Dere med ME... Og som ble bedre..

[AnonymBruker]

Hvordan takler dere tiden som dere har mistet? ME gjør jo at man gjerne blir sengeliggende i flere år. Når du ble bedre, måtte du få hjelp til å bearbeide følelsene rundt det at du hadde mistet så mange år? Reagerte du med sinne da du innså situasjonen? Eller klarte du å akseptere at det bare ble sånn?

 

Anonymkode: 294f7...726

[AnonymBruker]

Håper det er greit at jeg svarer selv om jeg ikke har ME. Jeg lå med tung og alvorlig depresjon. sengeliggende i 2år. Trodde på et tidspunkt jeg hadde ME. Greide ikke lyd første året. Jeg var frustrert over tiden jeg mistet, vennene jeg mistet kontakt med, alt jeg ikke kunne være med på. Så begynte jeg å snu tankegangen. Tiden jeg lå i sengen fikk jeg tid til å tenke. Mye! År nr.2 greide jeg å lese litt de dagene jeg orket. Og jeg lærte mye om meg selv. Fikk tid til å tenke over hva som var viktig for meg. Hva jeg skulle bruke livet mitt på når jeg var frisk. Og hadde jeg ikke blitt syk hadde jeg kanskje ikke innsett hva som var viktig for meg. 

er ikke bitter fordi jeg mistet 2år av livet. For jeg tenker på de som er kronisk syke hele livet. Eller de som har så ille sosialangst at de aldri går utenfor døren. Alle skjebner som er verre enn min. Og plutselig, på en rar måte, føler jeg meg heldig. Det kunne vært verre. Jeg er ikke frisk ennå men bedre. Den helvetes depresjonen har gjort at jeg setter pris på å være såpass "frisk" som jeg er. Greier jeg å gå tur kan jeg føle en intens lykkefølelse. Før tok jeg det for gitt. Jeg kan kjenne skikkelig tilfredsstillelse av at jeg greier å gjøre rent. For det kunne jeg ikke før. Så det er som om alle små ting jeg før tok for gitt har gitt meg ny livsglede. Hvor mange blir glade fordi jeg greier vaske opp liksom, de fleste ser på det som kjedelig. 

Anonymkode: 707dc...f63

[AnonymBruker]

Min kusine har ME, vært syk siden hun var 14 år og fikk kyssesyken. Nå er hun 32. Hun har ligget i et mørkt rom i nesten 16 år, halve livet hennes. Hun klarer ikke snakke, klarer ikke spise. Hun har aldri truffet noen av sine fire tantebarn. For åtte år siden døde bestemoren vår, og hun tok det svært tungt at hun aldri fikk sagt farvel til henne. For snart tre år siden døde faren hennes brått, men det vet hun ikke. Legene frarådet oss å fortelle henne det, de frykter at påkjenningen sorgen vil være vil være dødelig for henne.

Jeg har ofte tenkt på hvordan det vil bli for henne dersom det en dag kommer en medisin som gjør henne i stand til å leve et mer normalt liv. Verden er veldig forandret siden 2003, hun vet ikke hva smarttelefoner og Ipadder er. For ikke å snakke om hvordan hun vil takle tapet av faren, men også tapet av tantebarnas barndom, og sin egen ungdomstid. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det dersom det hadde vært meg. Men det finnes jo folk som har våknet etter mange år i koma, og som klarer å leve et normalt liv. Det samme gjelder jo også folk som har sittet mange år i fengsel og som dermed ikke har hatt kontakt med familien sin og ikke tatt del i samfunnsutviklingen på lik linje med oss vanlig folk. Sier ikke at det er det samme som å ha alvorlig grad av ME, altså. Men jeg er ekstremt imponert over at kusinen min, og alle andre med like alvorlige sykdommer, holder ut og tror på at det en dag vil bli bedre. 

Anonymkode: ff59a...294