Straffe barnet. Er dette riktig?

[AnonymBruker]

Hei! 

Lurer på om noen har erfaring her. Av og til blir jeg bare lei og frustrert av 4 åringen. Hun er som regel glad og blid, men nien ganger er hun lat og vil ikke gjøre som hun får beskjed om. Og det er greit... 

Men det som irriterer meg er at hun alltid bare griner og skal ha sympati for dette. Hun blir lei seg hvis vi "kjefter" på henne eller setter henne på plass hvis dere skjønner. Det er ikke noe kjefting, men vi forteller at siden hun oppfører seg sånn, så blir hun sendt på rommet og får være der alene. Altså som en konsekvens.... 

Jeg er bare så lei av at hvis hun ikke får det som hun vil, så er det gråting.. og når vi står på vårt, er det enda mer gråting og hun skal ha klem og kos.. 

Jeg føler hun mener dette, men vet ikke om hun bare spiller. Det virker i allefall ekte. Får da dårlig samvittighet for å sende henne på rommet, men samtidig må hun jo få konsekvenser og lære seg at hun ikke alltid får det som hun vil. Og jeg kan jo ikke trøste hver gang, for da blir det alltid sånn. 

Skulle bare ønske hun var ikke så grinete, og bare kunne akseptere at enkelte ganger går det ikke som hun vil og vi foreldre bestemmer... 

Noen tips? Erfaring? 

Anonymkode: c54fc...888

[AnonymBruker]

Fortell barnet at " jeg hører at du vil ........ men det får du ikke/skal vi ikke. Dersom du fortsetter med å lage dårlig stemning for alle andre så kan du gå inn på rommet ditt og komme ut når du er klar"......

Vis hvem som bestemmer og hvordan du vil ha det. Etter gjentatte ganger vil barne forstå hvem som bestemmer og regulere oppførselen sin etter det.

Anonymkode: 27e2b...a5d

[AnonymBruker]

Dere må respektere barnets følelser. Noen barn er mer sensitive, å de trenger ikke å bli kalt «grinete» fordi. Barnet må lære seg å takle følelsene, så ikke kos på fanget hver gang dette skjer, men gå ned på barnets nivå og fortell at dere forstår hva hun føler, men sånn og sånn er det bare. Å det å sende på rommet har ingen hensikt, for det første vil barnet få en følelse av avvisning og isolering, i tilleg skal ikke rommet forbindes med straff. 

La heller barnet roe seg mens hun sitter i sofaen eller noe, uten at dere blander dere. Men ikke la TV stå på etc. 

Anonymkode: c90f5...f4e

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Lurer på om noen har erfaring her. Av og til blir jeg bare lei og frustrert av 4 åringen. Hun er som regel glad og blid, men nien ganger er hun lat og vil ikke gjøre som hun får beskjed om. Og det er greit... 

Men det som irriterer meg er at hun alltid bare griner og skal ha sympati for dette. Hun blir lei seg hvis vi "kjefter" på henne eller setter henne på plass hvis dere skjønner. Det er ikke noe kjefting, men vi forteller at siden hun oppfører seg sånn, så blir hun sendt på rommet og får være der alene. Altså som en konsekvens.... 

Jeg er bare så lei av at hvis hun ikke får det som hun vil, så er det gråting.. og når vi står på vårt, er det enda mer gråting og hun skal ha klem og kos.. 

Jeg føler hun mener dette, men vet ikke om hun bare spiller. Det virker i allefall ekte. Får da dårlig samvittighet for å sende henne på rommet, men samtidig må hun jo få konsekvenser og lære seg at hun ikke alltid får det som hun vil. Og jeg kan jo ikke trøste hver gang, for da blir det alltid sånn. 

Skulle bare ønske hun var ikke så grinete, og bare kunne akseptere at enkelte ganger går det ikke som hun vil og vi foreldre bestemmer... 

Noen tips? Erfaring? 

Anonymkode: c54fc...888

Så lite du kan om barns utviklingstrinn, følelser etc. Vær så snill, kjøp en bok som kan utvikle din minimale forståelse av barn!

Anonymkode: 662c5...2dd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lite du kan om barns utviklingstrinn, følelser etc. Vær så snill, kjøp en bok som kan utvikle din minimale forståelse av barn!

