Store sosiale problemer, vet aldri hva jeg skal si

[regn]

Jeg har en god del store problemer når det kommer til forskjellige sosiale situasjoner, og det ødelegger alt for meg. Jeg går å tenker på tingene jeg har gjort/sagt feil hele tiden. Blir et nervevrak pga det. Jeg vet ikke hvorfor jeg er slik som dette, jeg har vært mye innendørs i de siste 6-7 årene pga kronisk (fysisk) sykdom, er aldri utendørs med mindre jeg har time hos legen, frisør, eller andre slike plasser. Omgås ingen venner, ikke på nettet engang. Snakker kun med foreldrene mine som bor med meg vanligvis. Så jeg vet ikke om det er lite sosial erfaring det kommer av, eller om jeg bare har dårlige sosiale evner eller hva det er. Gikk kun ut ungdomsskolen, har ikke vært mye rundt jevnaldrende etter det (eller andre mennesker). Problemet er i hvert fall det at jeg aldri vet hva jeg skal svare folk når de sier enkelte ting. Her er en del typiske situasjoner:

- Når noen sier f.eks "så får du ha en fin 17. mai/god ferie/god jul" eller noe i den duren, da vet jeg egentlig ikke hva jeg skal si tilbake, og føler meg som en idiot i lang tid etterpå. Dette skjedde senest i dag og har ødelagt dagen min.
- Når jeg er hos frisøren og hun er ferdig med å klippe meg, forstår jeg at jeg burde si et eller annet i stedet for å bare betale og si "hade" og dra derfra, men jeg vet bare ikke hva/hvordan. Var en lignende situasjon da jeg var en plass for å få behandling mot smerter og jeg var ferdig og skulle dra. Betalte bare og sa "hade" og dro. Pga frykten min i disse situasjonene over å ikke vite hva jeg skal si, har jeg ikke vært til frisøren på over et halvt år nå, og det gjelder også smertebehandlingen.
- Når jeg gir en gave til noen og de takker meg, da blir jeg litt "stuck" igjen, og vet ikke hva jeg skal si. "Vær så god" høres litt ut som at jeg har gjort de en tjeneste og at jeg nesten har ofret noe, og at jeg forventer en takk om dere skjønner hva jeg mener? Og "bare hyggelig" høres mer ut som noe man sier når man har hjulpet noen med noe? Om familiemedlemmer takker meg for hjelpen vet jeg i hvert fall ikke hva jeg skal si, for jeg føler at det er en slags selvfølge at jeg skal hjelpe de, så da føler jeg at å si "bare hyggelig" kan høres litt merkelig ut, akkurat som at det da også kostet meg noe å hjelpe? Liker å gi gaver til folk og å hjelpe folk, men gruer meg til det pga dette.
- Jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte en samtale på legekontoret, og når jeg går derfra har jeg bare brukt å sagt "hade", og legene merker sikkert at jeg virker dritflau i og med at det sikkert er vanlig å si noe annet før man drar. Føler alltid at det blir en pinlig stemning siden jeg ikke er "normal" og "snakkesalig" som andre. Jeg tror jeg fremstår som en ganske lukket og usikker person, og sosialt klønete.
- Jeg klarer ikke å ringe til noen plasser som legekontor, sykehus, banken, kundeservice osv, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal snakke. Sliter spesielt med det å avslutte samtalen, vet ikke hva som er normalt å si, føler meg så dum. Må få noen andre til å ringe for meg, og det er flere ganger at personen i telefonen har spurt hvorfor jeg ikke ringer selv siden jeg er myndig. 
- Om jeg plutselig havner i en situasjon hvor jeg må ha "small talk" med en fremmed, da vet ikke jeg hva som skjer, for det går ikke. Vet ikke hva jeg skal si, hvordan man avslutter samtalen.

