Hva tror dere feiler meg psykisk?

[Duff]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her! Tusen takk for innspill og gode ord. Jeg skjønner veldig godt at ingen skal gi meg en diagnose, jeg ville bare høre innspill. Vil også tilføye at det er egentlig mye verre enn hva jeg kan skrive her, i frykt for at tråden blir stengt. ❤️ 

Søvn er elendig og har økt apetitt grunnet trøstespising og ingen andre mestringsstrategier. Føler absolutt ingenting, dessverre, uansett hva jeg gjør.. 

 

Synes unnvikende passer veldig bra på noen områder. Det som er greia er at jeg sliter veldig med det sosiale kun når jeg må forholde meg til mer enn 3-5 personer, men jeg klarer å fake det. Får høre hvor positiv og blid jeg er, men det er så tungt å leve et dobbeltliv på en måte. 

 

Hmm, det kan godt hende. Men jeg har mange tegn på depresjon i tillegg, scorer moderat depresjon på ICD-10 men det er ikke godt å si.

 

Er helt klar over det, men det har vært slik siden jeg var født, dessverre  

 

Anonymkode: 30f82...c94

At du har hatt det slik alltid kan bunne i oppveksten din. Små negative ting som kommer jevnt og trutt fra foreldre former oss til å tenke og tro at det er sant. 

[_Pixiedust_]

Tenker alt fra unnvikende PF, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og Asperger. 

Men som du sier her ingen kan jo vite noe ut fra det du skriver. 

[AnonymBruker]

Noe av det du skriver kjenner jeg meg i gjen i - har du sjekket hvilken personlighetstype du er? Du kan sjekke det på 16personalities. Jeg har også alltid følt meg så «annerledes» enn andre, og følt meg skikkelig sær 😂😝 men når jeg fant ut at jeg er personlighetstype INFJ så falt alle brikkene på plass og jeg forstår så mye mer om hvorfor jeg er som jeg er 😊 INFJ er sjelden type og kan være litt... sær.... men samtidig mye gode kvaliteter også!

Slik test forteller ikke hvem du er, men heller hvilke trekk man har som menneske.

Anonymkode: 142ad...541

[MollyJones]

Kan du se for deg en situasjon du ville trivdes i? Om du fikk velge livet ditt. Ensom på en hytte oppe på Sætra, bare deg, et tjern, fisk og lufta? Å reise til India for å jobbe med gatebarn? Bortsett fra å ikke eksistere, hvor vil du helst være om fem år, om du tillot deg å fantasere helt fritt?

Om du ikke har barn å ta hensyn til, står du helt fritt til å bryte normene, og å definere deg sjøl og ditt liv på nytt. 

[Coffee1234]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes unnvikende passer veldig bra på noen områder. Det som er greia er at jeg sliter veldig med det sosiale kun når jeg må forholde meg til mer enn 3-5 personer, men jeg klarer å fake det. Får høre hvor positiv og blid jeg er, men det er så tungt å leve et dobbeltliv på en måte. 

Det kan fortsatt være unnvikende PF eller sosial angst, selv om det kun er i visse situasjoner og ikke alltid. Det at du klarer å fake har heller egentlig ingenting å si, det er bare en forsvarsmekanisme. Håper du oppsøker hjelp. Selv om det kan være skummelt, kan det være så veldig verdt det, og du kan få et så mye bedre liv enn du har nå. Du fortjener å smile på ekte, og ikke bare for å skape et positivt inntrykk på andre. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, Coffee1234 skrev:

Det kan fortsatt være unnvikende PF eller sosial angst, selv om det kun er i visse situasjoner og ikke alltid. Det at du klarer å fake har heller egentlig ingenting å si, det er bare en forsvarsmekanisme. Håper du oppsøker hjelp. Selv om det kan være skummelt, kan det være så veldig verdt det, og du kan få et så mye bedre liv enn du har nå. Du fortjener å smile på ekte, og ikke bare for å skape et positivt inntrykk på andre. 

Du er så fin, Coffee1234! Det er virkelig slitsom å være kronisk suicidal ❤️ 

 

10 timer siden, _Pixiedust_ skrev:

Tenker alt fra unnvikende PF, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og Asperger. 

Men som du sier her ingen kan jo vite noe ut fra det du skriver. 

Ja enig, tenker kanskje unnvikende.. Takk for svar  

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noe av det du skriver kjenner jeg meg i gjen i - har du sjekket hvilken personlighetstype du er? Du kan sjekke det på 16personalities. Jeg har også alltid følt meg så «annerledes» enn andre, og følt meg skikkelig sær 😂😝 men når jeg fant ut at jeg er personlighetstype INFJ så falt alle brikkene på plass og jeg forstår så mye mer om hvorfor jeg er som jeg er 😊 INFJ er sjelden type og kan være litt... sær.... men samtidig mye gode kvaliteter også!

