Stefarsrolle, ingen egne barn

[AnonymBruker]

Hei kloke ukjente. Trenger god veiledning og råd. Har forsøkt å snakke med mennesker i livet mitt av begge kjønn, men føler ikke jeg blir møtt med forståelse. Kun kjappe råd som "dump ho, gå videre" eller "gi blanke i å få barn, det er bare styr" eller "hun elsker deg ikke 100%, så dump henne" eller "Du må ta et valg"

Jeg er 35 og hun er 40. Vi ser på hverandre som "drømmepartnere" og vi har det utrolig bra sammen og gnisten er stor. vært sammen i litt over 2 år nå.

Fra starten visste jeg at hun ikke vil ha flere barn. Hun har 2 fra før i et tidligere ekteskap. Jeg tenkte på den tiden og før at barn ikke er så viktig. Viktigere å være lykkelig og elske partneren sin med hele seg, har jeg tenkt. Trygt og godt liv sammen.

Så kommer følelsene og tankene. Pappahjertet skriker etter å stifte familie med henne. Hvorfor? Fordi jeg smelter mer og mer sammen med henne. Og fordi hun er drømmedama mi på alle måter. Og fordi jeg kjenner sterkt at jeg vil stifte familie med henne. Og jeg vil ha familiefølelse. Se min sønn eller datter vokse opp og bli et unikt individ jeg selv har vært med å skape.  Det ville gitt meg familiefølelsen, er jeg sikker på. Den kjenner jeg ikke nå. Jeg føler meg som utkast, eller nummer 2,3,4 etter barna, kattene og nærmeste familien hennes. "Stefar" rollen er OK, men jeg føler meg langt i fra som en pappa. Selv om hverdagen er god og barna liker meg.

Sjalusien klarer jeg heller ikke få ut av kroppen og hodet. Fordi han... Ja han hun elsket en gang og som hun fikk barn med og giftet seg med, fikk videreført sine gener med henne og de fikk den dype og store opplevelsen sammen. Så gikk hun fra han etter noen noen år. Jeg grøsser av å tenke på det faktum at han fikk oppleve dette med henne. Han fikk barn med henne. Hun vil ikke ha barn med meg. Klarer ikke sove om natta på grunn av uro i hele kroppen.

Så står jeg da. Går jeg fra henne vil jeg risikere å gjøre den største tabben noensinne.  Klarer ikke se det for meg. Jeg vil angre det. Jeg vil bli knust. Ingen av oss kan forestille seg å være alene eller med noen andre. Jeg elsker henne dypt. Beste dama jeg har møtt noen gang! Tenk om jeg ikke får oppleve den kjærligheten med noen andre? Vil jeg det?

Eller sett at jeg finner en ny kjæreste.. Det er jo ikke sånn at jeg kan bli pappa med en gang. Det må gå et par år minst, eller? Da er jeg 37, snart 40, eller mer? Å finne den rette skjer kanskje bare 1 gang? Når er det for seint? Tenk om eventuelt ny kjæreste ikke er den rette? Da vil jeg ikke få barn heller... Da er jeg jo like langt, og kanskje ender opp single igjen. I mellomtiden har kanskje kjæresten jeg er sammen med nå funnet en ny.. Årker ikke tanken en gang. 

Vanskelig tema og vanskelige smertefulle følelser. Nesten litt sånn "Sorgene på forskudd" Jeg vil ikke angre på at aldri ble far og jeg vil ikke angre på at jeg gikk fra mitt livs store kjærlighet. Life is rough....

Hjelp meg å sortere, vær så grei Råd, tips til tankesortering eller hvordan oppsøke hjelp tas i mot med stor takk!

 

Anonymkode: 50791...1a2

[AnonymBruker]

Har du snakket med henne om dette? Jeg forstår det dersom hun føler seg gammel og ferdig med barn. Eg nærma meg 30, og føler eg snart er for gammel. Har tre år med studie framfor meg fordi eg har fortsatt i ein jobb eg ikkje ønska, fordi eg lettare kunne forsørge barna mine. No har eg ein ny sambuar, og då kunne eg endelig hoppe i det. Så då ville det jo tidligst blitt eit barn om 3 år. Altså 33-34.. 

