Konflikt med stebarn

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg er fortvilet og skuffet over hvordan stedatter som jeg har kjent i 14 år nå har lagt meg  og faren sin for hat. Jeg har kjent henne siden hun var 7 år, vært en reservemor som jeg har stilt opp for både følelsesmessig og materielt. Vi har til og med vært på ferietur sammen bare vi to da hun var lei seg for at hennes mor aldri gjorde noe med henne

Pappaen hennes og jeg har vært helgeforeldre og gjort mye koselig sammen med henne i alle år, noe hun også forteller hun har satt pris på. Vi har støtter henne etter beste evne som helgeforeldre og alltid deltatt på skoleavslutninger etc selv om det var 3 timer kjøring etter jobb.

Når hun var 16 år kuttet hun kontakten med mor og flyttet til oss. Hun la mor for hat og mente ikke mor fulgte henne opp. Hun fikk så å si sjelden noe av sin mor. Mye dreide seg om penger.Det er også tilfelle at mor ikke klarte følge opp datteren sin så godt men gjorde så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger.

Hun flytter til oss, fikk alt hun trengte som en ungdom forventer og fortsatte gjøre mye koselig med henne og støttet henne gjennom vanskelige tider med samtaler til langt på natt, omsorg og kjærlighet. Utfordringen kom når det ble hverdag og vi også forventet at hun skulle bidra til familien sånn som hennes halvsøsken gjør. Dette med å bli stilt krav til hadde hun vanskelig for å takle. De kravene om å bidra hjemme er sånn vi ser  på hva som er normalt.( gå med søppel, hjelpe til med middag enten på eller avdekking, holde rommet sitt rent, støvsuge, passe småsøsken etc). Hun fikk lommepenger, penger til klær, treningsmedlemskap, kjøring og henting til fester, utenlandsturer osv. Det var stadig en konflikt og også en konflikt nå om at vi var fæle med henne for det vi forventet av henne.Etter et år savnet hun vennene sine da hun ikke fikk noe særlig venner her vi bor og fikk flytte på hybel hos farmor for å være med venner. Dette var aveiniger for og i mot siden hun ikke var myndig men forstod at det var viktig.

sånn er dagens status: Hun går siste året på påbygg, og mener at far skal betale bidrag. Dette til tross for at hun sitter med 10-12000 i inntekt og stipend og far har sørger for at hun får bo gratis hos farmor. Vennegjengen har kuttet henne ut fordi de ikke orket måten hun oppførte seg på mot dem. De forsøkte å få henne til å forstå men til slutt så de ingen annen vei å avslutte vennskapet fordi de mistrivdes med henne. Moren har hun kuttet ut og lagt for hat. Arbeidsgiver, lærer er teit osv . Nå har hun begynt med at far er like ille som moren fordi han ikke vil gi henne penger. Det hører til at hun heller ikke har krav på det men mener at han bør støtte henne. Han har sagt at han forventer at hun må klare seg selv med den inntekten hun har, bor gratis osv. Han har tilbudt seg hvis det blir vanskelig økonomisk at hun skal si i fra, det har hun ikke gjort før hun nå krever bidrag. I følge nav kan det i spesielle grunner gis men om hun allerede har fullført vgs skal hun ikke ha det( hun har fullført yrkesfag ). Loven tolkes litt ut fra skjønn og saksbehandler. 

Mannen min har nå sagt han kan gi henne bidrag gjennom privat avtale men ber om at hun må skvære opp med han for alt det stygge hun har sagt til han( bl.a ser ikke på deg som far, du har aldri gjort noe for meg, fikk ikke være med på siste familieferie i en alder av 20 år selv om hun sa for 2 år siden at hun ikke orker familieferie med barn mer) og mange sårende kommentarer

Far har spurt om hun vil ha han og familien sin i livet sitt mer og da vrir hun det til at det er han som truer med å kutte henne ut. Han har forsøkt strekke ut en hånd, få til dialog men blir bare anklaget for at han er en elendig far. I sist familieselskap hilste hun ikke på meg ( jeg har ikke blandet meg inn i konflikten ) og behandlet meg som luft. Mannen min kjenner han er lei av å blo behandlet som «dritt» og finne seg i drama og drittslenging fra henne når han ikke får det som hun vil ha. Han har nå sagt til henne  at hun først er velkommen hjem når hun er villig til å skvære opp i konflikten som er nå. 

Jeg kjenner på min manns vegne og min egen at jeg er fortvilet, skuffet og lei meg og kjenner at jeg blir «spist opp». Det tærer på. Hun har ikke respondert på mannen min sitt «krav» til å skvære opp. Mannen min ( og jeg ) føler det urettferdig etter alt vi har gjort og stilt opp og så får vi dette. Vi har alltid vært oppmerksomme på at hun er et skilsmissebarn og gjort vårt beste for at hun skal ha det bra. 

Det hører til at hun har psykiske vansker. Men skal man bare finne seg i all dritten bare fordi hun mener hun skal ha mer og mer og hele verden er kjip mot henne.

Jeg vet det er et betent tema med skilsmissebarn og at hun kanskje har kjent på den. Men hvor mye skal man egentlig godta av dårlig oppførsel? Hvordan skal man forholde seg til det? Man kan jo ikke gå i konflikter og drama hele hennes voksne liv for å stryke katten med håret heller ?

Anonymkode: 4c63f...c15

[AnonymBruker]

Dere gjør alt riktig. Ikke tro noe annet.

Det er definitivt psyken hennes. Om jeg var dere ville jeg sagt at vi er glad i deg og alltid vil være der for henne, men at dere ikke er interessert i å bli behandlet sånn og bli stilt irrasjonelle krav til. Så ville jeg sagt at hvis hun vil bli behandlet som en voksen, så må hun slutte å oppføre seg som ett barn.

