Stemor "tar over" barna mine!!

[AnonymBruker]

Som mor så hadde jeg blitt veldig glad selv om det ville føltes sårt.  Men dette går jo på dine egne såre følelser TS. Barna har det godt og det burde være din første priotering. At du føler du ikke strekker til kan du virkelig ikke klandre stemor for. Ville du heller hatt en stemor som snudde barna som pesten og som så på dem som noe negativt?

Anonymkode: 66176...02b

[AnonymBruker]

Selv om jeg forstår at det er sårt for deg at stemor er blitt en favoritt, så er det jo SÅ mye bedre enn at stemor overser barna og ikke gidder å bry seg...? 

Det er jammen en smal linje man skal balansere på som stemor. Man skal elske barna, stille opp for dem, behandle dem bra og gjøre så de føler seg velkomne. Har man valgt mannen har man nemlig også valgt barna, får man ofte høre her inne, så her er det bare å slippe alt man har i hendene når det trengs. Men samtidig skal man ikke være FOR glad i barna heller. For det er bare foreldrenes privilegium, og man skal ikke blande seg. Da skal man plutselig holde avstand. 

Jeg er glad jeg ikke er stemor, for jeg aner ikke hvordan man både skal kunne elske og ikke elske noen på samme tid. Hvordan man skal få noen til å ønske seg velkommen, samtidig som man skal avvise - og henvise alle forespørsler videre til foreldrene. Hvordan man skal stille opp, samtidig som man ikke blander seg. Hvordan man skal bry seg - og samtidig ikke bry seg. 

Anonymkode: 7b3fb...6f8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd å snakke med barna om henne. Da sa de til meg at de var heldig å hadde to mammaer. Da ble jeg så såret at jeg sa rett ut at hun er ikke mammaen deres. Det er jeg. Dere får kalle henne ved navnet sitt. Hun er ikke stemor eller mor. Hun er kjæresten til pappa. Da ble de sint på meg og gikk. 

Anonymkode: 4ef3b...400

Tror du kan tape mye på å ha den taktikken der. Du skyver barna fra deg. 

Anonymkode: e421e...495

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd å snakke med barna om henne. Da sa de til meg at de var heldig å hadde to mammaer. Da ble jeg så såret at jeg sa rett ut at hun er ikke mammaen deres. Det er jeg. Dere får kalle henne ved navnet sitt. Hun er ikke stemor eller mor. Hun er kjæresten til pappa. Da ble de sint på meg og gikk. 

Anonymkode: 4ef3b...400

Du vil så noe negativt om stemor og ikke rart barna blir sure. Du rakker faktisk ned på barna sine følelser sånn som du holder på.  Ta deg sammen og vær glad i har flere mennesker i livet sitt som elsker dem. 

Anonymkode: 66176...02b

[regine]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i full jobb pluss mer, så jeg har ikke tid til å løpe rundt på lekeplass eller leke i hagen hver dag men ungene. Ikke har jeg penger heller til å gi dem alt de peker på. Hun kunne gå ned i stilling etter de fikk 50.50 for da sparte de 7000 i måneden. Så jeg må jo jobbe ekstra nå for å dekke inn bidraget de skulle betalt. Jeg har ikke prøvd å snakke med stemor fordi det er ikke så godt samarbeid mellom meg og far. Stemor sender meg av og til meldinger men det er kun i forbindelse med barna. Vi snakker liksom ikke om annet enn praktiske ting. 

Anonymkode: 4ef3b...400

Du kan ha rett på bidrag tross at dere har 50-50, hvis inntektsforskjellen mellom far og deg er stor. Undersøk det og se om det hjelper deg litt. 

ikke kjøp barna - det har de uansett ikke godt av. De høres jo også så store ut at det helt fint går an å forklare at du er EN person i husholdningen, mens hos far er de 2, og at det gjør at både inntekter og tid rent faktisk blir mindre hos og for deg. Du er jo også et viktig forbilde for barna (jenter om jeg forstår riktig), som forsørger deg selv, i motsetning til stemor som lever på en mann. Igjen - du skal selvsagt ikke si dette til barna, men du kan tenke det og du kan i aller høyeste grad bruke deg selv som eksempel for dem på en sterk kvinne som både er i stand til å klare seg økonomisk og ivareta barnas behov. Det er jo også sånn du må tenke på deg selv. 