Jeg lurer ofte på hva folk tenker om meg pga disse problemene, og jeg fremstår sikkert som helt uten sosiale evner. Hadde jeg bare vært klar over hva som er normalt å si, så hadde jeg fått mye mer selvtillit. Jeg er så lei meg pga dette, føler meg dypt deprimert og totalt mislykket. Jeg har avbestilt så mange timer pga dette, ligger våken hele natten før og lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom det da jeg blir helt blank der jeg sitter. Kunne ønske jeg var normal. Jeg ønsker ikke å snakke med psykolog om dette, det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke at noen skal vite hvordan jeg føler det. Og da får jeg jo heller ikke hjelp, det skjønner jeg. Kommer ingen vei. Men jeg liker egentlig å fremstå som selvstendig, og på mange områder er jeg det, men så er det dette området som er min svakhet. Jeg føler en del sosial angst pga dette. Hadde noen bare kunne ha fortalt meg hva som er normalt å si i de forskjellige situasjonene over her, da hadde alt blitt så mye bedre. Hadde jeg bare sluppet å bekymret meg for det. Men så tør jeg jo ikke å spørre, for da skjønner folk at jeg har problemer.Jeg føler meg så dum, så idiotisk, tåpelig. Jeg er i de tidlige 20-årene nå, og ser ganske mørkt på fremtiden. Jeg føler meg så utrolig dum, og som sagt har jeg isolert meg en del i flere år pga den sykdommen jeg har, men jeg blir i hvert fall ikke noe mindre isolert av disse sosiale vanskene, det forverrer jo alt. Jeg klarer snart ikke dette mer, kunne ønske at det var en plass på nettet jeg kunne snakke anonymt med noen som kunne ha hjulpet meg og svart på spørsmålene mine og "lært" meg hva som er normalt å si i forskjellige situasjoner. I tillegg til alt dette føler jeg også at jeg har et dårlige ordforråd en de fleste andre. Føler jeg har et veldig "enkelt" ordforråd. Må veldig ofte søke opp ord som jeg ser eller hører andre bruker. Spesielt ille er det selvfølgelig om noen snakker til meg og f.eks spør meg om noe og bruker et ord jeg ikke vet hva betyr, som det sikkert forventes at jeg vet hva betyr. Da føler jeg meg enda mer som en dust. Det fører til at jeg gruer meg enda mer til sosiale situasjoner. Føler at alt er så håpløst, kan jo ikke snakke med folk uten å fremstå som en komplett idiot. Skulle gjerne ha hatt en del venner og sånt, men jeg klarer ikke så lenge jeg føler at jeg fremstår som totalt uvitende i forhold til hva jeg skal si, og det dårlige ordforrådet osv. Jeg forstår ikke hva det er som feiler meg. Føler meg så utrolig unormal. 

[Tatja]

Du burde kanskje ta en prat med legen om evt utredning? Kan jo være du bare mangler sosial trening, men noe av det du skriver minner om asperger. Verdt å sjekke opp. Du kan jo evt google det, og se om du oppfyller kriteriene. 

[AnonymBruker]

Den enkleste måten å finne ut av dette er og snakke med en psykolog og få hjelp til å mestre sosiale situasjoner. Jeg vet du skrev at du ikke tør å dra til psykolog, men psykologer er ikke skumle og dømmende folk som er der for å se etter feil, de er der for å hjelpe. Tenk på alle pasientene de møter i løpet av en dag, du er definitivt ikke den "rareste" når det du sliter med er sosiale koder.

Anonymkode: 9e698...a49

[regn]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den enkleste måten å finne ut av dette er og snakke med en psykolog og få hjelp til å mestre sosiale situasjoner. Jeg vet du skrev at du ikke tør å dra til psykolog, men psykologer er ikke skumle og dømmende folk som er der for å se etter feil, de er der for å hjelpe. Tenk på alle pasientene de møter i løpet av en dag, du er definitivt ikke den "rareste" når det du sliter med er sosiale koder.

Anonymkode: 9e698...a49

Sliter ikke med å forstå sosiale koder, har bare problemer med å vite hva som er "normalt" å si i en del situasjoner slik som de jeg nevnte over

[regn]

13 minutter siden, Tatja skrev:

Du burde kanskje ta en prat med legen om evt utredning? Kan jo være du bare mangler sosial trening, men noe av det du skriver minner om asperger. Verdt å sjekke opp. Du kan jo evt google det, og se om du oppfyller kriteriene. 

Jeg har lest en del om aspergers, men det er ingen av de andre kriteriene som passer på meg.

[AnonymBruker]

Virker som du rett og slett trenger å komme deg ut mer, og observere hva andre sier og gjør. Kan du ha mulighet for å få dekket noe slags støttekontakt el? 

