Sannsynelig bipolar og bekymret

[AnonymBruker]

Jeg skal bli utredet for bipolarlidelse og gruer meg litt. Det ligger i familien og siste årene har vært litt kaotisk så det blir nok mest sannsynlig diagnose. Lurer på dere som har bipolar lidelse, blir man mest sannsynelig medisinert? På mine nedturer er det uutholdelig og ville vært topp med noe som kan stabilisere det. Men er redd at jeg mister litt meg selv/ om det skjer personlighetsendring? Når alt er tip top har jeg svært stor overskudd Får jeg mye ut av det når det gjelder kreativitet - får gjort ferdig og skape mange utrolige prosjekter, mer spontan, eventyrlysten, karismatisk osv osv... Litt for mye av og til, men stort sett synes det er positivt og gir mye til både meg og andre. Er utrolig bekymret for å miste kreative, spontane og motiverte delen ved meg. Blir dette å forbli eller blir man mer eller mindre reservert og likegyldig? Vil i utgangspunktet kvitte med depresjoner og panikkangst - ikke overskuddet.

Anonymkode: 11391...084

[AnonymBruker]

Hei! Jeg forstår at dette er skremmende, men du har kommet langt på vei bare ved å kontakte lege, og det er veldig sterkt! For og fremst skal du og behandleren bare snakke sammen, og komme fram til beste løsning. En jeg kjenner som har bipolar lidelse og angst sa at da han begynte på medisiner, var det som om en bør han ikke visste han bar på, ble løftet av skuldrene hans. Han følte seg like fin som alltid, men slapp de tyngste periodene.

Ønsker deg alt lykke til! Kan jeg spørre om hva som til slutt fikk deg til å kontakte lege?

Anonymkode: c57a4...964

[Gjest HappyWaffle]

Det er veldig forståelig at du er bekymret, å helt normalt. 

Jeg har selv diagnosen bipolar 2, er mest depresjon det går på hos meg. Har hatt noen maniske perioder, men de varer ganske kort, ca 2-3 dager kanskje. 

Går på lamictal, er veldig stabil å har ikke hatt noen depressive perioder eller maniske perioder, har ikke blitt «følelsesløs», endret personlighet eller noe. Jeg har fått mer orden på følelser og triggere derimot. Selvfølgelig kan jeg ha dårlige dager, men de er absolutt ikke på det nivåene de var før.

For meg var egentlig diagnosen god å få, det ga meg så mange svar på hvorfor ting var som de var i så lang tid. Jeg skammer meg ikke over diagnosen og er helt åpen dersom noen har spørsmål. 

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar 1 og behandles både med medisiner og hos psykolog ved behov. Jeg har opplevd å være overmedisinert og flat, men ble tatt på alvor da jeg sa ifra. Etter litt utprøving går jeg nå på medisiner som jeg ikke merker, annet enn at jeg ikke har de dype dalene og maniske episoder. Jeg er akkurat like kreativ som før, men har større gjennomføringsevne i lengden, da det ikke avbrytes av sykdom. For meg var hypomani og mani mest utpreget. Jeg har vært stabil de siste 6 årene og har ikke skiftet medisiner eller gått til psykolog i denne perioden. 

Jeg skjønner at dette er skremmende, men det er flott at du får hjelp. For det er hjelp😊

 

Anonymkode: c9415...450

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, betyr mye fordi dette er relativt nytt for meg (1-2 år siden noe skurret). Håper at det går utover de tyngre periodene, og ikke gjør meg "flat", men regner med at det ordner seg med godt samarbeid med psykolog. Helt ærlig er jeg litt redd, har aktivt vært litt mer uærlig med fastlegen og unngått å fortelle at jeg har hatt litt ekstreme "oppturer" som definitivt ikke regnes som helt normalt, men det er langt mer sjeldent enn mine nedturer - forsøkte å få hjelp hovedsaklig til depresjon/angst men blir vel ikke optimalt. Får se hva som skjer videre, både glad og redd for at jeg blir henvist nå. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg forstår at dette er skremmende, men du har kommet langt på vei bare ved å kontakte lege, og det er veldig sterkt! For og fremst skal du og behandleren bare snakke sammen, og komme fram til beste løsning. En jeg kjenner som har bipolar lidelse og angst sa at da han begynte på medisiner, var det som om en bør han ikke visste han bar på, ble løftet av skuldrene hans. Han følte seg like fin som alltid, men slapp de tyngste periodene.

Ønsker deg alt lykke til! Kan jeg spørre om hva som til slutt fikk deg til å kontakte lege?

Anonymkode: c57a4...964

Valgte å kontakte lege til slutt i og med konsentrasjon/tåkete/forvirret mer en vanlig, humørsyk/nevrotisk - får rask humørskifte i løpet av en dag når det gjelder angst, tankekjør, møtt veggen (?) men andre synes jeg har forandret meg fra i fjor da jeg begynte å feste hele sommeren når jeg egentlig drakk aldri alkohol før, tegnet og malte i timesvis i flere uker hver dag, trente to ganger dagen, ville plutselig hoppe fallskjerm, planlegge klatretur opp Afrikas høyeste fjell og dro på portugalreise med en fyr jeg knapt kjente (møtte ut på byen). Kanskje litt for spontan og ivrig kan man si, rett og slett supermenneske-følelse. Men det er til syvende og sist angst, panikk og dype depresjoner som fikk meg til å tenke at nok er nok. 

Anonymkode: 11391...084

[AnonymBruker]

Det er ingen grunn til at man skulle bli følelsesløs, eller miste kreativiteten av medisiner. Har bipolar 1, går på medisiner fast, men det har ikke påvirket personligheten min eller evnene mine.

Jeg er like kreativ, utadvent, sosial og energisk på medisiner. Det eneste forskjellen er at jeg ikke lengre går ned i like dype depresjoner, og at disse varer vesentlig kortete enn de gjorde når jeg ikke gikk på medisiner. Har heller ikke hatt noen maniske episoder siden jeg begynte på medisin. Noe jeg er veldig glad for, fordi jeg føler meg frisk, og at ikke sykdommen kontrollerer livet mitt. Mye tid jeg har mistet til langvarige depresjoner, eller konsekvenser av maniske episoder. Så medisin har hjulpet meg til å ta livet mitt tilbake. 

Men jeg er fremdeles akkurat den samme personen som jeg var før medisinene. Jeg er fremdeles meg, og føler ikke jeg har mistet meg selv fordi jeg går på medisiner. Tvert imot, har medisiner hjulpet meg til å endelig ta styring over livet mitt.

Jeg forstår det er skremmende, jeg gikk gjennom den samme redselen, og husker jeg hadde tusen spørsmål når jeg først fikk diagnosen. Men det vil gå bra, medisiner er en fin ting, så lenge man ikke overmedisineres. Det har jeg alltid vært tydelig på til behandler. at jeg ikke ønsker større dose enn nødvendig, men holde meg til minimum av det som gir effekt. Det tror jeg er viktig. De bekymringene du nevner er nok mer tilfelle av overmedisinering og at man tar for store doser. Dette vil gå bra

Anonymkode: a5edf...d99