Kommet deg ut av spiseforstyrrelsen?

[AnonymBruker]

Hei! Har du kommet deg eller på vei ut av spf? 

(Ikke noe svar på at du må ta kontakt med lege osv, alt er ok med vedkommende når det gjelder det)

Vil du dele erfaring rundt dette, gjorde du det alene, med noe hjelp, hvordan gikk det, hvordan ble det, står til idag osv Altså KUN støtte for å se at det er mulig å bli frisk og at man kan klare det. 

Håper på svar og motivasjon som kan taes med å hjelpe andre!:) 

Anonymkode: 2e476...9b3

[AnonymBruker]

Jeg har ikke SF, men jeg vet de har et godt program for det på Modum Bad. Jeg får ikke anbefalt stedet nok ganger. De er virkelig fantastiske der. De har avdelinger for traume, SF, angst og depresjon. Fantastisk sted.

Anonymkode: b6cb7...cdf

[AnonymBruker]

Jeg er frisk. Det som skulle til var egentlig det motsatte av hva det er for mange andre.

1. Droppet kostplaner. Kostplanene stresset meg mer enn de hjalp, og jeg fikk bare mindre matlyst og ble mer trassig.
2. Familien min passet på å lage middager som jeg likte godt, og hvis det var en rett pappa var usikker på om jeg ville spise meg mett på eller var sikker på at jeg ikke kom til å få til, så hadde han en backup-plan i kjøleskapet. Han lagde også alternativer, f.eks. kyllingfillet til meg og annet kjøtt til resten dersom det var kjøttet/fisken som kom til å ødelegge.
3. Kastet næringsdrikker herfra og til helvete. En enkelt næringsdrikk mettet meg mer enn to middagsporsjoner, så det endte opp med at jeg fikk i meg altfor lite gjennom en dag ved å drikke en nutri som mellommåltid (da orket jeg ikke noe til middag og kvelds) og ved å bytte ut måltider med næringsdrikker.
4. Fikk meg et sosialt nettverk. Man blir ikke frisk av å kun ha kontakt med foreldre og helsepersonell.
5. Sluttet på medisiner (!). Er også tidligere schizofren, og da jeg fikk slutte med medisiner ble også spiseforstyrrelsen lettere å håndtere. Medisinene gjorde at kroppen samlet på mye (mange liter) vann, og det gjorde meg usikker over kroppen min. Jeg trodde det var rar fordeling av fett som ga meg bollemage, tjukke kinn og ellers tynn kropp, men det viste seg å være vann.

Disse tingene gjorde at jeg spiste når jeg var sulten, og torde å spise flere typer mat. Jeg gikk ikke noe opp i starten, faktisk litt ned. Men legene skjønte at vektnedgangen ikke handlet om spiseforstyrrelsen, men at den handlet om den fysiske kroppen min. Som de sa selv, når du taper nesten 10 liter vann i løpet av tre måneder, så vil du ikke kunne legge på deg. Etter hvert stolte de på at jeg faktisk ikke hadde problemer med mat, og foreldrene mine bekreftet dette. Ja, enkelte dager spiste jeg lite. Men andre dager spiste jeg myye. Sammen ble de enige om at det hadde en helt normal forklaring: kroppene våre trenger forskjellig mengde mat fra dag til dag. Noen dager er vi kjempesultne, andre dager orker vi bare noen skiver og litt middag.

Jeg fikk etter hvert påvist høyt stoffskifte (men som akkurat er under grensen for medisinering), og er fremdeles undervektig. Behandleren jeg hadde er veldig imot å måle friskhet opp mot vekt. Jeg har alltid vært for tynn, det samme med moren min. Teamet fant ut at å få meg opp på over 60 kg er uoppnåelig (skal egentlig ligge mellom 70 og 75 kg), og vi ble enige om at hovedmålet på langsikt er 55 kg, og alt over er et stort pluss. Jeg aner ikke hva jeg veier nå, men jeg har gått fra å ikke kunne bruke BH til å bruke B-cup, og har gått opp to størrelser i bukser på et år. Helst vil jeg ikke veie meg, for jeg føler ikke at jeg har noe behov for det. Jeg merker på klærne at jeg går opp, og samboeren min er flink til å rose når han ser at det har vært litt oppgang i det siste. For meg er tallet på vekta uvesentlig. Det viktigste for meg at to ting. 1. At jeg føler meg bra med min egen kropp. 2. At kroppen har det bra.

