Overkommet sosial angst?

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig med sosial angst som barn og ung voksen, og hadde medfølgende depresjoner. 

De verste symptomene har forlatt meg med ungdommen, jeg skjelver og stammer ikke lenger av å holde blikk kontakt og prate med noen. Rødmen er også borte. Men tunga krøller seg ofte og ord kommer ut helt anderledes enn som de var i hodet..

Jeg opplever at selv om angsten er mye mildere nå en før, så mistet jeg muligheten til å lære å mestre eller bare bli godkjent sosialt gjennom barndommen og ungdomsårene.. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Er det mulig å lære seg å bli omgjengelig i voksen alder?

 

Anonymkode: e76ba...589

[Wiskola]

Ok, skal tørre kommentere dette til tross for at jeg ikke har en diagnose sosial angst - men jeg var ekstremt sjenert som yngre. Hatet å ta telefonen, turte ikke gå inn på butikker alene, og var ekstremt paranoid til folk jeg møtte på gata (selv om jeg ikke snakket med de, trodde automatisk at alle hatet meg og syntes jeg var irriterende).

Det som fungerte for meg, selv om det naturligvis ikke fungerer for alle, var rett og slett å bli pushet ut i situasjoner jeg ikke følte meg komfortabel i. Fikk jobb i kassa på en matbutikk hvor jeg ble nødt til å snakke med folk og fungere i jobbsammenheng. Det året jeg jobbet der åpnet verden for meg.

Vet ikke om det var noe godt råd, men jeg ble "tilvendt" å være sosial når jeg var i tjueåra, så å lære seg å bli omgjengelig er absolutt mulig.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Wiskola skrev:

Ok, skal tørre kommentere dette til tross for at jeg ikke har en diagnose sosial angst - men jeg var ekstremt sjenert som yngre. Hatet å ta telefonen, turte ikke gå inn på butikker alene, og var ekstremt paranoid til folk jeg møtte på gata (selv om jeg ikke snakket med de, trodde automatisk at alle hatet meg og syntes jeg var irriterende).

Det som fungerte for meg, selv om det naturligvis ikke fungerer for alle, var rett og slett å bli pushet ut i situasjoner jeg ikke følte meg komfortabel i. Fikk jobb i kassa på en matbutikk hvor jeg ble nødt til å snakke med folk og fungere i jobbsammenheng. Det året jeg jobbet der åpnet verden for meg.

Vet ikke om det var noe godt råd, men jeg ble "tilvendt" å være sosial når jeg var i tjueåra, så å lære seg å bli omgjengelig er absolutt mulig.

Jeg jobber i butikk selv. Følte i begynnelsen i 20 årene at det var positivt, og at jeg vokste på det. Men nå senere år merker jeg at jeg blir mer og mer isolert. Og at jeg ikke møter forventningene til andre mennesker, ifh til hva man kan forvente av ei på min alder.. 

Anonymkode: e76ba...589

[Wiskola]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber i butikk selv. Følte i begynnelsen i 20 årene at det var positivt, og at jeg vokste på det. Men nå senere år merker jeg at jeg blir mer og mer isolert. Og at jeg ikke møter forventningene til andre mennesker, ifh til hva man kan forvente av ei på min alder.. 

Anonymkode: e76ba...589

Ah, da blir det mer komplisert igjen, ja. 😕   Sku Skulle ønske jeg hadde noen råd til hjelp, men det har jeg ikke dessverre.

[AnonymBruker]

Ja, jeg! Jeg hadde mye angstfølelse knyttet til det å være sosial som ung. Hadde aldri hørt om sosial angst da jeg var tenåring/begynnelsen av tjueårene, så trodde bare jeg var rar. 

Nå er jeg 37 år, og har ingen form for sosial angst. Jeg tror det er en kombinasjon av å rett og slett vokse det av meg, og at jeg har utfordret angsten ved å pushe meg selv til å være mer sosial enn jeg har vært komfortabel med. Igjen og igjen. Og tørre å ta plass, og rett og slett innse at ingen ser og vurderer meg så mye som jeg trodde det gjorde. Da vil det som regel brenne ut.

Anonymkode: be57a...3c4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Wiskola skrev:

Ah, da blir det mer komplisert igjen, ja. 😕   Sku Skulle ønske jeg hadde noen råd til hjelp, men det har jeg ikke dessverre.

