Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Du sier noe viktig. Det må skje noe med arbeidslivet, sånn at flere kan få jobber som de klarer å stå i.  Det må legges til rette, lages et bedre system sånn at folk kan dele på en jobb e.l.

Anonymkode: 1f6e7...1e3

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier noe viktig. Det må skje noe med arbeidslivet, sånn at flere kan få jobber som de klarer å stå i.  Det må legges til rette, lages et bedre system sånn at folk kan dele på en jobb e.l.

Anonymkode: 1f6e7...1e3

ja men man skal fremstå som et supermenneske. 

Anonymkode: 326d2...9b8

AnonymBruker
Skrevet

Det kan aldri bli for enkelt å leve på staten, og vi går nok mot en fremtidig borgerlønn. Det er ingen grunn til at det skal være vanskeligere å leve enn nødvendig.

Anonymkode: 8d800...acc

AnonymBruker
Skrevet
21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier noe viktig. Det må skje noe med arbeidslivet, sånn at flere kan få jobber som de klarer å stå i.  Det må legges til rette, lages et bedre system sånn at folk kan dele på en jobb e.l.

Anonymkode: 1f6e7...1e3

Da legger du til grunn i at det er en slags verdi i arbeid i seg selv, men det å være i jobb for en bedrift eller det offentlige gjør ikke nødvendigvis verden eller livet til et bedre sted for noen. Det er klart det er fint å bruke livet på noe givende, men grensene for hva man kan bruke det på forsvinner i takt med fremtidig automatisering. 

Anonymkode: 8d800...acc

  • Liker 2
Skrevet
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

La meg først si, før folk tar fullstendig av, at jeg har all min respekt til de som virkelig er syke og har gjort alt de kan for å delta og opparbeide goder i samfunnet. 

Det jeg lurer på er om det er for lett å få arbeidsavklaringspenger og andre stønader? Grunnen til at jeg spør er at jeg opp igjennom livet har møtt mennesker som mener de ikke kan jobbe, men bruker mesteparten, altså hver dag, av sin fritid på trening, sosiale aktiviteter, fest og andre ting. Jeg vet sykdom ofte er dypere enn hva øyet ser, og jeg legger igjen til at jeg forstår mennesker som faktisk er syke og har gode dager. Grunnen til at jeg spør er rett og slett fordi jeg observerer nære bekjente som er full av energi og er aktive mesteparten av tiden, og tenker at terskelen for å ikke jobbe hadde vært høyere om vi ikke hadde hatt NAV og den velferdsordningen vi har i dag. 

Jeg vet at dette kan være et sensitivt tema, så for tredje gang legger jeg til at dette ikke er ment til de som er for syke til å jobbe, men en langvarig observasjon fra min side og oppriktig nysgjerrighet. 

Anonymkode: 91284...eef

Selvsagt hadde terskelen for å ikke jobbe vært høyere om vi ikke hadde velferdsordninger. Da hadde folk tynt seg så lenge det overhodet var mulig for å overleve. Men vi har jo ikke jobber nok til alle uansett. Jo flere syke som blir tvunget ut i arbeid, jo flere friske arbeidsføre hadde vært arbeidsledige. Og om flere syke ble nektet trygd, jo flere av dem ville kommet i en situasjon hvor de er "for friske" til å få trygd og "for syke" til at noen vil ansette dem. Arbeidsgivere er gjerne ikke veldig interessert i restarbeidsevnen til folk som ikke fungerer i arbeidslivet. 

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet

De eneste som kan svare på når det gjelder akkurat dine bekjente er dine bekjente. Du får rett og slett spørre de, om du lurer.

Anonymkode: 1fbad...0c0

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Vi trenger å definere arbeid også, for at denne diskusjonen skal gi mening. Personlig bryr jeg meg ikke om andre jobber eller ikke. Jeg forstår ikke hvorfor man skal få noen plusspoeng av å få en månedlig lønnslipp.

Anonymkode: 8d800...acc

  • Liker 2
Skrevet
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har asperger, depresjon og angst, jeg fikk avslag på ufør og får ikke mer aap. Lever på familie

Anonymkode: cf996...158

Kontakt advokat!!