At det kan ta lang tid før jeg er normalvektig, er jeg fullstendig klar over. Kun for å holde vekten stabil er jeg nødt til å spise rundt 2800 kcal daglig på en lat dag. Men heldigvis er jeg en sulten person, og at p-pillene mine gjør meg ekstra sulten er bare et stort pluss.

Jeg har ikke lengre kontakt med psykiatrien, og går til fastlegen for vanlige ting som fotvorter og lungebetennelser.

Anonymkode: 932c0...2c4

[AnonymBruker]

Jeg har vært helt frisk psykisk og fysisk i et år nå og fysisk frisk i litt over to år etter å hatt Ortoreksi i fem år og anoreksi i fire. Jeg hadde vært mye innlagt og fått veldig god hjelp fra heseperonale, men det gjorde meg aldri frisk da jeg manglet motivasjon. Jeg var alvorlig deprimert og så ikke noe håp. Mellom mine to siste tilbakefall begynte jeg å få et sosialt nettverk, altså venner. Jeg hadde mistet alle jeg hadde for flere år siden pga sykdom. Da min nærmeste venninne kom på besøk til meg på sykehuset endret alt seg. Jeg følte for første gang på mange år at det var noen utenom foreldrene mine som var glade i meg og jeg begynte å håpe litt på at jeg kanskje en gang kunne få et liv jeg ville like. Fra den dagen begynte jeg å jobbe på ordentlig for å bli frisk og det var for MIN del og ingen andres. Det som hjalp meg var faktisk å gjøre det uten helsepersonell og kun støtte fra de jeg var glade i. Jeg måtte føle at dette var mitt prosjekt og ingen andres. Jeg hadde hatt så mye behandling at jeg visste veldig godt hvorfor jeg var syk og hva mine problemer var, samt at jeg var godt kjent med hvor mye mat min kropp trengte for å gå opp i vekt. Jeg vil aldri fraråde noen profesjonell hjelp, for det er det beste for de fleste og særlig de som ikke har hatt det før. 

Det som hjalp meg mest var å se at jeg endelig fikk til noe. Jeg klarte å spise og jeg klarte også å spise mat som jeg hadde nektet meg selv i årevis. Jeg klarte også å trene etterhvert, være sosial, få meg flere venner, få meg kjæreste, begynne med skole igjen. Jeg klarte faktisk alt det som alle andre klarte som jeg i årevis hadde trodd at jeg var dum til å få til. Sakte, men sikkert ble selvfølelsen min bedre og i dag føler jeg meg akkurat like god som alle andre. Jeg veier også 10 kilo mer enn minimumskravet, spiser det jeg selv føler for når jeg sulten og har aldri vært mer glad i kroppen min. Jeg er forlovet med en god mann, jobber ved siden av studiene og jeg har virkelig aldri hatt det så bra. For tre år siden hadde jeg planer om å flytte inn i en skog så snart jeg ble myndig og sulte meg til døde. Så ja, det er helt mulig å bli frisk og det er verdt all angsten og alle tårene man opplever i friskningsprosessen. Bare husk en liten ting hvis du er pårørende og vil støtte mennesket som prøver å bli frisk. Tilfriskning er noe av det vanskeligste i sykdomsforløpet hos de fleste, den kan oppleves som mye verre enn å følge SF sine regler. Jeg begynte plutselig å føle mye mer og det å se kroppen forandre seg var hardt. Det å bryte alle reglene man har fordi de er det eneste som gjør at en ikke er totalt verdiløs er hardt. Som pårørende:ikke kommenter kropp eller mat (ikke til andre mennesker og ikke på den syke). Prøv å hold fokus på alt mulig annet. Vær til stede hvis h*n trenger deg, men ikke mas og grav for mye. Vis kjærlighet ❤️

Anonymkode: cce66...467

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er frisk. Det som skulle til var egentlig det motsatte av hva det er for mange andre.