Eg trur du idealister tida ho har hatt med mannen sin. Minne mine tilbake i tid handler ikkje om barnefaren, men vi hadde ikkje eit godt forhold med ekteskap osv, og sidan ho i ein alder av 40 har vore skilt i nokon år, trur eg ikkje deira forhold har vert så fantastisk.... Det tar ofte ei god stund før ein kjem til det punktet at ein skiller seg. 

Eg forstår deg så inderlig godt. Dei fleste ønsker eigne barn. Men du har på ei anna side ingen garanti for å finne ei anna, som du ønsker å få barn med. 

Anonymkode: e60dd...6c7

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt. 

Men det er forskjell på at hun ikke vil ha et til barn, og at hun ikke vil ha et barn til med DEG. Tror du hun hadde villet ha et barn til om det far faren til hennes andre barn det var snakk om? 

Når hun er såpass gammel, er det nok heller alderen, og at hun er ferdig med småbarn, heller enn at det er DEG som gjør at hun ikke vil ha barn. 

Jeg skjønner godt dilemmaet ditt. Det er vondt å ikke få barnet man ønsker seg. Det er ikke det samme å være steforelder. 

Anonymkode: 41b37...e17

[Gjest Anonym35]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du snakket med henne om dette? Jeg forstår det dersom hun føler seg gammel og ferdig med barn. Eg nærma meg 30, og føler eg snart er for gammel. Har tre år med studie framfor meg fordi eg har fortsatt i ein jobb eg ikkje ønska, fordi eg lettare kunne forsørge barna mine. No har eg ein ny sambuar, og då kunne eg endelig hoppe i det. Så då ville det jo tidligst blitt eit barn om 3 år. Altså 33-34.. 

Eg trur du idealister tida ho har hatt med mannen sin. Minne mine tilbake i tid handler ikkje om barnefaren, men vi hadde ikkje eit godt forhold med ekteskap osv, og sidan ho i ein alder av 40 har vore skilt i nokon år, trur eg ikkje deira forhold har vert så fantastisk.... Det tar ofte ei god stund før ein kjem til det punktet at ein skiller seg. 

Eg forstår deg så inderlig godt. Dei fleste ønsker eigne barn. Men du har på ei anna side ingen garanti for å finne ei anna, som du ønsker å få barn med. 

Anonymkode: e60dd...6c7

Ja, vi har snakket om det og hun vet det kommer innenfra hos meg. Du har nok rett i at jeg idealiserer fortiden hennes med barnefaren. Hun gikk fra han og det er selvfølgelig årsaker til dette hun har fortalt meg. Og hun ser ikke på han som noen god far. Typisk.

[Gjest Anonym35]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg godt. 

Men det er forskjell på at hun ikke vil ha et til barn, og at hun ikke vil ha et barn til med DEG. Tror du hun hadde villet ha et barn til om det far faren til hennes andre barn det var snakk om? 

Når hun er såpass gammel, er det nok heller alderen, og at hun er ferdig med småbarn, heller enn at det er DEG som gjør at hun ikke vil ha barn. 

Jeg skjønner godt dilemmaet ditt. Det er vondt å ikke få barnet man ønsker seg. Det er ikke det samme å være steforelder. 

Anonymkode: 41b37...e17

Det er mest alderen hennes og at hun er ferdig med barn, som hun selv sier. Det har ingenting med meg å gjøre, sier hun. Jeg får skryt for hvordan jeg tar "stefar rollen" og hun er trygg ift. det. Men hun ser mest negative ting med det å skulle bli mor til et barn til. Jeg bare synes det er fortvilende og sørgelig. Jeg tror det hadde blitt en større familiefølelse for begge hvis vi fikk 1 barn. Jeg presser ingenting. Jeg vet det er en "tapt sak".

Vi er nok så reflektert sammen. Og hun vet, ut i fra hva vi har snakket om, hvilken "prosess" jeg står i nå. Hun er naturligvis stresset og redd for at jeg skal gjøre det slutt. Selv om jeg har sagt flere ganger jeg ikke kan forestille meg å gå fra henne.

