AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #41 Skrevet 29. april 2019 10 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nå vet jeg ikke hva de gjorde, for det har du ikke fortalt om. Jeg ville ha lagt det ligge til etter at du har snakket helt ut om det med psykologen din. Det kan hende at det du følte var urettferdig eller psykisk mishandling var dine fosterforeldre som satte nødvendige regler og grenser for deg. Anonymkode: 6cf56...4fd Hehe nei, absolutt ikke grenser eller nødverge. De var sinnsyke. Anonymkode: 090a8...1ab 1
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #42 Skrevet 29. april 2019 18 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hehe nei, absolutt ikke grenser eller nødverge. De var sinnsyke. Anonymkode: 090a8...1ab Hvordan var de sinnsyke? Anonymkode: 6cf56...4fd
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #43 Skrevet 29. april 2019 51 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nå vet jeg ikke hva de gjorde, for det har du ikke fortalt om. Jeg ville ha lagt det ligge til etter at du har snakket helt ut om det med psykologen din. Det kan hende at det du følte var urettferdig eller psykisk mishandling var dine fosterforeldre som satte nødvendige regler og grenser for deg. Anonymkode: 6cf56...4fd Siden ingen klarer å stole på det som blir skrevet på kg uten å få detaljer såklart, så kan jeg fortelle litt om dem. Det blir nok gjenkjennelig, men samme det.. jeg har mange eksempler å komme med og jeg kunne nok skrevet en bok om det året. Så jeg plukker ut noe.. og jeg prøver å fortelle det "kort", ellers blir det mye å skrive. Jeg ble syk, sånn at jeg hadde diare og oppkast. Dette skjedde på et høyfjellshotell i påsken. Ble tvunget til å gå en mil på ski med høy feber og alt jeg gråt og hadde det helt jævlig og svetta og skjalv, men nei, ingen nåde. Da vi kom hjem så ble jeg sengeliggende i 3 uker, der jeg ikke spiste en fnugg på 2 av ukene. De kom ikke inn på rommet for å se hvordan det gikk med meg og de nektet å ringe legen. Avføringen var bare vann, det var vann som så ut som urin... jeg hadde feberfantasier som gikk ut på traumene mine fra jeg bodde hjemme. Det var ingen trøst å få. Etter 2 uker klarte jeg å spise litt suppe uten å spy FØR jeg luktet maten, men det kom opp igjen med en gang. Jeg var alikevel i litt bedre form så jeg begynte å bevege meg litt rundt utenfor soverommet fordi jeg var så stiv i kroppen og fikk bare slengt "trodde du var syk jeg". (Jeg var også borte fra skolen disse 3 ukene). Jeg ble også krafig forkjølet etter første uka i senga så jeg mistet stemmen totalt. Alikevel så ringte de ikke legen og bare lot meg ligge der med feberfantasiene mine. Det var strenge regler på alt. Jeg fikk ikke dusje mer enn 1 gang i uken selvom jeg slet med veldig fett hår. Jeg fikk ikke ha på lyset på rommet når jeg skulle sove og jeg var ekstremt mørkredd. Fikk ikke ha det på de 3 ukene jeg var syk heller. Jeg fikk ikke et eneste nytt klesplagg og måtte gå med typiske bestemor klær som hadde gått i arv... dette var på et ekstremt sossete sted så jeg ble jo holdt utenfor på skolen pga klærne mine. Fikk heller ikke gjøre noe som helst med håret, fikk ikke ha sideskill engang. Og ikke noe form for sminke som maskara som alle de andre i klassen brukte og som jeg var vandt med å bruke fra før jeg flyttet dit. Det ble aldri servert noe ordentlig middagsmat så det fikk for det meste i toro suppe eller pannekaker og jeg måtte spørre om å ta mat utenfor måltidene. Jeg var IKKE feit. Jeg måtte gå i spesielle klær på skolen, skjørt (utrolignok) eller olabukse. Hvis jeg tok på meg en joggebukse som alle andre gikk med så fikk jeg ikke gå før jeg hadde byttet. Jeg måtte skjære maten på en spesiell måte, sånn kongelig og smile bredt og være unaturlig rett i ryggen til en hver tid ellers fikk jeg en finger skrudd inn i ryggraden. Jeg fikk ikke lov til å ha venner på besøk fordi deres datter ble mobbet og jeg