Til dere med selvmordstanker.

[AnonymBruker]

Jeg har bare lyst til å fortelle litt om min prosess både for min egen del og for å kanskje kunne gi dere i den situasjonen et glimt av et slags håp om jeg kan si det sånn. 

Jeg prøvde å ta livet mitt for 2 år siden, og igjen for 1 år siden. Ble innlagt etter begge gangene. Jeg slet noe voldsomt hele det året, jeg ville bare dø. Alt var mørkt, svart og jævlig. Jeg ble sint og frustrert og lei meg hvis folk sa "det blir bedre", for jeg visste jo at det ikke fantes en mulighet for at det kom til å bli bedre. Eneste utvei var å dø. Jeg sluttet å snakke med alle som kom med disse forferedlige uforstålige kommentarene. Jeg isolerte meg fordi folk sa jo det bare fordi det er noe man liksom må si. Bare tullete og irriterende. 

Den dag idag ser jeg tilbake på det året og blir helt sjokkert over hvordan jeg var, oppførte meg og følte. Og enda mer sjokkert over alt jeg gjorde for å dø i desperasjon. Jeg var jo en helt annen person, det er akkurat som om noe annet tok over kroppen min, for nå kunne det virkelig ikke falt meg inn å prøve å ta livet mitt igjen. Det er helt vanvittig å tenke på. Jeg var IKKE meg selv. 

Det jeg vil frem til er at (jeg vet det er fryktelig irritetende å høre men) det kan faktisk bli helt bra igjen, du kan komme tilbake til deg selv UANSETT hva du sliter med. Jeg er et levende bevis på akkurat det. 

Plis bare gi det tid. 

Anonymkode: 06838...c14

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bare lyst til å fortelle litt om min prosess både for min egen del og for å kanskje kunne gi dere i den situasjonen et glimt av et slags håp om jeg kan si det sånn. 

Jeg prøvde å ta livet mitt for 2 år siden, og igjen for 1 år siden. Ble innlagt etter begge gangene. Jeg slet noe voldsomt hele det året, jeg ville bare dø. Alt var mørkt, svart og jævlig. Jeg ble sint og frustrert og lei meg hvis folk sa "det blir bedre", for jeg visste jo at det ikke fantes en mulighet for at det kom til å bli bedre. Eneste utvei var å dø. Jeg sluttet å snakke med alle som kom med disse forferedlige uforstålige kommentarene. Jeg isolerte meg fordi folk sa jo det bare fordi det er noe man liksom må si. Bare tullete og irriterende. 

Den dag idag ser jeg tilbake på det året og blir helt sjokkert over hvordan jeg var, oppførte meg og følte. Og enda mer sjokkert over alt jeg gjorde for å dø i desperasjon. Jeg var jo en helt annen person, det er akkurat som om noe annet tok over kroppen min, for nå kunne det virkelig ikke falt meg inn å prøve å ta livet mitt igjen. Det er helt vanvittig å tenke på. Jeg var IKKE meg selv. 

Det jeg vil frem til er at (jeg vet det er fryktelig irritetende å høre men) det kan faktisk bli helt bra igjen, du kan komme tilbake til deg selv UANSETT hva du sliter med. Jeg er et levende bevis på akkurat det. 

Plis bare gi det tid. 

Anonymkode: 06838...c14

Godt du er tilbake👍men hvorfor ville du dø?

Anonymkode: 0d389...7cc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt du er tilbake👍men hvorfor ville du dø?

Anonymkode: 0d389...7cc

Prøver å ikke gå så i detalj, men kort fortalt var det en livskrise, en brutal kjærlighetssorg og misstanke om død ved en forsvunnet person som sto meg nær. Itilleg til dette gikk selvbildet mitt til bånn og jeg så kun skavankene mine og prøvde å skjule meg så godt som mulig (sikkert en "bivirkning" av sorgene). Jeg har også hatt en helt jævlig oppvekst og jeg har/hadde ikke et eneste familiemedlem rundt meg, kun noen venninner som hadde nok med sine egene liv og ikke kunne stille opp så mye. Så jeg følte meg åppå det jele HELT alene. Jeg gikk også opp 10 kilo pga dette fordi jeg måtte spise og spise og spise, det var det eneste som fikk meg til å tenke på noe annet et par sekunder. De 10 kiloene gjorde så jeg ikke fikk på meg noen av klærne mine lenger og det hjalp ikke akkurat på selvbildet det heller. Jeg fikk abstinens lignende symptomet hvis jeg hadde gått 1 time uten mat. 

Jeg følte jo i bunn og grunn at livet mitt bare falt i grus for 10-ende gang og tenkte at hva blir det neste? Det stopper aldri!. 

