Miljøterapi for selvskading

[AnonymBruker]

Skriver oppgave om selvskading blant pasienter innlagt i psykiatrisk avdeling. Har lite kunnskap om hva som fører til bedring for disse pasientene, lurer derfor på om noen har tips til hvilke tiltak som kan være aktuelle for personer som selvskader.

Helst innenfor miljøterapi... Noen som vet? 😄

Anonymkode: cef67...92c

[AnonymBruker]

Pensumet ditt vet kanskje noe  

Anonymkode: 0413e...341

[AnonymBruker]

Joda finner mye der, men vil bare se om noen har andre tips

Anonymkode: cef67...92c

[AnonymBruker]

Hvordan tenker du å henvise til kilder ut fra informasjonen du får her da? "Anonym bruker, KG (2019)"? 

Uansett. Kan skrive litt om det, uten at jeg tror du kan bruke det i noen oppgave for du skal bruke litteratur du kan henvise til og ut fra litteraturen og egen erfaring kan du reflektere rundt et emne. Du vil ikke få godkjent å bruke et forum da det heller ikke er rett måte å foreta en spørreundersøkelse på. 

De fleste psykiatriske avdelinger har nulltoleranse ovenfor selvskading. Det vil si at selvskading = utskrivelse. Dette fordi at før da det førte til masse omsorg så var det mange som skadet seg mer og mer. Det ble et stort problem som så ut til å bare forverre seg. Da det ble igangsatt nulltoleranse med en slik konsekvens så sank selvskadingen inne på avdeling dramatisk. Man skal ikke lære at å skade seg gir omsorg for dette er noe mange blir avhengig av. 

Jeg har selv bare skadet meg én gang på avdeling, men det var selvmordsforsøk så jeg ble naturligvis ikke skrevet ut. 

Jeg har slitt veldig med å skade meg selv i situasjoner hvor jeg har hatt fullstendig panikk og det har gjort så vondt i følelsene at jeg ikke har klart å håndtere det. Jeg har derimot ikke likt å måtte gå til legen og sy etterpå. Det har vært ubehagelig og skamfullt. Så ofte har jeg klart å unngå å skade meg fordi jeg vet hva jeg må gjøre etterpå. 

Jeg kan vel ikke si at miljøterapi har hindret meg i å skade meg selv. Jeg har ikke gjort det når jeg har vært på avdeling fordi jeg ikke liker oppmerksomheten rundt det, men i mange vanskelige situasjoner så har jeg fått samtaler med de som jobber der og i noen tilfeller har det hjulpet. Under lengre innleggelser så har jeg måttet komme meg gjennom smerten uten å skade meg siden jeg ikke vil gjøre det når jeg er innlagt, så da har jeg gradvis lært å holde ut og å stå i det vanskelige. Som jeg da har klart å overføre til når jeg er hjemme alene. 

Jeg bruker skriving nå som en metode for å få utløp for smerten. Det har funket bedre enn all mulig annen terapi jeg har fått, men også å få tilbakemelding og annerkjennelse på at jeg har mestret å stå i følelser jeg fryktet som aller mest. Som var verre enn døden. Så er det slik at etter hvert som jeg har vært hjemme lenge uten innleggelse så kommer selvskafingstrangen snikende tilbake og gradvis så faller jeg tilbake igjen. Jeg har ikke skadet meg siden desember, men jeg har vært innlagt for det meste med kun permisjoner hjem. Frykten for å måtte lappes sammen igjen er stor da jeg føler meg mislykket av det så jeg har bitt tennene sammen og holdt ut. 

Uansett er det ikke heldig å fokusere på selvskadingen i seg selv, men hva som skjedde i forkant og hva man kan gjøre i stedet for når følelsene blir sterke. Hvordan avlede seg på andre måter og å lære at det er ikke farlig å kjenne på de sterke følelsene. For hver gang en klarer å stå i det uten å skade seg selv så vil en være ett skritt nærmere å klare å slutte helt. 

 

Anonymkode: 9e0ff...3db