Når man ringer feks legekontoret for å bestille eller endre en time, kan man si «takk for hjelpen, hadet!»

Er det store sjanser for at du skal tilbake til samme behandler, frisør etc kan man si «Sees snart igjen, hadet»

Takk for i dag, ha en (fortsatt) fin dag er også helt OK velbrukte fraser man kan si før hadet. 

Ang ordforråd, lese bøker og avisartikler hjelper på det. 

Anonymkode: f8e13...f22

[AnonymBruker]

Hei, jeg har det litt som deg, men klarer akkurat å fungere. Jeg gjør slikt på autopilot. Smalltalk med fremmede liker jeg ikke. Det er ubehagelig. Tenker veldig fort om det er noe å si på den korte stunden. Da pleier jeg å se rundt meg, på personens klestil,været,hvilken dag det er og bruke alt jeg finner rundt meg eller verden generelt til å kunne si noe til personen om jeg MÅ. Ellers har jeg lært meg tanken at det er begge sitt ansvar å si noe, ikke bare jeg.

Å ringe legen og gå til frisøren har også blitt lettere for meg.  Det er det samme du sier hele tiden. 

Ta opp problemet til legen, og når dere er ferdig og du har fått det du ville så reiser du deg og sier greit da får jeg gå ned på apoteket , hade bra, takk for hjelpen.( god helg,god jul)

Takk for hjelpen og hade. Denne setningen sier du alle steder du får hjelp.

Når noen takker for gaven din:

Kan du svare:

- 1 Bra du likte gaven, tenke det var noe du ville like 

- 2 var litt usikker på om du hadde en slik, så jeg tok sjangsen, vet at du liker slike ting

- 3  når jeg så denne, så tenke jeg på deg med en gang, at dette var noe du ville like.

 

Når noen takker deg for å hjelpe:

Kan du svare: 

- 1 Det er bare kjekt å kunne hjelpe til 

- 2 skulle bare mangle , du er familie 

- 3 joda, det er bare til å gi en lyd om du trenger mer hjelp, bare kjekt å kunne hjelpe til 

Men å ringe venner bare for å snakke syns jeg er vanskelig.... Når skal man avslutte tlf samtalen? Jeg liker ikke å låse meg til en telefonsamtale... Å stå med den mot øret og snakke... Bedre å treffes fysisk å prate.

Syns det er vanskelig å si ifra også om jeg er missfornøyd med noe... Sånn i jobbsituasjon feks... Holder bare ut alt for å slippe å ta ting opp...

Anonymkode: 70874...dae

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som deg. Sliter med sosial angst og er veldig sjenert. Small talk i sosiale settinger er det verste eller når jeg skal ringe inn til tannlegen, legekontor osv. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Jeg har lyst å si noe, men jeg vet ikke hvordan. Ordene stokker jeg og alt kommer bare ut feil, og jeg blir sittende å se ut som en idiot.

Om noen spør meg hvordan jeg har det, så kan jeg si setninger som ikke stemmer overens en gang. Husker den ene gangen jeg ble spurt hva jeg syns om en nyåpnet matbutikk. Da svarte jeg "Det går bra". Ikke fordi jeg ikke hørte hva hun sa, men fordi setningen kom automatisk. Jeg blir så anspent og nervøs av å bli spurt, at det kommer ut feil. Jeg vet inni hode hva jeg vil si, men jeg klarer ikke si det rett en gang.

Utrolig frustrerende. 

Anonymkode: 196da...7fc

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei, jeg har det litt som deg, men klarer akkurat å fungere. Jeg gjør slikt på autopilot. Smalltalk med fremmede liker jeg ikke. Det er ubehagelig. Tenker veldig fort om det er noe å si på den korte stunden. Da pleier jeg å se rundt meg, på personens klestil,været,hvilken dag det er og bruke alt jeg finner rundt meg eller verden generelt til å kunne si noe til personen om jeg MÅ. Ellers har jeg lært meg tanken at det er begge sitt ansvar å si noe, ikke bare jeg.

Å ringe legen og gå til frisøren har også blitt lettere for meg.  Det er det samme du sier hele tiden. 