Anonymkode: 06838...c14

[Gjest Dansken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Prøver å ikke gå så i detalj, men kort fortalt var det en livskrise, en brutal kjærlighetssorg og misstanke om død ved en forsvunnet person som sto meg nær. Itilleg til dette gikk selvbildet mitt til bånn og jeg så kun skavankene mine og prøvde å skjule meg så godt som mulig (sikkert en "bivirkning" av sorgene). Jeg har også hatt en helt jævlig oppvekst og jeg har/hadde ikke et eneste familiemedlem rundt meg, kun noen venninner som hadde nok med sine egene liv og ikke kunne stille opp så mye. Så jeg følte meg åppå det jele HELT alene. Jeg gikk også opp 10 kilo pga dette fordi jeg måtte spise og spise og spise, det var det eneste som fikk meg til å tenke på noe annet et par sekunder. De 10 kiloene gjorde så jeg ikke fikk på meg noen av klærne mine lenger og det hjalp ikke akkurat på selvbildet det heller. Jeg fikk abstinens lignende symptomet hvis jeg hadde gått 1 time uten mat. 

Jeg følte jo i bunn og grunn at livet mitt bare falt i grus for 10-ende gang og tenkte at hva blir det neste? Det stopper aldri!. 

Anonymkode: 06838...c14

Jeg forstår lidt av det du skriver og hvis du er ung, som jeg tror! Så må du ikke tro at like nu og det som skjer, godt eller ondt, er virkeligt! Det er bare like nu og når du bliver voksen,tenker,forstår og ser tilbake, så er det bare lærdom og det må vi igennem.Min Bror tok sit liv i 2001 og det var pga en pige.Alt som ser svart du som ung, er lærdom! Ikke gjør ting som skjer nu eller senere, dine valg som du skriver om!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Dansken skrev:

Jeg forstår lidt av det du skriver og hvis du er ung, som jeg tror! Så må du ikke tro at like nu og det som skjer, godt eller ondt, er virkeligt! Det er bare like nu og når du bliver voksen,tenker,forstår og ser tilbake, så er det bare lærdom og det må vi igennem.Min Bror tok sit liv i 2001 og det var pga en pige.Alt som ser svart du som ung, er lærdom! Ikke gjør ting som skjer nu eller senere, dine valg som du skriver om!

Nå skjønner jeg ikke helt hva du mener. Jeg skriver dette for å hjelpe andre, ikke for å få hjelp selv. Jeg vet ikke hva du anser som ung, men jeg er 27 år. 

Anonymkode: 06838...c14

[Gjest Dansken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå skjønner jeg ikke helt hva du mener. Jeg skriver dette for å hjelpe andre, ikke for å få hjelp selv. Jeg vet ikke hva du anser som ung, men jeg er 27 år. 

Anonymkode: 06838...c14

Jeg er 45 og svare bare på dette?

Men stopper nu og er lidt forvirret.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Dansken skrev:

Jeg er 45 og svare bare på dette?

Men stopper nu og er lidt forvirret.

Jeg tror du har misforstått tråden min. Google translate. 

Anonymkode: 06838...c14

[Gjest Dansken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du har misforstått tråden min. Google translate. 

AMærnonymkode: 06838...c14

Mærkelig måte du skriver på?Hvordan vil du hjelpe, når du ikke forteller hvorfor?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Dansken skrev:

Mærkelig måte du skriver på?Hvordan vil du hjelpe, når du ikke forteller hvorfor?

Jeg har jo fortalt hvorfor! Jeg skriver Norsk, ikke merkelig. Hva er det du vil ? 

Anonymkode: 06838...c14

[exictence]

Tusen takk for at du deler. Så fint å høre at det blir bedre. Jeg har en pårørende som er alvorlig deprimert, og snakker ofte om at det eneste hun vil er å dø. Hun vil bare sove dag og natt. Det er så vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Er det farlig at hun ligger så mye, tror du? Jeg tenkte å opprette en tråd og spørre om det. Jeg prøver å aktivere henne og gå litt, men det er tungt, for hun vil ikke.

Endret 11. mai 2019 av exictence

[Gjest Dansken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jo fortalt hvorfor! Jeg skriver Norsk, ikke merkelig. Hva er det du vil ? 

Anonymkode: 06838...c14

Ingenting! Nei du har ikke fortalt hvorfor i detaljer! Sov godt Søster Lystig☺️

[AnonymBruker]

1 minutt siden, exictence skrev:

Tusen takk for at du deler. Så fint å høre at det blir bedre. Jeg har en pårørende som er alvorlig deprimert, og snakker ofte om at det eneste hun vil er å dø. Hun vil bare sove dag og natt. Det er så vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Er det farlig at hun ligger så mye, tror du? Jeg tenkte å opprette en tråde og spørre om det. Jeg prøver å aktivere henne og gå litt, men det er tungt, for hun vil ikke.

Uansett hva du gjør nå, så vil det ikke hjelpe. Men bare vær der for henne. Gi henne tid. Det var ingenting som hjalp meg annet enn tid. Mem du kan fortsette å prøve å få henne med på ting, hvis hun en dag blir med, så er det fremgang

Anonymkode: 06838...c14

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Dansken skrev:

Ingenting! Nei du har ikke fortalt hvorfor i detaljer! Sov godt Søster Lystig☺️

🤔Jeg syntes det var detaljert nok til å forstå grunnen. Jeg trenger vel ikke å skrive en bok, dette var hovedsakene. 