Skrevet (endret)

Har tenkt mye det samme. Ser mange uføre som er i full aktivitet. Vet ikke om det er enkelt å få det innvilget, men det er tilsynelatende ingen revurderinger hvis man først har blitt ufør (??). Ser både naboer, slektninger, pasienter jeg møter osv virkelig har full aktivitetsplan -langt over hva jeg selv som frisk orker. Det er et stort paradoks at de klarer alt som er lystbetont, men ikke kan/ er SÅ SYKE at de ikke kan jobbe. ...

Jeg synes dette burde revurderes feks hvert 5 eller 10 år. For slik jeg ser det, så er det 3 grupper her:

1) De som reellt sett virkelig må være ufør/har ikke evner til å delta i arbeidslivet. (og ofte er det denne gruppen som fortvilet forsøker å finne muligheter for å bli inkludert i arbeidslivet/ virkelig VIL gjøre noe med situasjonen.)

2) De som mer eller mindre har klagd/grått/jobbet hardt for å bli ufør -men som egentlig HAR evne til å jobbe. De viser heller INGEN ønske om å ønske å finne løsningerfor å komme  tilbake i arbeidslivet.Men de styrer mye rundt på reiser, storhandling, oppussing, hobbyer, dugnader, campingturer, hagearbeid etc etc og er generelt relativt aktive som "førtidspensjonister". (Jada -har sikkert enkelte dager/perioder som er tøffe/vonde, men det har faktisk vi som er  i arbeid også!)

3) De som ved vedtak/vurdering hadde reellt behov for å få uføretrygd, men som gradvis har blitt bedre over tid -og som nå egentlig både kunne/burde delta i arbeidslivet.Men fortsetter livet som ufør fordi det er behagelig/synes det blir for vanskelig å komme tilbake i jobb.

Det sier seg jo selv at det ikke er bærekraftig i fremtiden at en stor gruppe bare skal leve på staten, mens mangelen på arbeidskraft øker og formuen til staten synker.

Jeg mener som sagt det å bli 100% ufør burde revurderes/etterprøves jevnlig -feks hvert 5 år. Med mindre man feks er lam fra halsen og ned , har ALS/MS-eller andre opplagte diagnoser man vet ikke vil endres over tid. Men alle disse fibromyalgi/ME/psykiske diagnosene etc,-der er det fullt mulig å bli bedre/frisk -de bør revurderes! Den medisinske behandlingen forbedres hele tiden, og det finnes også behandlinger som man kan bli bedre av. Og når man kan se at de ellers nå er i full aktivitet -så bør ærlig talt nav/staten gjøre en seriøs revurdering. Jeg tror mange rett og slett ufortjent har latt seg førtidspensjonere -men som burde delta i samfunnet på lik linje med alle andre som jobber for å holde det store velferdshjulet gående.

Endret av Cessa74
  • Liker 5
Skrevet (endret)

Dere som ser uføre eller AAP-mottakere som er aktive «hele tiden»:
Hvordan har dere gått fram for å kartlegge aktiviteten deres, egentlig?
Har dere lange tidsserier? 
Jobber dere i NAV?
Eller er dere et slags selvutnevnt «NAV-politi»?
Hvor mye tid går egentlig med til denne kartleggingen? 
Har dere ikke annet å bruke tiden på?

Hvis dere mener å kunne bevise at disse stønadsmottakerne er i stand til å jobbe, burde dere melde fra om det, for det er trygdesvindel. Det er ingen plikt, men dere er i så fall moralsk medskyldige. 

Jeg foreslår at dere leser dere opp på betydningen av «confirmation bias». Man ser det man vil se. 

Endret av Ullvott
klønete formulering
  • Liker 4
Skrevet
1 time siden, Cessa74 skrev:

Har tenkt mye det samme. Ser mange uføre som er i full aktivitet. Vet ikke om det er enkelt å få det innvilget, men det er tilsynelatende ingen revurderinger hvis man først har blitt ufør (??). Ser både naboer, slektninger, pasienter jeg møter osv virkelig har full aktivitetsplan -langt over hva jeg selv som frisk orker. Det er et stort paradoks at de klarer alt som er lystbetont, men ikke kan/ er SÅ SYKE at de ikke kan jobbe. ...

Jeg synes dette burde revurderes feks hvert 5 eller 10 år. For slik jeg ser det, så er det 3 grupper her:

1) De som reellt sett virkelig må være ufør/har ikke evner til å delta i arbeidslivet. (og ofte er det denne gruppen som fortvilet forsøker å finne muligheter for å bli inkludert i arbeidslivet/ virkelig VIL gjøre noe med situasjonen.)

