Noen andre som har emetofobi??

[Anonym2022]

Jeg har en ekstrem angst for å kaste opp, og har gått kvalm HVER kveld i flere år. Mest sannsynlig er det jo psykisk, men det er så forferdelig når det står på..

På dagtid går det helt greit, men når kvelden kommer, sniker angsten og kvalmen seg innpå. Jeg har flere typer angst, men jeg blir kvalm når jeg får angst, og får angst for å kaste opp når jeg blir kvalm. 

De siste årene har denne angsten vært den som har plaget meg mest, fordi den tar ifra meg livsgleden, rett og slett. 

Går til psykolog, så prøver å finne ut av dette. 

Er det flere som har/ har hatt det sånn? Noen erfaringer om hvordan man kan bli bedre? 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg tror angsten for å kaste opp gjør at du blir kvalm. Så det er en ond sirkel. 

Har du hatt en skremmende/ydmykende opplevelse ift oppkast? 

Jeg tenker at det er viktig å lære kroppen at det å kaste opp bare er ubehagelig og vondt, men ikke farlig. 

[AnonymBruker]

Har hatt det så lenge jeg kan huske. Selv i barnehagen var jeg livredd for at noen av de andre ungene skulle bli syke og smitte meg. Har hatt et helvete de gangene noen i familien har vært syke og jeg ikke har hatt noen "fluktmuligheter". Heldigvis er han jeg deler livet sammen med veldig forståelsesfull. Han er i tillegg kjapp med muteknappen hver gang det er spying i serier, noe det er alt for ofte (anbefaler forresten http://emetophobiahelp.tumblr.com/). 

På noen måter har fobien min blitt litt bedre, da jeg har blitt flinkere til å tenke rasjonelt. Som barn fikk jeg angst bare av å høre at noen i nabobyen var syke. Nå takler jeg faktisk å høre om spying. Tidligere ble jeg dårlig bare av å se eller høre ordet. 

Samtidig setter jeg en del begrensninger for meg selv. Er veldig nøye med håndvask, og jeg holder meg unna alkohol. En del yrkesvalg ble også utelukket i tidlig alder. I tillegg kan jeg ikke se for meg et liv med egne barn. Det er grusomt nok å avvise syke nieser og nevøer som selvfølgelig ikke skjønner hvorfor tante blir så rar når de blir syke. 

Merker også at mange ikke helt skjønner at det er en faktisk fobi. Får ofte kommentarer som at "ingen liker å spy". Nei, det er det neppe mange som gjør, men de færreste får panikkanfall dersom de tror det er en liten sjanse for at de kan være smittet. Det er også slitsomt å jobbe med mennesker som ikke skjønner hvorfor jeg blir irritert av at de drar på jobb rett etter å ha vært syke. 

Vet ikke om jeg har noen gode råd for å bli bedre, annet enn at jeg delvis har lært meg selv å "roe ned" når ingen jeg kjenner er syke og sjansen for smitte er liten. I tillegg har jeg pustet meg gjennom en del kvalmeanfall, og jeg har bestandig vann, syrlig godteri og ørepropper tilgjengelig. De to første fordi det pleier å hjelpe mot kvalme, det siste i tilfelle noen blir syke i nærheten av meg og jeg må blokkere ut lyd. Ved å føle at jeg har litt kontroll over situasjonen klarer jeg etter hvert å roe meg ned, og da går ofte kvalmen også over. Jeg vet i tillegg hva som gjør at jeg blir kvalm, så jeg prøver å unngå "triggere" så langt det lar seg gjøre.

Anonymkode: 98ade...b21

[Anonym2022]

1 time siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg tror angsten for å kaste opp gjør at du blir kvalm. Så det er en ond sirkel. 

Har du hatt en skremmende/ydmykende opplevelse ift oppkast? 

Jeg tenker at det er viktig å lære kroppen at det å kaste opp bare er ubehagelig og vondt, men ikke farlig. 

Psykologen min mener også at angsten for å kaste opp gjør meg kvalm, noe som er litt beroligende. Men likevel klarer jeg ikke å slå meg til ro med det, for hva om jeg faktisk får spysyken da? Siden jeg er kvalm heletiden, så aner jeg jo ikke når jeg faktisk er fysisk kvalm. 