1. Droppet kostplaner. Kostplanene stresset meg mer enn de hjalp, og jeg fikk bare mindre matlyst og ble mer trassig.
2. Familien min passet på å lage middager som jeg likte godt, og hvis det var en rett pappa var usikker på om jeg ville spise meg mett på eller var sikker på at jeg ikke kom til å få til, så hadde han en backup-plan i kjøleskapet. Han lagde også alternativer, f.eks. kyllingfillet til meg og annet kjøtt til resten dersom det var kjøttet/fisken som kom til å ødelegge.
3. Kastet næringsdrikker herfra og til helvete. En enkelt næringsdrikk mettet meg mer enn to middagsporsjoner, så det endte opp med at jeg fikk i meg altfor lite gjennom en dag ved å drikke en nutri som mellommåltid (da orket jeg ikke noe til middag og kvelds) og ved å bytte ut måltider med næringsdrikker.
4. Fikk meg et sosialt nettverk. Man blir ikke frisk av å kun ha kontakt med foreldre og helsepersonell.
5. Sluttet på medisiner (!). Er også tidligere schizofren, og da jeg fikk slutte med medisiner ble også spiseforstyrrelsen lettere å håndtere. Medisinene gjorde at kroppen samlet på mye (mange liter) vann, og det gjorde meg usikker over kroppen min. Jeg trodde det var rar fordeling av fett som ga meg bollemage, tjukke kinn og ellers tynn kropp, men det viste seg å være vann.

Disse tingene gjorde at jeg spiste når jeg var sulten, og torde å spise flere typer mat. Jeg gikk ikke noe opp i starten, faktisk litt ned. Men legene skjønte at vektnedgangen ikke handlet om spiseforstyrrelsen, men at den handlet om den fysiske kroppen min. Som de sa selv, når du taper nesten 10 liter vann i løpet av tre måneder, så vil du ikke kunne legge på deg. Etter hvert stolte de på at jeg faktisk ikke hadde problemer med mat, og foreldrene mine bekreftet dette. Ja, enkelte dager spiste jeg lite. Men andre dager spiste jeg myye. Sammen ble de enige om at det hadde en helt normal forklaring: kroppene våre trenger forskjellig mengde mat fra dag til dag. Noen dager er vi kjempesultne, andre dager orker vi bare noen skiver og litt middag.

Jeg fikk etter hvert påvist høyt stoffskifte (men som akkurat er under grensen for medisinering), og er fremdeles undervektig. Behandleren jeg hadde er veldig imot å måle friskhet opp mot vekt. Jeg har alltid vært for tynn, det samme med moren min. Teamet fant ut at å få meg opp på over 60 kg er uoppnåelig (skal egentlig ligge mellom 70 og 75 kg), og vi ble enige om at hovedmålet på langsikt er 55 kg, og alt over er et stort pluss. Jeg aner ikke hva jeg veier nå, men jeg har gått fra å ikke kunne bruke BH til å bruke B-cup, og har gått opp to størrelser i bukser på et år. Helst vil jeg ikke veie meg, for jeg føler ikke at jeg har noe behov for det. Jeg merker på klærne at jeg går opp, og samboeren min er flink til å rose når han ser at det har vært litt oppgang i det siste. For meg er tallet på vekta uvesentlig. Det viktigste for meg at to ting. 1. At jeg føler meg bra med min egen kropp. 2. At kroppen har det bra.

At det kan ta lang tid før jeg er normalvektig, er jeg fullstendig klar over. Kun for å holde vekten stabil er jeg nødt til å spise rundt 2800 kcal daglig på en lat dag. Men heldigvis er jeg en sulten person, og at p-pillene mine gjør meg ekstra sulten er bare et stort pluss.

Jeg har ikke lengre kontakt med psykiatrien, og går til fastlegen for vanlige ting som fotvorter og lungebetennelser.