[AnonymBruker]

Kan det være et sårt brudd som gir deg disse følelsene? Jeg hadde samarbeidet så godt som overhode mulig. Du er jo moren uansett. Du har overtaket. Vær fornøyd da barna dine ikke opplever omsorgssvikt eller ondskap når de er borte.

Anonymkode: 10bd2...ea2

[AnonymBruker]

Hei ts. Dette forstår jeg kan være veldig sårt for deg. Jeg var denne stemoren du beskriver i 6 år for ei nydelig jente som jeg "fikk" når jeg ble sammen med min nå eksmann. Barnet var da tre. Vi hadde en utrolig fin relasjon og mor snakket (kjeftet...) ofte på far for at han aldri var til stede, og at det alltid var meg(stemor) som gjorde ALT med barnet. Men! Det moren ikke visste, var at får også var med på ting, men at barnet var så glad i meg at hun ønsket å dele gleden over alt som skjedde hos far. Det OPPLEVDES for moren at jeg gjorde alt, men i virkeligheten gjorde jeg ikke det, selv om barnet fremstilte det slik.

Dine barn er veldig heldige som har en så god stemor i livet på den siden. Så heldig var ikke jeg og derfor kuttet jeg kontakt med min far i en alder av 12. Skulle ønske min stemor likte meg og at hun ikke dyttet meg vekk fra min far.. 

Snakk medstemor om grenser og ting du synes er sårt. Jeg hadde som stemor satt pris på om mor ønsket å snakke med meg om ting i stedet for å tenke egne tanker om jeg og hate meg, som virkelig bare prøvde å være god mot hennes barn.

Anonymkode: 38da9...bc4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, regine skrev:

Du kan ha rett på bidrag tross at dere har 50-50, hvis inntektsforskjellen mellom far og deg er stor. Undersøk det og se om det hjelper deg litt. 

ikke kjøp barna - det har de uansett ikke godt av. De høres jo også så store ut at det helt fint går an å forklare at du er EN person i husholdningen, mens hos far er de 2, og at det gjør at både inntekter og tid rent faktisk blir mindre hos og for deg. Du er jo også et viktig forbilde for barna (jenter om jeg forstår riktig), som forsørger deg selv, i motsetning til stemor som lever på en mann. Igjen - du skal selvsagt ikke si dette til barna, men du kan tenke det og du kan i aller høyeste grad bruke deg selv som eksempel for dem på en sterk kvinne som både er i stand til å klare seg økonomisk og ivareta barnas behov. Det er jo også sånn du må tenke på deg selv. 

Jeg får 3000 i bidrag fordi han tjener så godt. Jeg er gift med en ny.. Så jeg er ikke alene. Jeg har prøvd å tenke at jeg går frem som et godt eksempel med jobb osv men de forguder at hun har gått ned i stilling for å være mer med dem. Det sårer. 

Anonymkode: 4ef3b...400

[Anwa]

1 minutt siden, Trikken skrev:

Skjønner godt at dette er sårt. Kanskje du kan ta en prat med henne, fortelle henne hvor mye du setter pris på at hun stiller opp og er der for barna dine. Men at noen områder føler du at hun «tar» for mye. Feks mens prat osv. Når hun er obs på det vil vel denne fantastiske damen ta hensyn.

Jeg så en Snap fra Mammabanden hvor en bonusMor hadde noen redsler iforhold til rollen sin. Hvilke forventninger mor hadde til henne, osv. Etter et par år spurte hun biomor om de kunne ta en prat, og da løste det seg veldig for bonusMor. Kanskje du og bonusMor kunne snakket sammen også får dere kanskje noe avklaring begge to? 

