Kveldene er spesielt tunge.

[AnonymBruker]

Dere som sliter i livet. Som er ensomme. Hva gjør dere ut over ettermiddag og kveld? 

Jeg er ikke i jobb og lever med psykisk sykdom. Har vært i langvarig døgnbehandling. Nå kjenner jeg at tilbakefallet er på vei. Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Å bare se på serier er ikke avledende nok. De tunge tankene kommer. Den vonde og altoppslukende følelsen kommer. Hvordan skal jeg holde ut dette? Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke energi til å gjøre mer enn jeg alt gjør. Trening, behandling, en sjelden gang sosial og samvær med familie. Jeg blir på gråten fordi jeg er så utslitt, men jeg kan ikke senke aktivitetsnivået for jeg tåler ikke de lange timene. Jeg kan ikke øke det heller for jeg har ikke en millimeter til å gå på. Er fullstendig utslitt og sitter bare og venter på å få legge meg. Prøver å skyve destruktive tanker bort. Jeg orker ikke å gå den veien på nytt med langvarig døgnbehandling og alt det har kostet meg, men faller jeg tilbake så må jeg det. 

Funksjonsnivået mitt er så lavt/psyken så skjør at jeg bør helst bo i bolig hvor jeg har bemanning tilgjengelig, men slike tilbud vokser ikke på trær så må nok forvente minst ett års ventetid. Helst vil jeg jo uansett få til å klare meg selv. Føler meg så patetisk som faktisk har behov for så tett oppfølging. Som "gleder" meg til de dagene jeg har møte med de som følger meg opp. 

Hva gjør dere som sliter? Hvordan holder dere ut kveldene? Hvordan holder dere ut livet? Jeg lurer oppriktig på dette, for selv etter lang tid i behandling så har jeg fortsatt ikke lært meg å leve igjen. Jeg tåler ikke å bo alene. 

Anonymkode: 879c3...ad4

[AnonymBruker]

Jeg føler så med deg. Strever med sterke traumereaksjoner og har tidvis et lavt funksjonsnivå. Nå som dagene er lysere, forsøker jeg å gå tur etter middagstid. Har fremdeles til gode å angre på en gåtur. Går enten i skogen eller ved sjøen. 
Tenker du at du har fått riktig eller nok behandling? Jobber du mye med vanskene dine selv? 

Håper ting blir enklere for deg etterhvert. Ikke mist håpet! 

Anonymkode: 2e070...219

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler så med deg. Strever med sterke traumereaksjoner og har tidvis et lavt funksjonsnivå. Nå som dagene er lysere, forsøker jeg å gå tur etter middagstid. Har fremdeles til gode å angre på en gåtur. Går enten i skogen eller ved sjøen. 
Tenker du at du har fått riktig eller nok behandling? Jobber du mye med vanskene dine selv? 

Håper ting blir enklere for deg etterhvert. Ikke mist håpet! 

Anonymkode: 2e070...219

Tror du det er traumene som gjør deg så sliten? Jeg finner det vanskelig at kroppen ikke fungerer. Før holdt jeg alt på avstand på en måte. Jeg var travel hele tiden. Så tok det meg igjen og etter det klarer jeg ikke halvparten av hva jeg klarte før. Og mye av det jeg klarer er på en måte på ren trass. Hva skal jeg ellers gjøre? Ligge i sengen? 

Så bra du kommer deg ut. Det gjør jeg også, og det hjelper mye der og da. Uten trening hadde jeg nok dukket helt under. Så jeg trener mye. Mer enn jeg har godt av, men hva er alternativet? Det er ikke noe alternativ. 

Jeg vet ikke om jeg har fått riktig behandling. Kanskje det bare er jeg som er behandlingsresistent? De sier jeg har kommet så langt i forhold til før jeg var i behandling, og på mange måter har jeg det, men jeg føler det fortsatt som jeg gjør. Jeg kjenner i meg at faren for tilbakefall er stor. Blir redd. Vet ikke hva slags annen behandling jeg kunne fått. Har falt litt mellom to stoler når det gjelder behandling. Fått avslag her og der fordi jeg passer ikke inn. Så den behandlingen jeg var i ble tilpasset så godt det lot seg gjøre. 

Jeg skriver mange tekster. Det hjelper på å tømme seg for vonde følelser, men jeg finner ikke en måte å leve på som gjør at jeg føler det kan fungere i lengden. Som er mer enn å bare holde ut. 

Skulle ønske jeg kunne legge meg og sove for alltid. 

Anonymkode: 879c3...ad4

[AnonymBruker]

Jeg skulle også ha trent litt, men tørr ikke. Syns det er skummelt både med jogging ute og treningssentre. Trener du hjemme? 

Anonymkode: 4a125...7c6

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle også ha trent litt, men tørr ikke. Syns det er skummelt både med jogging ute og treningssentre. Trener du hjemme? 

Anonymkode: 4a125...7c6

Nei, jeg trener ute. Jogger, går turer i oppoverbakker og sykler. Ikke så glad i senter. 

Får du angst av å trene offentlig? 

