Er jeg urimelig? (far til mine barn)

[Thomasine]

:o

Blir litt skremt av å lese noen av de mange gjestene som er innom som mener at det å glemme bare er menneskelig og "stakkars far som har en slik eks som bare vil ham vondt og vil sverte ham..."

Trådstarter har nå sagt flere ganger at hun har forsøkt å gjøre det beste ut av ting, men jeg får inntrykk av at dette ikke er første gang han "glemmer" barna og oppgaven sin. Hvor ofte er det "bare menneskelig" å glemme barna og avtalene rundt dem?!

Bare lurer...??!!

[Gjest gjesta]

Da har far talt og jeg har fått passet mitt påskrevet :-?

Ble kalt troll, bedriten og at mange menn ville ha gitt meg juling for det her.

Uansett så koker det ned til at far har funnet en løsning på helga. Ungene blir alene hos ham fra torsdag til søndag.

Jeg kan velge å la far bestemme siden det er hans helg eller jeg kan si at det er uaktuelt at 14-åringen er uten voksentilsyn en hel helg og derfor blir hjemme hos meg.

Sier jeg det siste så vil far oppfatte meg som at jeg trår inn på hans enemarker.

[Gjest Gjesta]

Skjønner fortsatt ikke hvorfor de skal være hos far en hel helg når han ikke er der selv? Trodde poenget med samvær var samvær :klø: De barna må jo føle seg passe tilovers.. Hvorfor kan dere ikke bare bytte helg? Skjønner jo at det er irriterende for deg, men er det ikke allikevel verdt å svelge et par kameler for at barna skal ha det best mulig?

Ellers er det jo utrolig hvor langt man strekker seg for at barna skal ha det bra. Men når det gjelder samlivsbrudd er det viktigere at barna skal "se hvor dårlig far de har" enn å være "the bigger person" og strekke seg litt lenger slik at barna skal få det optimalt. Man kan jo fokusere på at man hjelper barna og ikke far. Og uansett hvor rotete og bedagelig og vimsete denne pappan er, så er det faktisk den eneste pappan barna har..

[Gjest Sissi]

Nei - du er ikke urimelig. FAR derimot er urimelig og burde (slik det høres ut) hatt seg et kurs i bl.a. folkeskikk :evil:

jeg kan ikke fatte og begripe at noen kan forsvare en fars "rett" til å gjøre hva han vil når han skal ha samvær. Jeg kan heller ikke fatte og begripe hvorfor det forutsettes at MOR skal tilrettelegge slik at far får samvær.

Hvis mannen ikke er i stand til enkle ting som å ha mat i huset???? Halloooo - å ta ansvar for seg selv er faktisk en grunnleggende forutsetning for å være forelder!

Skjønner heller ikke hvorfor ungene MÅ være hos faren når han er borte, særlig ikke hvis det betyr at de er alene. Da blir det - igjen - slik at hovedpoenget med samvær er at ungene for all del ikke skal være hos mor.

Uansett - skjønner at det kan bli enda mere bråk og styr om man nekter, men det er iallfall min umiddelbare tanke - at her kan ikke samvær finne sted.

Lykke til - jeg føler med deg :blomst_opp:

[Gjest Mayamor]

Jeg hadde beholdt barna hjemme.

For her er det ikke samvær, men oppbevaring!

Mayamor

[Gjest celine]

Jeg hadde beholdt barna hjemme.

For her er det ikke samvær, men oppbevaring!

Mayamor

Det første man gjør dersom man skal reise bort, er å sjekke hvorvidt man har barn eller ikke den aktuelle helgen. Har man barna da og likevel MÅ dra, sørger man for annet tilsyn. Går ikke dette i orden, blir man hjemme!!

Har en eks som lett kunne ha gjort likedan, men den oppdragelsen er det hans mor som burde tatt seg av, ikke meg.

[Gjest Gjesta]

Jeg kan velge å la far bestemme siden det er hans helg eller jeg kan si at det er uaktuelt at 14-åringen er uten voksentilsyn en hel helg og derfor blir hjemme hos meg.

Slik jeg ser det har du her ikke noe valg. Å la en fjortenåring være alene hjemme en helg ville i mine øyne være ensbetydende med omsorsgsvikt.

