Familiemedlem med depresjon

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en del som sa "ta kontakt igjen når du føler for det", og så trakk dem seg helt unna meg. 
Selv om jeg er mye bedre nå, så har jeg fortsatt ikke tatt kontakt med dem, 2 år senere. 
For meg er dette personer som ga meg opp med en gang jeg ble syk, og ikke brydde seg nok til å sende meg en melding i blant å høre hvordan jeg hadde det... 
 

Anonymkode: 3895b...602

Dette! Som sagt, har jeg også vært den deprimerte jenta. Jeg ville ikke ha hjelp og var avvisende til familien. Men heldigvis nektet de å gi seg og troppet opp på hybelen min og forlangte at jeg skulle slippe dem inn❤

 

 

Anonymkode: 8070b...d69

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette! Som sagt, har jeg også vært den deprimerte jenta. Jeg ville ikke ha hjelp og var avvisende til familien. Men heldigvis nektet de å gi seg og troppet opp på hybelen min og forlangte at jeg skulle slippe dem inn❤

 

 

Anonymkode: 8070b...d69

Så sant! å trekke seg unna personer er en del av sykdommen. Man føler seg bare til bry for andre. Da er det viktig at de rundt står på og viser at de faktisk bryr seg!

Anonymkode: e3dd3...a36

[AnonymBruker]

Takk dere! Jeg tar kontakt i dag. Har ikke planer om å verken «redde» henne eller gi henne opp. 

Anonymkode: 53bf0...61c

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en del som sa "ta kontakt igjen når du føler for det", og så trakk dem seg helt unna meg. 
Selv om jeg er mye bedre nå, så har jeg fortsatt ikke tatt kontakt med dem, 2 år senere. 
For meg er dette personer som ga meg opp med en gang jeg ble syk, og ikke brydde seg nok til å sende meg en melding i blant å høre hvordan jeg hadde det... 
 

Anonymkode: 3895b...602

Jeg har det akkurat likt som deg. Familie og venner trekker seg helt unna så hvorfor skal jeg bry meg om dem når de ikke viser et fnugg av interesse for meg? Folk bryr seg bare ikke om hverandre lenger dessverre. 

Anonymkode: 071ec...b91

[AnonymBruker]

Til tross for at flere mener at det bare er å fortsette kontakten, kan det være at hun vil være i fred. Hva med å respektere dette uten å prate mye om henne, rope ULV og være sikker på at det er noe veldig galt hos/med henne? Hun trenger kanskje bare å få  være i fred. En lang stund.  

På seg selv kan man kjenne andre, men det er slett ikke sikkert at det stemmer for alle. Ved stadig "mas" når hun har sagt at hun vil være i fred, oppleves bare folk som innpåslitne. Folk har en tendens til å hausse ting veldig opp. Slapp av og la henne få puste. 

Anonymkode: d0963...1f1

[C8H10N4O2]

Hadde jeg vert deg ts, så ville jeg sendt meldinger med jevne mellomrom, av typen "tenker på deg" og ikke nødvendigvis "hvordan har du det?" Førstnevnte viser at du bryr deg, uten å sette noe krav til noe tilbakemelding fra henne. Sistnevnte kan kanskje virke påtrengende siden du stiller spørsmål, som impliserer at du "krever" et svar fra henne.

Alternativt kan du innimellom sende noen artige bilder, tipse om en sang du tror hun setter pris på, link til en interessant dokumentar på YouTube du tror hun kan ha interesse av og slikt.  Da viser du at du tenker på henne uten å forvente noe tilbake.

 

Drit en lang marsj i hva resten av familien sier om å ikke ta kontakt. Det er ingen skam å ha en depresjon.

 

Jeg har selv vert pårørende på nærmere hold enn deg til depresjon, og det er overhode ikke enkelt.

 

Lykke til 💜

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til tross for at flere mener at det bare er å fortsette kontakten, kan det være at hun vil være i fred. Hva med å respektere dette uten å prate mye om henne, rope ULV og være sikker på at det er noe veldig galt hos/med henne? Hun trenger kanskje bare å få  være i fred. En lang stund.  

På seg selv kan man kjenne andre, men det er slett ikke sikkert at det stemmer for alle. Ved stadig "mas" når hun har sagt at hun vil være i fred, oppleves bare folk som innpåslitne. Folk har en tendens til å hausse ting veldig opp. Slapp av og la henne få puste. 