Men hvis hun er en positiv innvirkning til barna dine sine liv, burde du prøve og legge sjalusien fra deg selv om du føler det er ett stikk mot deg. Det er ikke det, og barna vil bare fortelle deg om dette fordi du betyr ekstremt mye for dem og de vil dele alt med deg. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være et sårt brudd som gir deg disse følelsene? Jeg hadde samarbeidet så godt som overhode mulig. Du er jo moren uansett. Du har overtaket. Vær fornøyd da barna dine ikke opplever omsorgssvikt eller ondskap når de er borte.

Anonymkode: 10bd2...ea2

Det er absolutt ikke noe sårt brudd. Jeg gikk fra barnefar og han var såret. Jeg har prøvd å samarbeide men de gjør det ikke lett. 

Anonymkode: 4ef3b...400

[Zoey]

Jeg forstår deg, jeg. Ikke at jeg har en lignende situasjon, men jeg kan glatt sammenligne med perioder hvor enkelte av barna mine kun har tydd til pappa. Eller sagt at de vil ikke at jeg skal leke, pusse tenner eller lese bok. Pappa skal. Og avviser helt fullstendig. Det har gått i perioder og det er normalt, jeg vet jo det. Men den avvisningen er vond likevel om jeg vet det er normalt og at de fortsatt er glade i meg. Og at det kan snu. 

Jeg har merket på mine barn at ting de har tenkt litt på, ikke turt eller fått tid og rom til å snakke ut om i løpet av dagen, dukker opp ved legging. Det kan være at noen ble ertet. At de har kranglet med noen. Ødelagt noe. Eller hva som helst. Datteren din har kanskje merket at du ikke liker å snakke så mye om stemor, at du skifter emne eller blir lei deg. Så hun demper seg kanskje også blusser det veldig opp når det blir stille og rolig og tankene får gå. 

Mitt råd er å forsøke å tenke pragmatisk og objektivt. Det er bra hun er snill og glad i barna og bra at de har en god voksenperson til i livet sitt. Også aksepterer du at det er vondt å ikke være på toppen av pallen til sine barn. Men la dem dele med deg. La dem prate med deg om det morsomme hun gjør og gled deg (så de merker det) over at de har hatt det gøy. 

Også kan du heller fokusere på din kvalitetstid med dem, enn å ergre deg over hennes. Ikke gjør det til en konkurranse, men nyt tiden dere har sammen. Bak brød sammen, plant jordbærplanter i en krukke. Barn blir ikke bortskjemt av å få delta, og synes ofte det er gøy. Lær dem å lage sin egen trolldeig og forsøk å være glad og positiv. Om du gruer deg til de skal til Henne med stor H, og blir mutt når de forteller om uken som var, så merker de stemningen og det alene kan gjøre at de "teller ned". 

Start i dag. Er det din uke? Ta i mot dem med åpne armer, gjør noe gøy sammen, still oppfølgingsspørsmål om de prater om henne og gi komplimenter som "Det var lurt av henne, oj det hørtes gøy ut og det kan vi kanskje gjøre en annen dag her også". Og hva om du foreslår at yngste ringer henne og sier god natt om hun savner henne? Vis at det er greit å savne, lov å kjenne på. Og at du er der for henne, uansett. For det er du sikkert allerede, men barn må se og kjenne det for å tro det. 

Vi går gjennom ild og vann for ungene våre, og ingenting gjør oss så sårbare som barn og deres følelser og interaksjon med oss. Men tenk om alternativet var at de grudde seg hele uken. Gråt og følte seg isolert og utestengt av en slem stemor? Nå kan du hvertfall trøste deg med at ungene dine har det bra hver eneste dag - uansett hvor de er. 

[duplexx]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd å snakke med barna om henne. Da sa de til meg at de var heldig å hadde to mammaer. Da ble jeg så såret at jeg sa rett ut at hun er ikke mammaen deres. Det er jeg. Dere får kalle henne ved navnet sitt. Hun er ikke stemor eller mor. Hun er kjæresten til pappa. Da ble de sint på meg og gikk. 

Anonymkode: 4ef3b...400

Så rart at ungene heller vil snakke med henne om mensen...