Slik test forteller ikke hvem du er, men heller hvilke trekk man har som menneske.

Anonymkode: 142ad...541

Er lik som deg ja! Håper virkelig ikke det er personligheten som gjør lysten til å leve så liten da, for akkurat den delen orker jeg ikke mer. 

 

9 timer siden, MollyJones skrev:

Kan du se for deg en situasjon du ville trivdes i? Om du fikk velge livet ditt. Ensom på en hytte oppe på Sætra, bare deg, et tjern, fisk og lufta? Å reise til India for å jobbe med gatebarn? Bortsett fra å ikke eksistere, hvor vil du helst være om fem år, om du tillot deg å fantasere helt fritt?

Om du ikke har barn å ta hensyn til, står du helt fritt til å bryte normene, og å definere deg sjøl og ditt liv på nytt. 

Nei jeg tenker ikke på fremtiden lenger  Føler ingenting, selv om jeg har reist hele verden rundt så er det ingen glede. Det er vanskelig å si hva som ville vært noe for meg, jeg kunne jo sagt å reise rundt og hjelpe andre men.. 

Anonymkode: 30f82...c94

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, dere!

Først vil jeg si, at det absolutt ikke er fare for liv og helse her. Jeg vet også at jeg ikke kan stole på det som blir skrevet på KG, og er under behandling, men ønsker så gjerne innspill selv om det blir "spekulasjoner" og håper at tråden får stå. 

Kort fortalt. Fra barndommen har jeg hatt veldig uvanlige følelsesmessige reaksjoner, ble kanskje sett på som et stille barn. Ønsket ikke for mye oppmerksomhet, var litt venn med alle - ville ikke ha faste bestevenner, ønsket ikke være til bry, relasjoner gjorde meg sliten. Var ofte sint fordi jeg ble født, følte ikke livet var noe for meg. Klarte ikke fortelle dette til foreldrene mine, så utagerte isteden med å ødelegge for eksempel ting som jeg hadde laget for å trykke der det gjorde vondest. Dette har jeg tatt med meg til den dag i dag. Lever et skuespill, er positiv og blid på jobb, men med en gang jeg kommer hjem så har jeg en stor klump i magen og ønske om at jeg ikke ble født. Er veldig var for kritikk, og kan gjerne overanalysere hver eneste lille ting og få panikk over noe jeg har sagt som kanskje andre oppfattet som rart. Prøver derfor snakke minst mulig, noe som er vanskelig da jeg jobber i helsevesenet som fysioterapeut. Elsker pasientbehandlingen, men det er å snakke med kollegaer som er problemet. Føler absolutt ingenting, og kan ikke huske sist jeg følte for eksempel glede. Alt er tåkete, susete og jeg kan glemme fort om jeg har drømt noe eller om jeg har opplevd det da ting går i ett. Dissosierer veldig mye, er ikke "i meg selv" om det gir mening. Dagdrømmer hele tiden for å komme meg bort fra realiteten, og har tilbragt store deler av livet på et mørkt rom. 

Hva tror dere dette heller mot, personlighetsforstyrrelse? 

Takk for alle svar, hilsen kvinne 27

Anonymkode: 30f82...c94

Har du lest om høysensitivitet ? 

 

Anonymkode: 9e802...868

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

 

Er lik som deg ja! Håper virkelig ikke det er personligheten som gjør lysten til å leve så liten da, for akkurat den delen orker jeg ikke mer. 

Anonymkode: 30f82...c94

Absolutt ikke personligheten som gjør det! Jeg er stolt av å være INFJ - og fokuserer på gode kvaliteter - samtidig som jeg er klar over det negative. Det har hjulpet meg mye, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste.

Har du noen hobby TS? Jeg hadde en depresjon for 5 år siden som var veldig tøff, men jeg klarte å komme meg ut av den selv med livsstil endring. Det eneste problemet jeg hadde var at jeg ikke hadde noen andre hobby enn å reise, det gjorde at jeg følte meg stresset hele tiden når det ofte var flere måneder til neste reise. Jeg satt nesten bare å så i veggen og på kalenderen og ville heller være på jobb. som liten hadde jeg mange hobbyer og gleder i livet som var blitt borte da. For et år siden var ikke ting så greit, og jeg igjen måtte ha en livsstil endring! Jeg har nå fått mange hobbyer som jeg gleder meg til å gjøre etter jobb, jeg drar på besøk til venner av og til, ser gleden av å være ute i naturen 😊 livet går opp og ned, og etter mange tøffe måneder startet jeg på medisiner mot depresjon/angst (noe jeg aldri skulle gjøre...), livet er kjempe fint nå!! Legen var veldig klar på at jeg hadde depresjon.