skulle være der for å være hennes venn. Jeg fikk heller ikke være hos venner lengere enn til kl 16 for da ble hun sjalu på at jeg hadde venner. Hvis ikke vi forstod leksene å spurte om hjelp, så fikk vi kjeft og han slo i bordet og skrek, da viket bare moren unna og latet som ingenting. Måtte ha på innesko inne. Måtte ha på ballkjole nesten hver søndag, for da skulle hele slekten samles til et herskapelig selskap der vi "barna" ikke fikk snakke, bare smile og sitte som utstillingsdukker. Jeg ble aldri lyttet til, bare oversett. Ved bursdagen til deres høyt oppgående sønn som fylte 22 år spøkte de med at han hadde vært sp snill fordi det var pent vær. Jeg var bare 12 år og prøvde å slå an en spøk jeg å som ikke var så vellykket. Jeg sa: jeg har faktisk alltid hatt fint vær på bursdagene mine når jeg tenker meg om :D.. dette ble slått hardt ned på etter selvslapet der de begge holdt hvert sitt håndledd med makt og fortalte meg hva for en slags uhøflig drittunge jeg var som kunne si noe sånt. Jeg skjønte virkelig ingenting, men jeg fikk ikke forklare meg heller. De bare kjeftet. Og jeg satt helt rolig så det var totalt unødvendig å holde meg... jeg tørte uandett ikke noe annet. Hver gang barneværnet var på "befaring" så var dem verdens snilleste mennesker. Romslige, varme og lyttet og manipulerte dem trill rundt, så barneværnet trodde ikke på meg. Jeg fikk heller ikke lov av dem til å ringe barneværnet utenom. Nektet å gi meg nummeret. Det er masse annet også, men det blir alt for mye å skrive. De var ellers kalde, ufølsomme og gjorde meg livredd! Jeg ante aldri når jeg kunne ha gjort en feil.. som f.eks å smile for lite. Alt jeg gjorde fra måten jeg beveget meg på til om skillen min i håret ikke lå perfekt var skjefte materiale til de grader. Alt ble slått hardt ned på. Jeg pleide å gå så tregt som mulig hjem fra skolen bare for å slippe 10 minutter i det hjemmet. Gruet meg hver dag til å komme hjem fra skolen, jeg visste aldri hva som ventet meg eller hva jeg hadde gjort feil nå igjen. Det er flere historer som er lange å skrive om dem men slutter her for nå. Anonymkode: 090a8...1ab
ViljaH Skrevet 29. april 2019 #44 Skrevet 29. april 2019 Be om tips fra psykologen. Ofte så anbefales å skrive et brev, som man legger i en skuff i noen dager, før man brenner det. Da får du blåst ut. Hvis du skal sende noe, må du være bevisst på hva du ønsker å oppnå med det. 1
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #45 Skrevet 29. april 2019 38 minutter siden, AnonymBruker skrev: Siden ingen klarer å stole på det som blir skrevet på kg uten å få detaljer såklart, så kan jeg fortelle litt om dem. Det blir nok gjenkjennelig, men samme det.. jeg har mange eksempler å komme med og jeg kunne nok skrevet en bok om det året. Så jeg plukker ut noe.. og jeg prøver å fortelle det "kort", ellers blir det mye å skrive. Jeg ble syk, sånn at jeg hadde diare og oppkast. Dette skjedde på et høyfjellshotell i påsken. Ble tvunget til å gå en mil på ski med høy feber og alt jeg gråt og hadde det helt jævlig og svetta og skjalv, men nei, ingen nåde. Da vi kom hjem så ble jeg sengeliggende i 3 uker, der jeg ikke spiste en fnugg på 2 av ukene. De kom ikke inn på rommet for å se hvordan det gikk med meg og de nektet å ringe legen. Avføringen var bare vann, det var vann som så ut som urin... jeg hadde feberfantasier som gikk ut på traumene mine fra jeg bodde hjemme. Det var ingen trøst å få. Etter 2 uker klarte jeg å spise litt suppe uten å spy FØR jeg luktet maten, men det kom opp igjen med en gang. Jeg var alikevel i litt bedre form så jeg begynte å bevege meg litt rundt utenfor soverommet fordi jeg var så stiv i kroppen og fikk bare slengt "trodde du var syk jeg". (Jeg var også borte fra skolen disse 3 ukene). Jeg ble også krafig forkjølet etter første uka i senga så jeg mistet stemmen totalt. Alikevel så ringte de ikke legen og bare lot meg ligge der med feberfantasiene mine. Det var strenge