Jeg har bulimi og venninna mi er trist

[AnonymBruker]

Jeg er 17 år gammel og jeg har bulimi. Jeg sliter med depresjon også.. Bestekompisen min vet det, eller jeg sa det til han en gang i februar da vi ikke var så nære, og han ble glad da han så meg spise.. FOr jeg spiste lite da han var med meg, for kunne ikke kaste det opp.. Bestevenninnen min og 2 andre venninner vet om det.. De to venninnene mine er klar over det, hun ene har gitt meg flere lange taler og prøvd og hjulpet, hun andre står utenfor doen og hører på at jeg spyr. Hun snakker med meg om alt og ingenting, bryr seg egt ikke.. Hun spurte en gang om hvorfor jeg gjorde det, sa at det er.. så smalt hun inn og sa at det var det at jeg ville bli tynn.. Jeg har kastet opp blod to ganger.. Bestevenninnen min vet det, hun er virkelig bekymra.. Men hun bor her ikke lengre, men er her i helgene..  Hun spør meg hver dag hvordan det går, hva som skjer med meg... VI har snakket om det flere ganger, hun forstår meg på det.. Men hun sitter også å høre på at jeg spyr, hun har sagt jeg burde gå til legen.. Men hun sier til meg at hun føler seg som et dårlig menneske for at hun hører på meg spy.. Hva tenker dere ang det??

Anonymkode: 4ddd0...df3

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg synes du burde ta en tur til legen og få henvisning til psykolog. 

Vet du hva som har utløst at du kaster opp etter du har spist? 

[SoWhat?]

Jeg tenker at jeg syns synd på veninnen din som må være så bekymret og ikke klarer å få gjort noe. Det er belastende for henne.

Jeg syns synd på deg som sliter med dette, og du må komme deg til lege og få fortalt dette. Du må jo ha hjelp. 

[AnonymBruker]

Bulimi blir ofte brukt som en måte å få kontroll over vanskelige følelser. Det kan bli brukt som en måte å skade seg selv på. Det er f.eks veldig vanlig at barn som opplever overgrep utvikler bulimi i tenårene om de ikke får hjelp. 

Kan hende har du opplevd noe traumatisk i barndommen som du ikke har fått støtte og hjelp til å håndtere og leve med? Kanskje har du utviklet selvforakt og skamfølelse- og bulimien er et ledd i å holde ut med deg selv? I så fall vil jeg gjerne si at du har straffet deg selv nok. 

Oppsøk hjelp, den finnes og du fortjener den. Første steg er å kontakte fastlegen. 

 

Anonymkode: 58549...dde

[AnonymBruker]

Tenker at venninne din prøver å hjelpe deg, men er så unge og uerfarene at de ikke riktig vet hva de skal gjøre og hva de kan gjøre. Og at de kanskje ikke tørr fortelle om dette til dine foreldre eller andre voksne fordi du vil kunne oppfatte det som at de forråder deg. 

Forslår at du enten snakker med dine foreldre som kan ta deg med til lege, eller oppsøker lege på egen hånd. Dette er litt for stort og alvorlig til at dine venninner kan hjelpe deg. Du trenger lege til syvende og sist, fordi du kan skade deg selv med å kaste opp hyppig. 

Anonymkode: 04815...220

[Othelia]

Hadde ei venninne som bestevenninna di da jeg var på din alder og stod omtrent i dine sko, og det du skriver om er noe som fortsatt plager henne som voksen(15 år seinere) og det sier litt om hvor påkjennende det kan være å være pårørende til noen som sliter psykisk. Hun syntes hele situasjonen var kjempe vanskelig fordi hun så hvordan alle voksne så at det var noe som ikke var rett og at alle snakket om det, men at ingen gjorde noe med det. Hun så hvordan jevnaldrende brukte mer og mer mot meg for å mobbe meg, og hun følte at hun var den eneste som faktisk tok ansvar for meg og hun prøvde så godt hun kunne å hjelpe meg. Hadde det ikke vært for henne og den hjelpen hun ga meg den gangen så hadde jeg nok ikke overlevd barndommen min, for jeg hadde ingen verktøy i bagasjen hjemmefra som kunne hjelpe meg ut av det. Alle de voksne rundt meg sviktet, og det satte venninnen min i en veldig vanskelig situasjon man som barn/tenåringer burde slippe å stå i. 

Tipper at det er litt sånn for bestevenninnen din også i større eller mindre grad. Jeg har vært både den som har slitt psykisk og den som har fungert nærmest som nærmeste pårørende for ett mindreårig psykisk sykt familiemedlem, og det er nesten verre å være pårørende enn å være syk selv og det er sykt vanskelig å være den som skal hjelpe noen som sliter. Da jeg sleit med meg selv som verst da jeg var på din alder så hatet jeg jo meg selv og var på en måte helt alene i min egen depresjon siden ingen voksne plukket opp at jeg var deprimert og suicidal den gangen. Mens som pårørende så må jeg stå og se på at noen som betyr mest av alt for meg i hele verden, og som jeg er uendelig glad over for den personen h*n er, hate seg selv så inderlig som jeg hatet meg selv som tenåring. Og den desperasjonen og frykten det gir er for min del verre en hvilke enn følelser jeg måtte ha for meg selv. Du blir på en måte helt maktesløs og desperat etter å vite hvordan personen har det absolutt hele tiden fordi du er livredd for at personen skal være så langt nede at personen kanskje velger å gjøre noe med det. Men da jeg sleit selv så så jeg jo ikke det på samme måte når det var meg selv det var snakk om.

Anbefaler deg veldig å ta kontakt med helsevesenet og be om hjelp! Jeg utsatte det i altfor mange år, men har fått hjelp der som har vært helt uvurdelig! Selv om oppveksten min har satt sine spor så har jeg endelig fått det godt med meg selv. Du kan klare å snu ting rundt og få ett godt liv du også❤️

[Perelandra]

Kjære trådstarter! 

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som har en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.