DEREALISERING tar over livet mitt

[AnonymBruker]

https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2007/09/kognitiv-terapi-ved-depersonalisering-og-derealisasjon

I linken over kan du finne informasjon om det jeg nå kommer til å nevne. Lenge har jeg nemlig opplevd noe som heter derealisering, en opplevelse av å være fraskrevet virkeligheten. Det gjør nesten vondt å leve, ettersom det å være fullstendig tilstede er vanskelig. Det er som å myse, bare at jeg gjør det med bevisstheten min og ikke øynene mine. Et teppe ligger over bevisstheten min. Konstant fjern, utilstrekkelig, kjenner en følelse av å konstant gå i søvne. Dette har jeg levd med i mer enn 5 år. 

Oppi det hele så overtenker jeg situasjoner, jeg dramatiserer enkelttilfeller og tror virkeligheten er verre enn den er (jeg kommer tilbake til dette). Ja, for virkeligheten blir for vanskelig for meg å forholde seg til. Derav feiltolker jeg, og det kommer jeg tilbake til. Tidligere var jeg en relativt sosial person, men jeg kjenner at jeg ikke orker å forholde meg til virkeligheten lenger. Jeg vil bare være alene. 

For øyeblikket jobber jeg i en restaurant, og nylig fikk jeg inntrykk av at jeg kom til å få sparken. Jeg trodde genuint at sjefene (jeg jobber i flere utsalg) mislikte meg så sterkt. Plutselig ble jeg innkalt til et møte. Jeg visste ikke hvorfor jeg ble innkalt og trodde med det første at jeg kom til å få sparken. Men på møtet fikk jeg skikkelig mye skryt, og helt tilfeldig fikk jeg samtidig høre fra både kolleger og andre sjefer i ulike utsalg at jeg var "jævelig flink" etc. Jeg fikk bakoversveis, og innså at jeg ikke klarer å tolke virkeligheten slik jeg ønsker. Dette er fremdeles veldig vanskelig for meg.

Jeg har vært til flere psykologer ang. dette, men det virker ikke som de forstår problemet.

Fra barndommen av har jeg alltid stilt spørsmål ved virkeligheten, alltid stilt meg kritisk. Jeg har hatt mange meninger om det meste, men aldri vært sikker på dem og derfor framstått ubesluttsom. For hvordan kan vi vite for sikkert noe om virkeligheten? Virkeligheten virker for meg å være for kompleks til å uttale seg hundre prosent om, hvis det gir mening. 

Med det over har jeg også aldri vært hundre prosent sikker på den jeg er. Jeg har latt andre snakke om meg og jeg har trodd på dem. Jeg husker på videregående at jeg ble stilt til veggs av en gutt og ble fortalt at jeg ikke var slik jeg trodde at jeg var. Han mente jeg var dum og uønsket. Videre fikk han flere gjenger mot meg. Dette medførte selvsagt at jeg ikke visste helt hvem jeg var lenger. Dette har jeg egentlig også opplevd fra flere, og jeg opplever at mennesker tror mye om meg som jeg selv ikke har oppfattet om meg selv. Så da stiller jeg meg selv spørsmålet: "Er jeg dum da?" Etc. 

På den ene siden har jeg fått høre at jeg er dum. På den andre siden, fra nær familie, fra en veldig smart kjæreste og av flere lærere har jeg fått høre at jeg er veldig reflektert for alderen og at jeg er over gjennomsnittet smart. Jeg føler heller ikke selv at jeg er dum, men det er det jeg har fått høre fra enkelte som jeg egentlig vil si har mobbet meg. Dette gjør at jeg ikke vet helt for sikkert hvem jeg er, da også generelt. Hvem er jeg?? Jeg kjenner at jeg blir gal. Det handler selvsagt ikke kun om å være smart/ dum. 

På grunn av en usikkerhet til virkeligheten, og kanskje mest til meg selv, så har jeg derfor dannet meg en forsvarsmekanisme som gjør at jeg har fraskrevet meg virkeligheten. Jeg kjenner at jeg snart blir gal. Dersom dere leser den overnevnte artikkelen så vil dere kanskje forstå litt mer også. 

