Kan noen fortelle litt om angst?

[Gjest Madeline]

Jeg har ei venninne som har angst. Hadde vært kjekt om noen her kunne fortelle litt om hva angst er og hvordan jeg best mulig kan hjelpe. Det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre når jeg skjønner at hun har en dårlig dag. Kjempefint hvis noen som har angst kan fortelle litt om hvordan de har det. Jeg vil gjerne være ei god venninne og trenger noen råd.

[aline]

mitt beste tips er å lese boka: "Trange rom og åpne plasser", det er en bok som forteller litt om forskjellige typer angst og litt om hva som kan gjøres.

jeg har selv angst, men vet jeg reagerer og trenger helt andre ting en andre jeg vet har angst, så det er vanskelig å si noe om det. det som er rett for meg, trenger absolutt ikke være rett for din venninde, om du skjønner.

les litt om det, ta en prat med henne en gang hun ikke sliter og forklar at du gjerne vil være der for henne om hun vil la deg. spør henne hva hun trenger og hva du kan gjøre/hvordan du kan være der for henne når hun har det ille.

det er ikke sikkert hun selv vet hva du kan gjøre, jeg vet jeg vet ikke hva andre kan gjøre for meg, jeg er vant til å "fikse det sjæl".... vil helst ikke være en plage for andre.

les om det, prat med henne.

det er mine tips til deg.

du er en god venninde forresten. men vær klar over at det ER faktisk skrekkelig vanskelig å forstå angst når man ikke har hatt det selv, så ikke forvent av deg selv at du skal forstå henne nødvendigvis.

[Cata]

Jeg kan jo prøve å si litt om det, selv om Aline har rett i at det er individuelt.

Noe av det viktigste er å huske på at angst ikke er det samme som redsel. Er man redd er det som regel for noe konkret (ramle ned fra stiger el.), angst er som regel helt irrasjonelt for alle andre enn den som lider av det. Ganske ofte er det nok slik at den som har angst vet at det det h*n har angst for ikke er rasjonelt betinget, så det hjelper ikke med formaninger av typen:"Det der er da ingenting å være redd for". For det vet h*n nok. Men det er et godt stykke fra å vite det, til å klare å gjøre noe med det.

Mange som lever med angst har sine måter å takle de verste anfallene på. En måte kan være å trekke seg unna den angstfremkallende situasjonen. Hvis jeg har mistanke om at jeg kan komme i en situasjon som kan fremkalle angst pleier jeg å si det til noen av dem jeg er sammen med og fortelle dem at de ikke må føle seg brydd hvis jeg "forsvinner" en liten stund. Da er det bare noe som er blitt litt for mye for meg. Det beste folk da kan gjøre er å overse meg, det verste er om de begynner å "dulle" med meg og spørre hvordan det går med meg. Jeg vil være i fred til jeg har noenlunde kontroll igjen. (Ikke dermed sagt at det er slik for alle...)

Hvis du og din venninne har et åpent forhold dere i mellom, så tror jeg nok du i en rolig stund kan spørre henne om hvordan hun helst vil du skal forholde deg hvis hun får et anfall når du er tilstede. Du kan også spørre om det er noe du kan gjøre for å hjelpe ellers. (Ved sosialangst kan det f.eks. føles lettereå bevege seg utendørs dersom man er sammen med noen man kjenner og stoler på.)

Ellers er jeg enig med Aline i at du neppe kan forstå din venninne. For en som ikke har angst er det nesten håpløst å forstå at selv de uskyldigste ting kan kaste en angstpasient ut i vill panikk. Det du kan prøve å gjøre er å respektere at det er slik for din venninne, selv om du ikke forstår hennes reaksjoner.

Håper dette har vært til litt hjelp. Jeg som skriver dette er absolutt ingen ekspert på temaet, men jeg har i en periode av mitt liv slitt med sosialangst. Den har jeg etter mye strev blitt kvitt, men fremdeles har jeg et par små fobier igjen. Så mine kommentarer er i stor grad basert på egne opplevelser fra tiden med angst og fra jobben med å prøve å kvitte meg med angsten. Men igjen: det er ikke dermed sagt at det er slik for alle.

