For enkelt å leve på staten?

[AnonymBruker]

La meg først si, før folk tar fullstendig av, at jeg har all min respekt til de som virkelig er syke og har gjort alt de kan for å delta og opparbeide goder i samfunnet. 

Det jeg lurer på er om det er for lett å få arbeidsavklaringspenger og andre stønader? Grunnen til at jeg spør er at jeg opp igjennom livet har møtt mennesker som mener de ikke kan jobbe, men bruker mesteparten, altså hver dag, av sin fritid på trening, sosiale aktiviteter, fest og andre ting. Jeg vet sykdom ofte er dypere enn hva øyet ser, og jeg legger igjen til at jeg forstår mennesker som faktisk er syke og har gode dager. Grunnen til at jeg spør er rett og slett fordi jeg observerer nære bekjente som er full av energi og er aktive mesteparten av tiden, og tenker at terskelen for å ikke jobbe hadde vært høyere om vi ikke hadde hatt NAV og den velferdsordningen vi har i dag. 

Jeg vet at dette kan være et sensitivt tema, så for tredje gang legger jeg til at dette ikke er ment til de som er for syke til å jobbe, men en langvarig observasjon fra min side og oppriktig nysgjerrighet. 

Anonymkode: 91284...eef

[AnonymBruker]

Det har aldri vært vanskeligere å få innvilget uføre eller AAP. Grunnet endringene i AAP er nå langt flere havnet på sosialstønad av de som før fikk AAP.

At de har mye energi og er aktive kan like gjerne handle om at de gjorde riktig valg i samråd med legen når de søkte AAP kombinert med ditt syn på hva sykdom bør/skal være.

 

Anonymkode: 83d38...cd7

[solsnartsommer]

Jeg tror generelt ikke det er enkelt, og at nav har sine metoder for å kartlegge arbeidsevne, men at det finnes folk som utnytter systemet tviler jeg ikke et sekund på.

[Ullvott]

Jeg vet ikke helt hva din tråd tar opp som ikke er blitt dekket av alle de andre NAV-er trådene her inne, men jeg vil forsøke å gi et lite bidrag.

Du oppsummerer det godt selv, trolig uten at du forstår at det er det du har gjort, eller hva det du selv skriver faktisk betyr, i følgende setning: «Jeg vet sykdom ofte er dypere enn hva øyet ser, og jeg legger igjen til at jeg forstår mennesker som faktisk er syke og har gode dager.»

Det er nettopp dette du ikke forstår. Du ser ikke de syke på de dårlige dagene. Du ser dem ikke de dagene de ikke er i aktivitet. Du ser dem heller ikke når de er i ulike behandlingsopplegg, som både tar mye tid, mye energi og som kan være smertefulle. Du ser dem heller ikke de delene av dagene hvor de ikke mestrer noe som helst.  

De styrer døgnet sitt selv, og er aktive når de KAN, ikke når de MÅ. Akkurat dette er helt vesentlig. De kan ta pauser når de trenger, og det du ikke vet noe som helst om er hvor ofte de legger inn disse pausene.

Jeg jobber deltid og studerer deltid. Til sammen utgjør det en viss prosent. Når studiene er ferdig kan jeg likevel ikke jobbe like stor % som jobb + studier utgjør. Dette fordi studiene styrer jeg mye mer selv, og kan lese litt nå og litt da. Ingen jobb i verden er så fleksibel som det. 

[AnonymBruker]

Jeg er klar over det, Ullvott, dette er folk jeg står nær og ser mye til, og synes noe skurrer. Det er også andre ting ved emnet jeg lurer på, og jeg sier ikke at de ikke har grunn til å få den støtten de får, men om det kanskje er en litt enkel utvei. 

Anonymkode: 91284...eef

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ullvott skrev:

Jeg vet ikke helt hva din tråd tar opp som ikke er blitt dekket av alle de andre NAV-er trådene her inne, men jeg vil forsøke å gi et lite bidrag.

