Hvorfor i helvete får vi sosial angst?

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Merkelig at vi da aldri så noenting til det. Ikke tendenser og ikke ukomfortable folk.

Anonymkode: 7226a...353

Jeg har aldri sett tendenser til angst hos folk i sosiale sammenhenger. Hverken i Europa eller på andre siden av Atlanteren, men jeg har garantert møtt mange. Og husk at de med angst er gode på å isolere seg, og skjule angsten.

Anonymkode: 9e7a0...49c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snarere jordnær. I dag skal alle ha en lidelse og saueflokken hyller de uhemmet. Det går rett til helvete.

Anonymkode: 7226a...353

Snarere tvert i mot.

Anonymkode: d35a2...181

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir skremt når jeg leser det her. Ingen fortalte farmor at hun hadde det heller, født i 1930 som sagt. Men på henne merker og ser du det tydelig. 

Anonymkode: 03bc6...aff

Ikke så mye å bli skremt over. Jeg hever meg bare over det. Som at det ikke eksisterer for meg, da jeg ikke har noe slikt å plages med.

Anonymkode: 7226a...353

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Det lurer jeg også på. Hvorfor er jeg så engstelig av meg? Jeg har hatt en god oppvekst, aldri blitt mobbet eller opplevd noe traumatisk. Familien min var ekstroverte, tok ordet og var sosiale. Jeg var stikk motsatt allerede som barn. Har mange videoopptak fra barndommen min. Mens de andre tullet, snakket og viste seg fram, satt jeg bare der og holdt hendene foran ansiktet. Ville ikke være i fokus. Da var jeg 6 år gammel. Hendene skalv og jeg ble rød i ansiktet da jeg ble «tvunget» til høytlesning i klassen. Har alltid vært usikker på meg selv og følt meg utilpass i sosiale sammenhenger. Jeg sliter fortsatt, men har alltid kjempet mot angsten og prøvd å ikke la den styre livet mitt for mye. Jeg grubler likevel altfor mye, er selvopptatt (tenker ofte over hva andre tenker om meg!), er redd for at andre finner ut av hvor lite egnet jeg er etc.. Jeg har aldri vært åpen om dette med noen. Jeg klarer meg tilsynelatende greit. Har jobb, er gift og har barn. Men skulle ønske jeg var tryggere på meg selv og ikke ble så nervøs rundt folk.. Lurer på hvorfor jeg er sånn 🤔 Går det i det hele tatt an å gjøre noe med? 

Anonymkode: 02b0e...40f

Kanskje du bare har en sånn personlighet? Og da mener jeg personlighet og ikke personlighetsforstyrrelse. Kanskje du rett og slett er vàr for mange inntrykk og at det oppleves overveldende for deg, at det blir "litt for mye" rett og slett? At du trives bedre i roligere situasjoner med færre folk?

Det jeg mener å si er at folk er forskjellige, noen folk bare er sånn at de ikke trives med masse liv og røre rundt seg; uten at det er noe galt med dem. Men hvis det forventes at man skal være utadvendt, hørbar og synlig, så kan nok en god del folk føle seg annerledes og rare fordi de selv ikke er sånn, og føler ubehag og gruer seg for sosiale situasjoner. Spesielt hvis andre gjør et stort nummer ut av at man er "så sjenert".

Når det er sagt, så er sosial angst absolutt en realitet og da er det helst pga. negative erfaringer med andre folk.

Anonymkode: 83b0e...f21

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke så mye å bli skremt over. Jeg hever meg bare over det. Som at det ikke eksisterer for meg, da jeg ikke har noe slikt å plages med.

Anonymkode: 7226a...353

Så fint for deg å ikke ha slike plager da. Men da virker det merkelig at du så aktivt sår tvil om andres plager.