Anonymkode: 662c5...2dd

Ojj... la.meg da få høre fra verdens beste barneoppdrager da? Hooooj! Pliiiis? Kan ikke du lære meg ett eller annet? Værdens beste er du... værdens smarteste!

Anonymkode: c54fc...888

[AnonymBruker]

Barnet forstår ikke nyanser. Irritasjon, irettesettelse, sinne, misunnelse, raseri osv kan føles veldig likt got barnet. Når du blir streng, kan barnet bli redd for at du er sint på barnet. Barnet har ikke kjent på alle følelsene selv og trenger hjelp til å forstå både dine følelser og sine egne. 

Jeg ville ikke sendt barnet på rommet. Og trøst etter irettesettelse eller kjeft, tar ikke nødvendigvis bort all mening med irettesettelsen. For eksempel om jeg sier skarpt og høyt 'ikke rør! Den er varm!" så kan et lite barn reagere med gråt. Jeg ropte jo. Og hørtes sint ut. Løsningen er såklart ikke å klappe barnet på hodet og si" bare ta på, lille venn" men å trøste barnet og si hvorfor du ropte. Hva som kunne skjedd. Og at det er greit å bli litt skremt når noen er høyrøstet. Også går det faktisk fint an for foreldre å be om unnskyldning også til sine barn. Ikke bare bortforklare. 

Anonymkode: 3127e...432

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ojj... la.meg da få høre fra verdens beste barneoppdrager da? Hooooj! Pliiiis? Kan ikke du lære meg ett eller annet? Værdens beste er du... værdens smarteste!

Anonymkode: c54fc...888

Umoden og barslig du også. Tviler egentlig på at du egner deg som mor. Stakkars barn.

Anonymkode: 662c5...2dd

[Gjest Mocchhaa]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Umoden og barslig du også. Tviler egentlig på at du egner deg som mor. Stakkars barn.

Anonymkode: 662c5...2dd

Jeg er faktisk helt enig i svaret hennes, kanskje litt dårlig formulert, men siden du kan så mye.. Hvorfor ikke komme med ett bedre svar? Du er ikke spesielt hyggelig du heller....

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ojj... la.meg da få høre fra verdens beste barneoppdrager da? Hooooj! Pliiiis? Kan ikke du lære meg ett eller annet? Værdens beste er du... værdens smarteste!

Anonymkode: c54fc...888

Tenkte å skrive et lengre innlegg, men slikt ga meg ikke lyst til å det. Derfor nøyer jeg meg med å anbefale cos- kurs. 

Anonymkode: 1f445...95d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Barnet forstår ikke nyanser. Irritasjon, irettesettelse, sinne, misunnelse, raseri osv kan føles veldig likt got barnet. Når du blir streng, kan barnet bli redd for at du er sint på barnet. Barnet har ikke kjent på alle følelsene selv og trenger hjelp til å forstå både dine følelser og sine egne. 

Jeg ville ikke sendt barnet på rommet. Og trøst etter irettesettelse eller kjeft, tar ikke nødvendigvis bort all mening med irettesettelsen. For eksempel om jeg sier skarpt og høyt 'ikke rør! Den er varm!" så kan et lite barn reagere med gråt. Jeg ropte jo. Og hørtes sint ut. Løsningen er såklart ikke å klappe barnet på hodet og si" bare ta på, lille venn" men å trøste barnet og si hvorfor du ropte. Hva som kunne skjedd. Og at det er greit å bli litt skremt når noen er høyrøstet. Også går det faktisk fint an for foreldre å be om unnskyldning også til sine barn. Ikke bare bortforklare. 

Anonymkode: 3127e...432

Tusen takk for konstruktivt svar. Jeg skjønner hva du mener. Skal absolutt jobbe med saken og prøve å forklare mer. 

Greia er at barnet vårt virkelig er snill. Hun er rettferdig, tar aldri leker fra andre barn, slår aldri osv osv. Ganske snill i grunn. Og lydig... Hun har vært slik alltid, og i grunn har vi aldri måtte irettesette henne noe særlig. 

Det er kun nå i det siste at ting har blitt slik.  Mulig det også er en fase sim vi bare må gjennom. 