Du oppsummerer det godt selv, trolig uten at du forstår at det er det du har gjort, eller hva det du selv skriver faktisk betyr, i følgende setning: «Jeg vet sykdom ofte er dypere enn hva øyet ser, og jeg legger igjen til at jeg forstår mennesker som faktisk er syke og har gode dager.»

Det er nettopp dette du ikke forstår. Du ser ikke de syke på de dårlige dagene. Du ser dem ikke de dagene de ikke er i aktivitet. Du ser dem heller ikke når de er i ulike behandlingsopplegg, som både tar mye tid, mye energi og som kan være smertefulle. Du ser dem heller ikke de delene av dagene hvor de ikke mestrer noe som helst.  

De styrer døgnet sitt selv, og er aktive når de KAN, ikke når de MÅ. Akkurat dette er helt vesentlig. De kan ta pauser når de trenger, og det du ikke vet noe som helst om er hvor ofte de legger inn disse pausene.

Jeg jobber deltid og studerer deltid. Til sammen utgjør det en viss prosent. Når studiene er ferdig kan jeg likevel ikke jobbe like stor % som jobb + studier utgjør. Dette fordi studiene styrer jeg mye mer selv, og kan lese litt nå og litt da. Ingen jobb i verden er så fleksibel som det. 

Og det vil være at man ikke tør å snakke om det som fører til velferdsstatens fall. Så vidt jeg kan se, så dreier innlegget til TS seg om de som er i synlig aktivitet nesten hele tiden, men som likevel ikke jobber, h*n tar jo et forbehold mot de som har mange dårlige dager!

Eventuell misbruk av offentlige ordninger må man selvsagt tørre å diskutere, enten det gjelder uføretrygd, AAP eller noe helt annet. Dersom man ikke tar utviklingen på alvor, vil politiske løsninger på det komme uansett, og det betyr som regel innstramninger. Den borgerlige regjeringen vi har nå er jo for øvrig godt i gang med det, og de har ennå over to år igjen før vi -kanskje- får et regjeringsbytte. Til nå har den allerede innført ikke ubetydelige innstramninger, alt fra aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 30 år (som for øvrig bidrar til å undergrave arbeidsmarkedet; utover at jeg nevner det her får resten av det bli en annen debatt) og til avkorting av AAP-tiden. Og flere innstramninger, som f. eks. aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere under 40 år er på vei. 

Fortsetter man å stikker hodet i sanden i samfunndiskursen frykter jeg at vi vil miste det meste av velferdsstat innen noen tiår. 

Anonymkode: ec82f...7bd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er klar over det, Ullvott, dette er folk jeg står nær og ser mye til, og synes noe skurrer. Det er også andre ting ved emnet jeg lurer på, og jeg sier ikke at de ikke har grunn til å få den støtten de får, men om det kanskje er en litt enkel utvei. 

Anonymkode: 91284...eef

Kan du ikke da starte i din nærmeste krets? Starte med disse menneskene du kjenner og rettlede og guide dem inn på "den rette vei"?

Dette er jo tydeligvis mennesker i din nærmeste krets, så de burde jo være mottagelige for veiledning ut i et bedre liv med større muligheter og mye høyere økonomisk frihet enn de har som mottagere av AAP i 3 år og sosialstønad de resterende år frem til minstepensjon.

Anonymkode: e3978...cc2

[AnonymBruker]

For noen er det svært vanskelig å få seg uføretrygd, for andre er det veldig enkelt. Jeg snakker av erfaring.

Jeg kunne jobbet ganske mye, men behageligheten vinner og jeg utnytter ikke min restarbeidsevne, pga at trygden er meget god.

Nå skal det visst også bli vanskeligere å beholde uføregrad om en jobber noe, derfor er jeg glad jeg har sittet stille i båten og ikke hatt noe jobb som ufør. Heller ikke noen verv i noe slags organisasjon.

