å tenke/være på? Jeg har det stort sett greit, men er (selvsagt!) bekymret for om dette er diagnose.

Anonymkode: 1b11c...983

[AnonymBruker]

Kikk litt her: https://www.webpsykologen.no/personlighetstest-selvhjelp/

Anonymkode: 49e50...98a