Anonymkode: c54fc...888

[AnonymBruker]

Det bør også være den forelderen som irrettesetter, som roer ned, forklarer/trøster eller hjelper barnet å sortere følelsene. Ellers blir den ene fort den slemme og strenge. 

Er barn på fire kan si nei og bli tverr når du gir beskjed om å rydde opp leker. Å sende barnet på rommet lærer ikke barnet noe. Om du heller forklarer at vi må rydde opp, så vi får plass til å leke noe annet/spise..eller så lekene ikke blir ødelagt. Også si at det er kjedelig å rydde, men det går fort. Og tilby deg å hjelpe. Det tar tid, alt tar lang tid med barn. 

Men de skal også lære alt. De må lære å takle kjedsomhet, at de er sure, at de må gjøre ting som ikke alltid er kjekt. På samme måte som de lærer å bruke skje og drikke av kopp. Øves og terpes på, med hjelp av en voksen. De er ikke hunder. 

Anonymkode: 3127e...432

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tenkte å skrive et lengre innlegg, men slikt ga meg ikke lyst til å det. Derfor nøyer jeg meg med å anbefale cos- kurs. 

Anonymkode: 1f445...95d

I dont care... 🤣

Anonymkode: c54fc...888

[Nerine_]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lite du kan om barns utviklingstrinn, følelser etc. Vær så snill, kjøp en bok som kan utvikle din minimale forståelse av barn!

Anonymkode: 662c5...2dd

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Umoden og barslig du også. Tviler egentlig på at du egner deg som mor. Stakkars barn.

Anonymkode: 662c5...2dd

Kan ikke dere to komme med konkrete tips da, som ts ber om? 

[AnonymBruker]

Prøv å tenke tilbake til du var barn. Kan du huske tilfeller hvor du begynte å gråte av absolutt ingenting, eller du ble unormalt sint av et eller annet? Kanskje du også husker hvor ute av kontroll følelsene dine var? Kanskje du også kan sammenligne det med hvordan det føles å ikke kunne kontrollere hormonene dine under svangerskapet? 

Det er så lett for voksne å glemme at barn er under utvikling og ikke i stand til å håndtere følelser på samme måte som deg selv. Ut fra hva du har skrevet her inne, så virker det som om du forventer alt for mye av en 4-åring. Samtidig er det veldig viktig å huske at barn modnes forskjellig. Selvom andre 4-åringer er istand til å håndtere f.eks. sinnet sitt bedre enn ditt barn, så betyr det ikke nødvendigvis at det er noe galt med barnet ditt. 

Prøv heller å snakke med henne istedet for å snakke til henne. Spør henne hvorfor hun gråter, hvorfor hun er sint/lei seg. Hjelp henne med å kjenne på følelsene sine og lær henne å arbeide gjennom dem på en sunn måte. Sørg for at hun vet at du tar henne seriøst og at du faktisk lytter. De legger godt merke til om du ikke gjør det, som kan føre til større frustrasjon. 

Barn på hennes alder er som svamper. De tar til seg ALT rundt seg. Det er akkurat nå du former personligheten hennes og det er ditt ansvar å sørge for at hun lærer å håndtere følelser på en riktig måte så hun ikke må slite med personlighetslidelser for resten av livet. 

Anonymkode: f8397...c3f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for konstruktivt svar. Jeg skjønner hva du mener. Skal absolutt jobbe med saken og prøve å forklare mer. 

Greia er at barnet vårt virkelig er snill. Hun er rettferdig, tar aldri leker fra andre barn, slår aldri osv osv. Ganske snill i grunn. Og lydig... Hun har vært slik alltid, og i grunn har vi aldri måtte irettesette henne noe særlig. 

Det er kun nå i det siste at ting har blitt slik.  Mulig det også er en fase sim vi bare må gjennom. 