Du motarbeider, og skyver de unna på den måten. Forstår det er sårt, men her skyter du virkelig deg selv i foten. Du kan ikke be barna ikke like henne. Da vil de hate deg til slutt. 

[Trikken]

8 minutter siden, Anwa skrev:

Jeg så en Snap fra Mammabanden hvor en bonusMor hadde noen redsler iforhold til rollen sin. Hvilke forventninger mor hadde til henne, osv. Etter et par år spurte hun biomor om de kunne ta en prat, og da løste det seg veldig for bonusMor. Kanskje du og bonusMor kunne snakket sammen også får dere kanskje noe avklaring begge to? 

Men hvis hun er en positiv innvirkning til barna dine sine liv, burde du prøve og legge sjalusien fra deg selv om du føler det er ett stikk mot deg. Det er ikke det, og barna vil bare fortelle deg om dette fordi du betyr ekstremt mye for dem og de vil dele alt med deg. 

Jeg er ikke ts

[-lykke-]

Jeg forstår at dette oppleves som sårt, men du burde klare å se det positive i dette for barna. Det kunne jo vært langt verre, tenk om de hadde en stemor som rett og slett ikke likte dem?

Og det er jo ikke slik at barna får mindre kjærlighet til deg selv om de får flere å være glad i. Kjærlighet er jo ikke en kake som må fordeles, for den kan jo vokse i det uendelige - heldigvis.

Datteren min har vært så heldig å ha en fantastisk stemor som tok henne med på alt mulig rart. Bondegårdsbesøk, båtturer, lekeplasser osv. Gjorde lekser med henne, kjøpte klær til henne og fikset håret hennes. Nå ble det nylig slutt med stemor og far, og jeg synes det er oppriktig trist. Får vondt av at datteren min ikke skal ha henne i livet på samme måte som før. Og så er jeg veldig nysgjerrig på om far kommer til å være like flink til å finne på ting med henne... 

Nei, dette er din egen «greie». Jeg skjønner deg dersom de bare venter på å komme tilbake til henne, da hadde jeg også blitt fryktelig lei meg (har ikke opplevd akkurat dette). Men jeg hadde aldri sagt noe på det eller forsøkt å gi barnet/barna dårlig samvittighet. Datteren min har sagt mange ganger at hun er heldig som har to mammaer, og da har jeg svart at ja, det er hun. Barn skal ikke føle dårlig samvittighet over følelsene sine. Dette må du jobbe med.

 

 

[AnonymBruker]

Her er du virkelig nødt til å skille dine egne sårede følelser fra hva som er best for ungene TS. Og på den måten du holder på, kan jeg garantere deg at barna dine vil sitte inne med bitterhet mot deg og du vil dytte de lengre bort (og dermed mer mot henne)

Anonymkode: 1c72c...f89

[AnonymBruker]

Far har ikke tid til å være med dem, og du har ikke tid til å være med dem. Selvfølgelig kommer de til å knytte seg mere til henne som faktisk har tid. 

Anonymkode: c8fcb...e66

[AnonymBruker]

Du er egentlig trist og sjalu, fordi stemor klarer å være der bedre for barna dine enn du klarer? 

Anonymkode: 83309...c9e

[Gjest hind]

Her synes jeg du skal gå i deg selv og tenke over om det virkelig hadde vært bedre for barna med en mer uengasjert stemor som ikke var like snill med dem. Hvis jeg noen gang blir skilt og barna mine få en stemor håper jeg inderlig det blir en som minner om dine barns. Du er mammaen deres, og ingen stemor(uansett hvor super hun er) kan noen gang ta din plass. 