regler på alt. Jeg fikk ikke dusje mer enn 1 gang i uken selvom jeg slet med veldig fett hår. Jeg fikk ikke ha på lyset på rommet når jeg skulle sove og jeg var ekstremt mørkredd. Fikk ikke ha det på de 3 ukene jeg var syk heller. Jeg fikk ikke et eneste nytt klesplagg og måtte gå med typiske bestemor klær som hadde gått i arv... dette var på et ekstremt sossete sted så jeg ble jo holdt utenfor på skolen pga klærne mine. Fikk heller ikke gjøre noe som helst med håret, fikk ikke ha sideskill engang. Og ikke noe form for sminke som maskara som alle de andre i klassen brukte og som jeg var vandt med å bruke fra før jeg flyttet dit. Det ble aldri servert noe ordentlig middagsmat så det fikk for det meste i toro suppe eller pannekaker og jeg måtte spørre om å ta mat utenfor måltidene. Jeg var IKKE feit. Jeg måtte gå i spesielle klær på skolen, skjørt (utrolignok) eller olabukse. Hvis jeg tok på meg en joggebukse som alle andre gikk med så fikk jeg ikke gå før jeg hadde byttet. Jeg måtte skjære maten på en spesiell måte, sånn kongelig og smile bredt og være unaturlig rett i ryggen til en hver tid ellers fikk jeg en finger skrudd inn i ryggraden. Jeg fikk ikke lov til å ha venner på besøk fordi deres datter ble mobbet og jeg skulle være der for å være hennes venn. Jeg fikk heller ikke være hos venner lengere enn til kl 16 for da ble hun sjalu på at jeg hadde venner. Hvis ikke vi forstod leksene å spurte om hjelp, så fikk vi kjeft og han slo i bordet og skrek, da viket bare moren unna og latet som ingenting. Måtte ha på innesko inne. Måtte ha på ballkjole nesten hver søndag, for da skulle hele slekten samles til et herskapelig selskap der vi "barna" ikke fikk snakke, bare smile og sitte som utstillingsdukker. Jeg ble aldri lyttet til, bare oversett. Ved bursdagen til deres høyt oppgående sønn som fylte 22 år spøkte de med at han hadde vært sp snill fordi det var pent vær. Jeg var bare 12 år og prøvde å slå an en spøk jeg å som ikke var så vellykket. Jeg sa: jeg har faktisk alltid hatt fint vær på bursdagene mine når jeg tenker meg om :D.. dette ble slått hardt ned på etter selvslapet der de begge holdt hvert sitt håndledd med makt og fortalte meg hva for en slags uhøflig drittunge jeg var som kunne si noe sånt. Jeg skjønte virkelig ingenting, men jeg fikk ikke forklare meg heller. De bare kjeftet. Og jeg satt helt rolig så det var totalt unødvendig å holde meg... jeg tørte uandett ikke noe annet. Hver gang barneværnet var på "befaring" så var dem verdens snilleste mennesker. Romslige, varme og lyttet og manipulerte dem trill rundt, så barneværnet trodde ikke på meg. Jeg fikk heller ikke lov av dem til å ringe barneværnet utenom. Nektet å gi meg nummeret. Det er masse annet også, men det blir alt for mye å skrive. De var ellers kalde, ufølsomme og gjorde meg livredd! Jeg ante aldri når jeg kunne ha gjort en feil.. som f.eks å smile for lite. Alt jeg gjorde fra måten jeg beveget meg på til om skillen min i håret ikke lå perfekt var skjefte materiale til de grader. Alt ble slått hardt ned på. Jeg pleide å gå så tregt som mulig hjem fra skolen bare for å slippe 10 minutter i det hjemmet. Gruet meg hver dag til å komme hjem fra skolen, jeg visste aldri hva som ventet meg eller hva jeg hadde gjort feil nå igjen. Det er flere historer som er lange å skrive om dem men slutter her for nå. Anonymkode: 090a8...1ab Synes det er trist at føler du må utlevere detaljer når det virker som om du egentlig ikke verken ville eller trengte det Anonymkode: e22f4...163
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #46 Skrevet 29. april 2019 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Synes det er trist at føler du må utlevere detaljer når det virker som om du egentlig ikke verken ville eller trengte det Anonymkode: e22f4...163 Det var det du hadde å si? Takk skal du ha. Gjør meg forsåvidt ikke noe, men skjønner ikke hvorfor ingenting på dette forumet bare kan bli trodd på. Irriterer meg at folk skal komme å mistro fordi dem ikke vet nøyaktig hva det handler om. Hvis ikke man forteller i detljer så er det alltid TS det er noe gæærnt med. Anonymkode: 090a8...1ab