Hold ungen din hjemme, finn på noe hyggelig sammen og la ungen få vite at far er borte på tur og at han derfor må være hjemme. Og at du er glad for at dere får ekstra tid sammen, så han ikke føler seg helt i veien.....

Stakkars unge. Stakkars deg. Jeg føler med deg.

Gitt deg juling...? *riste på hodet*

[Gjest gjesta]

Jeg vet innerst inne hva jeg gjør. Har visst det hele tiden.

18-åringen får nyte å ha leiligheten til faren for seg selv en hel helg, mens 14-åringen blir hjemme hos meg. Må bare finne en måte å formulere det på slik at far ikke går mer i taket siden han synes jeg griper inn på hans område. (Nå slipper han iallfall å bytte helg da siden det er jeg som sier at yngstemann får bli hjemme).

Jeg ønsker ingen stor diskusjoner akkurat nå for det er konfirmasjon om noen uker og det er viktig for yngstemann at vi har en ok tone. Klarer garantert å bite tennene sammen litt til

[Gjest Gjesta]

.... Klarer garantert å bite tennene sammen litt til

Ja, det blir vi ganske gode på etterhvert

Syns du gjør det eneste riktige, jeg

[Nabodama]

Skjønner frustrasjonen din godt jeg, Persille!

Jeg har også en eks, som jeg heldigvis har et godt samarbeid med, så jeg er ikke i din situasjon.

Men jeg forstår deg godt likevel.

Tex sier så mye bra, at det ikke er nødvendig å kommentere mer.

(annet enn at disse som tar far så mye i forsvar kanskje er sammen med en som har barn fra før, har problemer med det i en eller annen form, og derfor nekter å se ting fra din side...)

[Gjest Anonymous]

(annet enn at disse som tar far så mye i forsvar kanskje er sammen med en som har barn fra før' date=' har problemer med det i en eller annen form, og derfor nekter å se ting fra din side...)[/quote']

Det var jo en saklig argumentasjon. Du har kanskje en eks med ny familie du da?

[Nabodama]

Det var ikke et argument, bare en tanke som slo meg.

Har registrert både her og på andre fora hvor mye mor får gjennomgå av fars nye samboer, men selvsagt gjelder det ikke i alle tilfeller.

[Charmina]

Jeg hadde beholdt barna hjemme.

For her er det ikke samvær, men oppbevaring!

Mayamor

helt enig med Mayamor her ja!

[Gjest Gjesta]

Skjønner frustrasjonen din godt jeg, Persille!

Jeg har også en eks, som jeg heldigvis har et godt samarbeid med, så jeg er ikke i din situasjon.

Men jeg forstår deg godt likevel.  

Tex sier så mye bra, at det ikke er nødvendig å kommentere mer.

(annet enn at disse som tar far så mye i forsvar kanskje er sammen med en som har barn fra før, har problemer med det i en eller annen form, og derfor nekter å se ting fra din side...)

Hvis det er meg du sikter til, så tar jeg ikke far i forsvar. Men jeg tar barna i forsvar! Det er jo tydelig at denne faren har sine svakheter i forhold til struktur og planlegging (og respekt for mor og for sine barn), og det må være lov for mor å bli frustrert. MEN: jeg reagerer på at det skal være så viktig å bevise for barna hvilken dust av en far de har. Jeg skjønner jo at det er for å straffe far, fordi man føler at han fortjener det. Og det gjør han sikkert også. MEN barna straffes utrolig mye mer en far.

Tenker dere på hva det koster for et barn å innse at far er en skikkelig dust&døgenikt? Tenker dere på at far selvfølgelig er glad i sine barn selv om han viser seg å være en kjempeegoist og/eller en rotekopp som ikke har orden på økonomi eller avtaler? Og tenker dere på at det for barnet vil oppleves som at far ikke er glad i det?

Å la barnet føle på hvor bortprioritert det er, tror jeg må være noe av det værste et barn kan oppleve, og for barnet vil det være en logisk slutning mellom bortprioritering og ikke-glad i. Mens vi som er voksne vet at noen mennesker rett og slett ikke har styr på ting, er umodne og egoistiske og urimelige, hvilket ikke er ensbetydende med å ikke være glad i/bry seg om barnet sitt.