Ta opp problemet til legen, og når dere er ferdig og du har fått det du ville så reiser du deg og sier greit da får jeg gå ned på apoteket , hade bra, takk for hjelpen.( god helg,god jul)

Takk for hjelpen og hade. Denne setningen sier du alle steder du får hjelp.

Når noen takker for gaven din:

Kan du svare:

- 1 Bra du likte gaven, tenke det var noe du ville like 

- 2 var litt usikker på om du hadde en slik, så jeg tok sjangsen, vet at du liker slike ting

- 3  når jeg så denne, så tenke jeg på deg med en gang, at dette var noe du ville like.

 

Når noen takker deg for å hjelpe:

Kan du svare: 

- 1 Det er bare kjekt å kunne hjelpe til 

- 2 skulle bare mangle , du er familie 

- 3 joda, det er bare til å gi en lyd om du trenger mer hjelp, bare kjekt å kunne hjelpe til 

Men å ringe venner bare for å snakke syns jeg er vanskelig.... Når skal man avslutte tlf samtalen? Jeg liker ikke å låse meg til en telefonsamtale... Å stå med den mot øret og snakke... Bedre å treffes fysisk å prate.

Syns det er vanskelig å si ifra også om jeg er missfornøyd med noe... Sånn i jobbsituasjon feks... Holder bare ut alt for å slippe å ta ting opp...

Anonymkode: 70874...dae

De frasene der bare skriker selvlært autist da. Alle er unødvendig forklarende og viser fullstendig mangel på sosiale antenner. Nr 2 er spesielt ille, når noen takker deg så påpeker du ikke at det du gjorde var en selvfølge fordi de var familie, man sier heller 'bare hyggelig' 

Anonymkode: aec32...c60

[AnonymBruker]

11 timer siden, regn skrev:

Jeg lurer ofte på hva folk tenker om meg pga disse problemene, og jeg fremstår sikkert som helt uten sosiale evner. 

De aller fleste voksne mennesker er omsorgsfulle nok til å se fordi litt klein oppførsel. 

Men du, husk du trenger faktisk ikke snakke med frisør. Du trenger ihvertfall ikke snakke med behander som skal behandle smerter. 

Hva med å feks gå over vanlige fraser med noen du kjenner godt? Så kan du prøve de og se hva du synes

Anonymkode: 88f97...8ff

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

fordi

Forbi

Anonymkode: 88f97...8ff

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

De frasene der bare skriker selvlært autist da. Alle er unødvendig forklarende og viser fullstendig mangel på sosiale antenner. Nr 2 er spesielt ille, når noen takker deg så påpeker du ikke at det du gjorde var en selvfølge fordi de var familie, man sier heller 'bare hyggelig' 

Anonymkode: aec32...c60

TS likte ikke å si "bare hyggelig" ! Har du ikke forstått det? .... Da kan hun få lov å få inspirasjon til annet å si, ikke at hun skal si ordrett hva jeg tipset om.

Alle familier er forkjellig, og hvis hun føler det er rart å si bare hyggelig så kan det være noe med familien sin måte å snakke på.

Ikke vet jeg, men jeg ga ihvertfalv inspirasjon til henne og prøver å hjelpe så godt som jeg kan. 

Alt er bedre enn å bare ikke si noe.

Jeg blir glad hvis folk sier takk når jeg gir ett kompliment til dem.  Men hvis de bare sier takk og ikke noe mer blir det rart...

Feks:

Så fin kjole du har!

Svar 1: Takk. (Ikke noe mer)

Svar 2: Tusen takk, hadde en veldig fin kjole du også

Svar 3: Takk, jeg var heldig og fant den på salg

De to siste er bra, den første er merkelig...

Ofte er ett komplemang en måte å starte en samtale på.  

Samtalen går videre til å snakke om kjoler, utvikler ikke samtalen seg mer så kan det være mangel på kjemi eller at det er flere ting som skjer rundt dere.

