Befinner meg i et dypt hull av panikkangst nå

[AnonymBruker]

Sliter med panikkangst og har gode og dårlige dager. Nå er det ganske ille, jeg er kvalm, føler jeg står inni en spiral av angst jeg ikke kommer ut av nå. Det går jo alltid over igjen og blir bedre, men nå føles det veldig vanskelig. Hva pleier du å gjøre hvis/når du føler det slik?

Anonymkode: d4227...1f4

[ikkevoksen]

Ring mental helse hjelpetlf ❤️ 116 123

Det er lavterskel tilbud for alle som trenger noen å prate med og du får ringe gratis to ganger i døgnet. Du er anonym og i andre enden er det alltid hyggelige frivillige som ikke nødvendigvis er psykologer, men gode medmennesker. 

[MadameX]

Jeg pleier å fokusere på å gjøre en ting jeg liker å gjøre i perioder med mye angst og panikkanfall. Har du noen hobby? 

Når selve panikken slår inn er det for min del ikke så mye annet å gjøre en å prøve å fokusere på en ting i rommet jeg er i og på pusten. Når jeg får til det prøver jeg å minne megselv på at det ikke er farlig, det går over og at jeg har kommet meg gjennom det før. 

[AnonymBruker]

Får man panikk anfall kan man faktisk ikke gjøre noe annet enn å ri stormen av. Under en panikk anfall er man ikke i stand til noe annet 

Anonymkode: d6eba...90a

[AnonymBruker]

TS her.

Hodet henger ikke med så jeg fikk jo ikke engang med hvorfor angsten er ekstra ille nå 🙈 Det er et familietreff i morgen og jeg gruer meg skikkelig, nettopp fordi jeg sliter med denne angsten. Så ja.. Jeg MÅ jo ikke dit og det har de sagt også, men føler likevel at jeg må og bør. Men skjønner ikke hvordan jeg skal klare det når angsten herjer så, den pleier å tidoble seg den dagen jeg skal slike ting og jeg er liksom dårlig nok fra før..

Anonymkode: d4227...1f4

[MadameX]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Hodet henger ikke med så jeg fikk jo ikke engang med hvorfor angsten er ekstra ille nå 🙈 Det er et familietreff i morgen og jeg gruer meg skikkelig, nettopp fordi jeg sliter med denne angsten. Så ja.. Jeg MÅ jo ikke dit og det har de sagt også, men føler likevel at jeg må og bør. Men skjønner ikke hvordan jeg skal klare det når angsten herjer så, den pleier å tidoble seg den dagen jeg skal slike ting og jeg er liksom dårlig nok fra før..

Anonymkode: d4227...1f4

Er det et stort familietreff og hva gir deg angst ved nettopp dette treffet? 

Dersom du føler deg trygg på de som er der og de vet at du synes det er vanskelig er jo dette hvertfall bra. Da kan de kanskje støtte og trygge deg litt gjennom det? 

Det er ingen skam å droppe å dra, men om du velger å dra er jo dette veldig god eksponeringsterapi og du kan ha noe å være stolt av å ha gjennomført. Du trenger vell ikke belage deg på å være der så lenge? 

Du er sterkere enn du tror ❤️

[AnonymBruker]

Meditasjon av alle ting fungerer hos meg. Var ikke klar over det selv før nå nylig, at jeg har gjort det i alle de år for å roe ned angsten. Jeg lukker øynene og ser for meg at jeg ligger i en hule som er god, varm og trygg (hvorfor hule aner jeg ikke, er bare det som tilfeldigvis fungerer på meg). Samtidig som jeg ligger i «hula» mi, fokuserer jeg på pusten min. Noen ganger hjelper det å høre på white noise i tillegg som feks vær, vind, regn osv. Som regel så sovner jeg da jeg er helt utslitt. Og det er svært søvndyssende å ligge slik.

Ellers hvis ikke det fungerer så må jeg komme meg ut. Bare kjøre meg en tur eller gå en ekstra kveldstur med bissevovven. 

Er det ingen verdens ting som virker så ringer jeg mamma. Noe som er ytterst sjelden, men mamma fikser det. 

Anonymkode: de2da...868

[AnonymBruker]

Det eneste som hjelper for meg er å komme meg ut og gå tur. I går var jeg helt sikker på at jeg hadde er hjerteinfarkt pågående, men så kom jeg meg ut med hunden og gikk og gikk mens jeg kjente de ekle følelsene i brystet, venste arm, tunge bein og susing i hode. Men det gikk over etter jeg hadde gått i 45 minutter. Jeg kom hjem, laget middag og koste meg med film og overlevde gårsdagen atter en gang. 

Anonymkode: f8306...5be

[AnonymBruker]

Har du noen å snakke med når det slår inn? Hjelper å snakke med nære venner av meg, søster eller samboer når panikk og/eller angst slår inn. Får roet ned nervene, grublingen og hjerteslagene når de kommer med beroligende ord og innser at det er ikke så ille som kroppen får det til å føles.. 