Anonymkode: 6519c...9c5

[temolitus]

Hun er 20 år, har inntekt på 10-12k, bor gratis, har fullført yrkesfag og krever LIKEVEL at far skal betale bidrag? Nei vet du hva, hun er voksen, har selv valgt å ta påbygg og må lære seg å stå på egne ben. Psykiske vansker rettferdiggjør ikke denne type oppførsel

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det er godt å høre at vi ikke er helt på jordet. Men når man står i det og far får stygge kommentarer på at hun ikke ser på han som en far og ikke stiller opp for henne så kan man bli forvirra og usikker og lurer på hva man har gjort galt. 

Jenta er en god jente men har vært stri i oppveksten. Hadde veldig vilje ( som hun fremdeles har) og kunne gå i diskusjoner og svare. 

Jeg ser vi har gjort henne en bjørnetjeneste men man har ønsket å ha gode opplevelser med henne i helgene. Da har jo heller ikke vi sett hverdagskampene som har vært før hun flyttet til oss.

Anonymkode: 4c63f...c15

[Duff]

Det høres tøft ut Ts. Jeg har desverre ingen gode råd for det ser ut til at dere gjør alt og mere til allerede. Det er vel bare kroken på døra som gjenstår og det er jo ikke noe man ønsker. 

[AnonymBruker]

Jeg var en sånn unge og det beste rådet jeg kan gi er; gi henne tid, hun kommer tilbake. Bare gjør det klart for henne at dere elsker henne og at hun alltid vil være velkommen hos dere.

Anonymkode: d93b5...f13

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var en sånn unge og det beste rådet jeg kan gi er; gi henne tid, hun kommer tilbake. Bare gjør det klart for henne at dere elsker henne og at hun alltid vil være velkommen hos dere.

Anonymkode: d93b5...f13

Ja vi håper på at det med tiden vil hjelpe. Nå har jo mannen min sagt etter å ha forsøkt å ordne opp med henne uten at det har ført frem, at han krever at hun må skvære opp med han før hun er velkommen. Det står han fast på, og jeg skjønner han for han har virkelig prøvd. Med om det skulle ta år før hun vil skvære opp er hun selvfølgelig velkommen. Vi ønsker jo ha henne i familien men mannen min måtte til slutt sette foten ned for hvordan hun behandler han. Kjenner jeg gruer meg for det betyr at hun da ikke kommer i fremtidige bursdager til sine halvsøsken. Hennes oppførsel går jo utover relasjonen til søsknene sine også

Anonymkode: 4c63f...c15

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vi håper på at det med tiden vil hjelpe. Nå har jo mannen min sagt etter å ha forsøkt å ordne opp med henne uten at det har ført frem, at han krever at hun må skvære opp med han før hun er velkommen. Det står han fast på, og jeg skjønner han for han har virkelig prøvd. Med om det skulle ta år før hun vil skvære opp er hun selvfølgelig velkommen. Vi ønsker jo ha henne i familien men mannen min måtte til slutt sette foten ned for hvordan hun behandler han. Kjenner jeg gruer meg for det betyr at hun da ikke kommer i fremtidige bursdager til sine halvsøsken. Hennes oppførsel går jo utover relasjonen til søsknene sine også

Anonymkode: 4c63f...c15

Jeg skjønner at du har det vondt, men dere har gjort deres beste❤️Når hun blir eldre så vil hun forstå og da vil hun mest sannsynlig beklage oppførselen sin også. Som ungdom er det mye man ikke forstår eller ikke vil forstå🙈

Anonymkode: d93b5...f13

[AnonymBruker]

Går hun til psykolog? Får hun noe hjelp med psyken? Jeg vet ikke men det kan hende at hun har utviklet borderline som følge av trøblete oppvekst med en mor som ikke har vært der for henne. Dere har gjort mye riktig, men det er ikke sikkert at det er nok for å hjelpe henne på riktig spor. Derfor trenger hun en en profesjonell å snakke med dersom hun allerede ikke gjør der.

Anonymkode: 083e1...51c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går hun til psykolog? Får hun noe hjelp med psyken? Jeg vet ikke men det kan hende at hun har utviklet borderline som følge av trøblete oppvekst med en mor som ikke har vært der for henne. Dere har gjort mye riktig, men det er ikke sikkert at det er nok for å hjelpe henne på riktig spor. Derfor trenger hun en en profesjonell å snakke med dersom hun allerede ikke gjør der.

Anonymkode: 083e1...51c

Hun går til behandling og har forsøkt medisiner. Vi synes hun bare har blitt verre, men vil ikke høre på oss. Jobber selv i psykiatrien og ser hun har trekk innenfor borderline/ personlighetsforstyrrelser. Vi vet at behandler tror det er bipolar men hun har ikje de trekkene der. De ligger mer i retning utfordringer med personlighetsproblematikk da hun er i konflikt med alle som ikke stryker henne med hårene.  Hun skal begynne på høyere utdanning til høsten og tror hun vil gå på en skikkelig smell etter hvert når hun møter de kravene som stilles til henne der. Med det er vel også håp for læring

Anonymkode: 4c63f...c15

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun går til behandling og har forsøkt medisiner. Vi synes hun bare har blitt verre, men vil ikke høre på oss. Jobber selv i psykiatrien og ser hun har trekk innenfor borderline/ personlighetsforstyrrelser. Vi vet at behandler tror det er bipolar men hun har ikje de trekkene der. De ligger mer i retning utfordringer med personlighetsproblematikk da hun er i konflikt med alle som ikke stryker henne med hårene.  Hun skal begynne på høyere utdanning til høsten og tror hun vil gå på en skikkelig smell etter hvert når hun møter de kravene som stilles til henne der. Med det er vel også håp for læring

Anonymkode: 4c63f...c15

Dette er leit å høre Er hun selv fornøyd med hjelpen hun får? Håper hun får byttet behandler.