Anonymkode: 70874...dae

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det som deg. Nå i voksen alder har det blitt bedre. Jeg var begynt å observere andre, f.eks på cafe. Lytter til samtaler, ser hva de gjør når de kommer og går. Så har jeg også fått ei veldig sosial dame i omgangskretsen og hun er veldig flink til å få alle til å føle seg vel. Derfor var jeg fulgt ekstra godt med på hva hun sier og gjør. Blikkontakt, hvordan hun tar på folk, når, kroppsspråk, hvordan hun gir hver enkelt oppmerksomhet. Hun er utrolig dyktig! Så gjør jeg litt av de tingene hun gjør og jeg merker andre blir mer vennlige mot meg da. Det er rett og slett en kunst å få det til. Noen er slik naturlig, men de fleste lærer slike sosiale ting i oppveksten gjennom familie. Det gjorde aldri jeg, pga enstøingsfamilien min.

Mitt tips er å observere, for så å teste ut. Man driter seg ut noen ganger, men etterhvert får man teken på det. Så får du fake it till you make it.

Anonymkode: 76318...13b

[AnonymBruker]

Jeg har vært akkurat som deg, ts. Å gud så mange timer jeg har bekymret meg for hva jeg skal si og hvordan jeg skal oppføre meg, og om jeg er normal eller ikke. Og jeg kan love deg en ting, og det er at det er helt bortkastet å bruke tid på det. For uansett hva du sier eller hvordan du oppfører deg så er du helt normal! Jeg har feks jobbet noen år i butikk. Og har møtt veldig mange forskjellige mennesker. Aldri noensinne har jeg tenkt at «herregud, sa hun virkelig det?» eller «hun sa ikke noe annet enn ‘hade’ før hun gikk..» Du kan nemlig si akkurat hva du vil, eller hvor mye eller hvor lite du vil i sånne sammenhenger som hos frisøren eller butikken eller legen osv. De som jobber der forventer nemlig ingenting. Så om du sier bare hade eller om du har en lang samtale med de så tenker de ikke over det. De er nemlig vant med alle slags mennesker. Selv sier jeg alltid bare «tusen takk, hade!» Og når det gjelder i familiesammenheng, så kjenner også de deg veldig godt og du kan si nøyaktig det som føles naturlig for deg. Og når du gir noen en gave og de sier takk, så er det helt innafor å bare si «værsågod». Det er ingen som kommer til å lure på hva mer som ligger i det ordet enn «værsågod». De aller fleste ganger jeg sier takk for noe så svarer folk det.

Ut ifra måten du skriver på så oppfatter jeg deg som en oppmerksom og reflektert person, og jeg tror egentlig du vet godt hva du kan si i ulike sammenhenger, men så er du nok også veldig god på å overanalysere og så ødelegger det litt for deg. Jeg er selv en person som fint kan overanalysere istykker en situasjon, og lover deg at det er helt unødvendig. Det sitter kun i ditt eget hode.  Prøv å observere hva andre sier i samme situasjon. Plukk ut bestemte fraser som føles naturlig for deg og bruk dem konsekvent til du føler deg tryggere i situasjonen, og til du tør å prøve noe annet. Tenk på noen i din omgangskrets som du ønsker å være som, og gjør det samme som dem. Typ «hva ville (navn) sagt i denne situasjonen?»

 Øvelse gjør mester:)

 

Anonymkode: 2475b...5bd

[AnonymBruker]

Jeg synes dette minner mer om sosial angst. Jeg har det selv og mye av det du skriver minner veldig om det, men det kan også være et resultat av at manglende sosial trening og at du lever veldig isolert.

Jeg ville snakket med legen og sett om du kunne fått henvisning til en psykolog. Det er skummelt å gå til psykolog i begynnelsen, men de er der for å hjelpe og hvis de kan hjelpe deg ut av dette, hva er vel bedre enn det? Jeg hadde forresten lignende tanker som deg før. Jeg skulle være selvstendig og håndtere alt selv og derfor tok det tid før jeg oppsøkte hjelp. Noe jeg angrer på i dag.

Når det gjelder de ulike situasjonene du beskriver så er ditt største problem at du overtenker rundt hva du skal si og derfor føler du at det du sier er feil. Du overtenker kanskje både før og etter en situasjon? På forhånd alt som kan gå galt og i etterkant alt du synes at du gjorde feil?

Hos legen, frisør og lignende så pleier ikke jeg å si noe spesielt annet enn hade, med mindre det er en samtale der, og jeg tror det er innafor å bare si hade også. Man kan selvsagt si "takk for hjelpen, hade", men man kan også bare si hade.