2) De som mer eller mindre har klagd/grått/jobbet hardt for å bli ufør -men som egentlig HAR evne til å jobbe. De viser heller INGEN ønske om å ønske å finne løsningerfor å komme  tilbake i arbeidslivet.Men de styrer mye rundt på reiser, storhandling, oppussing, hobbyer, dugnader, campingturer, hagearbeid etc etc og er generelt relativt aktive som "førtidspensjonister". (Jada -har sikkert enkelte dager/perioder som er tøffe/vonde, men det har faktisk vi som er  i arbeid også!)

3) De som ved vedtak/vurdering hadde reellt behov for å få uføretrygd, men som gradvis har blitt bedre over tid -og som nå egentlig både kunne/burde delta i arbeidslivet.Men fortsetter livet som ufør fordi det er behagelig/synes det blir for vanskelig å komme tilbake i jobb.

Det sier seg jo selv at det ikke er bærekraftig i fremtiden at en stor gruppe bare skal leve på staten, mens mangelen på arbeidskraft øker og formuen til staten synker.

Jeg mener som sagt det å bli 100% ufør burde revurderes/etterprøves jevnlig -feks hvert 5 år. Med mindre man feks er lam fra halsen og ned , har ALS/MS-eller andre opplagte diagnoser man vet ikke vil endres over tid. Men alle disse fibromyalgi/ME/psykiske diagnosene etc,-der er det fullt mulig å bli bedre/frisk -de bør revurderes! Den medisinske behandlingen forbedres hele tiden, og det finnes også behandlinger som man kan bli bedre av. Og når man kan se at de ellers nå er i full aktivitet -så bør ærlig talt nav/staten gjøre en seriøs revurdering. Jeg tror mange rett og slett ufortjent har latt seg førtidspensjonere -men som burde delta i samfunnet på lik linje med alle andre som jobber for å holde det store velferdshjulet gående.

Ser jo at det er enkelte som har fått innvilget ufør som har blitt bedre over tid. Man kan kanskje tenke ar de burde tilbake til arbeidslivet. Men hvor lett er det å få seg en jobb med redusert yteevne og når man har vært ufør noen år? Når man kanskje ikke er helt ung heller? Arbeidsgivere står ikke i kø for å ansette deg, akkurat. Arbeidsmarkedet er tøft. Du konkurrerer med mange unge, friske søkere. Å være "for frisk" for uføretrygd, men ingen ønsker å ta sjansen på å ansette deg. Hva gjør du da? Om du verken får trygd eller jobb? Hva skal du gjøre? Ta livet av deg? Bli kriminell? 

Og er det virkelig slik at mangelen på arbeidskraft øker? Det er jo ikke nok jobber til alle, og stadig flere arbeidsoppgaver blir automatisert. Man hører stadig at flere må ut i jobb, men hvor skal de jobbe? 

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Hvis det er noen yrker hvor det er mangel på arbeidskraft er det typisk i sektorer med høyt tempo og belastning, altså der de med redusert kapasitet hadde slitt. Ja de kunne kanskje jobbet noe, men hva hjelper det når bedrifter vil ha færrest mulig ansatte pga kostnader og kun vil ha de raskeste og friskeste pga stadig høyere effektivitetskrav? Arbeidstagere idag må nærmest dekke 1,2 årsverk

Anonymkode: f2b52...746

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er noen yrker hvor det er mangel på arbeidskraft er det typisk i sektorer med høyt tempo og belastning, altså der de med redusert kapasitet hadde slitt. Ja de kunne kanskje jobbet noe, men hva hjelper det når bedrifter vil ha færrest mulig ansatte pga kostnader og kun vil ha de raskeste og friskeste pga stadig høyere effektivitetskrav? Arbeidstagere idag må nærmest dekke 1,2 årsverk

Anonymkode: f2b52...746

Helt forferdelig hvordan arbeidslivet har blitt. Alt handler om å knipe igjen på pengesekken og effektivisering, drive rovdrift på mennesker. Flere og flere blir stående utenfor, og flere og flere blir syke av overbelastning. Hvordan skal dette ende lurer jeg på?

Anonymkode: 07442...cad

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg synes ikke det er enkelt.

Jeg har AAP nå og min intensjon har alltid vært å komme tilbake til jobb, og det tror jeg de fleste ønsker.