Anonymkode: 932c0...2c4

Dette er så rørende! Du er flink, dette klarte du og mer til ❤️ 

Anonymkode: 2e476...9b3

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært helt frisk psykisk og fysisk i et år nå og fysisk frisk i litt over to år etter å hatt Ortoreksi i fem år og anoreksi i fire. Jeg hadde vært mye innlagt og fått veldig god hjelp fra heseperonale, men det gjorde meg aldri frisk da jeg manglet motivasjon. Jeg var alvorlig deprimert og så ikke noe håp. Mellom mine to siste tilbakefall begynte jeg å få et sosialt nettverk, altså venner. Jeg hadde mistet alle jeg hadde for flere år siden pga sykdom. Da min nærmeste venninne kom på besøk til meg på sykehuset endret alt seg. Jeg følte for første gang på mange år at det var noen utenom foreldrene mine som var glade i meg og jeg begynte å håpe litt på at jeg kanskje en gang kunne få et liv jeg ville like. Fra den dagen begynte jeg å jobbe på ordentlig for å bli frisk og det var for MIN del og ingen andres. Det som hjalp meg var faktisk å gjøre det uten helsepersonell og kun støtte fra de jeg var glade i. Jeg måtte føle at dette var mitt prosjekt og ingen andres. Jeg hadde hatt så mye behandling at jeg visste veldig godt hvorfor jeg var syk og hva mine problemer var, samt at jeg var godt kjent med hvor mye mat min kropp trengte for å gå opp i vekt. Jeg vil aldri fraråde noen profesjonell hjelp, for det er det beste for de fleste og særlig de som ikke har hatt det før. 

Det som hjalp meg mest var å se at jeg endelig fikk til noe. Jeg klarte å spise og jeg klarte også å spise mat som jeg hadde nektet meg selv i årevis. Jeg klarte også å trene etterhvert, være sosial, få meg flere venner, få meg kjæreste, begynne med skole igjen. Jeg klarte faktisk alt det som alle andre klarte som jeg i årevis hadde trodd at jeg var dum til å få til. Sakte, men sikkert ble selvfølelsen min bedre og i dag føler jeg meg akkurat like god som alle andre. Jeg veier også 10 kilo mer enn minimumskravet, spiser det jeg selv føler for når jeg sulten og har aldri vært mer glad i kroppen min. Jeg er forlovet med en god mann, jobber ved siden av studiene og jeg har virkelig aldri hatt det så bra. For tre år siden hadde jeg planer om å flytte inn i en skog så snart jeg ble myndig og sulte meg til døde. Så ja, det er helt mulig å bli frisk og det er verdt all angsten og alle tårene man opplever i friskningsprosessen. Bare husk en liten ting hvis du er pårørende og vil støtte mennesket som prøver å bli frisk. Tilfriskning er noe av det vanskeligste i sykdomsforløpet hos de fleste, den kan oppleves som mye verre enn å følge SF sine regler. Jeg begynte plutselig å føle mye mer og det å se kroppen forandre seg var hardt. Det å bryte alle reglene man har fordi de er det eneste som gjør at en ikke er totalt verdiløs er hardt. Som pårørende:ikke kommenter kropp eller mat (ikke til andre mennesker og ikke på den syke). Prøv å hold fokus på alt mulig annet. Vær til stede hvis h*n trenger deg, men ikke mas og grav for mye. Vis kjærlighet ❤️

Anonymkode: cce66...467

Du er smart og flink! Så godt å høre! ❤️

Anonymkode: 2e476...9b3

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke pårørende. Hun er nabojenta og mitt hjerte dør hver gang jeg ser henne. Familien holder vi som kjenner dem oppdatert. Så lurte på om det er håp, noe jeg kan lære av andres historier. 

Anonymkode: 2e476...9b3

[AnonymBruker]

Hadde anoreksi i noen år. Utviklet seg senere til bulimi. Ble innlagt og var frisk i mange år. Har dessverre de siste 3 årene hatt perioder med tilbakefall. Lite mat, kaloritelling og oppkast om jeg spiser for mye. Mange blir helt friske og får aldri tilbakefall, mens andre igjen vil kunne få tilbakefall senere i livet. Jeg får pr.dags dato ingen hjelp, da jeg ikke har oppsøkt det. Familie og venner kommenterer stadig at jeg er for tynn igjen, selvom jeg på langt nær er så tynn nå som jeg var for noen år tilbake. Så folk flest tror nok at jeg er hent frisk, selvom jeg idag feks, har spist og kastet opp sikker 20 ganger. Stress og usikkerhet er utløsende faktorer hos meg. Dessverre er dette måten jeg «håndterer» det. Så som sagt, mange kommer seg ut av det og er friske i mange år, så kan man få tilbakefall. Andre forblir friske og får aldri tilbakefall.

