Å ta de rette valgene..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg har det vanskelig. Føler meg trist, tom, kjenner på en stor følelse av meningsløshet. Jeg er psykisk syk, ikke i stand til å jobbe. Det har vært et helvete liv med rus, selvskading, angst, depresjon, innleggelser på diverse sykehus. Jeg hadde det veldig vondt da dette stod på, men jeg fikk i det minste agere på alle følelsene mine. Jeg ruset meg tungt, jeg fikk utløp for psykisk smerte når jeg skadet meg, jeg fikk pause fra livet når jeg ble innlagt, jeg tenkte aldri på framtiden for i mine øyne var det ingen framtid. Det var bare et spørsmål om tid før jeg skulle avslutte livet. Det var jo sikkert det de rundt meg innerst inne ville også. Bare for å slippe å forholde seg til syke meg. Selv om de var glade i meg. 

Jeg kan ikke si jeg føler meg noe bedre nå. Jeg ruser meg ikke lenger, har selvskadet to ganger bare på snart ett år, det er ett år siden jeg nesten døde i selvmord sist. Jeg er sosial med familien. Jeg trener. Jeg har endelig fått meg tak over hodet igjen. Ei veldig flott leilighet. Lite nettverk og langt fra i stand til å stå i noen jobb, men jeg har tatt alle de rette valgene jeg kan ta. Jeg har stått i den ene kampen etter den andre. Man skulle tro jeg følte mestring. Lykke over å ha klart å ikke være så destruktiv. Nyte at familie, venner og helsepersonell som følger meg opp skryter av meg og har begynt å ha tro på meg igjen. Mestring over at det destruktive er forbi. 

Men jeg kjenner ikke noe på det. Jeg føler meg fanget. Fanget i et nett av forventninger og press. Fanget i å hele tiden ta de rette valgene. Mistet muligheten til å bare agere på følelsene mine. Mistet muligheten til å slippe å forholde meg til framtiden. Jeg sitter fast i et vakuum. Er det sånn her det skal være? Jeg klarer bare i korte perioder å være optimistisk og ha en følelse av å ha det greit. Da er jeg i mye aktivitet. Mer enn jeg har kapasitet til. Så møter jeg veggen igjen. Ny runde med depresjon. Ny runde med å ønske å ruse meg, skade meg, fantasere om å avslutte livet. Bare at i motsetning til før, så gjør jeg ingen av disse tingene. Jeg trener mye for å slite meg sånn ut at jeg uansett ikke orker, men det er så tungt. Når jeg ikke kan gjøre noe av disse tingene så blir jeg bare sittende her. Sitte og lengte etter å skape det kaoset rundt meg. Lengte etter å være i en limbo mellom liv eller død. Hvor jeg aldri vet om jeg overlever uken. Hvor jeg ikke rekker å kjenne på dette endeløse, konstante mørke. 

Hvis jeg ikke hadde hatt familie og slikt som står der og krysser fingrene for at det bare går en vei nå og det er oppover, så hadde jeg ikke orket å holde meg i skinnet. Jeg hadde ikke orket å ta de rette valgene. For det sliter meg fullstendig ut. Og hittil har det ikke ført til at jeg har fått det bedre inni meg. Bedre med meg selv. 

Jeg har så lavt kapasitetsnivå at jeg makter ikke så mye. Så timene og dagene blir lange. Jeg er konstant utslitt så jeg kan ikke gjøre mer enn jeg allerede gjør. Helt ærlig gruer jeg meg til høsten. Jeg gruer meg fordi da vet jeg ikke om jeg har styrken i meg til å fortsette å velge rett. I så fall skuffer jeg alt og alle. 

Skulle ønske jeg hadde hatt mer energi i meg til å tåle livet. Hatt en kjæreste som ville meg godt. Et større sosialt nettverk. Tålt å være i jobb. Levd fint og enkelt uten en innvendig vulkan som konstant vil starte et nytt utbrudd. 

Hvordan skal jeg finne troen på at hvis jeg fortsetter med de rette valgene, så vil det etter hvert føles godt? For akkurat nå føles det som en tvangstrøye.

Anonymkode: 63604...aac