Hvordan har dere det som alene?

[Krølle-frøkna]

Hvordan har dere det som er alene? 

 

[Riju]

Hva mener du med alene?

Jeg har venner og familie, men ikke egen familie eller samboer/kjæreste. Synes det er helt fint å være singel, enda bedre å være barnløs. Kan gjøre det jeg vil når jeg vil (utenom jobb da). Vil jeg sitte inne og game hele påsken kan jeg det uten at noen protesterer.

[AnonymBruker]

Ikke alene akkurat nå, men var singel i omtrent 10 år før nåværende forhold.

Jeg har det helt konge med meg selv. Aldri sett på det som noe negativt å være singel. Aldri heller går aktivt inn for å finne noen å være sammen med, det bare skjedde naturlig.

Anonymkode: e22f2...77c

[Krølle-frøkna]

Jeg mente det ikke i sammenheng med dating, men i alene som venneløs. Tilbake til ungdomsskolen hadde jeg ingen venner, men kunne snakke og komme overens med de i klassen. I åttende og niende trinn var det mye skulking, noe som skyldes paranoia jeg slet og sliter med, men alt ble bedre i tiende trinn. I tiende trinn studerte jeg og fikk toppkarakterer, kom inn i en ny verden (manga og anime) og kom veldig godt overens med enkelte i klasserommet. Men så kom videregående og banket på døren.

 

Første året var det mest stressende året jeg hadde opplevd. Innleveringer og prøver hele tiden. Det verste var at jeg var så opphengt i å få gode karakterer og bli sett av noen, som førte til mange timer studier. Jeg var motivert, engasjert og selv om jeg hadde en del emosjonelle utbrudd, var det å få seksere mitt goal. I tillegg til å ha mål og glede, åpnet jeg meg også for klassen om min sårbarhet og mobbingen som tok sted på barneskolen jeg gikk på. Men i stedet for å føle meg bedre etter å ha vært ærlig om mine omstendigheter, fikk jeg dårlig samvittighet. En i klassen startet å være skikkelig two-faced med meg i ettertid, men ikke før ett år senere når vi på nytt kom i ny klasse sammen uten de andre som kjente til min historie. Hun gjorde stemmen til og snakket med så lys tone når hun snakket med meg fremfor vennene, - akkurat som om jeg var et lite stakkarslig dyr som man måtte være forsiktig med. Denne jenta gikk på samme barneskolen som meg og kjenner de involverte. En dag kom hun inn i klasserommet og ropte hei til meg sammen med jenta, en av de involverte, som gjorde at dagene mine på barneskolen bestod i å skulke eller gjemme seg på toalettet.  Disse personene gjorde at dagene mine på videregående ble en berg- og dalbane, - noen ganger gøy og andre ganger nifst. De bevisste også hvor lik jeg er den jenta jeg var på barneskolen: for svak til å stå opp for meg selv.

 

Jeg slet sosialt på ungdomsskolen, men det var ingen der som hadde fordommer rettet mot meg for det. De kunne ikke brydd seg mindre, vi hadde alle liv liksom. Og så kom videregående, og nå er det læretiden. Ingen karakterer, ingen motivasjon. Jeg har en instruktør og hennes oppgave er å hjelpe meg gjennom teorien og mine oppgaver, både skriftlige og praktiske. Hun har ikke hjulpet meg med teorien og det praktiske lærte jeg selv. Jeg finner hullene i oppgavene mine når jeg er på temadager og snakker med andre lærlinger eller når jeg i de mer sjeldne tider treffer faglederen. For noen måneder siden oppdaget jeg et av de større hullene i omtrent alle oppgavene jeg skrev ifjor og jeg mistet motivasjonen helt. Jeg sendte klage inn til faglederen ettersom mine forspørelser etter hjelp hos instruktør ikke når samvittigheten hennes og jeg har spurt lenge etter linker og kilder, teori og annet. Jeg har spurt etter veiledningstimer som det er ment vi skal ha en av hver uke, men som vi bare har hatt 5 av til sammen siden i fjor høst. 