Jeg hadde en opplevelse som barn, da kastet jeg opp uten å forvarsel, det bare kom. Har også opplevd å besvime etter at jeg har kastet opp. Nå kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har kastet opp iløpet av livet, så det skjer ikke ofte. 

Jeg har prøvd å fortelle meg selv at det bare er ubehagelig, at jeg kommer til å overleve. Men det er grusomt.. 

[Anonym2022]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt det så lenge jeg kan huske. Selv i barnehagen var jeg livredd for at noen av de andre ungene skulle bli syke og smitte meg. Har hatt et helvete de gangene noen i familien har vært syke og jeg ikke har hatt noen "fluktmuligheter". Heldigvis er han jeg deler livet sammen med veldig forståelsesfull. Han er i tillegg kjapp med muteknappen hver gang det er spying i serier, noe det er alt for ofte (anbefaler forresten http://emetophobiahelp.tumblr.com/). 

På noen måter har fobien min blitt litt bedre, da jeg har blitt flinkere til å tenke rasjonelt. Som barn fikk jeg angst bare av å høre at noen i nabobyen var syke. Nå takler jeg faktisk å høre om spying. Tidligere ble jeg dårlig bare av å se eller høre ordet. 

Samtidig setter jeg en del begrensninger for meg selv. Er veldig nøye med håndvask, og jeg holder meg unna alkohol. En del yrkesvalg ble også utelukket i tidlig alder. I tillegg kan jeg ikke se for meg et liv med egne barn. Det er grusomt nok å avvise syke nieser og nevøer som selvfølgelig ikke skjønner hvorfor tante blir så rar når de blir syke. 

Merker også at mange ikke helt skjønner at det er en faktisk fobi. Får ofte kommentarer som at "ingen liker å spy". Nei, det er det neppe mange som gjør, men de færreste får panikkanfall dersom de tror det er en liten sjanse for at de kan være smittet. Det er også slitsomt å jobbe med mennesker som ikke skjønner hvorfor jeg blir irritert av at de drar på jobb rett etter å ha vært syke. 

Vet ikke om jeg har noen gode råd for å bli bedre, annet enn at jeg delvis har lært meg selv å "roe ned" når ingen jeg kjenner er syke og sjansen for smitte er liten. I tillegg har jeg pustet meg gjennom en del kvalmeanfall, og jeg har bestandig vann, syrlig godteri og ørepropper tilgjengelig. De to første fordi det pleier å hjelpe mot kvalme, det siste i tilfelle noen blir syke i nærheten av meg og jeg må blokkere ut lyd. Ved å føle at jeg har litt kontroll over situasjonen klarer jeg etter hvert å roe meg ned, og da går ofte kvalmen også over. Jeg vet i tillegg hva som gjør at jeg blir kvalm, så jeg prøver å unngå "triggere" så langt det lar seg gjøre.

Anonymkode: 98ade...b21

Ååh.. Kjenner meg så igjen i det du skriver. Har hatt det så lenge jeg kan huske selv. Men her er det vanskelig å ta hensyn, når kjæresten min også har angst for akkurat det samme. 

Så når han føler seg dårlig, blir det helt forferdelig for begge to. Han er redd for å kaste opp, og jeg er redd for at han skal kaste opp pga lydene,. 

Nå har jeg det sånn at bare noen nevner ordet «spy», så blir jeg kvalm og uggen i magen..

Men høres ut som noen gode teknikker du har nå. Skal definitivt prøve de selv. 

Håper det går bra med deg ❤️

[AnonymBruker]

Du er i godt selskap med den angsten der. Og mange av oss opplever det samme som du gjør, at du blir kvalm når jeg kvelden kommer. Jeg sov på sofaen i mange år fordi jeg ble så kvalm ved leggetid at det var helt umulig å sove i senga. Det finnes ei gruppe på facebook med norske emetofobikere, er du medlem der? Mye god støtte i andre med samme angst/fobi.

Anonymkode: 28756...e79

[AnonymBruker]

Jeg hadde dette i MANGE år og er i dag tilnærmet omtrentlig frisk. Det vil alltid være en del av meg, men det hemmer meg ikke  i hverdagen lenger. Jeg lever et vanlig liv, men jeg har noen triggere fremdeles.