Anonymkode: a8350...a3f

[AnonymBruker]

Enig med anonym litt lenger opp her. Aldri kommenter vekt. Jeg blir kjempe stresset om noen kommenterer «nå er du blitt tynn» eller «du er så tynn, spis litt kake!» det stresser noe voldsomt, også ender jeg opp med å spise litt kake for å vise de. Deretter fortsetter det med binge og oppkast etterpå. Kommentarer på vekt er aldri greit spør du meg, med mindre du er lege og det ikke er til å unngå å måtte ta det opp.

Anonymkode: a8350...a3f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hadde anoreksi i noen år. Utviklet seg senere til bulimi. Ble innlagt og var frisk i mange år. Har dessverre de siste 3 årene hatt perioder med tilbakefall. Lite mat, kaloritelling og oppkast om jeg spiser for mye. Mange blir helt friske og får aldri tilbakefall, mens andre igjen vil kunne få tilbakefall senere i livet. Jeg får pr.dags dato ingen hjelp, da jeg ikke har oppsøkt det. Familie og venner kommenterer stadig at jeg er for tynn igjen, selvom jeg på langt nær er så tynn nå som jeg var for noen år tilbake. Så folk flest tror nok at jeg er hent frisk, selvom jeg idag feks, har spist og kastet opp sikker 20 ganger. Stress og usikkerhet er utløsende faktorer hos meg. Dessverre er dette måten jeg «håndterer» det. Så som sagt, mange kommer seg ut av det og er friske i mange år, så kan man få tilbakefall. Andre forblir friske og får aldri tilbakefall.

Anonymkode: a8350...a3f

Håper inderlig du klarer å komme ut av dette! Det er et mare! Lykke til, du klarer det!

Anonymkode: 2e476...9b3

[Gjest frankie85]

Jeg hadde sterk spiseforstyrrelse selv i mange år på grunn av litt lav selvfølgelig fått fra andre, men jeg klarte å jobbe meg igjennom det til slutt, var bare snakk om å gjøre nok godt for andre og være sterk

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Enig med anonym litt lenger opp her. Aldri kommenter vekt. Jeg blir kjempe stresset om noen kommenterer «nå er du blitt tynn» eller «du er så tynn, spis litt kake!» det stresser noe voldsomt, også ender jeg opp med å spise litt kake for å vise de. Deretter fortsetter det med binge og oppkast etterpå. Kommentarer på vekt er aldri greit spør du meg, med mindre du er lege og det ikke er til å unngå å måtte ta det opp.

Anonymkode: a8350...a3f

Helt enig. Om folk kunne latt vær. Men hey, alle dere er supre og dere kommer en dag til å slå dette bort. Uansett hva de sier. 

Anonymkode: 2e476...9b3

[aiba]

Jeg utviklet bulimi som 15-åring, men jeg vokste det av meg kan du si

[AnonymBruker]

Akkurat nå, frankie85 skrev:

Jeg hadde sterk spiseforstyrrelse selv i mange år på grunn av litt lav selvfølgelig fått fra andre, men jeg klarte å jobbe meg igjennom det til slutt, var bare snakk om å gjøre nok godt for andre og være sterk

Hvordan går det idag? Så bra, flinke deg!

Anonymkode: 2e476...9b3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, aiba skrev:

Jeg utviklet bulimi som 15-åring, men jeg vokste det av meg kan du si

Hvordan? Du er jammen meg flink!

Anonymkode: 2e476...9b3

[Gjest frankie85]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det idag? Så bra, flinke deg!

Anonymkode: 2e476...9b3

Har vanlig forhold til mat nå, takk 😛

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper inderlig du klarer å komme ut av dette! Det er et mare! Lykke til, du klarer det!

Anonymkode: 2e476...9b3

Takk ❤️ Det håper jeg også. 

Anonymkode: a8350...a3f

[aiba]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan? Du er jammen meg flink!

Anonymkode: 2e476...9b3

Det gled over av seg selv, har ikke noe å gjøre med å være flink!

[AnonymBruker]

Det er absolutt mulig å bli frisk! Jeg har som sagt vært mye innlagt og ble kjent med mange syke og mange av de er også friske i dag 😊

Anonymkode: cce66...467