Er jeg urimelig? (far til mine barn)

[Gjest gjesta]

Hvorfor kan du ikke det? Selvsagt ikke med sååå rene ord kanskje, men en på fjorten år skjønner adskillig mer enn vi voksne "gamlinger" tror... :-)

Tror du ikke han vet hvordan hans far prioriterer? Tror du ikke han skjønner at du ordner opp når far "glemmer seg bort" ? De er ikke unge og dumme - de er unge og særdeles oppvakte på enkelte områder, dette med foreldre er et av dem.......

Jeg tror jeg ville satt meg ned med gutten på 14 og jenta på 18 og sagt at vet dere hva, pappa reiser bort til helgen så det blir endring i planene.. At ei jente på 18 får låne huset er jo nesten ensbetydende med fest - så da trengs det sikker ikke så mye mat i kjøleskapet heller - og gutten på 14 er jo som du selv sier gangske fornøyd med å være hjemme...

Hadde du planer du ikke kan endre? Hva med å la gutten på 14 få være hjemme alene etpar timer - du kommer jo hjem igjen så ingen skade skjedd hvis du er edru og stabil når du kommer....

Uten at jeg skal legge meg ut med hverken deg eller far syns jeg enkelte mødre overreagerer litt.. Det man må huske på er at om den ene forelderen bortprioritere sine barn er det ikke du som lider men h*n - for en dag vil ungene ta et oppgjør med akkurat det som skjer - de vil nok fortelle i klarde ord hva de følte, mente og trodde.. Og da vil ho h*n det gjelder få et bortforklaringsproblem ikke du...

Dessuten - dine unger er så store at jeg ikke helt ser problemet - det er faktisk ikke din jobb å sørge for at de har tid med far, din jobb er å legge til rette for at det kan skje......... og vice versa.....

C.

14-åringen skjønner mye, men han er samtidig veldig lojal mot faren. Det får gå i hans tempo og ikke mitt.

Jeg trengte ikke å si noe til ungene for faren kom meg i forkjøpet. Og jeg tror neppe han har brukt så "pene" ord om meg og mitt valg. Ser at ungene sliter og føler på konflikten.

Har ingen problemer med at 14-åringen er hjemme i helga. Og har ingen planer som ikke kan endres. 18-åringen sover hjemme i natt også for hun hadde ikke lyst til å være alene (De er litt søte da :-) ) I morgen er det fest for henne for da er det natt til 1. mai.

Som du sier så er det ikke min jobb å sørge for at de har tid til faren. Samtidig så har han faktisk det som kalles "vanlig" samvær noe som innebærer jevnlig samvær. Både ungene (iallfall yngstemann) og jeg legger opp våre liv etter det. Når far endrer planene uten å snakke med meg så klart jeg reagerer. Har svelget mye i forhold til det, men det var egentlig ikke saken her. Saken er at far mener at jeg ikke har rett til å sette foten ned når han har bestemt at ungene skal være alene fra torsdag til søndag. Når jeg går inn og sier at da får 14-åringen være hjemme hos meg, så blir det overhodet ikke godtatt.

[Varja]

Å la barnet føle på hvor bortprioritert det er, tror jeg må være noe av det værste et barn kan oppleve, og for barnet vil det være en logisk slutning mellom bortprioritering og ikke-glad i. Mens vi som er voksne vet at noen mennesker rett og slett ikke har styr på ting, er umodne og egoistiske og urimelige, hvilket ikke er ensbetydende med å ikke være glad i/bry seg om barnet sitt.

I dette tilfellet er det jo far som lar barna få føle seg bortprioritert. Tror ikke det hjelper hvor mye mor forsøker å glatte over. Ungdommer på 18 og 14 år forstår at far ikke prioriterer dem hvis han i sin avtalte helg lar dem være alene uten engang å ha kjøpt inn mat!

Det må være en mye mer traumatisk opplevelse for en 14 åring å oppleve noe slikt enn at mor forteller at far har glemt samværet og reist på ferie så han/hun må bli hjemme denne gangen.

Synes trådstarter gjør helt rett i å ikke la barna reise.

Og til dere som sier at "det er menneskelig å glemme". Ja, det er menneskelig å glemme å sette på oppvaskmaskinen om kvelden eller å glemme å ta med seg en bok til biblioteket i tide, men jeg synes ikke det er menneskelig å glemme å hente barnet sitt i barnehagen. Tenk hvor fælt det må være for den lille når alle de andre har gått hjem, men tiden går og han/hun forstår at mamma eller pappa ikke kommer? Må jo være en traumatisk opplevelse som kanskje kan sitte i resten av livet.