Anonymkode: c54fc...888

Barn finner sin indre vilje og personlighet og de tester grenser. Utviklingstrinn kan gjøre at de små også har humørsvingninger, som kan bero i at de har hatt mer søvnbehov men hverdagen ikke har gitt rom for det, eller at de har begynt å forstå litt mer. Og det blir mange perioder der barnet endrer litt atferd, smak, vilje og uttrykksform. De mest berømte periodene er vel trassalder og tenår. Forsøk å tenke på det som jeg trøster venner med urolige babyer - det er trolig et sunt tegn på at hun utvikler seg slik hun skal. Bit tennene sammen og fortsett DIN rolle. Du skal være hennes klokere, snillere, sterkere omsorgsperson. Som styrer livet hennes i stor grad, men som også skal lære henne å leve det helt selv. Da må hun løsrive seg fra ordrer og vil ikke alltid samarbeide. 

Og det er tøft og vanskelig og helt umulig å alltid være pedagogisk korrekt. Men forsøk å forklare mer enn du orker og ikke send henne fra deg. Da blir hun alene med tanker og følelser hun kanskje ikke mestrer. Vær sammen med henne og hjelp henne å forstå. 

Anonymkode: 3127e...432

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Nerine_ skrev:

 

Kan ikke dere to komme med konkrete tips da, som ts ber om? 

Takk skal du ha. Utrolig hvordan folk kan være ut fra ETT inlegg og ETT tema som jeg tok opp? Herregud....

Men de et tydligvus verdens beste og kan ALT! 🤣

Tro meg vi er en familie full av kjærlighet og meget sammensveiset. Både jeg og mannen min er gode foreldre. Vi har to små barn som vi settet fremst forran alt. De er hele livet vårt 😊. Muligens vi ikke alltid gjør ting riktig, men hvem har ikke gjort feil? 

Uansett, tuseb takk til dere med kobstruktivt svar. Skal ha det i bakhodet det som dere skreiv. 

Til dere bedrevitere med dårlig humør idag : firtsatt gid påskeferie! 🤣

 

Anonymkode: c54fc...888

[AnonymBruker]

Synes TS er frekk. Hadde også tenkt å foreslå en bok, men ser at det ikke er vits i. 

Anonymkode: 81ad0...ea3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn finner sin indre vilje og personlighet og de tester grenser. Utviklingstrinn kan gjøre at de små også har humørsvingninger, som kan bero i at de har hatt mer søvnbehov men hverdagen ikke har gitt rom for det, eller at de har begynt å forstå litt mer. Og det blir mange perioder der barnet endrer litt atferd, smak, vilje og uttrykksform. De mest berømte periodene er vel trassalder og tenår. Forsøk å tenke på det som jeg trøster venner med urolige babyer - det er trolig et sunt tegn på at hun utvikler seg slik hun skal. Bit tennene sammen og fortsett DIN rolle. Du skal være hennes klokere, snillere, sterkere omsorgsperson. Som styrer livet hennes i stor grad, men som også skal lære henne å leve det helt selv. Da må hun løsrive seg fra ordrer og vil ikke alltid samarbeide. 

Og det er tøft og vanskelig og helt umulig å alltid være pedagogisk korrekt. Men forsøk å forklare mer enn du orker og ikke send henne fra deg. Da blir hun alene med tanker og følelser hun kanskje ikke mestrer. Vær sammen med henne og hjelp henne å forstå. 

Anonymkode: 3127e...432

Takk til deg også! Skal ta mer hensyn til alt det du skriver....

Anonymkode: c54fc...888

[AnonymBruker]

Neste gang hun gråter eller sutrer etter tilsnakk eller når det skjer, spør deg selv (ikke høyt) om du kunne gjort noe annerledes, også spør du henne hvorfor hun gråter. Og sett ord på det, ord hun kan bruke senere. Ikke si at hun sutrer. Men spørs hvorfor hun er lei seg.

 

(For om et halvt år kjenner barnet på følelsen igjen og det er lettere å si 'mamma, jeg er lei meg i dag' om du har møtt barnet med en god benevnelse på følelsen, og ikke sarkasme og negative ord. Barnet bil neppe si 'mamma, jeg sutrer', fordi barnet oppfatter at det er negativt.)

Sånn kan du starte god kommunikasjon mellom dere. Du må bruke ord som barnet kan kjenne seg igjen i, og bruke senere. 

Så, skal ikke jeg spamme mer. Lykke til!

Anonymkode: 3127e...432

[AnonymBruker]

Noe sier meg at ts er troll, så da dropper jeg å komme med et godt råd. 

Anonymkode: 80adb...a92