Sende melding/brev til dårlige fosterforeldre?

[AnonymBruker]

Jeg bodde hos en fosterfamilie som ikke var noe snille. Det var psykisk misshandling på ganske så høyt nivå. Jeg plages litt over hvordan i h****** de kunne behandle meg sånn. Så jeg har flere ganger vurdert å skrive et brev eller en melding over facebook til dem så jeg får sagt mitt til dem og da kanskje jeg kan få en slags "retferdighets følelse". Nå er jeg jo voksen og har reflektert mye over disse tingene og er fortsatt enig med meg selv over hvordan jeg følte det som barn. 

Hva syntes dere om å gjøre det? 

Ja, jeg går til psykolog. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er bedre at du snakker med psykologen om dette, og ber om råd derfra. Vi kan ikke vite hvordan det vil være for deg. 

Spør den profesjonelle ❤️ 

Anonymkode: 73d69...f08

[Rotemor]

Jeg tror du setter i gang noen prosesser som er vanskelig å stanse hvis du tar kontakt med dem.

Ved å skrive vil du forvente et svar og antagelig bli skuffet og risikere enda flere vonde følelser.

Enig i at du bør snakke med psykologen om disse «hevntankene» eller din søken etter en form for oppreising eller hva du ser det som.

Jeg håper inderlig ikke du er venn med disse menneskene på Facebook. I såfall kan du starte med å fjerne dem.

[løvetanndamen]

Jeg synes du bør gjøre det. Jeg gjorde det.

Er de fremdeles fosterforeldre? Da bør du melde fra til barnevernet.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Rotemor skrev:

Jeg tror du setter i gang noen prosesser som er vanskelig å stanse hvis du tar kontakt med dem.

Ved å skrive vil du forvente et svar og antagelig bli skuffet og risikere enda flere vonde følelser.

Enig i at du bør snakke med psykologen om disse «hevntankene» eller din søken etter en form for oppreising eller hva du ser det som.

Jeg håper inderlig ikke du er venn med disse menneskene på Facebook. I såfall kan du starte med å fjerne dem.

Nei jeg er ikke venn med dem, men de prøve å legge meg til på facebook, snap OG instagram for ikke lenge siden. Det var da tankene rundt det begynte å surre litt, fordi jeg ble irritert over at de virkelig TROR at jeg vil godta dem på sosiale medier etter den behandlingen de ga meg. Jeg ønsker jo derfor å sende melding for å få dem til å forstå hvor jævlige de var, noe de tydligvis ikke skjønner. Utrolig nok. Jeg godtok dem ikke nei. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[AnonymBruker]

10 minutter siden, løvetanndamen skrev:

Jeg synes du bør gjøre det. Jeg gjorde det.

Er de fremdeles fosterforeldre? Da bør du melde fra til barnevernet.

Hvordan gjorde du det? Nei de er ikke det lenger. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det er bedre at du snakker med psykologen om dette, og ber om råd derfra. Vi kan ikke vite hvordan det vil være for deg. 

Spør den profesjonelle ❤️ 

Anonymkode: 73d69...f08

Jeg støtter også at du snakker med psykologen din om det. Kanskje dere kan snakke om veien videre, og hvordan det er lurt å ta det opp evt?❤️

[AnonymBruker]

Forstår at du har behov for en avslutning når du har opplevd slike ting. Jeg syns du først burde snakke med psykolog om det, legge opp en plan både på hvordan du bør ordlegge deg og hva du kan gjøre når/hvis du får svar ❤️

Anonymkode: 1751c...733

[løvetanndamen]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gjorde du det? Nei de er ikke det lenger. 

Anonymkode: 090a8...1ab

Skrev på FB. Jeg ville kanskje gjort det med profesjonelt den dag idag. Jeg delte mine meninger, og sa jeg slet med dette nå i ettertid.

Kanskje du kan avtale ett møte hvor dere kan snakke om hvorfor ting ble som det ble? Kanskje de ikke egentlig hadde  forutsetning til å være det du trengte? Jeg har følelsen av at det ofte er der det svikter. 

[AnonymBruker]

Det som er er at jeg har en del andre ting å ta opp med psykologen som er prioritert før det her.. å drive å surre oppi andre ting kan jo ødlegge litt for den behandlingen jeg driver med nå selvom det er et reelt tema ift det, men det er ikke så mye man rekker på 1 time da. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[AnonymBruker]

2 minutter siden, løvetanndamen skrev:

Skrev på FB. Jeg ville kanskje gjort det med profesjonelt den dag idag. Jeg delte mine meninger, og sa jeg slet med dette nå i ettertid.

Kanskje du kan avtale ett møte hvor dere kan snakke om hvorfor ting ble som det ble? Kanskje de ikke egentlig hadde  forutsetning til å være det du trengte? Jeg har følelsen av at det ofte er der det svikter. 

De her var direkte onskapsfulle. Det eneste jeg hadde trengt var at de viste en eller annen form for kjærlighet/varme og forståelse. Men det føltes ut som om jeg var en fange i en eller annen jødeleir. Var helt sykt. Jeg orker ikke å se dem. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[løvetanndamen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De her var direkte onskapsfulle. Det eneste jeg hadde trengt var at de viste en eller annen form for kjærlighet/varme og forståelse. Men det føltes ut som om jeg var en fange i en eller annen jødeleir. Var helt sykt. Jeg orker ikke å se dem. 

Anonymkode: 090a8...1ab

Det forstår jeg, jeg mente ikke svare som om jeg ikke forsto dritt au synspunkt. Hadde du ingen tilsynsfører ? Var du vanskelig å takle ? Jeg har innsett i senere tid at jeg var nok selv litt vanskelig å leve med. Jeg la veldig lokk på mine følelser , og det gjorde ting vanskelig. Jeg sier ikke at dette er din feil ! 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De her var direkte onskapsfulle. Det eneste jeg hadde trengt var at de viste en eller annen form for kjærlighet/varme og forståelse. Men det føltes ut som om jeg var en fange i en eller annen jødeleir. Var helt sykt. Jeg orker ikke å se dem. 

