Å dra fra familien sin

[AnonymBruker]

Jeg vil bare dra langt vekk, langt vekk fra alle, jeg har to barn under 10 år. Jeg vil bare overlate alt ansvar på samboer(far til barna) 

livet som voksen ble for vanskelig, alt er for vanskelig. 

Etter en vanskelig barndom så lengtet jeg etter å bli voksen, men å være voksen er ikke noe godt. Jeg har gravd meg ned i et sort hull som jeg ikke ser noe løsning på, hjelp er det ikke noe av å få. 

Hva tror dere er best å dra å la de leve som en lykkelig familie uten deg ? Ville dere ha gjort det? Det er det jeg ønsker nå. 

Anonymkode: 059e3...280

[solmåneogstjerner]

Du må komme deg litt ut av situasjonen. Kan du ikke ta en ferie i 1-2 uker? Kanskje du kan låne en hytte av noen så blir det ikke så dyrt. 

Jeg er helt sikker på at barna trenger deg, og du bør ikke reise fra dem (bortsett fra på en ferie da). 

Om det er slik at du ønsker å gjøre det slutt med samboer så kan du jo la ham ha hovedomsorgen, og du kan ha litt mindre samvær. 

Om du ikke gjør det allerede så bør du begynne å gå til psykolog. Vær helt ærlig om alt du føler. 

Men ikke forsvinn fullstendig fra barna dine!

[AnonymBruker]

Det er masse hjelp å få, men du må mase. Begynn hos fastlegen og be om henvisning til psykolog. 

Lykke til❤️

Anonymkode: 60026...247

[AnonymBruker]

56 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Du må komme deg litt ut av situasjonen. Kan du ikke ta en ferie i 1-2 uker? Kanskje du kan låne en hytte av noen så blir det ikke så dyrt. 

Jeg er helt sikker på at barna trenger deg, og du bør ikke reise fra dem (bortsett fra på en ferie da). 

Om det er slik at du ønsker å gjøre det slutt med samboer så kan du jo la ham ha hovedomsorgen, og du kan ha litt mindre samvær. 

Om du ikke gjør det allerede så bør du begynne å gå til psykolog. Vær helt ærlig om alt du føler. 

Men ikke forsvinn fullstendig fra barna dine!

Jeg vil vekk for godt, er slik jeg føler det nå, alt er bare så vanskelig, men jeg kommer ikke til å dra i affekt , jeg skal la det gå en stund til, men heg har alt følt det slikt siden sist sommer å jeg håpet det skulle gå over.

 Psykolog hjalp ikke, de kunne ikke hjelpe meg så det ble avsluttet før det begynte.

Anonymkode: 059e3...280

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er masse hjelp å få, men du må mase. Begynn hos fastlegen og be om henvisning til psykolog. 

Lykke til❤️

Anonymkode: 60026...247

Det er ikke masse hjelp å få, å måtte skulle mase når man ikke klarer noe mer er ikke enkelt, jeg har prøvd. Hi

Anonymkode: 059e3...280

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke masse hjelp å få, å måtte skulle mase når man ikke klarer noe mer er ikke enkelt, jeg har prøvd. Hi

Anonymkode: 059e3...280

Ta deg sammen.

Du er en mor og må rett å slett begynne å kjempe. Det er lys i tunellen men du må brette opp armene å jobbe deg dit.

Så ta deg sammen og begynn å kjemp. Ungene dine trenger deg.

Anonymkode: 13e62...24a

[AnonymBruker]

Nei, de har det definitivt ikke bedre uten deg.

Anonymkode: 341a3...4d4

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta deg sammen.

Du er en mor og må rett å slett begynne å kjempe. Det er lys i tunellen men du må brette opp armene å jobbe deg dit.

Så ta deg sammen og begynn å kjemp. Ungene dine trenger deg.

