Livet er ingenting verdt!!

[AnonymBruker]

Ja jeg har noen tråder fra før, men jeg har så mye i hodet at en eneste tråd vil bli alt for lang hvis jeg skal skrive alt i en.
Men jeg føler ikke at det er en eneste ting å se frem til. Vi går vanskeligere tider i møte, og da er det ikke lett for oss som er født "feil". Altså, vi passer ikke inn i a4-boksen, vi har ikke en hjerne som lærer av å lese, da er det bare synd at dette er den eneste muligheten å komme seg opp på, å lese. Jeg forbanner meg selv for at jeg er skapt så motsatt av det som er lønnsomt. 
Jeg har heller ikke utstråling, masse venner og er veldig glad. Utseendet er med, men det kan fort forfalle med alderen og da blir det ihvertfall et helvete. Jeg tror dessverre jeg oppfattes som litt kjedelig i lengden av de fleste, da jeg ikke har noen spesiell utdannelse, jeg vet ikke hva jeg vil i livet mitt (eller jeg vil men det er selvfølgelig noe urealistisk) , det er heller ikke lett å få napp på jobber som ikke krever utdannelse, da en må opptrå så himla perfekt, eller kjenne den som skal ansette. 
Jeg kaster bort hele livet mitt og jeg føler jeg ikke har noe å se frem til. Føler høydepunktet har vært, og at det fra nå av bare går nedover.

Drømmen er å bo i utlandet, og det har jeg gjort, men jeg får ikke jobber. 
Jeg vil ha en kjæreste i utlandet, men det kommer en dag der vi må bestemme oss for om vi vil skal bo i Norge eller i hans land, og han evt ønsker barn og ikke jeg så er det ingen vits. 
Levde liksom ikke mens jeg var ung 😕 jeg avslo flørten fordi jeg ikke så noen fremtid med han, men har bare  angset siden. 
Jeg gikk ikke for han jeg var forelsket i, fordi jeg så så innmari stort på det. "Det blir ikke oss for alltid så da gidder jeg ikke nå heller", men nå sitter jeg her bare og er redd for at resten av mennene som evt skulle by seg blir for kjedelige for meg. 

Jeg er også redd for tiden for den forandrer seg mer og mer. Vi blir fortere utdatert nå enn man ble før. Er ikke vits å spørre foreldre om råd heller for deres syn på livet er utdatert for lenge siden. De skjønner ikke hvordan ting fungerer i dag. 
Og da blir jeg desto mer ensom. Det er akkurat som om jeg er eldgammel blitt. Ting forandrer seg så innmari fort!


Jeg har seriøst vurdert å blottlegge livet mitt her inne, eller evt starte en blogg.. 
 

Anonymkode: 8cf71...d85

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja jeg har noen tråder fra før, men jeg har så mye i hodet at en eneste tråd vil bli alt for lang hvis jeg skal skrive alt i en.
Men jeg føler ikke at det er en eneste ting å se frem til. Vi går vanskeligere tider i møte, og da er det ikke lett for oss som er født "feil". Altså, vi passer ikke inn i a4-boksen, vi har ikke en hjerne som lærer av å lese, da er det bare synd at dette er den eneste muligheten å komme seg opp på, å lese. Jeg forbanner meg selv for at jeg er skapt så motsatt av det som er lønnsomt. 
Jeg har heller ikke utstråling, masse venner og er veldig glad. Utseendet er med, men det kan fort forfalle med alderen og da blir det ihvertfall et helvete. Jeg tror dessverre jeg oppfattes som litt kjedelig i lengden av de fleste, da jeg ikke har noen spesiell utdannelse, jeg vet ikke hva jeg vil i livet mitt (eller jeg vil men det er selvfølgelig noe urealistisk) , det er heller ikke lett å få napp på jobber som ikke krever utdannelse, da en må opptrå så himla perfekt, eller kjenne den som skal ansette. 
Jeg kaster bort hele livet mitt og jeg føler jeg ikke har noe å se frem til. Føler høydepunktet har vært, og at det fra nå av bare går nedover.

Drømmen er å bo i utlandet, og det har jeg gjort, men jeg får ikke jobber. 
Jeg vil ha en kjæreste i utlandet, men det kommer en dag der vi må bestemme oss for om vi vil skal bo i Norge eller i hans land, og han evt ønsker barn og ikke jeg så er det ingen vits. 
Levde liksom ikke mens jeg var ung 😕 jeg avslo flørten fordi jeg ikke så noen fremtid med han, men har bare  angset siden. 
Jeg gikk ikke for han jeg var forelsket i, fordi jeg så så innmari stort på det. "Det blir ikke oss for alltid så da gidder jeg ikke nå heller", men nå sitter jeg her bare og er redd for at resten av mennene som evt skulle by seg blir for kjedelige for meg. 

Jeg er også redd for tiden for den forandrer seg mer og mer. Vi blir fortere utdatert nå enn man ble før. Er ikke vits å spørre foreldre om råd heller for deres syn på livet er utdatert for lenge siden. De skjønner ikke hvordan ting fungerer i dag. 
Og da blir jeg desto mer ensom. Det er akkurat som om jeg er eldgammel blitt. Ting forandrer seg så innmari fort!


Jeg har seriøst vurdert å blottlegge livet mitt her inne, eller evt starte en blogg.. 
 

Anonymkode: 8cf71...d85

Du forventer for mye i løpet av for kort tid med for liten innsats.

For det første trenger du noen å snakke med. Her du ikke en venn/familiemedlem eller lignende må du gå til en profesjonell.

Deretter må du sette deg noen mål i livet og holde krampaktig fast i de, ihvertfall for en stund. Målene kan ikke være større enn at du har reell sjanse for å klare å nå de. Hvis du er lite flink til å sette deg mål og å nå de som må du redusere målene. Etter hvert som du får trening kan du sette deg nye mål. Også må du glemme alle andre mål og fokusere på de du har bestemt deg for.

Anonymkode: fda29...b49

[AnonymBruker]

Start isf en blogg.

Anonymkode: fbbd6...6fd