Er jeg en dårlig mor?

[SoWhat?]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mange mødre lyver for å sette seg selv i et bedre lys. Nei ikke alle lager hjemmelagd mat eller gir økologisk. Alle i min barselsgruppe gjorde også det,  men nå ti år etterpå så har flere innrømmet at de pyntet på sannheten for de ville ikke bli dømt. Er snakk om gode og nære venninner i dag. Flere som prøvde skrikekur og mente det var best. I dag innrømmer de at de tok feil. De angrer mest på at de ikke kunne stå for sine egne valg og den rollen de valgte som mor. Selv jeg jugde ved å si at mitt barn sov hele tiden,  men sannheten var barnet ikle sov ei natt igjennom før han var tre. 

Gå med hodet hevet og gjør det som er best for dere. Hva andre gjør og mener skal du bare i blanke F i. 

Anonymkode: 3abde...1ab

Syns det er trist at presset om å være "perfekt" mor gjør at man føler for å lyve. Ikke rart mange blir bekymret..

Til Ts.

Du er ingen dårlig mor nei. Babyen er ikke den i utvikling om hn ikke krabber når hn er ni måneder! Det er stor forskjell på når barn begynner med det ene og det andre, og det er likevel helt innenfor normalen. Bare slapp helt av og ikke tro alt de andre sier. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du er ikke en dårlig mor. Det er bare helt latterlig at du i det hele tatt tenker tanken. For noen av oss mødre som har jobbet beinhardt med oss selv, blitt sendt på foreldreveiledning av helsesøster og fryktet å bli meldt til barnevernet pga. vanskelig adferd hos barnet, så lever du drømmen til noen av oss. Vil bare påpeke at noen av oss jobber hardt med samspill og grensesetting for å bli bedre mødre. Skal ikke utbrodere her, men fikk det tøft da barnet vårt ble to år og etterhvert ble utredet for en diagnose. 

Du høres ut som en drømmemamma, helt ærlig. 

Anonymkode: d271c...016

Jeg har nok jobbet en del med ting selv, før jeg ble mor. Har slitt psykisk og har en mild diagnose jeg er behandlet for. Idag påvirker det livet mitt svært lite, heldigvis. Men jeg er alltid redd for tilbakefall, spesielt nå når jeg er mamma. 

Jeg valgte å gå i behandling nettopp fordi jeg ikke ville vidreføre mine problemer til barnet og vår hverdag og gikk lenge i behandling før jeg ble gravid. 

Du er nok en svært sterk mamma og person, ettersom du tar tak i tingene som er vanskelig. Kudos til deg. 

Er selvfølgelig glad barnet mitt ikke har noen diagnose eller lignende. Sånn sett er jeg heldig og jeg setter stor pris på livet som det er. Men det ble tungt i går, da min svigermor konstant hakker på hva jeg gjør. Alt fra hvordan heg skifter bleie til hvor ofte gutten sover. 

Jeg trengte litt støtte og henvendte meg derfor til kg. Men mye sannhet i det du skriver. For mange er nok hverdagen min en drøm. 

Anonymkode: 6d544...328

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen. Tenk at kg kan være en så åpenhjertig og varm plass. Jeg gråt når jeg leste flere av kommentarere her ❤  

Jeg må nok stole mer på meg selv, for jeg føler jo innerst inne at det jeg gjør er riktig og jeg har jo en sunn og glad gutt. 

Tusen takk for støtten kjære kg mammaer. 

Ang barselgruppen tror jeg dere har rett, jeg burde bare slutte å gå på de møtene. Jeg får ikke noe positivt ut av det uansett, heller det motsatte. 

Ts 

Anonymkode: 6d544...328

[Jadzia]

Termingrupper og barselgrupper er til tider døden for selvtillit som mamma. Alle er så perfekte og dømmer andres valg hardt. Men hva som foregår bak lukkede dører, er det ingen som vet. Det er nok flere som både bruker vippestol og tv blant de i termingruppa di. Og kjøper babymat på glass. Når det er sagt, min eldste gikk før han krabbet. Han ålte seg framover til han var et år, da reiste han seg og jogget av gårde uten noe antydning til å kunne gå før. En måned senere begynte han å krabbe. Han hadde heller ikke språk å snakke om før han var over to. Han er i dag en helt normal gutt på 5 år. Unger er forskjellige, og alle skryter av det de kan. Og det de ikke kan i mange tilfeller. 

[Edie]

Ryddet for innlegg av utestengt bruker.

Edie, adm.

[Wit]

På ‎05‎.‎05‎.‎2019 den 2.23, AnonymBruker skrev:

Det er så mye en skal kunne som mor i dagens samfunn, jeg føler ikke at jeg strekker til. 

Gutten er straks ni måneder. Glad og blid og helsestasjonen har ingen innvendinger på noe, men jeg føler at jeg ikke gjør ting som jeg burde. 