I tillegg har jeg planer om å studere rettsvitenskap etter sommeren. Jeg føler jeg innerst inne er en person som er godt egnet til dette yrket, men for øyeblikket føler jeg samtidig at jeg burde ha blitt lagt inn før den tid. Akkurat nå er jeg ikke egnet for yrket, og jeg trenger derfor noen som forstår. Dessverre opplever jeg ikke at psykologer forstår dette fenomenet. 

 

Kort oppsummert så har jeg fraskrevet meg virkeligheten. Jeg opplever katastrofale fortolkninger av normale opplevelser, som det også står om i artikkelen over (ref. 4. avsnitt). Dette gjør at jeg føler meg gal. Helt ærlig har jeg ikke veldig lyst til å leve lenger, ettersom jeg allerede ikke føler at jeg lever. Jeg føler jeg går i søvne.

Anonymkode: 39ad5...3c1

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Derealisation disorder er en dissosiativ lidelse. Har du fått diagnosen av psykolog? Har du opplevd noen traumer? Opplever du å være utenfor din egen kropp? 

[AnonymBruker]

Driver også med slik. Har opplevd traumer og er i alarmberedskap, forsvinner på forskjellige måter. Utvisking av grenser der verden og alle er inni meg og jeg er ikke. Andre ganger forsvinner jeg inn i ett lite punkt og er ikke til stede, verden og jeg er borte. Andre ganger, når jeg brygger på en depresjon går jeg med ett form for tåkesyn. Jeg trenger bomull mellom meg og verden antar jeg da. Går rundt i beskyttende tåke og er ikke helt til stede. Likevel er dette bare toppen av isfjellet. Har mange andre symptomer på ustabil psyke som ikke direkte er knyttet til disse over. Men jeg ser på de alle som symptomet. Symptomer på den måten at de er resultat av sykdom og traumer og ikke årsaken. Det er den grunnleggende årsaken til at en ikke « har seg selv» en må finne. Og har erfart gjennom terapi den var en annen enn det jeg trodde.. Det er ofte invikla årsaker til at en ikke vet hvem en er, på ett mer grunnleggende og selvutslettende nivå. 

Gått mye i terapi. Forskjellige terapeuter. Nå hos en jeg er på bølgelengde med, og det hjelper. Medisiner: cipralex ( antidepressiva)og Seroquel( anti psykotikum) (Er dritt med medisiner men prøvd å slutte mange ganger.. jeg trenger dem vist) Livet blir bedre og bedre. Og jeg er redd for å dø 😉 Ganske fint i grunn

Så vil bare si: oppsøk noen proffe så du kan aktivt jobbe med deg selv sammen en nøytral med kunnskap om psyken. Gi deg ikke før du finner den som passer deg (men gi deg tid med de du prøver. For at dere er uenige kan være så fruktbart) Selv trengte jeg en annens å sammen finne ut hvem jeg er.. Livet er verdt å kjempe for. Lover. ( Har ikke alltid ment det og så glad jeg gikk videre likevel) 

Det kan også være greit å ha i bakhodet at dette er normale ting. Noe alle gjør innimellom. Det er når det blir for mye en må se etter nye løsninger. Det er lett å bli redd og tenke: nå blir jeg gal. Men det er psyken som prøver desperat å beskytte ett usikkert/utydelig selv. 

Ville bare si dette og lykke til.

Anonymkode: 5f019...85b

[AnonymBruker]

Er du kvinne? Mange fysiske / biokjemiske ubalanser kan oppstå som følge av langvarig stress/ høyt kortisol/ være i alarmberedskap. 

- har du sjekket stoffskiftet ditt ?

- har du sjekket hormonene dine, kortisol og kjønnshormoner ? 

 

Anonymkode: 2f7a8...a0a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er du kvinne? Mange fysiske / biokjemiske ubalanser kan oppstå som følge av langvarig stress/ høyt kortisol/ være i alarmberedskap. 

- har du sjekket stoffskiftet ditt ?

- har du sjekket hormonene dine, kortisol og kjønnshormoner ? 

 

Anonymkode: 2f7a8...a0a

For å presisere , dette kan og vil påvirke psyken din! 

Anonymkode: 2f7a8...a0a