Anonymkode: 083e1...51c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner jeg er fortvilet og skuffet over hvordan stedatter som jeg har kjent i 14 år nå har lagt meg  og faren sin for hat. Jeg har kjent henne siden hun var 7 år, vært en reservemor som jeg har stilt opp for både følelsesmessig og materielt. Vi har til og med vært på ferietur sammen bare vi to da hun var lei seg for at hennes mor aldri gjorde noe med henne

Pappaen hennes og jeg har vært helgeforeldre og gjort mye koselig sammen med henne i alle år, noe hun også forteller hun har satt pris på. Vi har støtter henne etter beste evne som helgeforeldre og alltid deltatt på skoleavslutninger etc selv om det var 3 timer kjøring etter jobb.

Når hun var 16 år kuttet hun kontakten med mor og flyttet til oss. Hun la mor for hat og mente ikke mor fulgte henne opp. Hun fikk så å si sjelden noe av sin mor. Mye dreide seg om penger.Det er også tilfelle at mor ikke klarte følge opp datteren sin så godt men gjorde så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger.

Hun flytter til oss, fikk alt hun trengte som en ungdom forventer og fortsatte gjøre mye koselig med henne og støttet henne gjennom vanskelige tider med samtaler til langt på natt, omsorg og kjærlighet. Utfordringen kom når det ble hverdag og vi også forventet at hun skulle bidra til familien sånn som hennes halvsøsken gjør. Dette med å bli stilt krav til hadde hun vanskelig for å takle. De kravene om å bidra hjemme er sånn vi ser  på hva som er normalt.( gå med søppel, hjelpe til med middag enten på eller avdekking, holde rommet sitt rent, støvsuge, passe småsøsken etc). Hun fikk lommepenger, penger til klær, treningsmedlemskap, kjøring og henting til fester, utenlandsturer osv. Det var stadig en konflikt og også en konflikt nå om at vi var fæle med henne for det vi forventet av henne.Etter et år savnet hun vennene sine da hun ikke fikk noe særlig venner her vi bor og fikk flytte på hybel hos farmor for å være med venner. Dette var aveiniger for og i mot siden hun ikke var myndig men forstod at det var viktig.

sånn er dagens status: Hun går siste året på påbygg, og mener at far skal betale bidrag. Dette til tross for at hun sitter med 10-12000 i inntekt og stipend og far har sørger for at hun får bo gratis hos farmor. Vennegjengen har kuttet henne ut fordi de ikke orket måten hun oppførte seg på mot dem. De forsøkte å få henne til å forstå men til slutt så de ingen annen vei å avslutte vennskapet fordi de mistrivdes med henne. Moren har hun kuttet ut og lagt for hat. Arbeidsgiver, lærer er teit osv . Nå har hun begynt med at far er like ille som moren fordi han ikke vil gi henne penger. Det hører til at hun heller ikke har krav på det men mener at han bør støtte henne. Han har sagt at han forventer at hun må klare seg selv med den inntekten hun har, bor gratis osv. Han har tilbudt seg hvis det blir vanskelig økonomisk at hun skal si i fra, det har hun ikke gjort før hun nå krever bidrag. I følge nav kan det i spesielle grunner gis men om hun allerede har fullført vgs skal hun ikke ha det( hun har fullført yrkesfag ). Loven tolkes litt ut fra skjønn og saksbehandler. 

Mannen min har nå sagt han kan gi henne bidrag gjennom privat avtale men ber om at hun må skvære opp med han for alt det stygge hun har sagt til han( bl.a ser ikke på deg som far, du har aldri gjort noe for meg, fikk ikke være med på siste familieferie i en alder av 20 år selv om hun sa for 2 år siden at hun ikke orker familieferie med barn mer) og mange sårende kommentarer

Far har spurt om hun vil ha han og familien sin i livet sitt mer og da vrir hun det til at det er han som truer med å kutte henne ut. Han har forsøkt strekke ut en hånd, få til dialog men blir bare anklaget for at han er en elendig far. I sist familieselskap hilste hun ikke på meg ( jeg har ikke blandet meg inn i konflikten ) og behandlet meg som luft. Mannen min kjenner han er lei av å blo behandlet som «dritt» og finne seg i drama og drittslenging fra henne når han ikke får det som hun vil ha. Han har nå sagt til henne  at hun først er velkommen hjem når hun er villig til å skvære opp i konflikten som er nå. 

Jeg kjenner på min manns vegne og min egen at jeg er fortvilet, skuffet og lei meg og kjenner at jeg blir «spist opp». Det tærer på. Hun har ikke respondert på mannen min sitt «krav» til å skvære opp. Mannen min ( og jeg ) føler det urettferdig etter alt vi har gjort og stilt opp og så får vi dette. Vi har alltid vært oppmerksomme på at hun er et skilsmissebarn og gjort vårt beste for at hun skal ha det bra. 

Det hører til at hun har psykiske vansker. Men skal man bare finne seg i all dritten bare fordi hun mener hun skal ha mer og mer og hele verden er kjip mot henne.

Jeg vet det er et betent tema med skilsmissebarn og at hun kanskje har kjent på den. Men hvor mye skal man egentlig godta av dårlig oppførsel? Hvordan skal man forholde seg til det? Man kan jo ikke gå i konflikter og drama hele hennes voksne liv for å stryke katten med håret heller ?

Anonymkode: 4c63f...c15

Kan virkelig ikke forstå at en ungdom på vdg skal kunne ha 10-12000 PR mnd? Sikker på at du snakker sant her nå? 