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

 Og fordi jeg kjenner sterkt at jeg vil stifte familie med henne. Og jeg vil ha familiefølelse. Se min sønn eller datter vokse opp og bli et unikt individ jeg selv har vært med å skape. 

Kan godt forstå det. Naturlig for mennesker å tenke sånn. Men det klinger egoistisk. På en måte er det vel greit å være egoistisk å ville ha barn. Men skal man ikke ha barn for barnas skyld, først og fremst? Her er det jo to barn som helt sikkert trenger en farsfigur å se opp til, en som er noe av det viktigste for deres mamma.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

"Stefar" rollen er OK, men jeg føler meg langt i fra som en pappa. Selv om hverdagen er god og barna liker meg.

 

Så flott at de liker deg. Du er fantastisk, og de er heldige som har deg. Tenk på det. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Sjalusien klarer jeg heller ikke få ut av kroppen og hodet. Fordi han... Ja han hun elsket en gang og som hun fikk barn med og giftet seg med, fikk videreført sine gener med henne og de fikk den dype og store opplevelsen sammen. Så gikk hun fra han etter noen noen år. Jeg grøsser av å tenke på det faktum at han fikk oppleve dette med henne. Han fikk barn med henne. Hun vil ikke ha barn med meg. Klarer ikke sove om natta på grunn av uro i hele kroppen.

Vondt med sjalusi. Det er vel også noe egoistisk i det. 

Ts, hadde det vært deg som hun først hadde giftet seg med, var det deg hun hadde fått barn med. Dessverre traff hun ikke deg først. Nå har hun allerede barn, og ønsker ikke flere barn. Det er ikke fordi hun ikke ønsker å ha barn med deg. Det er fordi hun ikke vil ha flere barn. 

Så kan du tenke, at hun kunne jo sagt ja til det for din skyld. Men hva med hun selv, og aller viktigst, hva med hensyn til barnet selv. Det er litt av en oppgave og ansvar med mase følelser som spiller inn å sette et barn til verden. Det "koster" mye av alt, på godt og vondt. Jeg forstår godt henne, at dette er noe hun sier absolutt nei til.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så står jeg da. Går jeg fra henne vil jeg risikere å gjøre den største tabben noensinne.  Klarer ikke se det for meg. Jeg vil angre det. Jeg vil bli knust. Ingen av oss kan forestille seg å være alene eller med noen andre. Jeg elsker henne dypt. Beste dama jeg har møtt noen gang! Tenk om jeg ikke får oppleve den kjærligheten med noen andre? Vil jeg det?

Eller sett at jeg finner en ny kjæreste.. Det er jo ikke sånn at jeg kan bli pappa med en gang. Det må gå et par år minst, eller? Da er jeg 37, snart 40, eller mer? Å finne den rette skjer kanskje bare 1 gang? Når er det for seint? Tenk om eventuelt ny kjæreste ikke er den rette? Da vil jeg ikke få barn heller... Da er jeg jo like langt, og kanskje ender opp single igjen. I mellomtiden har kanskje kjæresten jeg er sammen med nå funnet en ny.. Årker ikke tanken en gang. 

Vanskelig tema og vanskelige smertefulle følelser. Nesten litt sånn "Sorgene på forskudd" Jeg vil ikke angre på at aldri ble far og jeg vil ikke angre på at jeg gikk fra mitt livs store kjærlighet. Life is rough....

Hjelp meg å sortere, vær så grei Råd, tips til tankesortering eller hvordan oppsøke hjelp tas i mot med stor takk!

 

Anonymkode: 50791...1a2

Du tenker for mye. Lev her og nå. Vær takknemlig for det du har. Vær den beste og mest fantastiske mann å omgåes. Vis at du er heldig. Og de vil vise deg at de er heldige.

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Anonym35 skrev:

Ja, vi har snakket om det og hun vet det kommer innenfra hos meg. Du har nok rett i at jeg idealiserer fortiden hennes med barnefaren. Hun gikk fra han og det er selvfølgelig årsaker til dette hun har fortalt meg. Og hun ser ikke på han som noen god far. Typisk.