Jeg anbefaler deg å ha en bok hvor du hver kveld skriver 5 ting du er takknemlig for. Det kan være at du har mat på bordet, har et godt teppe å sove i osv. Det kan på sikt hjelpe deg 😊

Anonymkode: 142ad...541

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Absolutt ikke personligheten som gjør det! Jeg er stolt av å være INFJ - og fokuserer på gode kvaliteter - samtidig som jeg er klar over det negative. Det har hjulpet meg mye, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste.

Har du noen hobby TS? Jeg hadde en depresjon for 5 år siden som var veldig tøff, men jeg klarte å komme meg ut av den selv med livsstil endring. Det eneste problemet jeg hadde var at jeg ikke hadde noen andre hobby enn å reise, det gjorde at jeg følte meg stresset hele tiden når det ofte var flere måneder til neste reise. Jeg satt nesten bare å så i veggen og på kalenderen og ville heller være på jobb. som liten hadde jeg mange hobbyer og gleder i livet som var blitt borte da. For et år siden var ikke ting så greit, og jeg igjen måtte ha en livsstil endring! Jeg har nå fått mange hobbyer som jeg gleder meg til å gjøre etter jobb, jeg drar på besøk til venner av og til, ser gleden av å være ute i naturen 😊 livet går opp og ned, og etter mange tøffe måneder startet jeg på medisiner mot depresjon/angst (noe jeg aldri skulle gjøre...), livet er kjempe fint nå!! Legen var veldig klar på at jeg hadde depresjon.

Jeg anbefaler deg å ha en bok hvor du hver kveld skriver 5 ting du er takknemlig for. Det kan være at du har mat på bordet, har et godt teppe å sove i osv. Det kan på sikt hjelpe deg 😊

Anonymkode: 142ad...541

Tusen takk for et så utfyllende svar.

Problemet er at jeg har prøvd alt. Mindfullness, skrive, tegne, trene, danse, synge, spille håndball, være med barn, være frivillig. Det er snakk om 27 år hvor fra jeg var liten ikke har skjønt dette med følelser og har alltid vært nedstemt. Har jo hatt noen fine perioder som barn også, og jeg har hatt hobbyer og har hobbyer men det gir meg absolutt ingenting. Er vel i en status av ingenting som vanlig og dagdrømmer for å komme meg bort fra virkeligheten. Jeg orker liksom ikke leve et år til som dette, uten følelser. Så jeg kan vel ikke være født deprimert? 

-TS

Anonymkode: 30f82...c94

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et så utfyllende svar.

Problemet er at jeg har prøvd alt. Mindfullness, skrive, tegne, trene, danse, synge, spille håndball, være med barn, være frivillig. Det er snakk om 27 år hvor fra jeg var liten ikke har skjønt dette med følelser og har alltid vært nedstemt. Har jo hatt noen fine perioder som barn også, og jeg har hatt hobbyer og har hobbyer men det gir meg absolutt ingenting. Er vel i en status av ingenting som vanlig og dagdrømmer for å komme meg bort fra virkeligheten. Jeg orker liksom ikke leve et år til som dette, uten følelser. Så jeg kan vel ikke være født deprimert? 

-TS

Anonymkode: 30f82...c94

Har du lest om dystymi?

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig i psykiatrien i dag og bare fokusere på symptomene du har i dag. I utgangspunktet kan du ha ett spesifikt problem, som har fått rom til å utvikle seg til en haug med symptomer og diagnoser. Kanskje trenger du behandling for hele dagens symptombilde, kanskje er det for deg viktigst å finne roten til det.

Jeg er enig i forslagene om dystymi og sosial angst. Når jeg leser beskrivelsen din av barndommen så høres det ut som et barn som agerer basert på sine erfaringer. Har man erfaring med å ikke bli hørt, sett eller få støtte, så vil man trekke seg tilbake. Konsekvensene av å stikke seg frem eller be om hjelp kan bli avvisning, og mennesket fungerer slik at vi generelt sett vil unngå ting som gir negative resultat. Det kan også være at du spesifikt var sensitiv i utgangspunktet, og at det gikk hardt innover deg.