 

Jeg er utbrent og lengter etter noen som kan si at jeg gjør mitt beste fremfor at jeg skal gjøre mitt beste fordi jeg er lei. Samtidig frykter jeg sosiale relasjoner ettersom paranoiaen min har så fryktelig god evne til å ødelegge ting... Så det jeg mener er om det er folk med lignende følelser, som er alene eller føler seg alene. Kan noen selge meg motivasjon 😂😭

 

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig bra med meg selv om det kanskje ikke ser sånn utad. Liker alenetid men savner en å skape en fremtid med. 

Er forøvrig snart 30 og aldri hatt så mye som en fling så det er eneste som tærer på. 

Anonymkode: 8e2d8...a95

[AnonymBruker]

Å være alene går greit stort sett. Men så er det de dagene og nettene hvor alene-værelsen blottlegges og viser sitt sanne jeg: Ensomheten. 

Hvor ingen hører de tause skrikene.

Hvor ingen ser fortvilelsen i øynene.

Hvor ingen strekker ut ei hjelpende hånd. 

Hvor ingen bare er der. 

Anonymkode: a12a2...1bf

[AnonymBruker]

Hva er alene? At man ikke har noen...?

Anonymkode: e83dd...7aa

[AnonymBruker]

På 29.4.2019 den 20.47, Krølle-frøkna skrev:

Jeg mente det ikke i sammenheng med dating, men i alene som venneløs. Tilbake til ungdomsskolen hadde jeg ingen venner, men kunne snakke og komme overens med de i klassen. I åttende og niende trinn var det mye skulking, noe som skyldes paranoia jeg slet og sliter med, men alt ble bedre i tiende trinn. I tiende trinn studerte jeg og fikk toppkarakterer, kom inn i en ny verden (manga og anime) og kom veldig godt overens med enkelte i klasserommet. Men så kom videregående og banket på døren.

 

Første året var det mest stressende året jeg hadde opplevd. Innleveringer og prøver hele tiden. Det verste var at jeg var så opphengt i å få gode karakterer og bli sett av noen, som førte til mange timer studier. Jeg var motivert, engasjert og selv om jeg hadde en del emosjonelle utbrudd, var det å få seksere mitt goal. I tillegg til å ha mål og glede, åpnet jeg meg også for klassen om min sårbarhet og mobbingen som tok sted på barneskolen jeg gikk på. Men i stedet for å føle meg bedre etter å ha vært ærlig om mine omstendigheter, fikk jeg dårlig samvittighet. En i klassen startet å være skikkelig two-faced med meg i ettertid, men ikke før ett år senere når vi på nytt kom i ny klasse sammen uten de andre som kjente til min historie. Hun gjorde stemmen til og snakket med så lys tone når hun snakket med meg fremfor vennene, - akkurat som om jeg var et lite stakkarslig dyr som man måtte være forsiktig med. Denne jenta gikk på samme barneskolen som meg og kjenner de involverte. En dag kom hun inn i klasserommet og ropte hei til meg sammen med jenta, en av de involverte, som gjorde at dagene mine på barneskolen bestod i å skulke eller gjemme seg på toalettet.  Disse personene gjorde at dagene mine på videregående ble en berg- og dalbane, - noen ganger gøy og andre ganger nifst. De bevisste også hvor lik jeg er den jenta jeg var på barneskolen: for svak til å stå opp for meg selv.

 

Jeg slet sosialt på ungdomsskolen, men det var ingen der som hadde fordommer rettet mot meg for det. De kunne ikke brydd seg mindre, vi hadde alle liv liksom. Og så kom videregående, og nå er det læretiden. Ingen karakterer, ingen motivasjon. Jeg har en instruktør og hennes oppgave er å hjelpe meg gjennom teorien og mine oppgaver, både skriftlige og praktiske. Hun har ikke hjulpet meg med teorien og det praktiske lærte jeg selv. Jeg finner hullene i oppgavene mine når jeg er på temadager og snakker med andre lærlinger eller når jeg i de mer sjeldne tider treffer faglederen. For noen måneder siden oppdaget jeg et av de større hullene i omtrent alle oppgavene jeg skrev ifjor og jeg mistet motivasjonen helt. Jeg sendte klage inn til faglederen ettersom mine forspørelser etter hjelp hos instruktør ikke når samvittigheten hennes og jeg har spurt lenge etter linker og kilder, teori og annet. Jeg har spurt etter veiledningstimer som det er ment vi skal ha en av hver uke, men som vi bare har hatt 5 av til sammen siden i fjor høst. 