[Gjest Anonymous]

Tenker dere på hva det koster for et barn å innse at far er en skikkelig dust&døgenikt? Tenker dere på at far selvfølgelig er glad i sine barn selv om han viser seg å være en kjempeegoist og/eller en rotekopp som ikke har orden på økonomi eller avtaler? Og tenker dere på at det for barnet vil oppleves som at far ikke er glad i det?

Å la barnet føle på hvor bortprioritert det er, tror jeg må være noe av det værste et barn kan oppleve, og for barnet vil det være en logisk slutning mellom bortprioritering og ikke-glad i. Mens vi som er voksne vet at noen mennesker rett og slett ikke har styr på ting, er umodne og egoistiske og urimelige, hvilket ikke er ensbetydende med å ikke være glad i/bry seg om barnet sitt.

Og videre (fra et barns ståsted):

* Mamma er sikkert ikke helt glad i meg siden jeg nok har arvet de dumme sidene fra pappa.

*Jeg liker pappa, men mamma sier han er dum, ergo jeg er dum også.

* Mamma er kanskje litt dum hun også siden hun en gang valgte pappa...

* Jeg synes pappa er grei jeg: jeg tror mamma lyger.

Som skilsmissebarn og pappdalt skal jeg love jeg har tenkt mange stygge tanker om min mor opp igjennom... Mens pappa var den stakkarslige helten som ikke kunne være mer med meg pga mamma... :-?

Men som jeg allerede har skrevet: i dette spesifikke scenarioet ville jeg holdt barna hjemme fordi det her er ikke brudd på samvær da det ikke er snakk om samvær!

Mayamor ikke innlogget

[Carrot]

Jeg kan ikke si direkte til yngstemann at dessverre pappa prioriterte deg bort.

Hvorfor kan du ikke det? Selvsagt ikke med sååå rene ord kanskje, men en på fjorten år skjønner adskillig mer enn vi voksne "gamlinger" tror... :-)

Tror du ikke han vet hvordan hans far prioriterer? Tror du ikke han skjønner at du ordner opp når far "glemmer seg bort" ? De er ikke unge og dumme - de er unge og særdeles oppvakte på enkelte områder, dette med foreldre er et av dem.......

Jeg tror jeg ville satt meg ned med gutten på 14 og jenta på 18 og sagt at vet dere hva, pappa reiser bort til helgen så det blir endring i planene.. At ei jente på 18 får låne huset er jo nesten ensbetydende med fest - så da trengs det sikker ikke så mye mat i kjøleskapet heller - og gutten på 14 er jo som du selv sier gangske fornøyd med å være hjemme...

Hadde du planer du ikke kan endre? Hva med å la gutten på 14 få være hjemme alene etpar timer - du kommer jo hjem igjen så ingen skade skjedd hvis du er edru og stabil når du kommer....

Uten at jeg skal legge meg ut med hverken deg eller far syns jeg enkelte mødre overreagerer litt.. Det man må huske på er at om den ene forelderen bortprioritere sine barn er det ikke du som lider men h*n - for en dag vil ungene ta et oppgjør med akkurat det som skjer - de vil nok fortelle i klarde ord hva de følte, mente og trodde.. Og da vil ho h*n det gjelder få et bortforklaringsproblem ikke du...

Dessuten - dine unger er så store at jeg ikke helt ser problemet - det er faktisk ikke din jobb å sørge for at de har tid med far, din jobb er å legge til rette for at det kan skje......... og vice versa.....

C.

[Gjest Gjesta]

Jeg er hellig overbevist om at det er lite lurt å pynte på sannheten for barn. I det lange løp vil ikke barnet vite hvem det skal stole på.

Som mor er det min viktigste rolle å lære barna mine at de kan stole på meg uansett, derfor har jeg aldri løyet for dem noen gang når det gjelder pappas manglende innsats.

Så klart at man tilpasser informasjonen til barnets alder og modenhet.

Men jeg vil mye heller at de skal vokse opp med sannheten, fremfor å få seg en skikkelig overraskelse når de plutselig oppdager sannheten.

[Gjest Anonymous]

Jeg er hellig overbevist om at det er lite lurt å pynte på sannheten for barn. En trenger ikke si alt heller!I det lange løp vil ikke barnet vite hvem det skal stole på. Og da vil mor få en enda respekt og forståelse fra barna sine dersom mor har latt barna oppdage dette uten mors bitterhet! Ikke sette dem i fare' date= men skåne dem litt...

