Betroelser til helsesøster

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan det tenkes at folk du møter i det virkelige liv ikke snakker om dette? Når tema helsestasjon blir tatt opp av bekjente, så nikker og smiler jeg. Siden man tydeligvis blir stemplet som en uintelligent fanatiker om man er en smule kritisk. 

Anonymkode: 1ac0c...5a3

Dette! Jeg hadde aldri opplevd hverken feilbehandling, lovbrudd eller respektløs atferd i møte med helsepersonell før jeg ble mamma. Men whammo! Først var det en svangerskapskomplikasjon som ble psykologisert (hyperemesis) helt til det ble helt akutt - og da var det plutselig min feil fordi jeg skulle stått mer på mitt (for jeg innså vel at nå hadde jeg et lite liv til å ta vare på?). Så var det en forløsningsskade som ble avfeid, og det tok TO ÅR å få gjennomslag for at det var noe annet enn psykosomatiske symptomer på den omveltningen det er å bli forelder, men skulle du ha sett - det lot seg fikse med operasjon, du! Utrolig hvor kurativt bekkenbunnskirurgi kan være når det gjelder eksistensielle kriser! 🤣🙈 Jeg har gått til gynekologisk spesialist og endt opp med henvisning til kurs på en smerteklinikk, der vi fikk høre at smertene var vår egen feil for hvis vi bare lærte å TA ANSVAR for dem og AKSEPTERE dem, så ville opplevelsen av dem bli mye bedre. Dessuten skulle vi tenke på babyene våre og glede oss over dem i hverdagen.

Takk og lov at jeg ble sinna, gikk på dagen og krevde skikkelig behandling, ellers ville jeg sikkert sittet der ennå!

 Hvis man ikke tror det skjer skikkelig spinnville ting etisk sett i helsevesenets møte med pasienter, så bør man virkelig lese seg opp på klassiske problemområder som f.eks kvinnehelse! 
 

Jeg fikk naturlig nok litt av et sjokk, og en påfølgende kalddusj da jeg begynte å SNAKKE OM hvordan jeg ble møtt av helsepersonell. For der fem eller flere kvinner er samlet, selv i min svært høyt utdannede, ressurssterke og gjennomgående svært kritisk tenkende krets, så er det ALLTID noen andre som har opplevd liknende fullstendig uakseptable ting. Og som i likhet med meg kan dokumentere det, om nødvendig. 
 

Det var da det gikk opp for meg at hun som selvskadet på studiet mitt og fortalte at legen på legevakten hadde nekta henne bedøvelse «for du gjorde det jo for å få vondt», faktisk mest sannsynligvis ikke hverken løy eller hadde feiltolket noe. 
 

 

Anonymkode: 96de4...992

[AnonymBruker]

Hs har hjulpet tenårigs sønnen vår kjempemasse på skolen

Anonymkode: e6521...cf9

[AnonymBruker]

Jeg var der i går, og hun spurte hvordan jeg hadde det psykisk (rett etter fødsel). Ærlig og åpen som jeg er, fortalte jeg at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan klone meg selv og griner pga det, og at jeg føler jeg neglisjerer den ene når jeg passer på den andre. Damen var superhyggelig hun altså, men kjenner nå at jeg kanskje var litt for åpen mtp at alt dokumenteres 🙂

Anonymkode: fd833...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var der i går, og hun spurte hvordan jeg hadde det psykisk (rett etter fødsel). Ærlig og åpen som jeg er, fortalte jeg at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan klone meg selv og griner pga det, og at jeg føler jeg neglisjerer den ene når jeg passer på den andre. Damen var superhyggelig hun altså, men kjenner nå at jeg kanskje var litt for åpen mtp at alt dokumenteres 🙂

Anonymkode: fd833...ccc

Det beste du kan gjøre - som mange andre også gjør, er å bare jatte med. Ikke fortell mer enn det som er nødvendig. 

Anonymkode: b8168...fa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg var der i går, og hun spurte hvordan jeg hadde det psykisk (rett etter fødsel). Ærlig og åpen som jeg er, fortalte jeg at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan klone meg selv og griner pga det, og at jeg føler jeg neglisjerer den ene når jeg passer på den andre. Damen var superhyggelig hun altså, men kjenner nå at jeg kanskje var litt for åpen mtp at alt dokumenteres 🙂

Anonymkode: fd833...ccc

Så du lyver til legen din også fordi du er redd for at det blir dokumentert at du sliter? Det er jo bare bra at du sier det som det er. Bare på den måten kan du få hjelp om du f.eks skulle få fødselsdepresjon noe som ikke akkurat er uvanlig. Helsesykepleier er der for å hjelpe og støtte deg, ikke for å skrive stygge ting om deg i journalen.