Jeg anbefaler deg å lese Selvhjelpstrilogien av Ingvar Wilhelmsen. Les den gjerne tre ganger. Den er veldig veldig veldig veldig veldig bra.

Masse lykke til og jeg håper du vet at det finnes et liv uten denne fobien. Fordi det gjør det. Det gjør det, jeg lover.

Anonymkode: 2a3ae...b53

[Anonym2022]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er i godt selskap med den angsten der. Og mange av oss opplever det samme som du gjør, at du blir kvalm når jeg kvelden kommer. Jeg sov på sofaen i mange år fordi jeg ble så kvalm ved leggetid at det var helt umulig å sove i senga. Det finnes ei gruppe på facebook med norske emetofobikere, er du medlem der? Mye god støtte i andre med samme angst/fobi.

Anonymkode: 28756...e79

Huff.. Jeg sover ofte på sofaen jeg også, fordi jeg ikke klarer å slappe av når jeg ligger i samme seng som noen når kvalmen er på det verste🙄 jeg er ikke medlem der, men skal bli det! 

[Anonym2022]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde dette i MANGE år og er i dag tilnærmet omtrentlig frisk. Det vil alltid være en del av meg, men det hemmer meg ikke  i hverdagen lenger. Jeg lever et vanlig liv, men jeg har noen triggere fremdeles.

Jeg anbefaler deg å lese Selvhjelpstrilogien av Ingvar Wilhelmsen. Les den gjerne tre ganger. Den er veldig veldig veldig veldig veldig bra.

Masse lykke til og jeg håper du vet at det finnes et liv uten denne fobien. Fordi det gjør det. Det gjør det, jeg lover.

Anonymkode: 2a3ae...b53

Det er så godt å lese at det går ann å bli bedre, om ikke helt kvitt det. Den skal jeg få lest, gjør ALT for å bli bedre😊 er så lei av å ha det sånn.. 

Tusen takk for god støtte! 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt dette siden jeg var 19 år. Våknet opp en morgen med full angst rundt dette. Har jo aldri likt tanken på oppkast, men det ble fult ut tvangstanker bare så plutselig..  Det ble starten på en hverdag av angst og hemminger.  Jeg ble livredd for å bli smittet av omgangssyke, redd for å bli matforgiftet og fikk helt noia på mat,  sluttet å drikke alkohol, sluttet å ta båt, redd for å bli dårlig når jeg var på innestengte områder, sov med pose ved senga i tilfelle jeg ble syk,  ja i det hele tatt altoppslukende fokus på det. Etter en stund måtte jeg ha hjelp så da ba jeg legen om å henvise meg til psykolog. Jeg var hos psykolog 1 gang i uken i rundt om 1 år.  Det var samtale der. I starten gråt jeg mye av å snakke om temaet, men etterhvert ble det litt bedre.  Jeg måtte prøve å utsette meg for ting, som det å ta båt. Prøve å omdirigere tankene mine. Så fikk hjelp til det.

Etter en periode ble jeg faktisk syk og kastet opp 1 gang en natt, og da ble det liksom ikke såå farlig etterpå det. Men angsten satt i, og det har vært kontinuerlig jobb fra min side for å prøve å holde de negative tankene unna.

Nå, 16 år etterpå vil jeg si at jeg har det veldig bra og har det under kontroll. Jeg har ikke kastet opp etter den ene gangen for lenge siden. Men jeg kan kjenne stikk av angst hvis jeg kommer tett på det å være syk, slik som syke familiemedlemmer, kollegaer, det å må reise med båt i dårlig vær osv. Da kjenner jeg det.. Men jeg klarer å ikke fiksere så mye, og har lært meg teknikker og måter som gjør at jeg føler at jeg har en viss kontroll.  

Tror dette vil sitte i meg hele livet. Men det viktigste er at jeg ikke tenker på dette så mye som jeg gjorde før.  Det går  an!  Masse lykke til, til dere som lider av dette! Søk hjelp!

Hilsen kvinne 35

 

Anonymkode: 750fd...4cc