Det gikk ganske mye tid på å kartlegge min arbeidsevne og jeg måtte gjennom flere praksisperioder på flere arbeidsplasser. Dette ønsket jeg selv og opplevde at NAV stilte krav til meg hele veien. Jeg fikk innvilget omskolering og det er jeg snart ferdig med.

Min veileder mente at jeg burde ha fått forlenget tiltaket når jeg blir ferdig, men siden jeg har hatt AAP i fire år så kan jeg ikke få det forlenget. Det aksepterer jeg selv om jeg tenker at det kan være uheldig for noen andre.

Jeg er ganske lei av at folk vet at en person kan jobbe fordi de ser at den personen gjør x og y. Helst skal man vel være sengeliggende hele dagen og for all del ikke spise god mat. Vann og brød.

Tidlig i tiltaket så kunne det sikkert se ut som jeg kunne jobbe. Jeg var ute, gikk tur, kunne gå på kafé og dro på butikken. Det å dra på kafé var faktisk en del av tiltaket og jeg dro dit med en veileder, jeg gikk også på tur med veileder osv. Noen ganger kan slike ting hjelpe folk som sliter psykisk og gi dem livskvalitet. Det å gå hjemme dag ut og dag inn hjelper i hvert fall ingen, med mindre man er så syk at man må det.

Man ønsker vel at folk skal komme tilbake til jobb? Da må man innse at psykisk sykdom ikke fungerer på samme måte som fysisk sykdom og sånne småting som jeg nevner kan øke livskvaliteten. Ofte er det ikke en selv det står på, men at ting skal utredes og saksbehandling tar enormt med tid.

Man må også huske på at folk som er i NAV-systemet er en stor gruppe så det jeg skriver her passer selvsagt ikke for alle.

Anonymkode: 1df81...4ed

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får friske mennesker ufør og ikke jeg da?

Anonymkode: cf996...158

Fordi de er flinke til å snakke for seg og å late som at de er syke. Noe annet kan det ikke være.

Anonymkode: d0fd3...1f5

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt forferdelig hvordan arbeidslivet har blitt. Alt handler om å knipe igjen på pengesekken og effektivisering, drive rovdrift på mennesker. Flere og flere blir stående utenfor, og flere og flere blir syke av overbelastning. Hvordan skal dette ende lurer jeg på?

Anonymkode: 07442...cad

Det er om å gjøre å komme seg ut av det så fort en kan. Rotteracet er forferdelig belastende og man har det mye bedre uten. Ja ok, jeg burde heller ha jobbet.

Men nei.

Anonymkode: d0fd3...1f5

AnonymBruker
Skrevet
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får friske mennesker ufør og ikke jeg da?

Anonymkode: cf996...158

Det er fordi du ikke klarer å finne hullene i lovverket. Jeg klarte det.

Anonymkode: c045f...347

Skrevet

Poenget mitt er at jeg mener uføretrygd ikke er noe man burde få for resten av sitt liv. Det bør revurderes med jevne mellomrom. Man kan også feks bygge opp et program hvor uføre kan være til nytte for samfunnet; feks være besøksvenn for de på gamlehjem, bidra i lokale dugnader etc. Det er svært få som ikke kan/orker noe som helst.

Og selvsagt har jeg ikke karlagt de som er i min omgangskrets -dette er mer basert på både hva jeg ser selv + hva de forteller -typ; Elsker å reise, nå er det rundtur i Frankrike neste måned, ser de sent og tidlig sjaue og jobbe i hagen, beiser huset og jeg vet ikke hva.

Ser problemet med å få involvert de i arbeidslivet igjen, men det er ikke grunn nok for å leve på staten. Man må faktisk gjøre en innsats selv også. Kanksje NAV kunne bygd opp et eget arbeidsprogram for de som har vært lenge ute av arbeidslivet. Poenget er at vi har det altfor godt her i Norge, og denne goden kan ikke fortsette så mye lenger -og særlig ikke når flere og flere lever lengre og skal leve på de godene vi andre jobber hardt for å klare -og derav våre skattepenger.