Takk for at du delte like vel, så bra det ordna seg for deg 🙂

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg! Jeg hadde mye angstfølelse knyttet til det å være sosial som ung. Hadde aldri hørt om sosial angst da jeg var tenåring/begynnelsen av tjueårene, så trodde bare jeg var rar. 

Nå er jeg 37 år, og har ingen form for sosial angst. Jeg tror det er en kombinasjon av å rett og slett vokse det av meg, og at jeg har utfordret angsten ved å pushe meg selv til å være mer sosial enn jeg har vært komfortabel med. Igjen og igjen. Og tørre å ta plass, og rett og slett innse at ingen ser og vurderer meg så mye som jeg trodde det gjorde. Da vil det som regel brenne ut.

Anonymkode: be57a...3c4

Når kom du til det punktet at du ikke lenger følte at du var rar? Merket du at folk kommenterte at du var rar før dette eller at folk behandlet deg anderledes? 

Hva gjorde du for å pushe deg selv til å være sosial? 

Anonymkode: e76ba...589

[AnonymBruker]

Jeg sleit veldig med sosial angst. Ble så ille tilslutt at jeg fikk panikkangst når det ringte på døra eller telefonen ringte. Turte ikke gå i butikken....eller gå foran vinduene hjemme i mørket fordi jeg kunne bli sett. Altså temmelig heftig rammet....

Det er borte nå.

Jeg kom til ett punkt hvor jeg skjønte jeg ikke kunne leve sånn lenger. Så jeg tok tak i det. Jobbet beinhardt med å utfordre meg selv daglig, tok medisiner og var hos behandler to ganger i uken (i starten) og fulgte ett behandlingsopplegg som inkluderte kognitiv terapi. Det var helt ærlig nesten like jævlig som sykdommen. Men 1.5 år etterpå var jeg så frisk at jeg hadde sluttet på medisiner og behandler friskmeldte meg, og jeg backpacket igjennom mellomamerika. Uten noen andre planer enn en returdato.

Begynner å bli noen år siden nå, men nå er jeg 37, gift tobarnsmor med en jobb jeg elsker.

Og jeg er ennå frisk. Så ja. Det er mulig å bli frisk i voksen alder. Men det er en hard jobb.

Anonymkode: ec759...6f4

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sleit veldig med sosial angst. Ble så ille tilslutt at jeg fikk panikkangst når det ringte på døra eller telefonen ringte. Turte ikke gå i butikken....eller gå foran vinduene hjemme i mørket fordi jeg kunne bli sett. Altså temmelig heftig rammet....

Det er borte nå.

Jeg kom til ett punkt hvor jeg skjønte jeg ikke kunne leve sånn lenger. Så jeg tok tak i det. Jobbet beinhardt med å utfordre meg selv daglig, tok medisiner og var hos behandler to ganger i uken (i starten) og fulgte ett behandlingsopplegg som inkluderte kognitiv terapi. Det var helt ærlig nesten like jævlig som sykdommen. Men 1.5 år etterpå var jeg så frisk at jeg hadde sluttet på medisiner og behandler friskmeldte meg, og jeg backpacket igjennom mellomamerika. Uten noen andre planer enn en returdato.

Begynner å bli noen år siden nå, men nå er jeg 37, gift tobarnsmor med en jobb jeg elsker.

Og jeg er ennå frisk. Så ja. Det er mulig å bli frisk i voksen alder. Men det er en hard jobb.

Anonymkode: ec759...6f4

Wow, det er jo skikkelig imponerende! Så godt å høre at det er flere som har kommet seg, og fått et bra liv senere. Det gir rom for håp i det minste

Anonymkode: e76ba...589

[AnonymBruker]

Meld deg inn i en frivillig organisasjon, da skal jeg love deg du både får utfordret angsten din og lære på å bli bedre på sosial omgang! 

Anonymkode: 647e3...f63

[AnonymBruker]

Har prøvd eksponeringsterapi siden jeg var rundt 14, har hatt jobber som involverer service og kundekontakt. Ja, for de som ser det utenfra har det vært en suksess, men det har bare hjulpet meg med å maskere og skjule angsten og symptomene for andre. Nå kommer gråtetoktene og angstfølelsen når jeg går av vakt og kommer hjem. Jeg er 36 nå og selv om jeg har en jobb som i utgangspunktet ikke er kundebehandling, så er kontakt og kommunikasjon en viktig del for å få framgang i arbeidsdagen. 