Om hun jobber i tillegg, blir hun jo trukket fra lånekassa. Så nei, dette er ikke realistisk. Og JO , selvfølgelig skal far betale bidrag. Alle skoleelever har krav på dette til de går ut av vdg. Hvorfor skal dette være noe annerledes hos dere?

skjønner av innlegget ditt at du er litt offer. Du har «gitt og gitt,» og nå vil du at jenta skal vise at hun er takknemlig? En jente som har hatt litt ustabilitet, og vansker med mor og vennskap?

føler du gjør to klassiske feil: 1. du forventer takknemlighet fra jenta over hva hun har fått av tid, krefter og ressurser fra dere som barn. MEN for å være helt ærlig, kan ikke voksne forvente at barn/veldig ung voksen skal gå rundt å være supertakknemlig for en god barndom. Dine barn får jo det samme, hvorfor skal det være ulikt mellom søsknene?

du skriver at du «til og med» har tatt med jenta på tur. Er det virkelig så fantastisk, eller er det helt vanlig i familier?

tror problemet her er at du er stemor. Det du gjør for henne, gjør du ikke av grunnleggende kjærlighet, men mer som tjenester til en venn. Før eller siden vil det bli ubalanse i regnskapet, fordi «vennen» din ikke gir deg så mye tilbake. 

Hører også at dere er i ferd med å lage «allianser». Du skriver at mannen din er kjempelei, etc etc. Dette er tydeligvis noe dere er enige om, og som du gir ham støtte på. Forstår ikke helt at ikke du som mor selv ser hvor galt dette er? Støtt ham heller i å komme nærmere datteren sin, oppfordre dem til kontakt utenom deg, eller at de (ikke du) går på familiekontoret. 

Kanskje du glemmer litt at du som stemor har en birolle, ikke hovedrolle, og selv om du har bodd i samme hus og bidratt slik en ansvarlig voksen bør gjøre, handler dette om jenta, mor og far. Jeg tror det er på tide at du trekker deg litt vekk i denne situasjonen, og oppfordrer far til dialog med jenta. 

Her er penger en faktor, slik det ofte er i stefamilier. Ny partner ser seg lei på det «vanvittige overforbruket» til stebarnet, og setter foten ned ovenfor far. Dette fører til økte konflikter, med stemor som en stilltiende «oppigler». Dette vil veldig få stemødre innrømme, og absolutt ALLE vil argumentere med at alt de gjør KUN er til barnets beste.

men så skinner det likevel igjennom at den foreldrekjærligheten som får foreldre til å ikke gi opp, stå på gang på gang, og gjøre uttallige forsøk på å få vanskelige situasjoner bedre, IKKE er der. Irritasjoner, oppgitthet og ofte en ikke-uttalt oppfatning av at ungdommen er veldig bortskjemt, ligger og ulmer.

men de fleste stemødre er pinlig klar over at dette ikke er følelser det er allment akseptert å vise. Så de «gjemmer seg» under dekke av å være en kjærlig og bekymret stemor, og «stiller bare spørsmål» til det beste for barnet (eksempel på spm som får far til å tenke:» har ikke hun rundt 10-12000 PR mnd da?», « fikk ikke moren hennes penger til klær i forrige uke», etc).

aldså:

- mannen din kan ikke velge bort bidragsplikten sin mot at hun oppfører seg slik dere vil. Det er lovfestet at han har plikt,  og han må betale det det koster. Andre jeg kjenner som har unge voksne barn på vdg, får mellom 3-6000 PR mnd. Har han ikke betalt noe i år, må han etterbetale. 

- jobb med å oppmuntre ham til å ta kontakt med henne. 

- trekk deg unna og la far få komme til. Sånn det ser ut nå, hsr du blitt en negativ oppigler som bidrar til at far får flere negative tanker om henne/løser konflikter på en annen måte enn han kanskje ellers ville ha gjort, pga innspill fra deg. 

Si heretter at du håper han kan ordne opp med henne, og at du ikke vil bidra med negative karakteristika av henne når han beklager seg til deg. 

Hun er tydelig en jente som har vansker med relasjoner pga av moren, og sannsynligvis umoden også pga udekkede behov. Hun trenger støtte og kjærlighet fra sine biologiske, så kan du heller være en tilleggsperson. Kanskje du har overvurdert din egen rolle i dette? 

 

Anonymkode: c7753...f85

[AnonymBruker]

Du nevner nærmest i forbifarten at hun har psykiske problemer kombinert med en dårlig og fraværende mor. Hvor lenge var pappa helgapappa før hun kom seg bort fra moren? Hvor mange barn har dere sammen og hva er aldersforskjellen på henne og barna?

Jeg synes heller ikke far skal kreve at hun unnskylder noe i retur mot penger, det er en form for maktutøvelse jeg misliker sterkt. Beklager hun bør det skje fordi hun faktisk mener det, ikke får betalt for det. 

Jeg skjønner dere mener selv dere har stilt opp men hun mener tydeligvis noe annet. Som regel er virkeligheten en mellomting, og ikke så svart/hvitt som man ofte føler i en konflikt. 

Har dere god eller dårlig råd ? Hva slags utdannelse tar hennes søsken? (Er de i grunnskolen enda?) hva slags fritidsaktiviter hadde hun som barn? Hva har deres barn nå?

Om hun har «falt gjennom sprekkene» med en fraværende mor, dårlig råd, ingen aktiviteter etter skoletid osv osv, og dere synes selv dere har vært fantastiske foreldre annenhver helg, er det klart hun kan føle seg sviktet også av dere. 

- Hvorfor grep dere ikke inn før ?

Om hun ikke hadde kommet i konflikt med moren kunne hun da enda ha bodd hjemme hos henne? Om det var konflikten som ledet til at hun kom seg bort kan det være hun har måttet «sloss» for å komme seg opp og frem i verden, og likevel «faller til kort»? Samtidig som hun vet at far har et trygt og godt «møblert hjem» med stesøsken som har fått den oppveksten og kjærligheten hun alltid har higet etter.. 

det er klart hun kan bli bitter av dette... 