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
4 timer siden, Cessa74 skrev:

Har tenkt mye det samme. Ser mange uføre som er i full aktivitet. Vet ikke om det er enkelt å få det innvilget, men det er tilsynelatende ingen revurderinger hvis man først har blitt ufør (??). Ser både naboer, slektninger, pasienter jeg møter osv virkelig har full aktivitetsplan -langt over hva jeg selv som frisk orker. Det er et stort paradoks at de klarer alt som er lystbetont, men ikke kan/ er SÅ SYKE at de ikke kan jobbe. ...

Jeg synes dette burde revurderes feks hvert 5 eller 10 år. For slik jeg ser det, så er det 3 grupper her:

1) De som reellt sett virkelig må være ufør/har ikke evner til å delta i arbeidslivet. (og ofte er det denne gruppen som fortvilet forsøker å finne muligheter for å bli inkludert i arbeidslivet/ virkelig VIL gjøre noe med situasjonen.)

2) De som mer eller mindre har klagd/grått/jobbet hardt for å bli ufør -men som egentlig HAR evne til å jobbe. De viser heller INGEN ønske om å ønske å finne løsningerfor å komme  tilbake i arbeidslivet.Men de styrer mye rundt på reiser, storhandling, oppussing, hobbyer, dugnader, campingturer, hagearbeid etc etc og er generelt relativt aktive som "førtidspensjonister". (Jada -har sikkert enkelte dager/perioder som er tøffe/vonde, men det har faktisk vi som er  i arbeid også!)

3) De som ved vedtak/vurdering hadde reellt behov for å få uføretrygd, men som gradvis har blitt bedre over tid -og som nå egentlig både kunne/burde delta i arbeidslivet.Men fortsetter livet som ufør fordi det er behagelig/synes det blir for vanskelig å komme tilbake i jobb.

Det sier seg jo selv at det ikke er bærekraftig i fremtiden at en stor gruppe bare skal leve på staten, mens mangelen på arbeidskraft øker og formuen til staten synker.

Jeg mener som sagt det å bli 100% ufør burde revurderes/etterprøves jevnlig -feks hvert 5 år. Med mindre man feks er lam fra halsen og ned , har ALS/MS-eller andre opplagte diagnoser man vet ikke vil endres over tid. Men alle disse fibromyalgi/ME/psykiske diagnosene etc,-der er det fullt mulig å bli bedre/frisk -de bør revurderes! Den medisinske behandlingen forbedres hele tiden, og det finnes også behandlinger som man kan bli bedre av. Og når man kan se at de ellers nå er i full aktivitet -så bør ærlig talt nav/staten gjøre en seriøs revurdering. Jeg tror mange rett og slett ufortjent har latt seg førtidspensjonere -men som burde delta i samfunnet på lik linje med alle andre som jobber for å holde det store velferdshjulet gående.

Kritikken går alltid mot disse gruppene. Det er ikke alle som blir frisk av psykiske lidelser. Det finnes kroniske psykiske lidelser. 

Det er forskjell på en forbigående depresjon, og komplekse traumelidelser, schizofreni, bipolar lidelse osv.. 

Anonymkode: 8c9f9...de1

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
1 time siden, Cessa74 skrev:

Poenget mitt er at jeg mener uføretrygd ikke er noe man burde få for resten av sitt liv. Det bør revurderes med jevne mellomrom. Man kan også feks bygge opp et program hvor uføre kan være til nytte for samfunnet; feks være besøksvenn for de på gamlehjem, bidra i lokale dugnader etc. Det er svært få som ikke kan/orker noe som helst.

Og selvsagt har jeg ikke karlagt de som er i min omgangskrets -dette er mer basert på både hva jeg ser selv + hva de forteller -typ; Elsker å reise, nå er det rundtur i Frankrike neste måned, ser de sent og tidlig sjaue og jobbe i hagen, beiser huset og jeg vet ikke hva.

Ser problemet med å få involvert de i arbeidslivet igjen, men det er ikke grunn nok for å leve på staten. Man må faktisk gjøre en innsats selv også. Kanksje NAV kunne bygd opp et eget arbeidsprogram for de som har vært lenge ute av arbeidslivet. Poenget er at vi har det altfor godt her i Norge, og denne goden kan ikke fortsette så mye lenger -og særlig ikke når flere og flere lever lengre og skal leve på de godene vi andre jobber hardt for å klare -og derav våre skattepenger.

Hvordan skal dette foregå i praksis? Jeg hadde ikke likt en slik ordning og gjort alt for ikke å virke friskere om det var noe slikt.

Anonymkode: d0fd3...1f5

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...