[Gjest Madeline]

Så flott at dere ville svare. Jeg skal prøve å følge rådene. Har flere erfaringer de vil dele med meg er det flott. Jeg skjønner at jeg nok ikke kommer til å forstå hva angst er, men jeg føler at det kan hjelpe litt å høre hvordan dere med angst har det.

[Gjest synseren]

Det å ha angst er ikke akkurat kjekt. Spesielt ikke hvis angsten er veldig sterk og det utvikler seg til panikkangst. Under et anfall klarer en ikke konsentrere seg om annet enn det angsten går ut på. Finnes mange typer angst, noen er redd for å miste pusten, andre er redd for å være sosial andre igjen kan være redd for sykdom.

Når en har hatt et panikkanfall kan det skje at man får angst for angsten, og da pleier mange unngå situasjoner som fremkaller angst. I slike tilfeller må man være sterk å tenke at angsten skal ikke hindre meg i min livsutfoldelse, det er viktig.

Synes du hører ut som ei god venninne som vil lære litt mer om angstlidelser, og det at du støtter henne kan være hjelp nok.

[Gjest Hilde K S]

Du vet den følelsen du får når du tror du har glemt å skru av platen eller strykjernet?

Eller når du sklir på glattisen og vet du kommer til å falle?

Ta denne følelsen og gang den med noen tusen, så kan du få et lite innblikk i hvordan angst føles.

Mange har god hjelp i å bli kjent med angsten sin og for mange er det verste angsten for å få et angstanfall.

[aline]

angst for angsten som flere nevner, slet jeg skrekkelig med, før jeg skjønte mer om angst!

når jeg fikk forklart alle reaksjonene, hvorfor de kom, hvilke "funksjoner" de opprinnelig har og at de er helt naturlige, så har det vært mye enklere å komme over angstanfall.

sliter nok fremdeles med angst for angsten, fordi jeg ikke alltid klarer å stoppe den, og da kan det være veldig "feil" få å anfall rundt om, men det har blitt mye bedre.

psykologene mine sammenlignet det med det å bli stilt ovenfor en løs og sulten tiger, de aller fleste vil i den situasjonen oppleve de samme fysiske reaksjonene som endel av oss med angst sliter med under anfall.

[Gjest Gjesta]

Jeg vet ikke hvordan du kan hjelpe venninna di på best mulig måte. Angst er veldig individuellt. Det er på en måtre kroppens reaksjon på en uutholdelig situasjon. Ofte vet du ikke hva duer redd for heller ,men det er helt forferdelig når det står på. Jeg fikk det første gangen da jeg satt med kjæresten min og røykte en rev. Jeg hadde gjort det mange ganger før gjennom flere år, men aldri reagert sånn på det. Jeg prøvde en gang til og det sammen skjedde igjen. Så det ble slutt på det, og nå er det vel over fem år siden jeg gjorde det Ja, noe bra førte det med seg..men angste forsvant ikke likevel. Har hatt det mange ganger i ettertid , og det er like forferdelig hver gang selv om jeg nå ikke bruker noe ting. Ikke alkohol en gang! vanslkeig å si hva det kommer av, men jeg har vel lært meg å leve med det. Jeg tar mine forholdsregler og holder meg unna situasjoner som kan utløse det.. Nå er det faktisk en stund siden jeg har hatt det heldigvis. I min situasjon har jeg lært meg å takke nei til situasjoner den dukker opp i og de fleste vennene mine vet om det, så da er det mye greiere . Slipper å forklare at jeg plutselig må gå hjem osv, men det er heldigvis veldig sjelden det skjer da...

[Reggie]

Bare det at du engasjerer deg og spør etter råd her, syns jeg viser at du er en god venninne. Syns det er realt av deg å ville hjelpe henne. Har du tenkt på å spørre henne om hva hun trenger fra deg? Kanskje det er det beste - å ta det opp med henne en dag hun har det bra, så kan dere sette dere ned å diskutere hva du kan gjøre for å hjelpe henne når livet går henne i mot, og angsten gnager og sliter...

[Gjest Madeline]

Jeg ble glad for at så mange ville svare. Tusen takk for flotte svar. Skal prøve å følge de rådene jeg har fått og jeg skal spørre henne hva jeg skal gjøre når hun har det vondt.