Anonymkode: b8666...27d

[ViljaH]

Hun trenger jo kontante beskjeder. Litt vanskelig å vite hva som er psykiatri og hva som er en litt grenseløs personlighet hvor hun ser seg selv som offer.

Tror dere gjør helt rett i å sette ned foten. Kanskje faren kan sende et brev til henne, siden hun vrir ting i sitt hode over tid. Så kan hun lese flere ganger. I brevet skrive at han er glad i henne og ønsker å ha et godt og nært far-datter forhold. Og at han ønsker å skvære opp, men hun må også ønske det, da han ikke vil ta imot mer dårlig oppførsel. Med håp om bedre tider, Pappa.

[ViljaH]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan virkelig ikke forstå at en ungdom på vdg skal kunne ha 10-12000 PR mnd? Sikker på at du snakker sant her nå? 

Om hun jobber i tillegg, blir hun jo trukket fra lånekassa. Så nei, dette er ikke realistisk. Og JO , selvfølgelig skal far betale bidrag. Alle skoleelever har krav på dette til de går ut av vdg. Hvorfor skal dette være noe annerledes hos dere?

skjønner av innlegget ditt at du er litt offer. Du har «gitt og gitt,» og nå vil du at jenta skal vise at hun er takknemlig? En jente som har hatt litt ustabilitet, og vansker med mor og vennskap?

føler du gjør to klassiske feil: 1. du forventer takknemlighet fra jenta over hva hun har fått av tid, krefter og ressurser fra dere som barn. MEN for å være helt ærlig, kan ikke voksne forvente at barn/veldig ung voksen skal gå rundt å være supertakknemlig for en god barndom. Dine barn får jo det samme, hvorfor skal det være ulikt mellom søsknene?

du skriver at du «til og med» har tatt med jenta på tur. Er det virkelig så fantastisk, eller er det helt vanlig i familier?

tror problemet her er at du er stemor. Det du gjør for henne, gjør du ikke av grunnleggende kjærlighet, men mer som tjenester til en venn. Før eller siden vil det bli ubalanse i regnskapet, fordi «vennen» din ikke gir deg så mye tilbake. 

Hører også at dere er i ferd med å lage «allianser». Du skriver at mannen din er kjempelei, etc etc. Dette er tydeligvis noe dere er enige om, og som du gir ham støtte på. Forstår ikke helt at ikke du som mor selv ser hvor galt dette er? Støtt ham heller i å komme nærmere datteren sin, oppfordre dem til kontakt utenom deg, eller at de (ikke du) går på familiekontoret. 

Kanskje du glemmer litt at du som stemor har en birolle, ikke hovedrolle, og selv om du har bodd i samme hus og bidratt slik en ansvarlig voksen bør gjøre, handler dette om jenta, mor og far. Jeg tror det er på tide at du trekker deg litt vekk i denne situasjonen, og oppfordrer far til dialog med jenta. 

Her er penger en faktor, slik det ofte er i stefamilier. Ny partner ser seg lei på det «vanvittige overforbruket» til stebarnet, og setter foten ned ovenfor far. Dette fører til økte konflikter, med stemor som en stilltiende «oppigler». Dette vil veldig få stemødre innrømme, og absolutt ALLE vil argumentere med at alt de gjør KUN er til barnets beste.

men så skinner det likevel igjennom at den foreldrekjærligheten som får foreldre til å ikke gi opp, stå på gang på gang, og gjøre uttallige forsøk på å få vanskelige situasjoner bedre, IKKE er der. Irritasjoner, oppgitthet og ofte en ikke-uttalt oppfatning av at ungdommen er veldig bortskjemt, ligger og ulmer.

men de fleste stemødre er pinlig klar over at dette ikke er følelser det er allment akseptert å vise. Så de «gjemmer seg» under dekke av å være en kjærlig og bekymret stemor, og «stiller bare spørsmål» til det beste for barnet (eksempel på spm som får far til å tenke:» har ikke hun rundt 10-12000 PR mnd da?», « fikk ikke moren hennes penger til klær i forrige uke», etc).

aldså:

- mannen din kan ikke velge bort bidragsplikten sin mot at hun oppfører seg slik dere vil. Det er lovfestet at han har plikt,  og han må betale det det koster. Andre jeg kjenner som har unge voksne barn på vdg, får mellom 3-6000 PR mnd. Har han ikke betalt noe i år, må han etterbetale. 

- jobb med å oppmuntre ham til å ta kontakt med henne. 

- trekk deg unna og la far få komme til. Sånn det ser ut nå, hsr du blitt en negativ oppigler som bidrar til at far får flere negative tanker om henne/løser konflikter på en annen måte enn han kanskje ellers ville ha gjort, pga innspill fra deg. 

Si heretter at du håper han kan ordne opp med henne, og at du ikke vil bidra med negative karakteristika av henne når han beklager seg til deg. 

Hun er tydelig en jente som har vansker med relasjoner pga av moren, og sannsynligvis umoden også pga udekkede behov. Hun trenger støtte og kjærlighet fra sine biologiske, så kan du heller være en tilleggsperson. Kanskje du har overvurdert din egen rolle i dette? 

 

Anonymkode: c7753...f85

Jenta er ferdig med VGS, og tar påbygg. Altså 4.året. Hun er 20 år. 

Det er vel ikke så vanlig at stemor tar med et barn på ferie bare de to, det synes jeg og sorterer under "ekstra innsats". 

Synes du ikke er særlig objektiv. Virker som du farges av eget liv.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan virkelig ikke forstå at en ungdom på vdg skal kunne ha 10-12000 PR mnd? Sikker på at du snakker sant her nå? 