Anonymkode: 090a8...1ab

Utrolig leit å høre at du har opplevd det slik. Må være kjempevondt. Føler med deg. 

Jeg tenker at hvis du skal snakke med dem så burde du tenke litt på hva du ønsker å oppnå med det. Tror du de vil forstå ditt perspektiv? Eller tror du at det finnes en mulighet for at de ikke vil innse hva de har gjort? 

Om det er mulig å ha en åpen dialog hvor de vil kunne se dine behov og erkjenne feil, så kan det være viktig å konfrontere. Men om de ikke evner å ta til seg noe, så vil det kanskje gjøre deg mer vondt enn godt. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, løvetanndamen skrev:

Det forstår jeg, jeg mente ikke svare som om jeg ikke forsto dritt au synspunkt. Hadde du ingen tilsynsfører ? Var du vanskelig å takle ? Jeg har innsett i senere tid at jeg var nok selv litt vanskelig å leve med. Jeg la veldig lokk på mine følelser , og det gjorde ting vanskelig. Jeg sier ikke at dette er din feil ! 

Nei jeg var et stille og beskjedent barn. Bodde der bare i 1 år da barneværnet kom å hentet meg derifra etter at psykologen min meldte ifra. De tingene de gjorde har ingenting med å gjøre om jeg hadde vært et vanskelig barn eller ikke... jeg ble derimot veldig veldig lukket og fikk selvmordstanker (bare 12 år) etter å ha bodd der i noen mnd. Jeg trodde aldri det skulle stoppe og at livet mitt var ødlagt. Jeg trodde jeg måtte bo der til jeg var 18. De spurte også om de kunne adoptere meg, sånn at jeg fikk deres etternavn så det ikke skulle se ut som om jeg var et fosterbarn. Men jeg var smart nok til å rygge bakover og si NEI. Takk og lov. Hadde de adoptert meg hadde det vært en mye hardere vei ut av helvettet. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[Rucula]

Jeg synes du skal la dem vite hvordan de har behandlet deg...! 

[Ananas.]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som er er at jeg har en del andre ting å ta opp med psykologen som er prioritert før det her.. å drive å surre oppi andre ting kan jo ødlegge litt for den behandlingen jeg driver med nå selvom det er et reelt tema ift det, men det er ikke så mye man rekker på 1 time da. 

Anonymkode: 090a8...1ab

Jeg ville ventet til du har fått tid til å ta det opp med psykologen. Psykologen din kan helt sikkert snakke deg litt igjennom det mtp. hva du forventer, hva som er realistisk og hva du kan/ikke kan oppnå med å gjøre det. Det haster jo ikke å ta det opp med dem, så legg det på is til du har fått sortert tankene og forventningene dine litt. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Utrolig leit å høre at du har opplevd det slik. Må være kjempevondt. Føler med deg. 

Jeg tenker at hvis du skal snakke med dem så burde du tenke litt på hva du ønsker å oppnå med det. Tror du de vil forstå ditt perspektiv? Eller tror du at det finnes en mulighet for at de ikke vil innse hva de har gjort? 

Om det er mulig å ha en åpen dialog hvor de vil kunne se dine behov og erkjenne feil, så kan det være viktig å konfrontere. Men om de ikke evner å ta til seg noe, så vil det kanskje gjøre deg mer vondt enn godt. 

Det jeg ønsker å oppnå er vel egenrlig bare en utblåsning. Det beste hadde vært om de ikke svarte på det for de er som de er, jeg vet at de ikke kan stå for det de gjør. Jeg vet jo godt hva de har gjort feil, så jeg kan eventuelt sende de alt det jeg føler om det også bare blokkere etterpå så de ikke får svart. Jeg har verken telefon nummer eller adresse på nett. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[Vera]

Det bør i hvert fall meldes i fra om til de rette instansene, slik at det ikke får fortsette overfor andre sårbare barn!

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Vera skrev:

Det bør i hvert fall meldes i fra om til de rette instansene, slik at det ikke får fortsette overfor andre sårbare barn!

De har vel blitt for gamle for det nå uansett. De var rett innafor grensa til for gamle da jeg flyttet dit også for 13 år siden. 

Anonymkode: 090a8...1ab

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg ønsker å oppnå er vel egenrlig bare en utblåsning. Det beste hadde vært om de ikke svarte på det for de er som de er, jeg vet at de ikke kan stå for det de gjør. Jeg vet jo godt hva de har gjort feil, så jeg kan eventuelt sende de alt det jeg føler om det også bare blokkere etterpå så de ikke får svart. Jeg har verken telefon nummer eller adresse på nett. 

Anonymkode: 090a8...1ab

Jeg forstår deg godt! Det må være utrolig tøft å ha blitt behandlet så dårlig. Det er naturlig å være sint, og det er helt forståelig at du ønsker en utblåsning hvor du får ut alt du har på innsiden. 

Det er vanskelig å vite hva du burde gjøre om du tenker at de ikke vil erkjenne skyld og ta det til seg, for muligheten er der for at du ender opp enda mer skuffet og såret fordi de i tillegg til å gjøre deg vondt, ikke klarer å se ditt perspektiv. Det kan føles som et dobbelt svik. 

Det er du som må se hva du tror er best for deg. Selv om du egentlig ikke vil ha et svar, så tror jeg du innerst inne ønsker en unnskyldning eller «forklaring» på det som skjedde, noe som er veldig forståelig.