Når noen mottar en gave så sier jeg bare "vær så god" eller "håper du likte den".

Hvis jeg har hjulpet noen og de takker meg så sier jeg "bare hyggelig". Det er ikke rart, men en høflighetsfrase.

Når det gjelder small talk så krever det øving, men jeg er ikke noe flink på det selv.

Det å ringe krever også øving. Jeg pleier å forberede litt hva jeg skal si, selv om det bare er å bestille time hos legen.

Uansett, så tror jeg at du kunne hatt nytte av hjelp. Du kan så klart lese litt om kognitiv terapi for det er ting man kan gjøre selv, men jeg synes at det var mer nytte i å gå til psykolog. Det er ikke alltid lett å få fatt på ting selv.

Anonymkode: 93ee2...f11

[AnonymBruker]

Jeg har det likt som deg. Jeg har diagnosen unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 6241f...f98

[LatersBaby]

Jeg jobber i service yrket, og er nødt til å ha smalltalk med kunder flere ganger om dagen. Helt i starten synes jeg det var vanskelig, men siden jeg ble "tvunget" til det har det etterhvert kommet mer naturlig. 

Eks. Været. Man kan alltid snakke om været. "Huff, det var litt av et vær i dag, får håpe det klarner litt opp etterhvert" eller "endelig kom sola, håper det varer en stund, kjenner det skal bli godt med varme og sommer nå" osv. 

Gi komplimenter. Har vedkommende på seg ei skikkelig fin jakke, genser, topp o.l kan du gjerne si det. "den jakka var nydelig, hvor har du fått tak i den?" 

Still spørsmål og få vedkommende til å prate, da får du også gjerne spørsmål tilbake og praten går mer naturlig. 

 

Når du er hos legen, tannlegen, frisøren o.l er det nok å takke for hjelpa, ønske de en fin dag videre og si hadetbra! 

Avslutte samtaler på telefon, bare si til den du prater med at "det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg nesten *sett inn hva som passer* (jeg pleier å si at jeg enten skal lage meg noe mat eller hoppe i dusjen..) 

Er det ei god venninne sier jeg rett og slett at nå orker jeg ikke prate i telefonen mer.

Gir du gaver er det nok å svare "bare hyggelig" (så du ikke likte å svare det, men det er helt innafor) 

Komplimenterer noen deg er det nok å si tusen takk. Sier noen at jeg har fin kjole på meg sier jeg gjerne "tusen takk, jeg liker den veldig godt jeg også" og gjerne komplimenterer noe tilbake. 

Ellers vil jeg si som de ovenfor her at du burde ta den en tur til en psykolog, de er ikke der for å dømme eller se ned på deg, og du fortjener og ha det bra med deg selv! 

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

1 minutt siden, LatersBaby said:

Jeg jobber i service yrket, og er nødt til å ha smalltalk med kunder flere ganger om dagen. Helt i starten synes jeg det var vanskelig, men siden jeg ble "tvunget" til det har det etterhvert kommet mer naturlig. 

Eks. Været. Man kan alltid snakke om været. "Huff, det var litt av et vær i dag, får håpe det klarner litt opp etterhvert" eller "endelig kom sola, håper det varer en stund, kjenner det skal bli godt med varme og sommer nå" osv. 

Gi komplimenter. Har vedkommende på seg ei skikkelig fin jakke, genser, topp o.l kan du gjerne si det. "den jakka var nydelig, hvor har du fått tak i den?" 

Still spørsmål og få vedkommende til å prate, da får du også gjerne spørsmål tilbake og praten går mer naturlig. 

 

Når du er hos legen, tannlegen, frisøren o.l er det nok å takke for hjelpa, ønske de en fin dag videre og si hadetbra! 

Avslutte samtaler på telefon, bare si til den du prater med at "det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg nesten *sett inn hva som passer* (jeg pleier å si at jeg enten skal lage meg noe mat eller hoppe i dusjen..) 

Er det ei god venninne sier jeg rett og slett at nå orker jeg ikke prate i telefonen mer.