 

Jeg er utbrent og lengter etter noen som kan si at jeg gjør mitt beste fremfor at jeg skal gjøre mitt beste fordi jeg er lei. Samtidig frykter jeg sosiale relasjoner ettersom paranoiaen min har så fryktelig god evne til å ødelegge ting... Så det jeg mener er om det er folk med lignende følelser, som er alene eller føler seg alene. Kan noen selge meg motivasjon 😂😭

 

Motivasjonskkem fra voksen dame som ooplevde mye tungt men fikk d bra ♥️♥️♥️

Anonymkode: 60ab8...232

[AnonymBruker]

Et lite tips til dere som er venneløse og ønsker dere venner. Flytt til ett sted hvor det bor mange utenlandske. Men flytt med åpen sinn. Det vil ikke ta lange stunden før du får mange venner. Får du en utenlandsk nabo vil du bli invitert på middag rett som det er;) 

Anonymkode: ad9ad...e65

[AnonymBruker]

På 15.4.2019 den 10.13, Riju skrev:

Hva mener du med alene?

Jeg har venner og familie, men ikke egen familie eller samboer/kjæreste. Synes det er helt fint å være singel, enda bedre å være barnløs. Kan gjøre det jeg vil når jeg vil (utenom jobb da). Vil jeg sitte inne og game hele påsken kan jeg det uten at noen protesterer.

Enig. Jeg var kanon hele påsken.

Anonymkode: 68967...4b7

[AnonymBruker]

Jeg har ingen, ingen familie, ingen venner, man vener seg til det, men det er også utrolig hard, og man vener seg egentlig ikke til selvom 38, at man aldri har hatt noen i livet.

Anonymkode: dad1e...a2c

[AnonymBruker]

Blir vandt med det, jeg har kun foreldrene/søsken. Og litt eks-kollegaer jeg snakker med en sjelden gang.

Er så mange fordeler med å ikke ha mange nære venner, det kan kreve mye. Er du i full jobb så er det ikke mange timer man har fri om dagen. Tenk på det, før du går inn i mange relasjoner i livet.

Selv klarer jeg det meste selv, reise rundt i verden også. Så er veldig selvstendig, blir mer lei for de som bare sitter hjemme alene. Gjør ingenting for å aktivere seg, bare det å trene styrketrening 3 dager i uken skapte et nytt nytt liv for meg. Utover dette sykkler jeg eller går turer på de andre dagene. Så da blir det ikke så mye "alenefølelse", men føler meg aldri ensom.

Viktig å ta ansvar for sin egen glede. Så godt man kan, ikke sammenlign deg med andre! Hva de har i livet, du må ikke tro at partner og barn er glede for alle. De fleste i forhold sliter mye, det er ikke enkelt. Ikke tenk på andre som har høy stilling i arbeidslivet å tjener mye. Det er ingen glede, der har jeg vært selv. Nå i dag hater jeg penger og materialisme, et resultat av å ha levd for jobb, penger og kjøpe seg ting.

Lev så enkelt om mulig, basic: tak over hodet og mat. Så kan du legge til kun det mest nødvendige i livet utenom dette. Aktivere deg fysisk vil være en av de viktigste tingene. Ha noe å drive med som du liker, trenger ikke være mye. Etpar timer om dagen. Les, les om ting du liker.

Anonymkode: d362a...43a

[AnonymBruker]

Har min samboer. Jeg velger ofte frivelig å være alene, syns det er slitsomt med folk. 

Når samboer sier han skal gå for ett lite æren noen ganger. Hender det jeg gleder meg. 

Jeg liker å være med folk, mest sammen med samboeren min. Men aleinetiden er alltid den jeg koser meg mest med😊

Kan gjøre det du vil uten mas og behov 

Er vel ikke noe galt med meg fordi?...

Andre som er sånn?

 

 

Anonymkode: 242a3...4a7