Om hun jobber i tillegg, blir hun jo trukket fra lånekassa. Så nei, dette er ikke realistisk. Og JO , selvfølgelig skal far betale bidrag. Alle skoleelever har krav på dette til de går ut av vdg. Hvorfor skal dette være noe annerledes hos dere?

skjønner av innlegget ditt at du er litt offer. Du har «gitt og gitt,» og nå vil du at jenta skal vise at hun er takknemlig? En jente som har hatt litt ustabilitet, og vansker med mor og vennskap?

føler du gjør to klassiske feil: 1. du forventer takknemlighet fra jenta over hva hun har fått av tid, krefter og ressurser fra dere som barn. MEN for å være helt ærlig, kan ikke voksne forvente at barn/veldig ung voksen skal gå rundt å være supertakknemlig for en god barndom. Dine barn får jo det samme, hvorfor skal det være ulikt mellom søsknene?

du skriver at du «til og med» har tatt med jenta på tur. Er det virkelig så fantastisk, eller er det helt vanlig i familier?

tror problemet her er at du er stemor. Det du gjør for henne, gjør du ikke av grunnleggende kjærlighet, men mer som tjenester til en venn. Før eller siden vil det bli ubalanse i regnskapet, fordi «vennen» din ikke gir deg så mye tilbake. 

Hører også at dere er i ferd med å lage «allianser». Du skriver at mannen din er kjempelei, etc etc. Dette er tydeligvis noe dere er enige om, og som du gir ham støtte på. Forstår ikke helt at ikke du som mor selv ser hvor galt dette er? Støtt ham heller i å komme nærmere datteren sin, oppfordre dem til kontakt utenom deg, eller at de (ikke du) går på familiekontoret. 

Kanskje du glemmer litt at du som stemor har en birolle, ikke hovedrolle, og selv om du har bodd i samme hus og bidratt slik en ansvarlig voksen bør gjøre, handler dette om jenta, mor og far. Jeg tror det er på tide at du trekker deg litt vekk i denne situasjonen, og oppfordrer far til dialog med jenta. 

Her er penger en faktor, slik det ofte er i stefamilier. Ny partner ser seg lei på det «vanvittige overforbruket» til stebarnet, og setter foten ned ovenfor far. Dette fører til økte konflikter, med stemor som en stilltiende «oppigler». Dette vil veldig få stemødre innrømme, og absolutt ALLE vil argumentere med at alt de gjør KUN er til barnets beste.

men så skinner det likevel igjennom at den foreldrekjærligheten som får foreldre til å ikke gi opp, stå på gang på gang, og gjøre uttallige forsøk på å få vanskelige situasjoner bedre, IKKE er der. Irritasjoner, oppgitthet og ofte en ikke-uttalt oppfatning av at ungdommen er veldig bortskjemt, ligger og ulmer.

men de fleste stemødre er pinlig klar over at dette ikke er følelser det er allment akseptert å vise. Så de «gjemmer seg» under dekke av å være en kjærlig og bekymret stemor, og «stiller bare spørsmål» til det beste for barnet (eksempel på spm som får far til å tenke:» har ikke hun rundt 10-12000 PR mnd da?», « fikk ikke moren hennes penger til klær i forrige uke», etc).

aldså:

- mannen din kan ikke velge bort bidragsplikten sin mot at hun oppfører seg slik dere vil. Det er lovfestet at han har plikt,  og han må betale det det koster. Andre jeg kjenner som har unge voksne barn på vdg, får mellom 3-6000 PR mnd. Har han ikke betalt noe i år, må han etterbetale. 

- jobb med å oppmuntre ham til å ta kontakt med henne. 

- trekk deg unna og la far få komme til. Sånn det ser ut nå, hsr du blitt en negativ oppigler som bidrar til at far får flere negative tanker om henne/løser konflikter på en annen måte enn han kanskje ellers ville ha gjort, pga innspill fra deg. 

Si heretter at du håper han kan ordne opp med henne, og at du ikke vil bidra med negative karakteristika av henne når han beklager seg til deg. 

Hun er tydelig en jente som har vansker med relasjoner pga av moren, og sannsynligvis umoden også pga udekkede behov. Hun trenger støtte og kjærlighet fra sine biologiske, så kan du heller være en tilleggsperson. Kanskje du har overvurdert din egen rolle i dette? 

 

Anonymkode: c7753...f85

Takk for svar, og det er fint å få kritiske blikk på saken og.

Jeg synes du kommer med en del tolkninger og gjetninger som jeg oppfatter går i retning av den klassiske onde stemoren. 

Når det gjelder inntekt. Ja hun har en 10-12k PR mnd. 5000 i stipend og resten er biinntekt. Denne jobben har hun holdt på fordi selv har lyst og sier hun tenker det er positivt å ha på CV når hun skal søke jobber. Hvis du går inn på Lånekassen sine sider ser du der at man kan tjene 180000kr i året før det berører stipendet.

Jeg forventer ikke at hun skal vise takknemmelighet å yte noe tilbake, jeg forventer at hun i det minste kan oppføre seg og og si hei til meg. Vanlig folkeskikk. Vi har før hatt et godt forhold og har sendt hverandre SMS og ringt hverandre før inntil i vinter.  Det stoppet da far og datter kom i konflikt. 

Når jeg ble sammen med en mann som hade barn gikk jeg inn med en innstilling om at jeg ikke skulle i den samme boksen som en ond stemor som jeg opplever mange sitter med en oppfatning av et stemødre er. Jeg ser ikke på meg som en oppigler som reagerer på at hun bruker for mye penger, jeg har oppmuntret far til å spørre henne om hun vil være med på familieturer noe hun også he gjort helt til hun ble så stor at hun ikke ville mer. Jeg har selv vippset henne penger eks til skolestart og jul for at hun skal få noe ekstra å kose seg med, fordi jeg husker selv hvor hyggelig jeg syntes det var når jeg fikk det av mine foreldre. Dette gjør jeg ikke for at jeg forventer noe tilbake men for å glede henne.