Anonymkode: 13e62...24a

Jeg har tatt meg sammen veldig lenge, jeg dumma meg ut på at jeg trodde jeg kom til å få er fint liv i voksen alder. Jeg forventet ikke å være rik eller være vellykket men jeg trodde jeg skulle få det godt. Men fortiden tar meg altid igjen, jeg takler ikke livet slik som andre. Men jeg er nok ekstra følsom akkurat nå, på grunn av avslag på hjelp. Hi

Anonymkode: 059e3...280

[AnonymBruker]

Jo, det finnes barn som har det mye bedre uten sin mor. Det gjelder ved fysisk og/eller psykisk misbruk/svikt. Jeg sier ikke at det er tilfellet for TS men jeg kan ikke fordra kommentarer hvor folk påstår at en mor alltid må være til stede. Noen mødre er forferdelige og ødelegger sine barn

Anonymkode: 4c489...516

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du er deprimert. Det er en forferdelig følelse å ha, og det er ikke bare å skjerpe seg. Det som er helt sikkert er at barna dine trenger deg. Ikke reis! Livet ditt og deres vil bare bli enda vanskeligere og enda mer komplisert.

Reis inn på legevakten å si at du er forferdelig deprimert og må ha hjelp nå. 

Anonymkode: ed7a3...c9a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tatt meg sammen veldig lenge, jeg dumma meg ut på at jeg trodde jeg kom til å få er fint liv i voksen alder. Jeg forventet ikke å være rik eller være vellykket men jeg trodde jeg skulle få det godt. Men fortiden tar meg altid igjen, jeg takler ikke livet slik som andre. Men jeg er nok ekstra følsom akkurat nå, på grunn av avslag på hjelp. Hi

Anonymkode: 059e3...280

Skriv et brev, og fortell nøyaktig hvordan du har det, hva du sliter med, barndommen din, og hva du ønsker å gjøre. Så tar du det med til legen din, så det ligger ved søknaden til DPS. Så får du hjelp. Men du må ønske denne hjelpen og. 

Anonymkode: d35c2...7b8

[solmåneogstjerner]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil vekk for godt, er slik jeg føler det nå, alt er bare så vanskelig, men jeg kommer ikke til å dra i affekt , jeg skal la det gå en stund til, men heg har alt følt det slikt siden sist sommer å jeg håpet det skulle gå over.

 Psykolog hjalp ikke, de kunne ikke hjelpe meg så det ble avsluttet før det begynte.

Anonymkode: 059e3...280

Men ta en ferie nå. Før du føler at det blir altfor mye!

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det finnes barn som har det mye bedre uten sin mor. Det gjelder ved fysisk og/eller psykisk misbruk/svikt. Jeg sier ikke at det er tilfellet for TS men jeg kan ikke fordra kommentarer hvor folk påstår at en mor alltid må være til stede. Noen mødre er forferdelige og ødelegger sine barn

Anonymkode: 4c489...516

Ja, men NÅ snakker vi om TS ut fra det HUN beskriver om SIN situasjon. 

Anonymkode: 341a3...4d4

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil bare dra langt vekk, langt vekk fra alle, jeg har to barn under 10 år. Jeg vil bare overlate alt ansvar på samboer(far til barna) 

livet som voksen ble for vanskelig, alt er for vanskelig. 

Etter en vanskelig barndom så lengtet jeg etter å bli voksen, men å være voksen er ikke noe godt. Jeg har gravd meg ned i et sort hull som jeg ikke ser noe løsning på, hjelp er det ikke noe av å få. 

Hva tror dere er best å dra å la de leve som en lykkelig familie uten deg ? Ville dere ha gjort det? Det er det jeg ønsker nå. 

Anonymkode: 059e3...280

Siden det er din samboer som sannsynligvis kjenner deg best, har du snakket med han om hva du føler? Hvilken støtte har du i ham?

Anonymkode: e58d5...7cf

[AnonymBruker]

8 timer siden, solmåneogstjerner skrev:

Men ta en ferie nå. Før du føler at det blir altfor mye!