Anonymkode: d0fd3...1f5

[AnonymBruker]

Jeg tror mange tenker litt som deg og legger ALT for mye vekt på at de ser syke folk som er i fysisk aktivitet og tenker: "jaja, hvis du kan gå deg en tur, da kan du vel arbeide!". Det er i det hele tatt svært mange sykdommer, der folk oppfordres til å være fysisk aktiv. Egentlig er det mer regelen, enn det  motsatte, både for psykisk og fysisk sykdom. I kreftbehandling har en f.eks blitt veldig fokusert på dette de siste årene. Folk som er psykisk syk, er også en gruppe som nærmest presses til å trene og gå tur. Det handler ikke bare om at det "er bra for vettet med frisk luft". Det er også fordi medisinene som brukes gir mye bivirkninger, som gir kortere levetid og mye ubehag der fysisk aktivitet kan lindre ubehaget og utligne litt i forhold til slitasjen av medisiner.

Anonymkode: 92b12...3b6

[AnonymBruker]

Så hva skal vi*? når det pokkers arbeidsgiverne ikke gir oss jobb? 
Folk klager på at de må jobbe så mye, men takk politikerne for opplegget. En person skal jobbe MYE, mens flere andre skal gå og leve på skattepengene dine. 
Ansett flere, la flere komme i arbeid så slipper vi overarbeida folk. Men en eller annen idiot har bare bestemt at det skal spares på arbeidskraft, dermed må de som er i jobb jobbe veldig hardt.

Anonymkode: 326d2...9b8

[AnonymBruker]

Hele svigerfamilien min er trygdesnyltere. Feiler dem ingenting annet enn at de ikke gidder å løfte ræva opp fra den innrøyka skinnsofaen de sitter hele dagen. Bruker hele dagene på å røyke, drikke cola og legger ut statuser på facebook om hvor jævlig staten er og nav og kommunen og barnevernet osv osv....... 

kjenner jeg blir ekstremt provosert av dem. 

«Men du vet jo aldri hva som er egentlige grunnen til at de ikke jobber» jo. Jeg vet at de er snyltere. Jeg kjenner dem godt, har vært sammen med mannen min i 15 år. (Han er en oppegående hardtarbeidende mann med høyere utdanning. Den eneste i familien sin som har fullført videregående).

og så sitter de der og sier at vi « er så heldige som har råd til egen leilighet og at vi har det så fint» . Vi har jobbet beinhardt for det. Vært studenter i mange år, pressa oss på skolen, tatt masse eksamener, tatt opp studielån, levd på first price med dårlig studentøkonomi i mange år, jobbet ekstravakter både kveld, helg og jul. 

 Kjenner jeg blir utrolig provosert av dem. Eneste de duger til er å lage unger med andre navere som kommer til å ende opp som dem. Kunne ønske jeg hadde like mye tid til barna mine som de slabbedaskene der, men vi vanlige folk må jobbe for å få råd til å leve...... grrr

 

Anonymkode: dfdb4...f64

[AnonymBruker]

Har asperger, depresjon og angst, jeg fikk avslag på ufør og får ikke mer aap. Lever på familie

Anonymkode: cf996...158

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hele svigerfamilien min er trygdesnyltere. Feiler dem ingenting annet enn at de ikke gidder å løfte ræva opp fra den innrøyka skinnsofaen de sitter hele dagen. Bruker hele dagene på å røyke, drikke cola og legger ut statuser på facebook om hvor jævlig staten er og nav og kommunen og barnevernet osv osv....... 

kjenner jeg blir ekstremt provosert av dem. 

«Men du vet jo aldri hva som er egentlige grunnen til at de ikke jobber» jo. Jeg vet at de er snyltere. Jeg kjenner dem godt, har vært sammen med mannen min i 15 år. (Han er en oppegående hardtarbeidende mann med høyere utdanning. Den eneste i familien sin som har fullført videregående).

og så sitter de der og sier at vi « er så heldige som har råd til egen leilighet og at vi har det så fint» . Vi har jobbet beinhardt for det. Vært studenter i mange år, pressa oss på skolen, tatt masse eksamener, tatt opp studielån, levd på first price med dårlig studentøkonomi i mange år, jobbet ekstravakter både kveld, helg og jul. 