Anonymkode: cb654...775

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det beste du kan gjøre - som mange andre også gjør, er å bare jatte med. Ikke fortell mer enn det som er nødvendig. 

Anonymkode: b8168...fa3

Kjempelurt om man ønsker å få langvarige plager etter ubehandlet fødselsdepresjon! Fantastisk råd! 

Anonymkode: cb654...775

[AnonymBruker]

Første helsesøster (0-2 år første barn)- Jeg husker ikke henne en gang. *ler*  Jeg var jo helt sikkert på kontroller, men husker ikke annet enn den ene gangen hvor jeg ba om hjelp til amming. 

Neste helsesøster (2-6 år eldste og 0-6 år yngste) - Dama er verdt sin vekt i gull! Med to små, hvor en ble utredet for autisme, og babyen først ikke spiste, så ikke spiste nok, så fikk RS-virus og med alt det medfulgte, var hun veldig viktig for meg. Hun var alltid der, stilte opp og var aldri dømmende. Der kunne jeg ramle litt sammen, noe jeg ikke kunne noe annet sted i helsevesenet. Jeg savner henne enda.

Skolehelsesøster nr 1 - Dama er sikkert grei hun, men det ble veldig frem og tilbake, mye rot med hit og dit og ansvarsgrupper osv, pluss at vi hadde så mye oppfølging av sykehus og lege, at poenget var ikke så stort. 

Skolehelsesøster nr 2 - Helt ubrukelig. Jeg har i 3 år løpt etter henne for å prøve å få henne til å gjøre jobben sin, en jobb BUP har sagt hun skal gjøre.  Hva problemet er aner jeg ikke, men ting blir ikke gjort. Jeg har dratt eldste ut fra oppfølging der, fastlegen tar den biten. (og det helt uten å bli hysterisk for ting man ikke trenger å bli hysterisk for, fordi at barnet får oppfølging av mange) 

 

Jeg ble veldig veldig bortskjemt av helsesøster nr 2, der jeg følte at hun var på lag med oss. 

Den følelsen har jeg ikke lenger, jeg går mer og venter på at de skal finne på noe.

Den tilliten jeg hadde til hjelpeapperatet og skole, den har de rasert i løpet av de siste årene.

Anonymkode: 0fa32...89d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Første helsesøster (0-2 år første barn)- Jeg husker ikke henne en gang. *ler*  Jeg var jo helt sikkert på kontroller, men husker ikke annet enn den ene gangen hvor jeg ba om hjelp til amming. 

Neste helsesøster (2-6 år eldste og 0-6 år yngste) - Dama er verdt sin vekt i gull! Med to små, hvor en ble utredet for autisme, og babyen først ikke spiste, så ikke spiste nok, så fikk RS-virus og med alt det medfulgte, var hun veldig viktig for meg. Hun var alltid der, stilte opp og var aldri dømmende. Der kunne jeg ramle litt sammen, noe jeg ikke kunne noe annet sted i helsevesenet. Jeg savner henne enda.

Skolehelsesøster nr 1 - Dama er sikkert grei hun, men det ble veldig frem og tilbake, mye rot med hit og dit og ansvarsgrupper osv, pluss at vi hadde så mye oppfølging av sykehus og lege, at poenget var ikke så stort. 

Skolehelsesøster nr 2 - Helt ubrukelig. Jeg har i 3 år løpt etter henne for å prøve å få henne til å gjøre jobben sin, en jobb BUP har sagt hun skal gjøre.  Hva problemet er aner jeg ikke, men ting blir ikke gjort. Jeg har dratt eldste ut fra oppfølging der, fastlegen tar den biten. (og det helt uten å bli hysterisk for ting man ikke trenger å bli hysterisk for, fordi at barnet får oppfølging av mange) 

 

Jeg ble veldig veldig bortskjemt av helsesøster nr 2, der jeg følte at hun var på lag med oss. 

Den følelsen har jeg ikke lenger, jeg går mer og venter på at de skal finne på noe.