Anonymkode: d0963...1f1

Det kan godt være du har rett, men utifra det hi skriver så er hun sykemeldt pga depresjon og da er det sjeldent noe løsning å isolere seg. Det er jo ikke snakk om å mase heller, men å vise at man bryr seg. Det er jo ingen som har kontaktet henne på 1 måned, det vil jeg ikke kalle å mase! Og jeg ville uansett tatt den sjangsen, selv om kusinen kan oppleve det som mas. 

Anonymkode: 8070b...d69

[AnonymBruker]

Jeg har også vært den deprimerte jenta. Jeg synes ikke man kan være for dømmende mot de som faktisk trekker seg unna når folk ber om å få være i fred. Folk er ikke tankelesere, og absolutt ikke alle har mye erfaring med psykisk sykdom. Å holde seg unna når en person uttrykkelig har bedt om det, er i de aller, aller fleste tilfeller ut av respekt. 

At det ikke er det personen trenger eller ønsker, er en annen sak. Men folk gjør som regel så godt de kan. 

Anonymkode: 50e7c...90c

[AnonymBruker]

Jeg har også vært som henne. Har fått meldinger av folk, lest de, tatt de til meg, kjent at det var litt godt at noen merker at jeg har isolert meg, men ikke svart. Jeg har ikke orket å svare eller ta kontakt med noen, jeg måtte være alene, men samtidig var det godt at noen viste at de var der. Jeg har også hatt folk som bare plutselig sto på døren med middag, det var helt forferdelig for meg, slapp de inn (er jo noe med den fasaden og), men bare ventet på at de skulle gå, sånn at jeg kunne legge meg. Du må kjenne på hva du skal gjøre selv, men det å sende en melding er ikke feil😊

Anonymkode: b8f41...bf5

[AnonymBruker]

Ikke skriv «tenker på deg», «er her for deg» etc. Det forsterker skammen over å være ubrukelig, svak og verdiløs. Det kan gjøre at hun trekker seg ennå mer vekk. Spør heller om hun vil bli med på noe, tur i nabolaget etc. 

Anonymkode: 4947f...cea

[AnonymBruker]

Jeg har også vært den som støtte fra meg alle, ville bare være i fred. Men samtidig så bekrefter det å ikke ta kontakt, de destruktive tankene man har. Og da kan man bli suicidal. Det er ikke sikkert hun vil svare på mld eller telefonen, men å ikke åpne døra er ofte vanskeligere. Jeg gadd ikke å svare, men jeg slapp folk inn. Jeg likte at de kom inn, småryddet litt, lagde enkel mat og satt seg ned. Det viste meg at de brydde seg så mye om meg at de gadd å gjøre dette for meg. 

Hadde ingen kontaktet meg på en mnd så tror jeg ikke jeg hadde levd i dag. 

Hun må til legen minst en gang i mnd, så håper legen hjelper henne. Ev sender en henvisning til en psykolog. 

Anonymkode: 4dc34...1e8

[MadameX]

Jeg har slitt mye med depresjoner og vært slik du beskriver kusina di. Total isolasjon og enten ble jeg sur og angstfull når folk tok kontakt eller begge deler. Følte meg som en byrde for de rundt meg. 

Det kan være veldig vanskelig å være pårørende i en slik situasjo, men du skal vite at selv om kusinen din ikke svarer, eller svarer kort på meldingen din, så tror jeg hun innimellom kommer på den og da føler det godt at noen bryr seg.

Når folk skrev «ta kontakt når som helst» eller «jeg er her hvis det er noe du vil snakke om eller gjøre, bare å ringe», så syntes jeg dette bare ble ord de sa. Jeg hadde jo ikke lyst til å bry dem, og egentlig ikke være sosial heller. 

Etter lange perioder med isolasjon pushet et familiemedlem veldig på meg, samtidig som hun viste omsorg. Dette synes jeg var sykt irriterende, og jeg var kanskje ikke den hyggeligste personen ovenfor henne, men når hun hadde dratt og jeg var alene igjen føltes besøket eller tlf.samtalen mer positiv. I det lange løp hjalp det meg absolutt! 

Har kusinen din kontakt med lege eller psykolog? Isåfall anbefaler jeg deg å tilby deg å kjøre henne dit og forklar henne at du har lyst til å se henne, selv om det bare er for noen minutter. Si du er glad i henne og at hun absolutt ikke er til bry, men at du heller blir glad av å kunne se eller snakke med henne! Går hun ikke til lege, så prøv å forklar henne at dette er viktig, og igjen si at du kan kjøre henne. 

Andre ting som jeg synes var sånn passe Ok, uten å bli fullstendig innvadert var når familiemedlemmet sendte en melding om at hun hadde kjøpt litt mat til meg på butikken og gjerne ville levere det. Selv om det bare var å se henne i døren. Du trenger ikke gå inn til henne. 