 Kjenner jeg blir utrolig provosert av dem. Eneste de duger til er å lage unger med andre navere som kommer til å ende opp som dem. Kunne ønske jeg hadde like mye tid til barna mine som de slabbedaskene der, men vi vanlige folk må jobbe for å få råd til å leve...... grrr

 

Anonymkode: dfdb4...f64

Det er nok flere enn vi tror. Så i en annen tråd her inne om folk som ikke gidder jobbe...var store sprik i hva folk tror. De fleste klamrer seg til den "du ser de ikke når de er syke" og "de aller færreste snylter". Jeg tror virkeligheten er mye verre enn hva folk tror.

Anonymkode: d0fd3...1f5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det er nok flere enn vi tror. Så i en annen tråd her inne om folk som ikke gidder jobbe...var store sprik i hva folk tror. De fleste klamrer seg til den "du ser de ikke når de er syke" og "de aller færreste snylter". Jeg tror virkeligheten er mye verre enn hva folk tror.

Anonymkode: d0fd3...1f5

Det tror jeg også. Ser mye. Har bl.a. en bekjent som har flere hunder. H*n holder på med hundene sent og tidlig, går turer og steller med dem, drar på besøk til andre som har hunder, reiser og står i.  Ikke tale om dårlige dager der. Kunne fint klart en jobb. 

Anonymkode: 1f6e7...1e3

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror mange tenker litt som deg og legger ALT for mye vekt på at de ser syke folk som er i fysisk aktivitet og tenker: "jaja, hvis du kan gå deg en tur, da kan du vel arbeide!". Det er i det hele tatt svært mange sykdommer, der folk oppfordres til å være fysisk aktiv. Egentlig er det mer regelen, enn det  motsatte, både for psykisk og fysisk sykdom. I kreftbehandling har en f.eks blitt veldig fokusert på dette de siste årene. Folk som er psykisk syk, er også en gruppe som nærmest presses til å trene og gå tur. Det handler ikke bare om at det "er bra for vettet med frisk luft". Det er også fordi medisinene som brukes gir mye bivirkninger, som gir kortere levetid og mye ubehag der fysisk aktivitet kan lindre ubehaget og utligne litt i forhold til slitasjen av medisiner.

Anonymkode: 92b12...3b6

Det er veldig mye her denne misforståelsen kommer fra, er mitt inntrykk.

Helsevesenet generelt har større fokus på helhetssituasjon og å fremme egeninnsats som trening, annen fysisk aktivitet og å generelt sett opprettholde et sosialt liv.

Dette fordi en vet det er helsebringende. Det øker sjansene for å klarer å komme seg både fysisk og psykisk, og en retur til arbeidsliv.

Folk som er syke blir av helsevesen og behandlere bedt om å prioriterer slikt som gir dem påfyll, både fysisk og psykisk. Og heller ta det mer piano med hus, hjem og alle må-oppgavene, eller skaffe seg hjelp til slikt.

Folk som blir syke, både fysisk og psykisk, og som også faller ut av et normalt hverdagsliv, så er veien mye kortere til å havne i depresjons-fella, eller bare generelt at alt føles håpløst og veien tilbake til arbeid blir uoverkommelig. 

Anonymkode: 2b364...b2a

[AnonymBruker]

Hvorfor får friske mennesker ufør og ikke jeg da?

Anonymkode: cf996...158

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er klar over det, Ullvott, dette er folk jeg står nær og ser mye til, og synes noe skurrer. Det er også andre ting ved emnet jeg lurer på, og jeg sier ikke at de ikke har grunn til å få den støtten de får, men om det kanskje er en litt enkel utvei. 

Anonymkode: 91284...eef

Jeg skjønner hva du mener. Samtidig tenker jeg at det er en del mennesker som har kanskje som enslags hoveddiagnose at de "ikke fungerer i hverdagen". At det er rett og slett noe som ikke fungerer helt som hos andre, selvom de er tilsynelatende friske. Det er mange som klarer å gjøre ting så lenge det er på egne premisser, men som ikke ville klart å studere eller beholde en jobb over lengre periode. Men å gå ut med hunden eller en tur går fint. 