Den tilliten jeg hadde til hjelpeapperatet og skole, den har de rasert i løpet av de siste årene.

Anonymkode: 0fa32...89d

Samme type opplevelse sitter jeg med. Første helsesøster var, som du sier, verdt sin vekt i gull, og jeg hadde ingen problemer med å ta opp ting med henne. Full tillit, null grunn til å følge med med argusøyne. 
 

Men etter det 🤦🏼‍♀️ 
Du milde, jeg er sjeleglad for at vi ikke har utfordringer, for hun vi har nå er det bare ikke orden på. 

Anonymkode: 96de4...992

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg var der i går, og hun spurte hvordan jeg hadde det psykisk (rett etter fødsel). Ærlig og åpen som jeg er, fortalte jeg at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke kan klone meg selv og griner pga det, og at jeg føler jeg neglisjerer den ene når jeg passer på den andre. Damen var superhyggelig hun altså, men kjenner nå at jeg kanskje var litt for åpen mtp at alt dokumenteres 🙂

Anonymkode: fd833...ccc

Jeg har sittet til helsesøster og storgrått. Opptil flere ganger. Jeg har ringt hulkende og hysterisk. Og kun fått støtte og god hjelp. (Barselstårer, utredning av autisme på ett barn, og baby som ikke spiste og livredd krybbedød, jeg var litt frynsete en stund. Og ble ikke bedre da babyen fikk RS virus og nesten døde. Som sagt, hun var helt fantastisk, tok seg alltid tid til å roe meg ned, og det var aldri noe snakk om at hun var bekymret for omsorgen eller meg som mor)

Anonymkode: 0fa32...89d

[AnonymBruker]

Jeg mener at man i utgangspunktet skal være ærlig med hjelpeapperatet. Og har levd etter det. For vet de ikke hvor skoen trykker, så kan de ikke hjelpe.

 

Men jeg har også brent meg på det, så jeg ser ann folk ganske mye mer nå, enn jeg gjorde. Jeg trodde alle var profesjonelle, men slik er det slettes ikke.

Jeg bruker å si at skrekken min er å møte en fagperson som ikke vet hva den snakker om. For da kan de argumentere med faglig tyngde, uten at det er faglig tyngde der.

Nå 3 år etterpå sliter jeg enda med å komme oss ut av en misforståelse, som har øddelagt mye, og ikke minst gjort at et barn ikke har fått den hjelpen den bør ha. Fordi at noen tenker, mener og synser, og nekter plent å høre på andre argumenter i ettertid. Og planter ideene til andre igjen. Og dermed har vi det gående.

Anonymkode: 0fa32...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Kjempelurt om man ønsker å få langvarige plager etter ubehandlet fødselsdepresjon! Fantastisk råd! 

Anonymkode: cb654...775

Å snakke om fødselsdepresjon med helsesøster er jo en effektiv måte å bli kvitt av sitt eget barn da...

Anonymkode: f63d1...81c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjempelurt om man ønsker å få langvarige plager etter ubehandlet fødselsdepresjon! Fantastisk råd! 

Anonymkode: cb654...775

Hvis man begynner å utvikle symptomer på fødselsdepresjon/er fortvilet over en periode, så vil det jo være nødvendig å søke hjelp da... Brukeren har ikke sagt at man ikke skal be om hjelp når man faktisk trenger det. 

Anonymkode: 1ac0c...5a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Å snakke om fødselsdepresjon med helsesøster er jo en effektiv måte å bli kvitt av sitt eget barn da...

Anonymkode: f63d1...81c

Tull og tøys. En mister ikke barnet sitt på grunn av fødselsdepresjon med mindre det går utover velferden og omsorgen for barnet.

Anonymkode: 278ea...171

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tull og tøys. En mister ikke barnet sitt på grunn av fødselsdepresjon med mindre det går utover velferden og omsorgen for barnet.

Anonymkode: 278ea...171

..til du opplever det selv.

Anonymkode: b8168...fa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

..til du opplever det selv.

Anonymkode: b8168...fa3

Om en mister omsorgen for barnet pga depresjon så ligger det alltid noe mer til grunne.

Anonymkode: 278ea...171

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Å snakke om fødselsdepresjon med helsesøster er jo en effektiv måte å bli kvitt av sitt eget barn da...

Anonymkode: f63d1...81c

Må du kutte ut

Anonymkode: b017a...36d