Når jeg ikke snakker med nære og kjære så liker jeg å ta en kraftig løpetur i 5 minutter, skru på noe på tvn med høyt lyd, ha assosiasjonslek med meg selv i hodet. Pusten er også viktig som nevnt tidligere her. 

Er panikkangsten din trigget av overtenking, lage scenarioer i hode, grubling?

Anonymkode: 05dd3...74f

[AnonymBruker]

Etter å ha hatt angst i mange år og prøvd ulike ting, terapi, meditasjon etc, var det dette som hjalp: AKSEPTER angsten. Javel, nå har jeg angst. So what? Og så fortsetter jeg å gjøre det jeg holdt på med, gjerne noe som tar litt fokus, feks løse sudoku, strikke, gå en tur. 

Dette var i samarbeid med terapeut, så hvis du ikke allerede går til psykolog, så må du bestille time, helst i går! For meg hjalp det også å ta medisiner. De reduserte angsten til et mer håndterbart nivå, sånn at jeg kunne jobbe med den (ikke MOT den)

 

Lykke til!

Anonymkode: 44120...350

[AnonymBruker]

9 timer siden, MadameX skrev:

Er det et stort familietreff og hva gir deg angst ved nettopp dette treffet? 

Dersom du føler deg trygg på de som er der og de vet at du synes det er vanskelig er jo dette hvertfall bra. Da kan de kanskje støtte og trygge deg litt gjennom det? 

Det er ingen skam å droppe å dra, men om du velger å dra er jo dette veldig god eksponeringsterapi og du kan ha noe å være stolt av å ha gjennomført. Du trenger vell ikke belage deg på å være der så lenge? 

Du er sterkere enn du tror ❤️

Tusen takk for bra svar ❤

Det er egentlig ikke store treffet og vi står hverandre ganske nær, de vet at jeg sliter med angst også, så det føles godt. Jeg prøver å tenke og grave etter hva som gjør at jeg gruer meg sånn, men klarer ikke å sette fingeren på det. Tror egentlig alt startet den gangen panikkangsten slo inn i livet mitt og kroppen var i full beredskap hele dagen og natta. Bare jeg skulle på butikken slo den inn. Så jeg tror det ligger derfra, at hjernen og kroppen "husker" at jeg ble kjempedårlig for hver ting jeg skulle, så den slår inn enda på samme måte når jeg skal slike ting. Vanskelig å forklare, men akkurat som om kroppen har lagret de vonde følelsene som minner og de blir gjenopptatt når jeg skal gjøre noe. 

Anonymkode: d4227...1f4

[AnonymBruker]

Du er tøff Ts! Dette klarer du garantert. 

Jeg slet mye med panikkangst i ungdommen, og har hatt et par anfall nå i voksen alder (kan telles på en hånd). Hos meg hjalp eksponering og trening (jeg jogget). Ifht trening hjalp det meg enormt å bli kjent med pust, hjerteslag som øker i takt med pulsen, svette, og det å bli andpusten. Å bli kjent med kroppen sin tror jeg er særdeles viktig - det å vite at man ikke dør selv om pulsen øker, hjerteslagene hamrer og svetten siler. Det er en normal reaksjon når kroppen tror den er i fare. Når jeg kom til det punktet at jeg aksepterte panikkanfallene, tenkte jeg for meg selv at kroppen min fungerer utmerket. Den gir beskjed på en utmerket måte at den værer fare. Selv om faren ikke var reell. Det å få kontroll over pustingen er også svært viktig. Dype magedrag! Og gjerne hodet mellom knærne! Eller hendene i luften. 

En ting er i hvert fall sikkert, et panikkanfall drar føttene under selv den sterkeste. Du er sterk! Det du gjennomgår nå, det beviser at du er helt utrolig sterk. Mange mennesker takler det ikke i det hele tatt - og rømmer fra livet sitt. Du velger å stå midt oppi det! Du er fantastisk! Og det du lærer nå om kroppen din er dyrebart, du kommer til å bli tryggere enn de fleste. Ta kontrollen over angsten din, og aksepter at du har den. Snakk til den - det gjorde jeg 😂 Jeg sa feks «Der kommer du ja, akkurat nå passer det svært dårlig, så hvis du heller kan komme igjen senere så skal jeg ønske deg velkommen» mens jeg satt med eksamen i et fullstappet lokale (jeg snakket ikke høyt, men inni meg). Den forsvant i 80% av tilfellene. Jeg tror det var fordi jeg tok kontroll over den. 

Anbefaler deg å gå på familietreffet, du trenger ikke å være der lenge, men da får du mestringsfølelse. Mestringsfølelse er viktig! 