Gir du gaver er det nok å svare "bare hyggelig" (så du ikke likte å svare det, men det er helt innafor) 

Komplimenterer noen deg er det nok å si tusen takk. Sier noen at jeg har fin kjole på meg sier jeg gjerne "tusen takk, jeg liker den veldig godt jeg også" og gjerne komplimenterer noe tilbake. 

Ellers vil jeg si som de ovenfor her at du burde ta den en tur til en psykolog, de er ikke der for å dømme eller se ned på deg, og du fortjener og ha det bra med deg selv! 

Lykke til ❤️

Hei. Jobber i serviceyrket jeg også, men har faktisk ikke blitt noe bedre på dette likevel Jeg er som ts, at jeg høres bare helt snål ut når jeg prater. Aldri noe interessant som kommer ut av kjeften på meg, og jeg mistenker at de rundt meg synes jeg er en ubehagelig samtalepartner. Når det gjelder jobben min så smalltalker jeg jo endel, men det går som regel i repetisjon. Har lært meg noen fraser som jeg bruker ofte, til de er helt oppbrukte. Ofte nevner kunden noe i forbifarta som jeg rett og slett ikke aner hva jeg skal svare på. Hjernen min jobber rett og slett for tregt. Jeg virker sikkert helt hjerneskadet. Skulle så gjerne ønske jeg kunne flytte inn i hodet til en av de som er kjapp i replikken og som alltid har noe glupt på lur. Om så bare i fem minutter 😢 #hatermegselv

 

Anonymkode: c9750...89d

[LatersBaby]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jobber i serviceyrket jeg også, men har faktisk ikke blitt noe bedre på dette likevel Jeg er som ts, at jeg høres bare helt snål ut når jeg prater. Aldri noe interessant som kommer ut av kjeften på meg, og jeg mistenker at de rundt meg synes jeg er en ubehagelig samtalepartner. Når det gjelder jobben min så smalltalker jeg jo endel, men det går som regel i repetisjon. Har lært meg noen fraser som jeg bruker ofte, til de er helt oppbrukte. Ofte nevner kunden noe i forbifarta som jeg rett og slett ikke aner hva jeg skal svare på. Hjernen min jobber rett og slett for tregt. Jeg virker sikkert helt hjerneskadet. Skulle så gjerne ønske jeg kunne flytte inn i hodet til en av de som er kjapp i replikken og som alltid har noe glupt på lur. Om så bare i fem minutter 😢 #hatermegselv

 

Anonymkode: c9750...89d

Jeg må først bare få spørre hvor gammel du er? 

Jeg hadde det litt på samme måten da jeg var i starten av 20 årene. Var utrolig usikker på meg selv og hvordan andre så på meg.

Til slutt fant jeg bare ut at "fuck it, jeg orker ikke bry meg så mye om det lengre". Nå prøver jeg bare å fokusere på å være meg selv. Tenker at det er ikke skummelt å prate med andre mennesker, de er mennesker som meg og deg, med sine gode og dårligere sider. Har litt selvironi. Har hatt dager på jobb hvor jeg har vært utrolig sliten og lei, og ikke klar for smalltalk eller kunder eller whatsoever, og sikkert sett ut som et mehe innimellom. Men klarer å le av meg selv. Ord kommer ut feil, eller stokker seg. Istedenfor å tenke "shit, nå dummet jeg meg ut" så ler jeg bare av det og sier til kunden eller den det måtte gjelde at "i dag var det ikke lett å få ordene ut altså". Noen ganger kan jeg ha pratet så feil, eller sagt noe så dumt at jeg rister på hue av meg selv i flere timer etterpå, men samtidig ser jeg det humoristiske i det. Vi er bare mennesker, og det er rom for feil, alle er klønete og virker dumme av og til, cluet er bare å lære seg å ikke bry seg så mye om det. 💪❤️

[AnonymBruker]

På Tuesday, May 14, 2019 den 20.55, Tatja skrev:

Du burde kanskje ta en prat med legen om evt utredning? Kan jo være du bare mangler sosial trening, men noe av det du skriver minner om asperger. Verdt å sjekke opp. Du kan jo evt google det, og se om du oppfyller kriteriene. 

Cirka 99,99 prosent av ALLE som henger her på Kvinneguiden, har sannsynligvis autisme / asbergers...    

Anonymkode: 93bfa...f2f