Venner man har vokst fra

[juvel_87]

Hei,

Mitt første innlegg her for å få ut frustrasjon. Dette er nemlig noe jeg ikke føler jeg kan skrive til mine venner (venner jeg vil ha i livet) fordi det føles ganske teit og dårlig gjort av meg. I hvertfall: jeg har noen venner 10-15 år tilbake i tid som jeg ble kjent med under studietiden pga det ikke var så mange andre å omgås med. Jeg har aldri følt at jeg har spesielt mye til felles med dem og i etterkant har jeg fått en omgangskrets jeg er fornøyd med. De på sin side ser ikke ut til å ha fått spesielt stor omgangskrets og betegner meg som en av sine nærmeste. Jeg derimot føler vi har vokst fra hverandre og har virkelig ikke behov for å vedlikeholde kontakt: feks treffes på halvårlig basis eller invitere hverandre i bursdager/bryllup og det som er. Jeg tar aldri initiativ til å treffes og prøver ofte å lure meg unna ved å skrive at det ikke passer etc. Likevel så blir det til at hintene ikke tas og jeg fortsetter å føle meg tvunget til å komme i bursdager, på middager ol.

Vet ikke om det er så mye å få svar på her, men følte for å få det litt ut. 

Hilsen en som føler seg slem.

[AnonymBruker]

Om du hadde vært min venn ville jeg satt pris på at du sa det som det var. Man merker om folk avslår invitasjoner og ellers virker uinteressert. Det sårer mer enn hva det gjør å være ærlig. Lykke til med å avslutte «vennskapene» 😊

Anonymkode: e2a30...3ec

[AnonymBruker]

I så fall er jeg mye verre. Jeg sluttet bare å svare en dag. Orket ikke konflikt. Feigt, ja. Jeg vet, men jeg orket ikke.

Anonymkode: f2791...596