Ja jeg snakket faktisk om å dra bort en stund på hytten, må ha med barna så må vente til etter skoleferien begynner. Ts

Anonymkode: 059e3...280

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tatt meg sammen veldig lenge, jeg dumma meg ut på at jeg trodde jeg kom til å få er fint liv i voksen alder. Jeg forventet ikke å være rik eller være vellykket men jeg trodde jeg skulle få det godt. Men fortiden tar meg altid igjen, jeg takler ikke livet slik som andre. Men jeg er nok ekstra følsom akkurat nå, på grunn av avslag på hjelp. Hi

Anonymkode: 059e3...280

Da søker du hjelp igjen. Og igjen. Og igjen. Eller spør mannen din om han kan hjelpe deg å få hjelp eller liknende. Det finnes både medisiner og privat helsehjelp som kan hjelpe deg med å holde hodet over vannet til det ordner seg.

Å legge seg ned i selvmedlidenhet og gi opp er ikke noe alternativ når man er mor. 

Anonymkode: 13e62...24a

[solmåneogstjerner]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg snakket faktisk om å dra bort en stund på hytten, må ha med barna så må vente til etter skoleferien begynner. Ts

Anonymkode: 059e3...280

Du kan selvsagt dra på ferie med barna. 

Men jeg tror det er veldig lurt å ta en tur alene også! Samboer eller andre kan passe på dem. Poenget er jo å komme seg litt bort fra familien, og fokusere på deg selv og din egen helse. Få ro til å tenke 

[AnonymBruker]

Du sier ikke _hva_ som er galt. Ofte hjelper det å gjøre konkrete ting for å bedre situasjonen. Hva er det som gjør hverdagen vanskelig? Hva kunne ha hjulpet? 

Jeg har hatt det litt som deg, og jeg følte meg ofte overveldet og maktesløs. Men så fant jeg ut at mye løsner når jeg selv tar ansvar for situasjonen og gjør noe med den. 

En annen ting jeg har funnet ut er at det hjelper _mye_ å ta med en person (ektefelle, kjæreste, foreldre) som ser deg hver dag  til legen. De ser hvor dårlig du er. Leger hører mye mer på den friske enn på den som er syk, etter min erfaring. (Jeg er bipolar og fortalte om selvmordstanker. Ble ikke tatt alvorlig før ektefellen nærmest bar meg inn til legen og sa han ikke klarte å hjelpe meg lenger.) Få mannen din på lag.

Du bør få klarhet i situasjonen. Nøyaktig hva må du rette på? 

Anonymkode: 625e7...e2b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier ikke _hva_ som er galt. Ofte hjelper det å gjøre konkrete ting for å bedre situasjonen. Hva er det som gjør hverdagen vanskelig? Hva kunne ha hjulpet? 

Jeg har hatt det litt som deg, og jeg følte meg ofte overveldet og maktesløs. Men så fant jeg ut at mye løsner når jeg selv tar ansvar for situasjonen og gjør noe med den. 

En annen ting jeg har funnet ut er at det hjelper _mye_ å ta med en person (ektefelle, kjæreste, foreldre) som ser deg hver dag  til legen. De ser hvor dårlig du er. Leger hører mye mer på den friske enn på den som er syk, etter min erfaring. (Jeg er bipolar og fortalte om selvmordstanker. Ble ikke tatt alvorlig før ektefellen nærmest bar meg inn til legen og sa han ikke klarte å hjelpe meg lenger.) Få mannen din på lag.

Du bør få klarhet i situasjonen. Nøyaktig hva må du rette på? 

Anonymkode: 625e7...e2b

Jeg klarer ikke å gjøre noe med situasjonen, jeg vet hva jeg må gjøre men jeg trenger hjelp til å få det til.

Jeg er låst fast, ingen penger, ingen framtid. Jeg gikk i den dumme feilen med å være mest husmor, jeg har det så vondt akkurat nå.  Samboer har ikke alltid vært snill, så med bagasjen fra barndommen å alt som har skjedd etterpå har knekt med fullstendig, jeg føler meg helt ødelagt. 

Han har gått til psykolog å fått fikset sinnet sitt men alt sitter igjen hos meg, jeg klarer ikke å gi slipp på alt som har skjedd. 

Jeg vil ikke at han skal vite hvor syk jeg er, så jeg vil ikke ha han med til legen.

Ts

Anonymkode: 059e3...280