Sakte men sikkert kan det hende hun er mer villig til å motta mer hjelp fra deg. Da kan du foreslå å for eksempel gå en liten tur. Avtal litt på forhånd slik at det ikke kommer for brått på, og om hun ikke vil/avlyser fortell henne at du ikke bryr deg noe om hun ikke har dusjet på fler uker eller  ikke orker å prate, eller hva det nå enn skulle være. Anbefaler også å velge en tid på døgnet og å gå et sted der det ikke er så mange folk rundt, da det kan bli litt mye. 

Når jeg har vært veldig deprimert har jeg også hatt det helt jævlig hjemme. Når jeg fikk hjelp til å få litt mer orden (bare litt om gangen) begynte ting å føles litt lettere. Jeg hatet tanken på å få hjelp til dette, og var igjen ikke så blid, men det hjalp likevel. Vi kunne også bare ta en tekopp eller hun kunne komme inn i gangen og prate i noen minutter. 

Det å ta kontakt hjelper i det lange løp. Selv om det ikke virker slik med tanke på tilbakemeldingene du kanskje får av henne, så setter hun nok veldig pris på det når hun blir bedre!! Min pårørende sa gjerne at hun ønsket å komme innom meg fordi hun ville se meg, slik at hun ikke gikk rundt å var så utrolig bekymret. Og dette bare fordi hun var så glad i meg. 

Dette ble et utrolig langt svar, men jeg håper du leser det! Når hun kommer ut av depresjonen vil hun nok se på det du gjorde som veldig fint! Det er viktig å vite at noen bryr seg om en og at man er verdt å være glad i.

Ønsker deg og kusinen din alt godt ❤️

[MadameX]

Du kan for eksempel handle noen matvarer du vet hun liker og sette de forran utgangsdøren hennes, for så å skrive en melding til henne at du satt det der, men ikke krever noe svar eller noe annet tilbake. Du ville bare gjøre henne en liten tjeneste siden du er så glad i henne.

[Apis]

Har dere noen felles interesser? la kommunikkasjonen gå rundt dette temaet og ikke fokuser på depresjonen i det helle tatt

[MadameX]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan godt være du har rett, men utifra det hi skriver så er hun sykemeldt pga depresjon og da er det sjeldent noe løsning å isolere seg. Det er jo ikke snakk om å mase heller, men å vise at man bryr seg. Det er jo ingen som har kontaktet henne på 1 måned, det vil jeg ikke kalle å mase! Og jeg ville uansett tatt den sjangsen, selv om kusinen kan oppleve det som mas. 

Anonymkode: 8070b...d69

Her er jeg enig med deg. Man trenger ikke ta kontakt hver dag, men 2-7 ganger i mnd. for eksempel er fint. Avhenger jo også veldig av hvordan personen er da.

[AnonymBruker]

1 hour ago, MadameX said:

Jeg har slitt mye med depresjoner og vært slik du beskriver kusina di. Total isolasjon og enten ble jeg sur og angstfull når folk tok kontakt eller begge deler. Følte meg som en byrde for de rundt meg. 

Det kan være veldig vanskelig å være pårørende i en slik situasjo, men du skal vite at selv om kusinen din ikke svarer, eller svarer kort på meldingen din, så tror jeg hun innimellom kommer på den og da føler det godt at noen bryr seg.

Når folk skrev «ta kontakt når som helst» eller «jeg er her hvis det er noe du vil snakke om eller gjøre, bare å ringe», så syntes jeg dette bare ble ord de sa. Jeg hadde jo ikke lyst til å bry dem, og egentlig ikke være sosial heller. 

Etter lange perioder med isolasjon pushet et familiemedlem veldig på meg, samtidig som hun viste omsorg. Dette synes jeg var sykt irriterende, og jeg var kanskje ikke den hyggeligste personen ovenfor henne, men når hun hadde dratt og jeg var alene igjen føltes besøket eller tlf.samtalen mer positiv. I det lange løp hjalp det meg absolutt! 

Har kusinen din kontakt med lege eller psykolog? Isåfall anbefaler jeg deg å tilby deg å kjøre henne dit og forklar henne at du har lyst til å se henne, selv om det bare er for noen minutter. Si du er glad i henne og at hun absolutt ikke er til bry, men at du heller blir glad av å kunne se eller snakke med henne! Går hun ikke til lege, så prøv å forklar henne at dette er viktig, og igjen si at du kan kjøre henne. 