Anonymkode: 83b0e...f21

[AnonymBruker]

I dagens samfunn hvor tempoet og effektiviteten skal være skyhøy, er det lite rom for å være følsom og sjenert av seg. Før i tiden var det mer godtatt å være stille og sjenert, da det til en viss grad ble ansett som en dyd og høflighet. Desverre viser de som mener at det er blitt en «motediagnose» begrenset evne til å sette seg inn i hva det faktisk innebærer, hadde de gjort det hadde de neppe brukt den betegnelsen. Det er et usynlig handicap.

Nervøsitet er et medfødt personlighetstrekk  i varierende grad som innebærer en overaktiv amygdala. Opplevelser i oppvekst/tidlig ungdom kan forsterke eller redusere hvor aktive nervetrådene i hjerneområdet er. Derfor er psykolog-behandling vanskelig da det er mange erfaringsområder som evt må reverseres for  å gjøre nerveimpulsene mindre aktive.

Anonymkode: 1af84...6b9

[AnonymBruker]

Pga mobilbruk og den konstante tilgjengeligheten. Vi får ikke noe ensomhet og det er svært ødeleggende for vår psyke. 

Anonymkode: 29594...236

[Gjest Raggy]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I dagens samfunn hvor tempoet og effektiviteten skal være skyhøy, er det lite rom for å være følsom og sjenert av seg. Før i tiden var det mer godtatt å være stille og sjenert, da det til en viss grad ble ansett som en dyd og høflighet. Desverre viser de som mener at det er blitt en «motediagnose» begrenset evne til å sette seg inn i hva det faktisk innebærer, hadde de gjort det hadde de neppe brukt den betegnelsen. Det er et usynlig handicap.

Nervøsitet er et medfødt personlighetstrekk  i varierende grad som innebærer en overaktiv amygdala. Opplevelser i oppvekst/tidlig ungdom kan forsterke eller redusere hvor aktive nervetrådene i hjerneområdet er. Derfor er psykolog-behandling vanskelig da det er mange erfaringsområder som evt må reverseres for  å gjøre nerveimpulsene mindre aktive.

Anonymkode: 1af84...6b9

Hvordan tenker du at erfaringsområder kan reverseres? Ved eksponering eller å lære inn ny respons på en følelse?

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Man har dårlige erfaringer med sosiale situasjoner og da registrerer kroppen sosiale situasjoner som noe farlig. Så reagerer kroppen automatisk som om den er i fare i sosiale situasjoner.

Anonymkode: 05de0...57c

👆🏻

Anonymkode: 4af94...9bd

[AnonymBruker]

Ingen var opplyst om noen ting før. De eneste som viste hva som foregikk var naboen. Det var mange fæle skjebner med angst vold og overgrep. 

Anonymkode: e3a43...817

[Gjest Raggy]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det lurer jeg også på. Hvorfor er jeg så engstelig av meg? Jeg har hatt en god oppvekst, aldri blitt mobbet eller opplevd noe traumatisk. Familien min var ekstroverte, tok ordet og var sosiale. Jeg var stikk motsatt allerede som barn. Har mange videoopptak fra barndommen min. Mens de andre tullet, snakket og viste seg fram, satt jeg bare der og holdt hendene foran ansiktet. Ville ikke være i fokus. Da var jeg 6 år gammel. Hendene skalv og jeg ble rød i ansiktet da jeg ble «tvunget» til høytlesning i klassen. Har alltid vært usikker på meg selv og følt meg utilpass i sosiale sammenhenger. Jeg sliter fortsatt, men har alltid kjempet mot angsten og prøvd å ikke la den styre livet mitt for mye. Jeg grubler likevel altfor mye, er selvopptatt (tenker ofte over hva andre tenker om meg!), er redd for at andre finner ut av hvor lite egnet jeg er etc.. Jeg har aldri vært åpen om dette med noen. Jeg klarer meg tilsynelatende greit. Har jobb, er gift og har barn. Men skulle ønske jeg var tryggere på meg selv og ikke ble så nervøs rundt folk.. Lurer på hvorfor jeg er sånn 🤔 Går det i det hele tatt an å gjøre noe med? 