Jeg har valgt å holde meg unna i konflikten for jeg tror det ikke vil føre noe godt med seg. Jeg skjønner ut fra dine svar at du allerede har tolket det dit hen til hvordan jeg oppfører meg og gjør i denne konflikten, det er interessant. Jeg har oppfordret han til å ta kontakt som den voksne. 

Når det gjelder fritidsaktiviteter etc. Far har vært den som har bidratt økonomisk selv om har betalt bidrag ved siden av fordi han mente det var viktig at hun skulle få muligheten. Han har vært den som har arrangert barnebursdager ved å reise til henne og tatt med henne og venner på bursdag, enten ute eller hatt det hos sin mor. Han forsøkte få barnemoren til å gjøre det men hun fikk aldri summet seg til å få gjort det.  Jeg har oppfordret de til å gjøre hyggelige ting sammen og de har vært alene på ferier sånn at hun kunne få ha pappen sin for seg selv da hennes småsøsknen hadde han hele tiden. Det er har helt sikkert vært en overgang å være alenebarn i 8 år nor far har tatt hensyn til og jeg har oppmuntret. 

Nav sier både ja og nei. Mannen min har tilbudt henne bidrag og noe hun skal få uavhengig om hun vil ha kontakt. Han har bedt om at de må skvære opp hvis hun ønsker at de skal ha kontakt. Er ikke det naturlig at man ordner opp etter alt som har blitt sagt og gjort? Eller skal man bare få fortsette å ture frem?

 

Anonymkode: 4c63f...c15

[AnonymBruker]

9 minutter siden, ViljaH skrev:

Jenta er ferdig med VGS, og tar påbygg. Altså 4.året. Hun er 20 år. 

Det er vel ikke så vanlig at stemor tar med et barn på ferie bare de to, det synes jeg og sorterer under "ekstra innsats". 

Synes du ikke er særlig objektiv. Virker som du farges av eget liv.

Ja, men det står i loven at samværsforeldre kan (ved behov) måtte betale bidrag for å få ungdommen gjennom vdg. Spiller ingen rolle at hun er 20 egentlig.

Å ta med et barn på ferie alene EN gang er bra det, men jenta har også bodd hos dem. Synes desverre ikke det er så mye i det lange løp. Fint ja! Enestående : nei! Særlig med tanke på at hun ble nektet å være med på familieferie fordi hun «tross alt» var 20. Synes det er en motsetning her.

når det gjelder mine egne erfaringer, har jeg aldri hatt en stemor selv til mine barn. Jeg har derimot jobbet med hundrevis av ungdom som stedatteren i HI.

Felles for dem er at de opplever saken fra et motsatt perspektiv enn ts. de uttrykker sinne, sårhet og utenforskap ift at de utelukkes fra ferier pga «alder», en stemor de merker gir passiv motstand, de finner ikke plassen sin noe sted- og sist men ikke minst: de er i STORT behov av at far ser dem ekstra, bekrefter at de er like viktige som halvsøsken og nye kone, og ikke minst at deres negative følelser ikke blir tolket som «bortskjemte», men som signaler på at de trenger bekreftelse på om foreldrene er der for dem, og at de (ungdommen) betyr noe.

Anonymkode: c7753...f85

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men det står i loven at samværsforeldre kan (ved behov) måtte betale bidrag for å få ungdommen gjennom vdg. Spiller ingen rolle at hun er 20 egentlig.

Å ta med et barn på ferie alene EN gang er bra det, men jenta har også bodd hos dem. Synes desverre ikke det er så mye i det lange løp. Fint ja! Enestående : nei! Særlig med tanke på at hun ble nektet å være med på familieferie fordi hun «tross alt» var 20. Synes det er en motsetning her.

når det gjelder mine egne erfaringer, har jeg aldri hatt en stemor selv til mine barn. Jeg har derimot jobbet med hundrevis av ungdom som stedatteren i HI.

Felles for dem er at de opplever saken fra et motsatt perspektiv enn ts. de uttrykker sinne, sårhet og utenforskap ift at de utelukkes fra ferier pga «alder», en stemor de merker gir passiv motstand, de finner ikke plassen sin noe sted- og sist men ikke minst: de er i STORT behov av at far ser dem ekstra, bekrefter at de er like viktige som halvsøsken og nye kone, og ikke minst at deres negative følelser ikke blir tolket som «bortskjemte», men som signaler på at de trenger bekreftelse på om foreldrene er der for dem, og at de (ungdommen) betyr noe.

Anonymkode: c7753...f85

👏👏👏

Anonymkode: b8666...27d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar, og det er fint å få kritiske blikk på saken og.

Jeg synes du kommer med en del tolkninger og gjetninger som jeg oppfatter går i retning av den klassiske onde stemoren. 

Når det gjelder inntekt. Ja hun har en 10-12k PR mnd. 5000 i stipend og resten er biinntekt. Denne jobben har hun holdt på fordi selv har lyst og sier hun tenker det er positivt å ha på CV når hun skal søke jobber. Hvis du går inn på Lånekassen sine sider ser du der at man kan tjene 180000kr i året før det berører stipendet.

Jeg forventer ikke at hun skal vise takknemmelighet å yte noe tilbake, jeg forventer at hun i det minste kan oppføre seg og og si hei til meg. Vanlig folkeskikk. Vi har før hatt et godt forhold og har sendt hverandre SMS og ringt hverandre før inntil i vinter.  Det stoppet da far og datter kom i konflikt. 