Anonymkode: 06838...c14

[Gjest Dansken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

🤔Jeg syntes det var detaljert nok til å forstå grunnen. Jeg trenger vel ikke å skrive en bok, dette var hovedsakene. 

Anonymkode: 06838...c14

Ok, Sorry!

[exictence]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett hva du gjør nå, så vil det ikke hjelpe. Men bare vær der for henne. Gi henne tid. Det var ingenting som hjalp meg annet enn tid. Mem du kan fortsette å prøve å få henne med på ting, hvis hun en dag blir med, så er det fremgang

Anonymkode: 06838...c14

Jeg bare "presser" henne litt til å gå/tusle/bevege seg litt rundt huset. Er så redd for at om hun bare ligger, så svinner musklene. Men det er tungt å "dra" henne med, for hun vil ikke det heller. Hun vil ikke noe. Bare ligge i sengen.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, exictence skrev:

Jeg bare "presser" henne litt til å gå/tusle/bevege seg litt rundt huset. Er så redd for at om hun bare ligger, så svinner musklene. Men det er tungt å "dra" henne med, for hun vil ikke det heller. Hun vil ikke noe. Bare ligge i sengen.

Går hun til noe behandling da ? Spiser hun mat? Drikker hun nok? 

Anonymkode: 06838...c14

[AnonymBruker]

har hatt flere lange depresjoner.

i en av de virkelig tunge var jeg hos en slektning, da jeg var helt ute av stand til å fungere og hadde i tillegg en sønderrivende angst.

denne slektning krevde jeg sto opp. Så dagen besto av å komme ut av senga og så heller legge meg på sofaen på dagtid. Det skapte en form for døgnrytme her. Innimellom ble jeg tatt med ut i nabolaget p tur. Det var ikke noe jeg ønsket dette. Men jeg tror likevel det var bra for meg. Men var sint på denne slektning da. Nå tenker jeg at det var godt for meg noen minutter gjøre noe annet enn senga. Se på TV f.eks. Bare noen minutter. 

men hva er bra for hvem. Ikke godt å si. Innspillet her går på at om jeg ett sekund eller to klarer tenke på noe annet, ikke mer var mulig, var det bedre. Å oppleve noe som helst uansett hva, hjalp i lengde bittelitt. 

( ment som svar til Exictence) 

Anonymkode: 8726a...d12

[AnonymBruker]

Sånn ellers så skjønner jeg ikke hva det er å missforstå med denne tråden..😳

Syns Ts er glassklar og har en fantastisk fin intensjon. Å fortelle at jo det finnes ett liv i enden av en depresjon selv om det er helt umulig p se når en er der.

Tusen takk til det Ts for det. Det er virkelig godt å lese det du skriver. Og jeg håper mange finner denne tråden. Ja og klarer hoppe iver de forvirrende tilbakemeldingene noe har gitt deg. Rare greier. For det du vil formidle er helt helt klart. Og igjen: takk for at du gjør det 😊❤️

Anonymkode: 8726a...d12

[Gjest Margo]

Det virker som dette er et veldig sårt punkt hos deg Dansken? Og det skjønner jeg, med den bakgrunnshistorien. Jeg skjønner også at det er jævlig bittert å stå hjelpesløs ved siden og se at noen du er så glad i bare svinner hen, og ikke vil ha hjelpen din. Å være den som må stå igjen med tapet og sorgen.

Men, det er faktisk slik at for noen funker forebygging - hos noen hjelper det å høre at andre også har vært på randen til å bare avslutte hele pakken, for deretter å snu, og se at det finnes lys i tunnelen, bare man ser godt nok etter. Jeg skjønner at det føles skikkelig urettferdig at noen klarer å komme seg, mens hos andre er det ikke sjangs. Dog er det slik at vi ønsker å redde flest mulig, ved å erkjenne og opplyse om psykisk helse. Selvmord, og selvmordstanker er kjente bivirkninger av depresjon. Depresjon ligger som nr 2 over dødsårsak i verden (om jeg ikke husker helt feil) - og da er det vel på tide å sette fokus på dette problemet, og slippe folk som kjenner på sykdommen frem med sine historier. Jeg tenker at erfaring er den aller beste symptomlindringen. Det betyr mye for en som lider av depresjon å se at han ikke er alene på skuta, men at det finnes mangfoldige tusener som sliter med like vondt tankekjør. Det kan virke forebyggende, og bygge håp. For vi ønsker at flest mulig overlever sykdom, gjør vi ikke? 

Eller er du redd slike tråder virker mot sin hensikt? At det virker fremkallende for folk som sliter?

Ryddet for sitat av slettet innlegg. Perelandra, mod. 

Endret 11. mai 2019 av Perelandra

[Perelandra]

Tråden er ryddet for diskusjon med seg selv, brukerangrep, brukerdebatt og avsporinger.

Tråden stenges da vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi oppfordrer til å ta kontakt med lege for samtale eller henvisning videre. Hvis man opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi til å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan man også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor man vil treffe mennesker å prate med, som ønsker å hjelpe, og som kan gi råd i den situasjonen man er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, moderator