Anonymkode: 0ed96...d82

[MadameX]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for bra svar ❤

Det er egentlig ikke store treffet og vi står hverandre ganske nær, de vet at jeg sliter med angst også, så det føles godt. Jeg prøver å tenke og grave etter hva som gjør at jeg gruer meg sånn, men klarer ikke å sette fingeren på det. Tror egentlig alt startet den gangen panikkangsten slo inn i livet mitt og kroppen var i full beredskap hele dagen og natta. Bare jeg skulle på butikken slo den inn. Så jeg tror det ligger derfra, at hjernen og kroppen "husker" at jeg ble kjempedårlig for hver ting jeg skulle, så den slår inn enda på samme måte når jeg skal slike ting. Vanskelig å forklare, men akkurat som om kroppen har lagret de vonde følelsene som minner og de blir gjenopptatt når jeg skal gjøre noe. 

Anonymkode: d4227...1f4

Når starter treffet/har det allerede startet?

Det høres ut som om du har angst for angsten, og heldigvis er ikke angsten og symptomene farlig, selv om det føles helt grusomt. Du kommer deg gjennom den, og jo fler ganger du har trosset angsten og stått i det, jo «lettere» vil det vanligvis bli. Du vet kanskje allerede dette, men det kan være fint med en påminnelse. Du kom deg gjennom butikkturene, gjorde du ikke? Ble turene mer overkommelige etterhvert? 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, MadameX skrev:

Når starter treffet/har det allerede startet?

Det høres ut som om du har angst for angsten, og heldigvis er ikke angsten og symptomene farlig, selv om det føles helt grusomt. Du kommer deg gjennom den, og jo fler ganger du har trosset angsten og stått i det, jo «lettere» vil det vanligvis bli. Du vet kanskje allerede dette, men det kan være fint med en påminnelse. Du kom deg gjennom butikkturene, gjorde du ikke? Ble turene mer overkommelige etterhvert? 

Treffet har startet og jeg er faktisk på vei dit nå 🤪 Får se hvordan det går, angsten er dårlig som den pleier men den er liiitt mindre invaderende nå enn i går kveld/ morges. 

Er angst for angsten som egentlig er verst ja, og når jeg er redd for å få angst, jo hva skjer da, liksom?... Så jeg har nok en haug å lære meg der av behandleren min. Det som er så rart og dumt er at kroppen har reagert slik før hver sammenkomst i 3 år nå, det blir liksom ikke bedre. Forstår det ikke, for selv om angsten er grusom i forkant og i starten så går det jo "bra" hver gang. 

Anonymkode: d4227...1f4

[MadameX]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Treffet har startet og jeg er faktisk på vei dit nå 🤪 Får se hvordan det går, angsten er dårlig som den pleier men den er liiitt mindre invaderende nå enn i går kveld/ morges. 

Er angst for angsten som egentlig er verst ja, og når jeg er redd for å få angst, jo hva skjer da, liksom?... Så jeg har nok en haug å lære meg der av behandleren min. Det som er så rart og dumt er at kroppen har reagert slik før hver sammenkomst i 3 år nå, det blir liksom ikke bedre. Forstår det ikke, for selv om angsten er grusom i forkant og i starten så går det jo "bra" hver gang. 

Anonymkode: d4227...1f4

Så bra at du drar. Blir stolt på dine vegne, ts! 

Når du vet at du har noen kommende arrangementer du tror det kan bli vanskelige, slik dom dette, ville jeg i forkant prøvd å avlede meg selv for å unngå eller utsette frykten. Har du noen avledningsmanøvere? 

 

[AnonymBruker]

På 20.4.2019 den 18.23, MadameX skrev:

Så bra at du drar. Blir stolt på dine vegne, ts! 

Når du vet at du har noen kommende arrangementer du tror det kan bli vanskelige, slik dom dette, ville jeg i forkant prøvd å avlede meg selv for å unngå eller utsette frykten. Har du noen avledningsmanøvere? 

 

Du mener om jeg har noe å distrahere meg med? Jeg har ikke noe særlig med hobbyer, så det er vanskelig å avlede meg selv.. Prøver å gå daglige turer i skogen for tiden, men når dagen kommer med en situasjon jeg gruer meg veldig til, orker jeg sjeldent noe som helst. Men noe å henge fingrene i er jo det beste man kan gjøre for å skifte fokus og vende oppmerksomheten utover. 

Anonymkode: d4227...1f4

[AnonymBruker]

Jeg fikk panikkangst da jeg var på toget + bussen istad. helt forferdelig. Jeg begynte å gråte i tillegg, var såå flaut! Kom bort en dame som spurte om det gikk bra, jeg sa bare jeg var dårlig. Huff og huff føler meg så teit. Har fått råd av psykologen om å akseptere angsten (som en lenger oppe også skriver) og fokusere på pusten. Jeg hører også mye på bachata som er veldig avslappende musikk. Vet ikke om det er noe for deg ts men denne sangen f.eks gjør meg rolig: 

 

Anonymkode: 4e0cc...b4e