Anonymkode: 04fdb...045

[AnonymBruker]

Jeg har en psykisk lidelse (traumer), og har fått plass på Modum Bad som man ikke gjør om man er frisk! 

De rundt meg har vurdert at jeg kan søke AAP, men jeg er skeptisk. Jeg har egentlig ikke lyst på penger, men hjelp til å finne en jobb jeg kan passe i. Så jeg har snakket med barnevernet om at jeg kanskje heller vil få hjelp av NAV til arbeidsutprøving. 

Jeg er student, og får det til med gode resultater tross utmattelse. Jobber litt som tolk ved siden av studiene (er dyktig i språk), men sliter også med konsentrasjonen i såpass stor grad at jeg må be kundene gjenta ting hver eneste gang. Så jeg tenker kanskje mer rettet mot skriftlig oversetting i fremtiden om konsentrasjonen ikke blir bedre. 

Utfordringen nå i studietiden er å ha arbeid på siden av. Barnehage er vanskelig fordi det er for mye å ta inn, for mye bråk. Gamlehjem er ikke aktuelt pga separasjonsangst ift døden. Butikker er heller ikke optimalt, for mye å holde oversikt over, og jeg er for fjern (kognitivt redusert). Så jeg sliter litt med å finne noe som passer..?? 

Men jeg kan jo gjøre mye om jeg bare finner riktig arbeid. Så det må være prioriteringen min nå, å finne noe som jeg kan klare mtp helsen og som jeg i tillegg kan leve av. 🙂

Anonymkode: 8c9f9...de1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener. Samtidig tenker jeg at det er en del mennesker som har kanskje som enslags hoveddiagnose at de "ikke fungerer i hverdagen". At det er rett og slett noe som ikke fungerer helt som hos andre, selvom de er tilsynelatende friske. Det er mange som klarer å gjøre ting så lenge det er på egne premisser, men som ikke ville klart å studere eller beholde en jobb over lengre periode. Men å gå ut med hunden eller en tur går fint. 

Anonymkode: 04fdb...045

Altså, det jeg prøver å si er at det er noe psykisk inne i bildet. Men at det er kanskje ikke så synlig for andre, så lenge ting går på deres premisser og de ikke må forholde seg til livet og tilværelsen som vi andre. 

Anonymkode: 04fdb...045

[AnonymBruker]

Jeg tror det var lettere før, det har blitt mye strengere de siste årene.

For 10 år siden, så var det 4 venninner i samme venne gjeng, alle i jobb, men de mistrivdes i jobbene sine, og ingen hadde fullført videregående. Da fikk alle vondt i skulderen, og fikk både videregående, og 3 år på høyskole dekt av Nav. Ganske sikker på at de ikke hadde fått det i dag. Jeg som er virkelig syk, med flere diagnoser, bor i en annen kommune, og ønsket det samme som de, jeg fikk dekt videregående av Nav, men ikke dekt høyskole. Så jeg måtte dekke det selv, noe som gikk veldig dårlig da jeg var alene med barn, så jeg måtte skaffe meg jobb ved siden av, og da tok det ikke lang tid før jeg gikk på en skikkelig smell, og jeg gjorde det jo elendig på skolen. Så da var det sykemelding, og så tilbake på Nav. Og mine sykdommer ble så kraftig forverret, at nå er det ingen som ser håp for å få meg ut i jobb. Men om jeg får uføretrygd, det vet jeg ikke. Men jeg trener ikke, er ikke sosial, sitter stort sett som en fange i mitt eget hjem. 

Men så vet jeg om andre, som ble ufør for 20 år siden, da oppriktig syke. Så har de i årene med hvile, blitt bedre, så de fint kunne jobbe 50%, men hvem vil ansette de, når de har vært ute av arbeidslivet i 20 år?

Anonymkode: 94516...afc