Som mor er det min viktigste rolle å lære barna mine at de kan stole på meg uansett, derfor har jeg aldri løyet for dem noen gang når det gjelder pappas manglende innsats. Ikke snakk om å lyge, bare la væreå servere alt som det er.Vi pakker inn andre ting. Hvorfor ikke dersom far er syk/deprimert/whatever (for det er han nok når han ikke orker sitt eget barn...)

Så klart at man tilpasser informasjonen til barnets alder og modenhet. Enig i det. En 14 åring skjønner mer enn 5 åringen.

Men jeg vil mye heller at de skal vokse opp med sannheten, fremfor å få seg en skikkelig overraskelse når de plutselig oppdager sannheten. Min mor forsøkte å si sannheten slik hun så den. Det skapte mye splid av grunner jeg nevnte i mitt forrige innlegg.

Men dette kan vi også diskutere opp og i mente uten å bli enige...

Snakker ikke om å sette barnas fysiske/psykiske helse i fare, men vi gjør jo alle det vi mener er rett: ellers ville vi jo gjort det rette (og det gjør vi jo allerede... )

Jeg som mor har ikke enerett på å vite alt som en fasit.

Ei heller far! Stemor! Stefar! Andre...

Gutten min vet ikke alt om sin far og ikke ser jeg at det er min jobb å fortelle ham om det heller.

Min jobb er å få gutten til å vite at han har to foreldre som

er glade i ham + stemor og stefar. Heldig han!

Men selvsagt finnes der mange unntak hvor mor eller far rett og slett er uegnet som foreldre og dermed en fare for sine barn. Det er ikke det jeg mener at dette er svart/hvitt. Det er så mange nyanser innmellom!

Men at det finnes bitre ekser av begge kjønn som sverter sin tidligere partnere unødig til barna: det er jeg heller ikke i tvil om! Desverre. :-?

Men nå var det jo ikke dette denne diskusjonen handlet om. Blir bare revet med her...

Mayamor ikke innlogget

[Gjest Anonymous]

Skjønner ikke helt hvorfor det er du som må ta den jobben og si hvorfor pappaen ikke kan ha de den helga? Hadde det vært meg, så skulle pappaen fått fortalt de det sjøl. Be han ta en telefon og forklare dem dette, så enkelt kan det gjøres.

[Gjest gjesta]

Men jeg tar barna i forsvar!  Det er jo tydelig at denne faren har sine svakheter i forhold til struktur og planlegging (og respekt for mor og for sine barn), og det må være lov for mor å bli frustrert. MEN: jeg reagerer på at det skal være så viktig å bevise for barna hvilken dust av en far de har. Jeg skjønner jo at det er for å straffe far, fordi man føler at han fortjener det. Og det gjør han sikkert også. MEN barna straffes utrolig mye mer en far.  

Tenker dere på hva det koster for et barn å innse at far er en skikkelig dust&døgenikt? Tenker dere på at far selvfølgelig er glad i sine barn selv om han viser seg å være en kjempeegoist og/eller en rotekopp som ikke har orden på økonomi eller avtaler? Og tenker dere på at det for barnet vil oppleves som at far ikke er glad i det?

Å la barnet føle på hvor bortprioritert det er, tror jeg må være noe av det værste et barn kan oppleve, og for barnet vil det være en logisk slutning mellom bortprioritering og ikke-glad i. Mens vi som er voksne vet at noen mennesker rett og slett ikke har styr på ting, er umodne og egoistiske og urimelige, hvilket ikke er ensbetydende med å ikke være glad i/bry seg om barnet sitt.

Nå har jeg ikke et behov for å vise ungene mine hvilken dust (dine ord) de har til far. De skjønner og ser mer etter hvert som de vokser opp.

Har heller ingen behov for å straffe far. Å straffe far hadde vært å ikke "krevd" at han skulle være far.

Mine barn har virkelig følt hva det vil si å være bort-prioritert. Jeg trengte ikke å si et ord. Når far ikke henter og følger avtaler. Og barn venter. Når du som mor må prøve å dekke over, trøste og stå på fordi far svikter. Da trengs ingen ord. Og ja, det er utrolig vondt for ungene og setter sine spor. Og enda har jeg fortsatt å kjempe for at han skulle være far. Rett og slett fordi han er viktig for ungene mine.