[AnonymBruker]

Når det gjelder de greiene med at de snakker sammen om f. eks mensen osv syns jeg høres helt forståelig ut. Jeg har selv snakket mye mer med stefaren min da jeg var yngre enn med moren min eller faren min om vanskelige ting og følelser og lignende. Følte meg mer komfortabel med å snakke med en som ikke var helt i den "foreldrerollen" mot meg, og heller mer som en voksen venn som aldri dro noe sted. Vi har hatt dype samtaler langt utpå kvelden etter at moren min la seg og han hadde en helt annen måte å tilnærme seg meg på når det gjelder vanskeligere og dypere temaer. Men moren min eller faren min erstatta han aldri, og det forholdet jeg har til moren min nå etter at jeg har blitt voksent er nære på en helt annen måte enn til han, men også viktig på en helt annen måte. Du kan med andre ord ikke sammenligne helt hvordan forholdet mellom et barn og en annen voksen er kontra deg som forelder. Det blir helt annerledes, og i mitt tilfelle så har det vært kjempebra for meg å ha en annen voksen i huset jeg følte jeg kunne snakke om tinga med som jeg kanskje var redd for å få kjeft for eller at moren min ville se rart på meg for. Samtidig var det alltid moren min jeg stolte på og visste hadde ryggen min, og hun var alltid den som kunne trøste meg på den rette, gode mamma-måten som får deg til å føle deg så trygg at ingen ting i verden kan ta deg eller skade deg. Hvis jeg var deg så ville jeg tatt det med ro og vært superfornøyd med den berikelsen den stemora der er for ungene dine. Var alltid en sånn stemor jeg ønska meg, men aldri fikk. Ikke det at jeg mangla noe med en sånn god stefar som jeg hadde.😊

Anonymkode: 0a78f...8e5

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Suck IT up, trådstarter. Kjenner ei i samme situasjon som deg. Sutrer for sine egne såre følelser, når alternativet kunne vært mye verre. Bli i ekteskapet hvis du ikke ønsker slike problemstillinger...

Anonymkode: 02ca7...072

Fint at du tar det for gitt at moren TS har valgt å avslutte samlivet. Vi er faktisk mange her som aldri har tatt det valget, og aldri har ønsket den situasjonen å bare se barna våre bare halve tiden. Det går an å tenke før du slenger ut ting.

TS: jeg skjønner følelsene dine. Jeg syns også det er vanskelig å få en stemor inn. Det er bra på et vis siden jeg ser at ungene har det bedre hos faren etter at de ble samboere, men ja det er utrolig vondt at hun har like mye tid med barna mine som det jeg har. Men du må faktisk bare prøve å gjøre det beste ut av det. Men det er lov til å ta en prat med henne om at enkelte mor-dattersamtaler ønsker du å ta selv. Det bør en stemor fint klare å akseptere. Og du har ikke noe med hva barna velger å kalle stemor, selv om jeg skjønner at det er utrolig sårende hvis de kaller henne også for mamma. Men de har rett, nå har de faktisk to mammaer. Å snakke negativt om faren og stemoren vil bare ødelegge for deg selv. Jeg vet det er vanskelig, men du kommer mye lengre med å ha en positiv holdning. Vær positiv når barna forteller om det de har opplevd hos faren, gled deg sammen med dem. Ja det kan være vondt og vanskelig, men det skal ikke barna lastes for. Det ER bra at barna har det trygt og godt hos faren.

Du bør se på hva du kan gjøre for å bedre ditt forhold til dine barn. Hva møter de? En sur og bitter mamma? Som knapt har tid til dem? Det er vel ikke så rart at de da lengter etter en annen situasjon?

Utnytt den uka du ikke har barna til både å gjøre unna ekstra husarbeid, jobb og til å få egentid. Da får du mer tid og overskudd til å være sammen med barna dine når de er hos deg. Planlegg ukemeny og gjør ukeshandel før barna kommer. Lag evt ferdig middager og frys ned så det bare kan varmes. Masse tid spart. Tro meg, jeg har 3 barn selv annenhver uke, og en jobb som krever over 100% av meg. Men det er ikke mye som skal til. Gode samtaler ved middagsbordet, finne på noe litt annerledes en gang i blandt (å spise pizza i stua mens vi ser film sammen har feks vært veldig populært her. Noe vi gjør en gang i blandt). Bare det å vise interesse for det ungene er interessert i gjør mye. Finn deres ting, noe dere har sammen. Da skaper dere felles minner og tilhørighet.

Anonymkode: ab5c8...f42