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #47 Skrevet 29. april 2019 11 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det var det du hadde å si? Takk skal du ha. Gjør meg forsåvidt ikke noe, men skjønner ikke hvorfor ingenting på dette forumet bare kan bli trodd på. Irriterer meg at folk skal komme å mistro fordi dem ikke vet nøyaktig hva det handler om. Hvis ikke man forteller i detljer så er det alltid TS det er noe gæærnt med. Anonymkode: 090a8...1ab Unnskyld, ts, var ikke meningen å være ufin ved bare å kommentere det. Var bare det at jeg reagerte på det jeg opplevde som fisking etter/direkte spm om detaljer fra enkelte. Du beskriver et fosterhjem med lite sensitivitet, varme og forståelse som nettopp skal være deres viktigste rolle for reperasjon av tidligere sår hos deg. Et hjem med lite «varm kjærlighet». Et barn skal føle seg elsket, det finnes ikke noe viktigere og jeg skjønner godt at du ikke ville hjem til slike forhold😢 Jeg synes du kan sende på messenger el. Straks du ser den som «lest», blokkerer du. Men jeg synes det var et godt tips å nevne dette for psykologen din før du evt gjør det. Ønsker deg alt godt❤ Anonymkode: e22f4...163 2
ViljaH Skrevet 29. april 2019 #48 Skrevet 29. april 2019 Det er leit å høre hvor fælt du hadde det i fosterhjemmet. For noen dårlige foreldre. Jeg håper og tror at Barnevernet har lagt om rutinene sine for oppfølging i ettertid. Jeg håper du med hjelp fra psykolog klarer å legge det i ro bak deg, og finne glede i livet som ligger foran deg.
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #49 Skrevet 29. april 2019 1 minutt siden, ViljaH skrev: Det er leit å høre hvor fælt du hadde det i fosterhjemmet. For noen dårlige foreldre. Jeg håper og tror at Barnevernet har lagt om rutinene sine for oppfølging i ettertid. Jeg håper du med hjelp fra psykolog klarer å legge det i ro bak deg, og finne glede i livet som ligger foran deg. Jeg finner jo glede i livet? Det er jo ikke sånn at dette preger hele livet mitt, jeg har jo et normalt liv med mye glede. Men uansett hvor mye jeg prater med psykolog så vil ikke deres handlinger bli ugjort. Jeg syntes de fortjener å høre det. En psykolog hjelper ikke på det her. Jeg har uansett gått til psykologer hele livet, psykologer er opskrytt. Virker som at når man skriver om perioder i livet sitt på kg så tror de som leser at denne hendelsen ER det mennesket som skriver. Det er jo ikke sånn at jeg tenker på dette hver dag, hvert sekund. Men det irriterer meg når jeg ført begynner å tenke på det. Men ja, de var dårlige og deres datter merker man jo ganske tydlig på at har blitt skadet av det hjemmet. Det som er med barneværnet er at de kan aldri være sikre. Folk er svin gode til å manipulere. Har man en god inntekt og alt ser bra ut uttad og de klarer å snakke for seg så kan man ikke nekte dem i å bli forsterhjem.. man ser desverre aldri bak de 4 veggene før man er der. Og dette forsterhjemmet var vel også ute etter en ekstra inntekt. De brukte jo ikke en krone på meg. Fikk jo knapt nok mat. Anonymkode: 090a8...1ab
ViljaH Skrevet 29. april 2019 #50 Skrevet 29. april 2019 14 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg finner jo glede i livet? Det er jo ikke sånn at dette preger hele livet mitt, jeg har jo et normalt liv med mye glede. Virker som at når man skriver om perioder i livet sitt på kg så tror de som leser at denne hendelsen ER det mennesket som skriver. Det er jo ikke sånn at jeg tenker på dette hver dag, hvert sekund. Anonymkode: 090a8...1ab Jeg kjenner deg ikke, så tok høyde for flere muligheter i hvor mye dette påvirker idag. Jeg ville bare gi deg litt tilbakemelding på at fosterforeldre var usedvanlig dårlige, og håper at du finner ut av det på en måte som fungerer for deg.