Andre ting som jeg synes var sånn passe Ok, uten å bli fullstendig innvadert var når familiemedlemmet sendte en melding om at hun hadde kjøpt litt mat til meg på butikken og gjerne ville levere det. Selv om det bare var å se henne i døren. Du trenger ikke gå inn til henne. 

Sakte men sikkert kan det hende hun er mer villig til å motta mer hjelp fra deg. Da kan du foreslå å for eksempel gå en liten tur. Avtal litt på forhånd slik at det ikke kommer for brått på, og om hun ikke vil/avlyser fortell henne at du ikke bryr deg noe om hun ikke har dusjet på fler uker eller  ikke orker å prate, eller hva det nå enn skulle være. Anbefaler også å velge en tid på døgnet og å gå et sted der det ikke er så mange folk rundt, da det kan bli litt mye. 

Når jeg har vært veldig deprimert har jeg også hatt det helt jævlig hjemme. Når jeg fikk hjelp til å få litt mer orden (bare litt om gangen) begynte ting å føles litt lettere. Jeg hatet tanken på å få hjelp til dette, og var igjen ikke så blid, men det hjalp likevel. Vi kunne også bare ta en tekopp eller hun kunne komme inn i gangen og prate i noen minutter. 

Det å ta kontakt hjelper i det lange løp. Selv om det ikke virker slik med tanke på tilbakemeldingene du kanskje får av henne, så setter hun nok veldig pris på det når hun blir bedre!! Min pårørende sa gjerne at hun ønsket å komme innom meg fordi hun ville se meg, slik at hun ikke gikk rundt å var så utrolig bekymret. Og dette bare fordi hun var så glad i meg. 

Dette ble et utrolig langt svar, men jeg håper du leser det! Når hun kommer ut av depresjonen vil hun nok se på det du gjorde som veldig fint! Det er viktig å vite at noen bryr seg om en og at man er verdt å være glad i.

Ønsker deg og kusinen din alt godt ❤️

For et fint svar og så mange gode råd

Tusen takk til deg og der andre som har svart. Jeg leser og tar til meg alt dere skriver, og så må jeg bare prøve å sortere og finne det som føles riktig. Jeg ser flere skriver at jeg bare bør fortsette å la henne få være i fred men det føles i alle fall helt feil.

Jeg har sendt melding i dag uten å få svar men meldingen var heller ikke av typen man trenger svar på.

Anonymkode: 53bf0...61c

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Jeg har sendt en sånn melding men det er nesten en måned siden og det er ingen i familien som har snakket med henne siden da. Er det veldig påtrengende å sende ny melding nå? Er så redd for å gjøre for lite men også redd for å være påtrengende og støte henne fra oss. Utrolig vanskelig dette.

Anonymkode: 53bf0...61c

Jeg synes du skal sende meldinger sånn passelig jevnlig, og kanskje sende henne en oppmerksomhet i ny og ne som er hyggelig.

Du kan også si at den og den dagen kommer du innom henne på ditt og datt tidspunkt med litt kaffe/noe attåt for å hilse på, og at du har forståelse for at hun kanskje ikke orker å ha besøk - men at du likevel kommer til å sitte litt utenfor og drikke litt kaffe i tilfelle hun har lyst til å ta en liten kaffe/matbit (eller noe sånt).

De fleste har jo ikke lyst å prate en masse med hvem som helst, men denne personen høres såpass langt nede ut at jeg tror hun trenger at noen er bittelitt påtrengende uten at det forplikter til lang sosialisering/snakke om problemer.

Om hun ikke åpner døra legger du igjen litt bakst+en bokgave eller noe sånt med et «sees snart»-kort. 

 

Anonymkode: e6f67...13c

[MadameX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

For et fint svar og så mange gode råd

Tusen takk til deg og der andre som har svart. Jeg leser og tar til meg alt dere skriver, og så må jeg bare prøve å sortere og finne det som føles riktig. Jeg ser flere skriver at jeg bare bør fortsette å la henne få være i fred men det føles i alle fall helt feil.

Jeg har sendt melding i dag uten å få svar men meldingen var heller ikke av typen man trenger svar på.

Anonymkode: 53bf0...61c

Så bra! Ikke gi opp, selv om motakelsen er laber 😄 Da får hun nesten godta at du (i hennes øyene) maser litt, for egentlig har nok godt av å bli minnet på at det finnes noen der ute som er glad i henne. Hun tror det kanskje ikke nå, men det er likevel viktig å bli minnet på det.

Det er en grunn for at det er lover som sier hvor lenge fanger og psykisk syke kan være totalt isolert. Man trenger menneskelig kontakt. Eller blir man gal(ere).