Anonymkode: 02b0e...40f

Jeg mener det da kan handle om at du ikke har fått lære hvordan du regulere følelsene din. I oppveksten er jo det en stor lærdom og de voksne skal lære barnet å regulere seg selv. Som små har vi jo ofte spontane voldsomme følelsesmessige reaksjoner, men som voksne klarer vi stort sett å regulere oss. Det handler om vår egen respons på en vond følelse. Lar vi den få oppmerksomhet vokser den, fokuserer vi bort fra den vonde følelsen blir smerten mindre. Kan være den handler om dårlig selvtillit? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du bare har en sånn personlighet? Og da mener jeg personlighet og ikke personlighetsforstyrrelse. Kanskje du rett og slett er vàr for mange inntrykk og at det oppleves overveldende for deg, at det blir "litt for mye" rett og slett? At du trives bedre i roligere situasjoner med færre folk?

Det jeg mener å si er at folk er forskjellige, noen folk bare er sånn at de ikke trives med masse liv og røre rundt seg; uten at det er noe galt med dem. Men hvis det forventes at man skal være utadvendt, hørbar og synlig, så kan nok en god del folk føle seg annerledes og rare fordi de selv ikke er sånn, og føler ubehag og gruer seg for sosiale situasjoner. Spesielt hvis andre gjør et stort nummer ut av at man er "så sjenert".

Når det er sagt, så er sosial angst absolutt en realitet og da er det helst pga. negative erfaringer med andre folk.

Anonymkode: 83b0e...f21

Ikke den du siteter, men jeg er slik og jeg virkelig hater personligheten min. Er så engstelig at jeg går glipp av ting, og så har tiden plutselig gått og du har ikke sjanse til å oppleve det igjen. 
Man blir også flau når man er blandt mennesker som er slik man vil være selv, og får bekreftet at disse er mer attraktive.
Ja, jeg har opplevd mobbing, selvfølgelig fordi jeg var sjenert og folk var kanskje litt fascinert av at jeg ikke var pratsom, ikke visste hva jeg skulle si osv.. 
et lett offer.

Og det er jo jeg som svir for det uansett. mange av mobberne går bare videre som vanlige mennesker. mens jeg som opplevde har gått i forsvarsmodus konstant. sliter med å stole på et eneste menneske. 
Fordi jeg er vant med at de vil være venner  til å begynne med, men så ditcher de. så er jeg bare redd for å oppleve det igjen.
 

Anonymkode: 8e547...081

[AnonymBruker]

Enkelte i denne tråden er virkelig stokk dumme, og ser det ikke selv. De er like dype som en sølepytt, og har ikke opplevd utfordrende ting slik at de ikke har fått utviklet empati og refleksjon, litt skremmende.

For min del oppstod sosial angst etter årevis med brutal mobbing, å bli banket opp og kalt verdiløs hore blant MANGE andre forferdelige opplevelser jeg bærer med meg, det gjør noe med en, selv mange år etterpå. Nå er jeg voksen, har barn, utdannelse og «alt på stell», men likevel går det ofte en kraftig ukontrollert skjelving i kroppen når jeg småpratet med fremmede, jeg kan ikke prestere ting uten å besvime og jeg blir redd om noen stirrer på meg. At dette ikke «fantes før» er jo som å si at ikke homofili fantes før ja, det var jo bare fordi det var skambelagt og ikke noe man pratet om, de hadde ikke kunnskapen de har i dag. 

Anonymkode: 4af94...9bd

[AnonymBruker]

Og jeg kan forklare litt kjapt og enkelt om dette med sosial angst. I hjernen aktiveres sympaticus når kroppen tror den er i fare, da vil man skjelve, bli tørr i munn, få hjertebank ++. Egentlig skal bare sympaticus aktiveres under reell fare, men når man har opplevd mennesker som en fare tidligere i livet vil denne aktiveringen bli aktivert uavhengig av at det ikke er noe fare lenger. 