Videre har du levd hele livet med denne erfaringen som utgangspunkt, men lært deg sosiale koder og hvordan du må spille for å fungere med andre. Kan det stemme at du ikke klarer å gjøre deg sårbar?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og for meg startet det med separasjonsangst som liten. Jeg har egentlig bare godtatt at jeg må spille dette spillet utenfor døren, så jeg kan komme meg hjem og være meg selv. Har heldigvis en nydelig samboer som jeg tilbringer tid med, og med et par venner jeg klarer å være meg selv med har jeg funnet livet tilfredsstillende nok. Går i behandling for angst da, for den er rimelig slitsom. Ellers så er det bare sånn jeg er. For din del kan det virke som om ting har utviklet seg lengre, og at behandling, og kanskje medisinering(?) er riktig. Å godta hvem du er blir en liten del av det, men likevel en viktig del. 

Anonymkode: 9361c...fcb

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske vanlig i psykiatrien i dag og bare fokusere på symptomene du har i dag. I utgangspunktet kan du ha ett spesifikt problem, som har fått rom til å utvikle seg til en haug med symptomer og diagnoser. Kanskje trenger du behandling for hele dagens symptombilde, kanskje er det for deg viktigst å finne roten til det.

Jeg er enig i forslagene om dystymi og sosial angst. Når jeg leser beskrivelsen din av barndommen så høres det ut som et barn som agerer basert på sine erfaringer. Har man erfaring med å ikke bli hørt, sett eller få støtte, så vil man trekke seg tilbake. Konsekvensene av å stikke seg frem eller be om hjelp kan bli avvisning, og mennesket fungerer slik at vi generelt sett vil unngå ting som gir negative resultat. Det kan også være at du spesifikt var sensitiv i utgangspunktet, og at det gikk hardt innover deg.

Videre har du levd hele livet med denne erfaringen som utgangspunkt, men lært deg sosiale koder og hvordan du må spille for å fungere med andre. Kan det stemme at du ikke klarer å gjøre deg sårbar?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og for meg startet det med separasjonsangst som liten. Jeg har egentlig bare godtatt at jeg må spille dette spillet utenfor døren, så jeg kan komme meg hjem og være meg selv. Har heldigvis en nydelig samboer som jeg tilbringer tid med, og med et par venner jeg klarer å være meg selv med har jeg funnet livet tilfredsstillende nok. Går i behandling for angst da, for den er rimelig slitsom. Ellers så er det bare sånn jeg er. For din del kan det virke som om ting har utviklet seg lengre, og at behandling, og kanskje medisinering(?) er riktig. Å godta hvem du er blir en liten del av det, men likevel en viktig del. 

Anonymkode: 9361c...fcb

Du sier veldig mye klokt her, AB, som virkelig gir et nytt perspektiv på ting. Du sier at du også spiller et spill utenfor døren, er det ikke utrolig slitsomt når den du virkelig er er så langt fra den du framstår som der ute? Hvordan klarte du akseptere dette? For min del kan jeg aldri akseptere og ikke føle glede igjen, men kanskje det blir bedre med behandling.. Men aldri frisk, det er det som er skummelt. 

-TS

Anonymkode: 30f82...c94

[AnonymBruker]

Har du lest om. schizoid pf og om det er noe du kjenner deg igjen i?

Anonymkode: b8e15...456

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest om. schizoid pf og om det er noe du kjenner deg igjen i?

Anonymkode: b8e15...456

Kjenner meg igjen i noe, ja, absolutt. Likevel så ønsker jeg sosial kontakt, men det gir meg ingenting egentlig siden jeg blir så sliten. I tillegg klarer jeg å uttrykke varme og gode følelser, selv om jeg ikke føler de selv. Tusen takk for innspill 

-TS

Anonymkode: 30f82...c94

[AnonymBruker]

Det er vondt å gå rundt sånn - snakker av erfaring. Håper du tar tar initiativ til utredning og behandling. Kanskje du kjenner deg igjen her? 

https://www.kk.no/helse/den-skjulte-depresjonen/67813529

Anonymkode: 37c74...c44

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vondt å gå rundt sånn - snakker av erfaring. Håper du tar tar initiativ til utredning og behandling. Kanskje du kjenner deg igjen her? 

https://www.kk.no/helse/den-skjulte-depresjonen/67813529

Anonymkode: 37c74...c44

Kjenner meg skikkelig godt igjen i dette ja, tror du man kan ha det over så mange år? 

-TS

Anonymkode: 30f82...c94

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg skikkelig godt igjen i dette ja, tror du man kan ha det over så mange år? 

-TS

Anonymkode: 30f82...c94

Ja. Slik det beskrives i artikkelen, er det ofte mønstre som etableres i tidlig barndom. Jeg gikk rundt sånn i mange år, helt til kroppen ikke orket lenger og jeg møtte veggen totalt. 

Anonymkode: 37c74...c44

[AnonymBruker]

 Folk burde virkelig vit bedre enn å sitte på ett debatt-forum på Internett og diskutere psykiske diagnoser... 

Anonymkode: 6d06a...b0d