Kan det være at hun har vært mye alene med barna og at eksen lot de i stikken ved å bare jobbe? Og at hun er redd det vil gjenta seg. Tro meg, mange fedre lar sine partnere være "aleneforeldre" og fokuserer på karriere. Det er ofte mor som sitter fast i hjemmet, og skal lage middag og jobber minst og får til og med mindre pensjon. Sånn er det her. Pappaen bare turer rundt på jobb og er sur hjemme og forholdet lider og jeg er sliten.

Jeg tror du må nøste opp i dette, finne ut hva som gjorde at pappaen var dårlig, og hva som gjør at hun ikke vil ha flere barn. Tenk om du tror du feks ikke vil ta din pappaperm, eller ikke vil lage middag, ikke vil oppdra barnet og ikke vil ofre like mye av ditt liv og karriere for å gi barnet en god oppvekst. jobb har mye å gjøre med familielivet.

Anonymkode: 51196...f4b

[Gjest Anonym35]

exictence: Takk for ærlige og utfordrende svar! Spesielt det siste du skrev. Jeg tenker for mye og må finne roen og samle meg. Jeg viser i handling og med ord alt jeg setter pris på med henne. Jeg setter stor pris på alt vi har. Egoistisk er jeg nok til en viss grad i dette, men ikke generelt sett. Hun ser ikke på meg som egoistisk. Jeg tenker mye på hvor mye godt jeg kunne gitt mitt barn, ut i fra den jeg er som mann og hvilke verdier jeg har. Jeg tar ikke lett på det å få barn. Jeg har vært sammen med andre som ønsket barn med meg, men jeg har ikke gjort det fordi jeg har ikke vært sikker. Nå er alt snudd på hodet. Først nå kjenner jeg det. Hun er og ville vært perfekt mamma. Begge har gode resurser på mange vis og begge har sunne verdier.

[AnonymBruker]

Hun har vært gjennom småbarnstiden før, og vet gjerne hva hun går til i større grad enn deg. Det er ikke sikkert at livet blir bedre av å tilsette enda et barn, med masse behov. 

At hun er en god mor nå, er gjerne fordi nå har hun kapasitet til det. Hun kjenner gjerne selv på at hun ikke har kapasitet til å være en så god mor og kone som hun ønsker om hun får et barn til. 

Anonymkode: 41b37...e17

[Gjest Anonym35]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at hun har vært mye alene med barna og at eksen lot de i stikken ved å bare jobbe? Og at hun er redd det vil gjenta seg. Tro meg, mange fedre lar sine partnere være "aleneforeldre" og fokuserer på karriere. Det er ofte mor som sitter fast i hjemmet, og skal lage middag og jobber minst og får til og med mindre pensjon. Sånn er det her. Pappaen bare turer rundt på jobb og er sur hjemme og forholdet lider og jeg er sliten.

Jeg tror du må nøste opp i dette, finne ut hva som gjorde at pappaen var dårlig, og hva som gjør at hun ikke vil ha flere barn. Tenk om du tror du feks ikke vil ta din pappaperm, eller ikke vil lage middag, ikke vil oppdra barnet og ikke vil ofre like mye av ditt liv og karriere for å gi barnet en god oppvekst. jobb har mye å gjøre med familielivet.

Anonymkode: 51196...f4b

Jeg vet mye om fortiden. Hun er ikke redd for gjentagelser. Hun er bare 100% sikker på at hun ikke skal ha flere barn. Og det var hun før hun møtte meg også. 

[Gjest O.G.]

Hun vil ikke ha flere barn og det synes jeg du bør respektere. I det minste var hun ærlig og sa det fra begynnelsen av. Mange mennesker får ikke den luksusen.

Endret 5. april 2019 av O.G.

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal skrive men er i akkurat samme situasjon ♥️ Det gjør vondt og jeg manner meg egentlig opp til å gjøre det slutt selvom jeg vet han er den rette. Må ta denne beslutningen for meg selv og ja.. Jeg er 34 år og tiden løpere fra meg men deb løper ennå fortere hvis jeg ikke klarer å gå fra han og barna..

Anonymkode: 7676f...86c

[Gjest Anonym35]

5 minutter siden, O.G. skrev:

Hun vil ikke ha flere barn og det synes jeg du bør respektere. I det minste var hun ærlig og sa det fra begynnelsen av. Mange mennesker får ikke den luksusen.