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #51 Skrevet 29. april 2019 18 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg finner jo glede i livet? Det er jo ikke sånn at dette preger hele livet mitt, jeg har jo et normalt liv med mye glede. Men uansett hvor mye jeg prater med psykolog så vil ikke deres handlinger bli ugjort. Jeg syntes de fortjener å høre det. En psykolog hjelper ikke på det her. Jeg har uansett gått til psykologer hele livet, psykologer er opskrytt. Virker som at når man skriver om perioder i livet sitt på kg så tror de som leser at denne hendelsen ER det mennesket som skriver. Det er jo ikke sånn at jeg tenker på dette hver dag, hvert sekund. Men det irriterer meg når jeg ført begynner å tenke på det. Men ja, de var dårlige og deres datter merker man jo ganske tydlig på at har blitt skadet av det hjemmet. Det som er med barneværnet er at de kan aldri være sikre. Folk er svin gode til å manipulere. Har man en god inntekt og alt ser bra ut uttad og de klarer å snakke for seg så kan man ikke nekte dem i å bli forsterhjem.. man ser desverre aldri bak de 4 veggene før man er der. Og dette forsterhjemmet var vel også ute etter en ekstra inntekt. De brukte jo ikke en krone på meg. Fikk jo knapt nok mat. Anonymkode: 090a8...1ab Jeg tror nok bare hun mente det godt😊, men selvfølgelig er man alltid mer enn kun dette ene; du kan streve med dette men ha det bra med mye annet. Jeg er så pirkete på sånt at jeg kan bli oppgitt bare av å høre f.eks «han er autist». Nei, han ER ikke det. Han ER Per, han er 30 år, han er en mann som har bodd der og der, gått på skole slik og slik, reist mye og spilt mye fotball og elsker å danse, vært forelsket...osv osv. Man er mer enn sin diagnose, man er mer enn sin sorg, mer enn den ene erfaringen osv osv Anonymkode: e22f4...163 2
AnonymBruker Skrevet 29. april 2019 #52 Skrevet 29. april 2019 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Jeg tror nok bare hun mente det godt😊, men selvfølgelig er man alltid mer enn kun dette ene; du kan streve med dette men ha det bra med mye annet. Jeg er så pirkete på sånt at jeg kan bli oppgitt bare av å høre f.eks «han er autist». Nei, han ER ikke det. Han ER Per, han er 30 år, han er en mann som har bodd der og der, gått på skole slik og slik, reist mye og spilt mye fotball og elsker å danse, vært forelsket...osv osv. Man er mer enn sin diagnose, man er mer enn sin sorg, mer enn den ene erfaringen osv osv Anonymkode: e22f4...163 Mente; HAR autisme, ER Per(som er så mye mer)😊 Anonymkode: e22f4...163
AnonymBruker Skrevet 30. april 2019 #53 Skrevet 30. april 2019 Jeg synest det er lite forståelse for ts behov for rettferdighet her...jeg skjønner godt behovet for å kommunisere til disse det gjelder at hvordan de behandlet ts på ikke var greit/riktig. Anonymkode: 77ee2...3c2
AnonymBruker Skrevet 30. april 2019 #54 Skrevet 30. april 2019 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg synest det er lite forståelse for ts behov for rettferdighet her...jeg skjønner godt behovet for å kommunisere til disse det gjelder at hvordan de behandlet ts på ikke var greit/riktig. Anonymkode: 77ee2...3c2 Jeg synes det er mye forståelse for Ts sine følelser her. Å oppfordre til å snakke med psykolog om det først er ikke fordi vi mangler forståelse. Anonymkode: 67efa...370
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå