Stefarsrolle, ingen egne barn

[Gjest O.G.]

2 minutter siden, Anonym35 skrev:

Jeg har tenkt det samme. Men det er en skummel tanke...  Og hun sier at hun har fryktet det litt. Men likevel kom det på henne som et sjokk. Og første gang jeg sa jeg ville få barn med henne ble hun utrygg og redd. Det er litt bedre nå, men jeg er ikke i mål enda. Trenger tid og refleksjonsrunder med meg selv (og med noen få jeg stoler på og som støtter meg)

Hva er viktigst: Egne unger eller å fortsatt være sammen med henne? 

[Gjest Anonym35]

3 minutter siden, megda skrev:

Om jeg var deg ville jeg faktisk brutt med dama selv om dere passer perfekt. Du har fortsatt god tid på å finne deg en partner og du kan ikke gjøre dama di yngre eller skifte hennes mening. Bedre å ta en tung avgjørelse nå selv om det ikke er noe galt i forholdet. Du sier jo du har tenkt lenge på dette og det er noe som er vedvarende. 

Forøvrig, er det jo ikke noe rett eller galt svar her. Om det viktigste kriteriet for å bli med denne dama er at du tviler på at du finner en annen god partner, så mener jeg det er et svakt argument opp mot det å få barn. 

Det er ikke et argument. Nei, jeg tviler ikke. Reint hypotetisk kunne jeg stiftwt familie med en annen dame. Uff, det er en ekkel tanke. Men man vet jo aldri. Som en skrev over her så tenker jeg for mye. Innrømmer det.

[exictence]

10 minutter siden, Anonym35 skrev:

Jeg har tenkt det samme. Men det er en skummel tanke...  Og hun sier at hun har fryktet det litt. Men likevel kom det på henne som et sjokk. Og første gang jeg sa jeg ville få barn med henne ble hun utrygg og redd. Det er litt bedre nå, men jeg er ikke i mål enda. Trenger tid og refleksjonsrunder med meg selv (og med noen få jeg stoler på og som støtter meg)

What? Nå sjokkerte du. Du har vært inne på tanken at hun har vært egoistisk som har blitt sammen med en barnløs mann? Hun har jo helt fra starten tydelig sagt til deg at hun ikke ønsker seg barn, og du har heller ikke ønsket deg det før nå. Hvordan kunne hun tenke at en gang kom du til å ønske deg barn? Nei, vet du hva. Det er mange som ikke ønsker seg barn.

Jeg mener uansett at man er seg selv ansvarlig for sine valg, og må selv stå inne for sitt liv. Men hadde hun fra begynnelsen med deg, latt være å si at hun var ferdig med barn, så kunne jeg litt ha forstått at du var skuffa over det nå to år etter. Men hun har jo alltid vært ærlig. Her synes jeg du må ta deg kraftig sammen og ikke ha en eneste tanke om å skylde på henne. 

Det er en ærlig sak å si hva en føler. Det må man ha lov til. Og jeg mener at det er soleklart at man ikke setter barn til verden, dersom en av partene ikke vil. Da er det ikke mer å diskutere. Enten å akseptere det, eller å gi opp forholdet og gå videre.

 

Spoiler

 

 

Endret 5. april 2019 av exictence

[Mann1979]

18 minutter siden, Anonym35 said:

Hei! Typisk svar fra en mann. Men jeg respekterer kommentaren. Flere andre menn har sagt det samme. Mine brødre også. Jeg lyttee til menn også. Men jeg ser at kvinner har et større perspektiv på dette. Interessant.

Jeg skjønner at dette er vanskelig og jeg skal definitivt ikke si hva du skal gjøre.

Jeg hadde samme runde etter at jeg møtte min kone da vi begge var 32 og hun allerede begynte å få uregelmessige menstruasjoner. Etter en tur hos legen fant vi ut at kvaliteten på hennes egg var svekket og at vi ikke kunne være sikre på å få barn. (Nå fikk vi to til slutt da).

For min del tok jeg det valget da; at hun var så fantastisk at jeg ville leve livet med henne - barn eller ikke. Men at det valget ikke er selvsagt har jeg stor forståelse for. 

[Gjest Anonym35]

29 minutter siden, exictence skrev:

What? Nå sjokkerte du. Du har vært inne på tanken at hun har vært egoistisk som har blitt sammen med en barnløs mann? Hun har jo helt fra starten tydelig sagt til deg at hun ikke ønsker seg barn, og du har heller ikke ønsket deg det før nå. Hvordan kunne hun tenke at en gang kom du til å ønske deg barn? Nei, vet du hva. Det er mange som ikke ønsker seg barn.