Anonymkode: 4af94...9bd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg kan forklare litt kjapt og enkelt om dette med sosial angst. I hjernen aktiveres sympaticus når kroppen tror den er i fare, da vil man skjelve, bli tørr i munn, få hjertebank ++. Egentlig skal bare sympaticus aktiveres under reell fare, men når man har opplevd mennesker som en fare tidligere i livet vil denne aktiveringen bli aktivert uavhengig av at det ikke er noe fare lenger. 

Anonymkode: 4af94...9bd

ja og det er dette som er så forbanna kjedelig!! Skulle ønske jeg kom ut for en slags ulykke der jeg mistet hukommelsen på dette området.. forbanna kropp som må huske alt vondt.

Anonymkode: 8e547...081

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

ja og det er dette som er så forbanna kjedelig!! Skulle ønske jeg kom ut for en slags ulykke der jeg mistet hukommelsen på dette området.. forbanna kropp som må huske alt vondt.

Anonymkode: 8e547...081

Helt enig, det henger liksom med resten av livet og blir et handikap. Utrolig urettferdig og hemmende, samtidig blir man ofte mer reflektert og setter mer pris på de som får deg til å slappe av. Jeg hadde ikke gjort det like bra i mitt yrke uten denne personlige erfaringen, og har ironisk nok blitt en ressurs for andre som har det vanskelig  

Anonymkode: 4af94...9bd

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg kan forklare litt kjapt og enkelt om dette med sosial angst. I hjernen aktiveres sympaticus når kroppen tror den er i fare, da vil man skjelve, bli tørr i munn, få hjertebank ++. Egentlig skal bare sympaticus aktiveres under reell fare, men når man har opplevd mennesker som en fare tidligere i livet vil denne aktiveringen bli aktivert uavhengig av at det ikke er noe fare lenger. 

Anonymkode: 4af94...9bd

Mener du amygdala? 

Hypothalamus roer forresten ned amygdala og kan trenes større ved fysisk aktivitet 👍 Så fysisk aktivitet er i grunn medisin mot angst. 

Anonymkode: 29594...236

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Mener du amygdala? 

Hypothalamus roer forresten ned amygdala og kan trenes større ved fysisk aktivitet 👍 Så fysisk aktivitet er i grunn medisin mot angst. 

Anonymkode: 29594...236

Både ja og nei, amygdala er det som aktiverer sympaticus til å sette i gang med alle de fysiske angstsymptomene. Fysisk aktivitet er veldig godt for psyken, ja ☺️

Anonymkode: 4af94...9bd

[AnonymBruker]

 

 

 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri sett tendenser til angst hos folk i sosiale sammenhenger. Hverken i Europa eller på andre siden av Atlanteren, men jeg har garantert møtt mange. Og husk at de med angst er gode på å isolere seg, og skjule angsten.

Anonymkode: 9e7a0...49c

Jeg har sosial angst og når jeg får skikkelig symptomer på det i offentligheten stirrer folk på meg som om jeg var et alien. De greier ikke å tenke seg til hva det kan være. Har aldri møtt noen som faktisk merker og gjenkjenner at jeg har sosial angst når jeg har det. 

Anonymkode: a3b71...8bf

[AnonymBruker]

På 23.5.2019 den 22.16, SupaWoman skrev:

For tjue år siden var det ingen som viste hva sosial angst var for noe engang.  Nå har "alle" det. 

Ja sant det. Alle har jo tydeligvis sosial angst. Faktum er at har man sosial angst så skal det virkelig påvirker deg i det daglige livet. Du f.eks tørr ikke gå på butkken annet enn kl 9 på morgenen eller 22.30 på kvelden, man har kanskje ingen venner, ingen kjæreste osv det er da man snakker sosial angst som diagnose.

Anonymkode: 0de2a...cc6