Anonymkode: 91ab8...edd

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Meld deg inn i en frivillig organisasjon, da skal jeg love deg du både får utfordret angsten din og lære på å bli bedre på sosial omgang! 

Anonymkode: 647e3...f63

For de som er hardt rammet av sosial angst så er jo dette rett og slett umulig å gjøre. Sikkert fint for de som kun har litt sosial angst, men enda klarer å dra ut på byen, har kjæreste, venner, drar på shopping, kino osv, men for oss som er alorlig rammet så trenger man profesjonell hjelp for å komme seg ut av det.

Anonymkode: 53e31...e3a

[AnonymBruker]

Jeg hadde ekstremt sosial angst. Gikk ikke ut døra annet enn da jeg måtte. Og aller helst ikke alene. Unngikk alle sosiale settinger. 

Så fikk jeg barn, og den sosiale angsten forsvant helt. Da ble fokuset babyen, og at ikke mine plager skulle påvirke den lille. Jeg tok meg selv hardt i nakken. Tøft, men jeg klarte det! Tok med babyen på babysvømming, babysang, gikk på café osv. Noe hver dag. I dag reiser jeg med barnet til syden alene, kan sette meg på café med en bok alene og føler meg fri sånn. Så det går, men til meg måtte det faktisk noe så stor endring som et barn til. Altså, det å måtte skape et fullverdig liv for en annen. 

Anonymkode: e71ba...472

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ekstremt sosial angst. Gikk ikke ut døra annet enn da jeg måtte. Og aller helst ikke alene. Unngikk alle sosiale settinger. 

Så fikk jeg barn, og den sosiale angsten forsvant helt. Da ble fokuset babyen, og at ikke mine plager skulle påvirke den lille. Jeg tok meg selv hardt i nakken. Tøft, men jeg klarte det! Tok med babyen på babysvømming, babysang, gikk på café osv. Noe hver dag. I dag reiser jeg med barnet til syden alene, kan sette meg på café med en bok alene og føler meg fri sånn. Så det går, men til meg måtte det faktisk noe så stor endring som et barn til. Altså, det å måtte skape et fullverdig liv for en annen. 

Anonymkode: e71ba...472

Men hvordan fikk du barn da? Du må jo ha vært utenfor døra for å treffe en mann da.. du har sikkert vært på byen og på fest regner jeg med? Da kan du jo ikke akkurat si at du kun gikk ut døra kun når du måtte.. 

Anonymkode: 53e31...e3a

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon.. så har ikke dessverre ikke noe oppløftende råd. Jeg er lei av alle som mener det bare er å pushe seg selv ut i situasjoner og melde seg på hit og dit; "øvelse gjør mester". Jeg tror ikke slike personer vet hva sosial angst er.. 

For min del har jeg gått til mye behandling og alltid fått høre at jeg må utfordre meg selv, at jeg ikke må være så unnvikende osv. Har prøvd å jobbe med dette sammen med psykologer opp igjennom. Og det hjalp på et vis, jeg sluttet etterhvert å være så unnvikende, jeg ble med på alt jeg ble forespurt om, var der ting skjedde selv om jeg syntes det var kjipt, hadde kundeservicejobber. Men vet du hva? Det ble ikke bedre.. det eneste det ga meg var at det ikke hjalp meg, og følelsen av at det åpenbart må være meg det er noe galt med. Når det gjelder serviceyrker så mestrer jeg dette bedre, men da går jeg inn i en rolle og tar på meg en maske.

Jeg vet ikke hvor gammel du er ? Jeg er 30..

Men jeg har et håp om at jeg kommer til å vokse det av meg etterhvert. Min mor hadde det utrolig tøft da hun var ung, sa nesten ingen ting og hadde angst for alt. Nå er hun helt motsatt.

Inntil videre prøver jeg heller å akseptere at det er sånn det er, å ikke hige etter å være sosial. Det tror jeg hjelper for å unngå depresjon. Tenke at det er godt nok som man har det, og aktiviteter man gjør. Ikke gidde å bruke all tid på å utfordre seg selv, heller sette pris på ensomme aktiviteter som dataen, bok, trene etc. Nå er jeg utrolig heldig da som har kjæreste som jeg kan være med. Og da prøver jeg å tenke at det for holde. Han møtte jeg for øvrig på fylla.. det har vært trikset mitt da jeg var yngre for å bli kjent med folk.

Anonymkode: afbe3...209