Jeg mener uansett at man er seg selv ansvarlig for sine valg, og må selv stå inne for sitt liv. Men hadde hun fra begynnelsen med deg, latt være å si at hun var ferdig med barn, så kunne jeg litt ha forstått at du var skuffa over det nå to år etter. Men hun har jo alltid vært ærlig. Her synes jeg du må ta deg kraftig sammen og ikke ha en eneste tanke om å skylde på henne. 

Det er en ærlig sak å si hva en føler. Det må man ha lov til. Og jeg mener at det er soleklart at man ikke setter barn til verden, dersom en av partene ikke vil. Da er det ikke mer å diskutere. Enten å akseptere det, eller å gi opp forholdet og gå videre.

 

  Vis skjult innhold

 

 

Rettelse: vært på tanken til å begynne med. Det er ikke meninga mi, og det står jeg for. Hun har ingen skyld i noenting.

[AnonymBruker]

Man kan da ikke noe for at man føler bitterhet? 

Da jeg ble sammen med min mann, og vi snakket om barneønsker, sa han at han ville ha to barn. Etter at vi fikk vårt første barn, ville han plutselig ikke ha flere. 

Det var utrolig vondt og vanskelig for meg å akseptere, og en stor sorg. Og ja, jeg er til tider bitter. Det kan man da ingenting for? Man kan ikke bestemme hva man selv vil føle. Man kan bare jobbe så godt man kan med hvordan man håndterer følelsene. Og jeg jobber hardt med meg selv med å ikke vise bitterheten og være sint og sår mot ham. Han vil ikke ha barn for å være slem eller vanskelig, det er jo bare det at han ser sine egne begrensninger nå når han har sett hvor hardt det faktisk er å ha barn. 

Anonymkode: 41b37...e17

[Gjest Anonym35]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan da ikke noe for at man føler bitterhet? 

Da jeg ble sammen med min mann, og vi snakket om barneønsker, sa han at han ville ha to barn. Etter at vi fikk vårt første barn, ville han plutselig ikke ha flere. 

Det var utrolig vondt og vanskelig for meg å akseptere, og en stor sorg. Og ja, jeg er til tider bitter. Det kan man da ingenting for? Man kan ikke bestemme hva man selv vil føle. Man kan bare jobbe så godt man kan med hvordan man håndterer følelsene. Og jeg jobber hardt med meg selv med å ikke vise bitterheten og være sint og sår mot ham. Han vil ikke ha barn for å være slem eller vanskelig, det er jo bare det at han ser sine egne begrensninger nå når han har sett hvor hardt det faktisk er å ha barn. 

Anonymkode: 41b37...e17

Takk for at du delte! Vet ikke hva jeg skal svare, men tenker Aksept er viktig. Vanskelig... Men til slutt viktig.

[exictence]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan da ikke noe for at man føler bitterhet? 

Nei, det kan man ikke for. Veldig ofte kan man klare å styre tankene sine, endre innstilling, og dermed føle annerledes. Men noen ganger klarer man ikke det. Det kan man ikke hjelpe for. M e n man kan hjelpe for hvordan man lar det (sin bitterhet) gå utover andre.

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg ble sammen med min mann, og vi snakket om barneønsker, sa han at han ville ha to barn. Etter at vi fikk vårt første barn, ville han plutselig ikke ha flere. 

Og det er også naturlig. Man kan endre seg. Føle annerledes. Men det er ikke noe partneren er ansvarlig for å ta høyde for. Selvfølgelig skal man prøve å forstå og lytte, men aller mest akseptere.

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var utrolig vondt og vanskelig for meg å akseptere, og en stor sorg. Og ja, jeg er til tider bitter. Det kan man da ingenting for? Man kan ikke bestemme hva man selv vil føle. Man kan bare jobbe så godt man kan med hvordan man håndterer følelsene. Og jeg jobber hardt med meg selv med å ikke vise bitterheten og være sint og sår mot ham. Han vil ikke ha barn for å være slem eller vanskelig, det er jo bare det at han ser sine egne begrensninger nå når han har sett hvor hardt det faktisk er å ha barn. 

Anonymkode: 41b37...e17

Så sant.