Anonymkode: 879c3...ad4

[AnonymBruker]

Jeg er nå i full jobb, men har vært sykmeldt og på AAP i flere år. Turer ute, etterhvert med hund, hjalp på depresjon og angst.

Dersom du er glad i hunder, kan du tilby å være «turkompis» på apper som pawshake eller dogbuddy.

Anonymkode: 06d89...e06

[911]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler så med deg. Strever med sterke traumereaksjoner og har tidvis et lavt funksjonsnivå. Nå som dagene er lysere, forsøker jeg å gå tur etter middagstid. Har fremdeles til gode å angre på en gåtur. Går enten i skogen eller ved sjøen. 
Tenker du at du har fått riktig eller nok behandling? Jobber du mye med vanskene dine selv? 

Håper ting blir enklere for deg etterhvert. Ikke mist håpet! 

Anonymkode: 2e070...219

Det er dessverre svært mange som sliter med psykiske problemer i dag. Synes det er en oppadgående trend og det er skummelt, og så kan man undres på hvorfor det er slik. Personlig tror jeg det er av mangel på sosial/personlig kontakt. Nå går alle med nesen i en telefon og ingen prater med hverandre.

Føler så absolutt med deg som har denne "usynlige" sykdommen. Men som 219 skriver; kom deg ut på tur og start i det små om du føler deg utslitt. Tving deg ut, få en avtale med noen du kjenner slik at det blir mer lystbetont å komme seg ut, gjerne i skog og mark, men også treningssenter kan være et alternativ. Ikke skummelt i det hele tatt om man har med seg noen man stoler på.
Spis og lev sunt, få gode søvnvaner, vær så sosial du makter. Det er lys i andre enden av tunnelen (ikke alltid at lyset er et tog som kommer i mot 😉). Klem og lykke til 🤗
 

Endret 3. mai 2019 av 911

[911]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nå i full jobb, men har vært sykmeldt og på AAP i flere år. Turer ute, etterhvert med hund, hjalp på depresjon og angst.

Dersom du er glad i hunder, kan du tilby å være «turkompis» på apper som pawshake eller dogbuddy.

Anonymkode: 06d89...e06

Støttes 100%. En glad hund som setter pris på ditt selskap er utmerket medisin og en god motivasjon for å komme seg ut. Kjenner jeg føler savnet etter at vi mistet vår Golden for noen år siden. Vi vil ikke ha ny da det var så sårt å miste henne og vi nå er mye friere til å gjøre hva vi vil. Men husk å ta med bæsjepose om du får en hundekompis.

https://napha.no/content/14769/Hundens-betydning-for-mennesker-med-psykiske-lidelser

Endret 3. mai 2019 av 911

[AnonymBruker]

1 time siden, 911 skrev:

Støttes 100%. En glad hund som setter pris på ditt selskap er utmerket medisin og en god motivasjon for å komme seg ut. Kjenner jeg føler savnet etter at vi mistet vår Golden for noen år siden. Vi vil ikke ha ny da det var så sårt å miste henne og vi nå er mye friere til å gjøre hva vi vil. Men husk å ta med bæsjepose om du får en hundekompis.

https://napha.no/content/14769/Hundens-betydning-for-mennesker-med-psykiske-lidelser

... og kast bæsjeposen i et søppelspann. Bæsj innpakket i plast, tar lengre tid å forsvinne enn i sin naturlige form.😊

Anonymkode: 06d89...e06

[911]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

... og kast bæsjeposen i et søppelspann. Bæsj innpakket i plast, tar lengre tid å forsvinne enn i sin naturlige form.😊

Anonymkode: 06d89...e06

Plasten blir revet opp og resirkulert, i alle fall fungerer det slik her om posen blir lagt i søppelboksen. Helt feil å plukke opp og legge igjen posen i naturen. Da er det bedre å la driten ligge som den er. Clas Ohlson selger miljøvennlige hundeposer som skal forsvinne etter noen uker om de er våte. Jeg har ikke testet dette for jeg kaster alltid i en søppelboks uansett.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nå i full jobb, men har vært sykmeldt og på AAP i flere år. Turer ute, etterhvert med hund, hjalp på depresjon og angst.

Dersom du er glad i hunder, kan du tilby å være «turkompis» på apper som pawshake eller dogbuddy.

Anonymkode: 06d89...e06

Så bra at du har kommet deg ut i jobb. Det må være fantastisk. Her går det mot delvis ufør, men målet er å komme ut i litt jobb. Jeg bare er ikke sikker på hvordan jeg skal klare det når jeg er så utmattet som jeg er, og en av mine største fallgruver for tilbakefall er å bli for sliten. 

Er ganske alvorlige ting jeg har vært i behandling for så konsekvensene ved tilbakefall er store. 

Jeg savner selv veldig å ha hund, men dessverre tillater ikke økonomien min det, og et slikt opplegg med å lufte andres hunder er ikke her jeg bor. Uansett blir det ikke det samme. Er ikke for å ha en turkompis at jeg ønsker meg hund, men alt det andre som følger med. Jeg kommer meg allerede mye ut siden det er da jeg trives best. 

 

Anonymkode: 879c3...ad4