Når jeg ble sammen med en mann som hade barn gikk jeg inn med en innstilling om at jeg ikke skulle i den samme boksen som en ond stemor som jeg opplever mange sitter med en oppfatning av et stemødre er. Jeg ser ikke på meg som en oppigler som reagerer på at hun bruker for mye penger, jeg har oppmuntret far til å spørre henne om hun vil være med på familieturer noe hun også he gjort helt til hun ble så stor at hun ikke ville mer. Jeg har selv vippset henne penger eks til skolestart og jul for at hun skal få noe ekstra å kose seg med, fordi jeg husker selv hvor hyggelig jeg syntes det var når jeg fikk det av mine foreldre. Dette gjør jeg ikke for at jeg forventer noe tilbake men for å glede henne.

Jeg har valgt å holde meg unna i konflikten for jeg tror det ikke vil føre noe godt med seg. Jeg skjønner ut fra dine svar at du allerede har tolket det dit hen til hvordan jeg oppfører meg og gjør i denne konflikten, det er interessant. Jeg har oppfordret han til å ta kontakt som den voksne. 

Når det gjelder fritidsaktiviteter etc. Far har vært den som har bidratt økonomisk selv om har betalt bidrag ved siden av fordi han mente det var viktig at hun skulle få muligheten. Han har vært den som har arrangert barnebursdager ved å reise til henne og tatt med henne og venner på bursdag, enten ute eller hatt det hos sin mor. Han forsøkte få barnemoren til å gjøre det men hun fikk aldri summet seg til å få gjort det.  Jeg har oppfordret de til å gjøre hyggelige ting sammen og de har vært alene på ferier sånn at hun kunne få ha pappen sin for seg selv da hennes småsøsknen hadde han hele tiden. Det er har helt sikkert vært en overgang å være alenebarn i 8 år nor far har tatt hensyn til og jeg har oppmuntret. 

Nav sier både ja og nei. Mannen min har tilbudt henne bidrag og noe hun skal få uavhengig om hun vil ha kontakt. Han har bedt om at de må skvære opp hvis hun ønsker at de skal ha kontakt. Er ikke det naturlig at man ordner opp etter alt som har blitt sagt og gjort? Eller skal man bare få fortsette å ture frem?

 

Anonymkode: 4c63f...c15

Jeg synes du skal holde det åpent at det KAN være ting du ikke ser i situasjonen. 

Ungdom med vansker «turer» ikke fram, slik jeg ser det. De viser heller det man kaller «villedende» signaler: dvs de viser en ting (eks sinne), men mener noe annet (feks «er pappa glad i meg»). 

Å be en ungdom med sannsynligvis svak tilknytning/relasjonsskade og uttrygghet om å «skvære opp», vil være å be en lam om å reise seg. Det som isteden må gjøres, gjennom systematisk arbeid over tid, er å trygge ungdommen på at far er glad i henne, å bekrefte at han kommer til å være der uansett hva, å vise henne at han mener dette gjennom HANDLING, og sist men ikke minst svelge kameler, og prioritere henne.

jeg tror han trenger hjelp til det. Kan han ta seg en time alene på familiekontor og få noen råd? Å forholde seg til trygge barn (som du sikkert gjør med dine), er stikk motsatt av å forholde seg til utrygge barn/ungdom. De trenger ikke kjeft, krav og strenge grenser, men trygghet, gjentagende bekreftelser på kjærlighet og stabilitet i relasjonen OVER tid.

Anonymkode: c7753...f85

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men det står i loven at samværsforeldre kan (ved behov) måtte betale bidrag for å få ungdommen gjennom vdg. Spiller ingen rolle at hun er 20 egentlig.

Å ta med et barn på ferie alene EN gang er bra det, men jenta har også bodd hos dem. Synes desverre ikke det er så mye i det lange løp. Fint ja! Enestående : nei! Særlig med tanke på at hun ble nektet å være med på familieferie fordi hun «tross alt» var 20. Synes det er en motsetning her.

når det gjelder mine egne erfaringer, har jeg aldri hatt en stemor selv til mine barn. Jeg har derimot jobbet med hundrevis av ungdom som stedatteren i HI.

Felles for dem er at de opplever saken fra et motsatt perspektiv enn ts. de uttrykker sinne, sårhet og utenforskap ift at de utelukkes fra ferier pga «alder», en stemor de merker gir passiv motstand, de finner ikke plassen sin noe sted- og sist men ikke minst: de er i STORT behov av at far ser dem ekstra, bekrefter at de er like viktige som halvsøsken og nye kone, og ikke minst at deres negative følelser ikke blir tolket som «bortskjemte», men som signaler på at de trenger bekreftelse på om foreldrene er der for dem, og at de (ungdommen) betyr noe.

Anonymkode: c7753...f85

Jeg må rette deg igjen for du har selv lagde dine egne gjetninger og konklusjoner.

Datter sa selv for 2 år siden at hun ikke ville være med på noe familietur mer. Den sommeren dro hun på jentetur, så jobbet hun resten av sommeren. Vi har ikke utelukket og nektet henne, men på bakgrunn av at hun hadde sagt at hun kkke ville være med og hadde sommerjobb regnet mannen min med at hun ikke ville være med. Så kommer hun et halvt år etter på og sier at hun syntes det var dårlig gjort å ikke få være med. Når far konfronterte henne med at hun sa hun ikke ville være med så sa hun at hun aldri hadde sagt det. Men vi skulle selvfølgelig spurt hadde vi vært gode nok foreldre. 

Far har bare tatt henne med på ferie EN gang- feil. De har vært på flere ferieturer sammen, vært på kino, gått ut for å spise etc. Men det har sikkert ikke vært bra nok. 

Jeg skjønner at hun har såre følelser og hun har rett til sine følelser. Far har gjort sitt beste, men hun sitter sikkert med en grunnleggende følelse av å være 3.hjul på vogna, og da tror jeg den følelsen vil være der uansett hvor mye man prøver.

Anonymkode: 4c63f...c15