Riktig. Jeg respekterer henne. Det er vel en slags fortvilelse jeg har. Og hun er overrasket over at jeg plutselig føler dette nå, etter 2 år+ Faktisk så håper jeg at jeg kommer helt ut av det og begynner å se fordelene med å ikke få barn. Desuten er ikke hennes barn små lengre, og det vil oppstå mer og mer frihet framover. Selvfølgelig er det plusser med det. Puste med magen....

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, Anonym35 skrev:

Riktig. Jeg respekterer henne. Det er vel en slags fortvilelse jeg har. Og hun er overrasket over at jeg plutselig føler dette nå, etter 2 år+ Faktisk så håper jeg at jeg kommer helt ut av det og begynner å se fordelene med å ikke få barn. Desuten er ikke hennes barn små lengre, og det vil oppstå mer og mer frihet framover. Selvfølgelig er det plusser med det. Puste med magen....

Jeg synes denne damen har vært egoistisk som har blitt ilag med en barnløs fyr. Hun må ha forstått at en dag ville du få lyst på egne unger, men det passer jo henne godt at du hjelper til med hennes barn. 

Det er for en grunn at jeg alltid har sagt at barnløse bør ikke danne par med folk som kommer med bagasjen barn.

[Gjest Anonym35]

Men det er ikke lett. Må bruke mere tid og kjenne veeeldig godt etter. Ingenting kan tvinges fram.

[Mann1979]

Dersom du har veldig lyst på barn så bør du gå videre. Finn deg ei dame som er fem år yngre, ikke fem år eldre neste gang så kommer dette til å ordne seg. 

[Gjest Anonym35]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg skal skrive men er i akkurat samme situasjon ♥️ Det gjør vondt og jeg manner meg egentlig opp til å gjøre det slutt selvom jeg vet han er den rette. Må ta denne beslutningen for meg selv og ja.. Jeg er 34 år og tiden løpere fra meg men deb løper ennå fortere hvis jeg ikke klarer å gå fra han og barna..

Anonymkode: 

Høres trist ut, men det kan jeg forstå.

[Gjest Anonym35]

1 minutt siden, Mann1979 skrev:

Dersom du har veldig lyst på barn så bør du gå videre. Finn deg ei dame som er fem år yngre, ikke fem år eldre neste gang så kommer dette til å ordne seg. 

Hei! Typisk svar fra en mann. Men jeg respekterer kommentaren. Flere andre menn har sagt det samme. Mine brødre også. Jeg lyttee til menn også. Men jeg ser at kvinner har et større perspektiv på dette. Interessant.

[megda]

Om jeg var deg ville jeg faktisk brutt med dama selv om dere passer perfekt. Du har fortsatt god tid på å finne deg en partner og du kan ikke gjøre dama di yngre eller skifte hennes mening. Bedre å ta en tung avgjørelse nå selv om det ikke er noe galt i forholdet. Du sier jo du har tenkt lenge på dette og det er noe som er vedvarende. 

Forøvrig, er det jo ikke noe rett eller galt svar her. Om det viktigste kriteriet for å bli med denne dama er at du tviler på at du finner en annen god partner, så mener jeg det er et svakt argument opp mot det å få barn. 

[Gjest Anonym35]

9 minutter siden, O.G. skrev:

Jeg synes denne damen har vært egoistisk som har blitt ilag med en barnløs fyr. Hun må ha forstått at en dag ville du få lyst på egne unger, men det passer jo henne godt at du hjelper til med hennes barn. 

Det er for en grunn at jeg alltid har sagt at barnløse bør ikke danne par med folk som kommer med bagasjen barn.

Jeg har tenkt det samme. Men det er en skummel tanke...  Og hun sier at hun har fryktet det litt. Men likevel kom det på henne som et sjokk. Og første gang jeg sa jeg ville få barn med henne ble hun utrygg og redd. Det er litt bedre nå, men jeg er ikke i mål enda. Trenger tid og refleksjonsrunder med meg selv (og med noen få jeg stoler på og som støtter meg)