To kronisk syke foreldre

[AnonymBruker]

Jeg er så DRITTLEI. Av å se mine foreldre ha det vondt både fysisk og psykisk. Har lyst til å stå på toppen av et fjell å skrike høyt som faen og buse ut med alle de styggeste banneordene jeg kan. Verden er så urettferdig.

Har vokst opp med en mor der jeg har sett utviklingen av hennes sykdom. Hun er stadig hos legen både for oppfølging, men også alvorligere ting. I det siste har hun blitt operert og har blitt innlagt på sykehus flere ganger. Trodde vi skulle miste henne. Hun lever med store smerter og sykdommen har satt begrensninger for henne. Hun bor også alene, noe som gjør at jeg ofte er bekymret for henne.

Min far lever med smerter han også, men værst for han er psyken. Han føler det bare går en vei - og det gjør det jo, men han er forståelig nok bekymret for fremtiden. Virker som om han er litt deprimert, og ikke klarer å se lyst på de tingene han faktisk får til, og som er bra.

Med de kroniske sykdommene deres, dreier mye seg om klaging og bekymringer. Noe som selvsagt er lov når man er syk. Men jeg føler at jeg ikke strekker til, fordi jeg kan gjøre så lite for at de kan få det bedre. Mange bekymringer opptar min tid.

Det er fint å tilbringe tid med de begge to, men jeg kjenner at jeg blir ganske tappet av energi av nesten konstant klaging, smertehyl og depressive tanker.

Jeg høres kanskje lite empatisk og ego ut nå, men det er faktisk ikke så enkelt for pårørende heller alltid. Begge sykdommene går det bare en vei med, og jeg tror jeg bekymrer meg like mye som de gjør.

Kanskje du selv har én eller to syke foreldre og kan komme med noen tanker, eller fortelle hvordan du takler foreldre med kronisk sykdom?

 

Anonymkode: 9d96f...c40

[AnonymBruker]

Har ingen erfaring, men de er virkelig heldige som har deg ❤️

Kanskje du burde snakke med en psykolog? Få luftet ut tankekjøret litt. Du er en pårørende, men dette må ikke prege livet ditt i den grad at mesteparten av livet ditt handler om dem. Du må leve ditt liv også, og det tror jeg nok foreldrene dine ønsker at du gjør.

Anonymkode: 90601...ed8

[AnonymBruker]

Jeg synes foreldrene dine kunne tatt seg sammen litt når de er med deg, ikke bruke deg som klagemur.  Har de ikke kontakt med noen i helsevesenet som de kan klage til? Hvis de ikke har hjemmesykepleie, kanskje de burde få det? Det går an å ha noen å snakke med som kommer hjem til dem. Kanskje det kan avlaste deg litt.

Jeg har en mor med flere sykdommer, har ikke dårlig samvittighet for å overlate det meste av jobben til flinke folk i helsevesenet. 

Anonymkode: 3e1bc...1ef

[Gjest Juks]

Jeg måtte lære meg å skille ut det som har betydning. Fokusere på det som var positivt, og sile bort det som var negativt. Klagingen, sukkingen og stønningen måtte jeg stenge ute. Det kan også lønne seg å si i fra om dette, hvis du sliter med å håndtere dette eller at det blir for mye. Da vil dem bli bevisst dette når du er tilstede. Det er derimot lettere sagt enn gjort å si i fra. 

Og det kanskje aller viktigste du kan gjøre er å ta avstand fra alt når du er for deg selv. Prøv å ikke tenke på det, konsentrer om deg selv, og prøv heller å være glad for at dem er i live. Også lettere sagt enn gjort! Men det kan være til hjelp. Din hjelp.

Ville også vurdert oppfølging og råd fra fastlege eller psykolog om dette. Kanskje dem kan hjelpe deg med å håndtere situasjonen, samt gi deg en arena å få ut frustrasjonen din. 

Ønsker deg det beste  

[AnonymBruker]

Første bud, er å innse at det ikke er noe du kan gjøre for at de skal bli bedre. Både du og dem må innse den biten. Man kan stille opp og hjelpe der man kan, men det er leger, medisiner og de selv som må gjøre jobben. Jeg har en bitteliten familie, og mormor er som en ekstra mamma for meg. Hun har vært syk så lenge jeg kan huske, og ting ble verre og verre. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe henne med å komme inn til leger, sykehustimer osv, men etter hvert måtte jeg bare trekke meg tilbake. Hun begynte å motarbeide behandling, og nekte å oppsøke lege, og da måtte jeg til slutt bare si at jeg orker ikke mer. Når hun var klar var det bare å ringe. 

Anonymkode: f6c17...1b2

[AnonymBruker]

TS her

Takk for både råd og fine ord ❤️

Det blir nok aktuelt med hjemmehjelp når hun er eldre, men akkurat nå ønsker hun ikke det. Hun vil helst klare seg selv.

Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å snakke om dette med psykolog, da hadde jeg bare følt at noen andre trengte min plass.

skal prøve å stenge ute det meste av slukking og klaging, men det er lettere sagt enn gjort ja. Føler jo også at jeg MÅ spørre om det går bra, eller om jeg skal gjøre noe for de når de gjør det, redd de skal tro at jeg ikke bryr meg

Anonymkode: 9d96f...c40

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er alltid noe man gjøre for å gjøre dagen/livet til folk litt lettere, og litt bedre. Mange små ting, og alle monner drar. Hvis de lever med store smerter, så høres det ikke ut som at de har en god smertelindringsplan på plass. Det er vel det jeg ville sjekket først. Alt fra smertestillende til smerteklinikk. I tillegg er det mange andre ting som lindrer, alt fra varmeteppe, varmepute, risvarmere, cold/hot packs, til myke tepper for en vond kropp, fin musikk, en blomst, ro, og mange forskjellige former for alternativ behandling type massasje, and so on. Når jeg fikk kreft, skjønte jeg at vi kan ikke råde over liv og død, men vi kan gjøre veldig mye innenfor den rammen som har betydning, livet. 

 

Anonymkode: f1a9b...6ae

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Takk for både råd og fine ord ❤️

Det blir nok aktuelt med hjemmehjelp når hun er eldre, men akkurat nå ønsker hun ikke det. Hun vil helst klare seg selv.

Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å snakke om dette med psykolog, da hadde jeg bare følt at noen andre trengte min plass.

skal prøve å stenge ute det meste av slukking og klaging, men det er lettere sagt enn gjort ja. Føler jo også at jeg MÅ spørre om det går bra, eller om jeg skal gjøre noe for de når de gjør det, redd de skal tro at jeg ikke bryr meg

Anonymkode: 9d96f...c40

Det er vanlig å tilside sette seg selv og egne behov om en vokser opp med kronisk syke foreldre/søsken. En selv blir det liksom ikke plass til. Jeg vokste opp med en syk søster, en syk far og en (forståelig nok) utbrent mor. 

Dine behov er like viktig som andres. Har du søsken? I så fall bruk dem for å prate ut. Om ikke så støtter jeg forslaget om å gå til psykolog.

Anonymkode: ac7ee...1a4