Barnet spiser lite men ammes ofte. Vil ikke ha noe annet en moset mat og skyr det jeg lager fra bunnen av. Får kanskje i han 8-10 skjeer grøt. I termingruppen er det ingen som gir ferdig babygrøt, deres barn spiser for det meste mat fra bunnen og kun økologisk. Jeg har aldri latt barnet få noe med sukker i, men barnemat på glass er jo ikke akkurat det beste heller. Men han vil jo kun ha det og ikke hjemmelaget. Han følger sin vekstkurve, men er liten og jeg får så mye kommentarer på det. Føles helt forferdelig. 

Vi har få tilbud i kommunen og i termingruppa kjører de ofte en time tur/retur for å delta på babysvømming og babysang. Selv tar jeg barnet med på kafé eller vi besøker venner og familie ofte, så vi er svært sosiale. Føler jeg robber barnet for viktige opplevelser og samspill med andre, men gjør jeg egentlig det? 

Gutten åler seg rundt, og prøver å krabbe, men krabber ikke enda. Flere sier at barnet mitt er sen i utviklingen og at det er merkelig. 

Barnet har enda ikke snakket klare ord, men har sagt mamma noen ganger. Pm det er bevisst vet jeg ikke. 

Han elsker å se musikkvideo med faren, og de ser 2-3 stk noen ganger i uken. Dvs kanskje 20 minutter med tv med musikk to til fore ganger i uken. Andre med barn på min alder ser aldri på tv før barna sover da barn under tre år ikke skal se på skjerm. 

Jeg setter barnet i vippestol når jeg skal lage middag iblant. Har ikke engang turt å innrømme i termingruppa at vi eier en vippestol. 

Jeg kan lite av terminologi og lignende rundt tilknytning, relasjonsbygging og lignende. Tenkte jeg kunne vinge dette med barneoppdragelsen men tror jeg må lese meg opp. Andre foreldre virker til å kunne alt om slikt, jeg vet kun noe. 

Aner ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen kjenner seg igjen?

(Jeg er vanligvis ikke så usikker som jeg fremstår her nå, heldigvis. Men idag rant begeret over etter besøk hos familie hvor alt jeg gjorde med barnet ble hakket på og kritisert. Jeg må rett og slett få det ut her på kg) 

Anonymkode: 6d544...328

For det første... ikke alle barn krabber før de går. Min datter hoppet over dette stadiet, og det er HELT vanlig. Og alle barn liker heller ikke det samme. Gi kjøpemat med god samvittighet

At barnet ikke snakker når det er 9 måneder er heller ikke uvanlig. Alle barn har sin egen utviklingskurve. Barnet mitt var også kjempesen med å snakke, men når det først løsnet så gikk det i turbofart 🙂 

Vippestol er helt ok. Tryggere det enn at barnet skal finne på andre farlige ting alene på kjøkkenet eller i stua. Vet du, jeg hadde til og med lekegrind. Skikkelig fy-fy altså, men datteren min har ikke tatt noe skade av det  

Et så lite barn har heller ikke mye glede av sosialisering. Det kommer senere når h*n starter i barnehage. Slapp av og kos deg sammen med barnet ditt. Du vet selv best hva som er riktig for ditt barn. Jeg syns nesten synd på dere som har babyer idag med alle digitale barneforum der du hele tiden blir fortalt hva du gjør feil. Jeg er helt sikker på at du er en perfekt mor for akkurat ditt barn

 

[AnonymBruker]

På 5.5.2019 den 15.45, AnonymBruker skrev:

Tusen takk alle sammen. Tenk at kg kan være en så åpenhjertig og varm plass. Jeg gråt når jeg leste flere av kommentarere her ❤  

Jeg må nok stole mer på meg selv, for jeg føler jo innerst inne at det jeg gjør er riktig og jeg har jo en sunn og glad gutt. 

Tusen takk for støtten kjære kg mammaer. 

Ang barselgruppen tror jeg dere har rett, jeg burde bare slutte å gå på de møtene. Jeg får ikke noe positivt ut av det uansett, heller det motsatte. 

Ts 

Anonymkode: 6d544...328

Jeg tror du trenger å få kontakt med småbarnsforeldre som har litt mer ambisjoner i hverdagen og for livet sitt enn å realisere seg selv gjennom grøtkurset til Margit Vea. 

Du forklarer at du bor på en plass med få tilbud, og da antar jeg at det er en bygd/tettsted?

Nå er jeg litt fordomsfull selvsagt, men det er jo ofte slik at det i utkanter (både i by og på land) samler seg litt større konsentrasjoner av folk som har den uheldige kombinasjonen at de ikke får brukt hjernen sin særlig i jobbsammenheng, samtidig som de bor steder hvor de får få impulser fra ulike type folk. Når man da får mye tid til å leke husmor i tillegg fordi økonomien tillater det (bor du i by må du jobbe tilnærmet fulltid eller mer om du vil eller ei), så blir jo ens eneste mestringarena i hjemmet. Og for de som har stort selvhevdelsesbehov, så utarter jo dette seg i det du finner i barselgruppa di og i enkelte absurde tråder på KG.

Det er jo slike folk i by også, men de slutter heldigvis å få særlig tid til det når de må begynne å jobbe igjen. Da blir omverdenen plutselig litt større enn økogrøt og babysvømminga. 

Så du får trøste deg selv med at du er den normale og oppegående her  

Anonymkode: 5a89d...082