Slutte å spise som et rop om hjelp

[AnonymBruker]

Noen som har erfaringer med dette? Er snakk om om at årsaken til vektnedgang pga. sluttet å spise, var et rop om hjelp, et ønske om å bli sett fordi det var for vanskelig å si ifra selv.

Dette har vel ikke noe med spiseforstyrrelse å gjøre? Hva er psykologien bak dette?

Anonymkode: b4ae6...134

[Soul]

Det er selvfølgelig en spiseforstyrrelse. Som jo er en psykisk sykdom. Og en måten å vise sin smerte, at andre ser hvor vondt og vanskelig man har det. Feks. 

[AnonymBruker]

Dårlig rop om hjelp i så fall. Dette vil ikke bli lagt merke til før det har gått altfor langt. 

Anonymkode: 566c7...e15

[Erin84]

Jeg har vært der.. Dette er ofte sånn anoreksi begynner. Jeg slapp heldigvis å komme så langt, men nå 15 år etter har jeg fortsatt et skrudd forhold til kroppen min. Trives best når jeg er for tynn, og hater kroppen når den har et par kilo for mye. Jeg har PTSD etter en vanskelig oppvekst, og er veldig høysensitiv. Men fikk ikke hjelp for dette før for et år siden..

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dårlig rop om hjelp i så fall. Dette vil ikke bli lagt merke til før det har gått altfor langt. 

Anonymkode: 566c7...e15

Er å selvskade så mye bedre da? De som selvskader pleier jo riktignok å vise det frem og drar til legevakta for å få det sydd osv, men allikevel..

Anonymkode: 433b0...0af

[AnonymBruker]

Straffe seg selv, få omsorg støtte i en vanskelig uholdbar livssituasjon, dyp depresjon, evt og ønske om å dø. 

Anonymkode: 214c2...085

[Erin84]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er å selvskade så mye bedre da? De som selvskader pleier jo riktignok å vise det frem og drar til legevakta for å få det sydd osv, men allikevel..

Anonymkode: 433b0...0af

Å sulte seg er vel en form for selvskading.. I hvert fall følte jeg det sånn. Selv om det er mange år siden kan jeg fortsatt tenke at det er en løsning når jeg har kjipe perioder. Men nå blir det mest fokus på at da blir jeg tynn nok igjen.. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er å selvskade så mye bedre da? De som selvskader pleier jo riktignok å vise det frem og drar til legevakta for å få det sydd osv, men allikevel..

Anonymkode: 433b0...0af

De fleste som skader seg drar ikke på legevakta, det er ikke vanlig å kutte seg sånn at det må syes de første gangene man skader seg (det forekommer jo, men såvidt jeg har skjønt starter de aller fleste med å rispe seg), så man oppdager ikke nødvendigvis selvskading/kutting så veldig kjapt heller.

Anonymkode: c5045...9fd

[AnonymBruker]

For meg var det langt fra et rop om hjelp eller ønske om at noen skulle se at jeg hadde det vondt. Jeg tenkte faktisk at hvis jeg bare ble liten og tynn nok ville jeg bli «borte» og hadde faktisk et ønske om at ingen skulle se meg. Ei heller et ønske om å dø. Høres kanskje rart ut, men sånn var det for meg.

Anonymkode: ca294...c75

[AnonymBruker]

Det var sånn anoreksien utviklet seg hos meg. Først et rop om hjelp/oppmerksomhet før det utviklet seg til anoreksi.

Anonymkode: 291eb...4ad

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er å selvskade så mye bedre da? De som selvskader pleier jo riktignok å vise det frem og drar til legevakta for å få det sydd osv, men allikevel..

Anonymkode: 433b0...0af

Det er ikke riktig! Jeg drar ikke på legevakta for å få sydd etter alvorlig selvskading. Jeg skjuler det, ingen vet om det. Legen min vet det forresten, men jeg nekter å vise og/ eller få behandlet sårene de gangene jeg har det. Jeg steller sårene selv. Vil ikke være til bry og ønsker ikke å bli oppdaget.

Anonymkode: 4976d...71e

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Er å selvskade så mye bedre da? De som selvskader pleier jo riktignok å vise det frem og drar til legevakta for å få det sydd osv, men allikevel..

Anonymkode: 433b0...0af

Kjenner en del som har selvskadet seg ved kutting, ingen av dem har noen gang oppsøkt legehjelp for stell av sårene. 
Det handlet om å overføre psykisk smerte til fysisk, og om noen oppdaget selvskadingen var det ett veldig kraftig nederlag, og absolutt ikke ønskelig. 

Anonymkode: d8160...091

[AnonymBruker]

Om det er et rop om hjelp, så kan det for eksempel handle om at man føler seg så verdiløs at man ikke syntes man fortjener hjelp, at man ikke fortjener at andre bryr seg. Samtidig er det en del av en som har et sterkt ønske om hjelp, og som tenker at dersom man bare er syk/ skadet nok, så kanskje noen blir "tvunget" til å bry seg, selv om man er et usselt menneske ingen burde bry seg om. 

Anonymkode: a07aa...942

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke riktig! Jeg drar ikke på legevakta for å få sydd etter alvorlig selvskading. Jeg skjuler det, ingen vet om det. Legen min vet det forresten, men jeg nekter å vise og/ eller få behandlet sårene de gangene jeg har det. Jeg steller sårene selv. Vil ikke være til bry og ønsker ikke å bli oppdaget.

Anonymkode: 4976d...71e

Hvordan blir arrene da? Jeg har slitt med alvorlig selvskading. Av den karakter at det har krevd kirurg/ikke ville grodd uten at det ble enorme kratre ned til sener og muskler. Har også blitt lagt i narkose for å fikse en skadet nerve. Jeg hatet å dra til legen for å sy etterpå, men jeg hadde overhodet ikke noe valg. 

Anonymkode: 80863...26a

[Javasoft]

Dette ser jeg på som et tegn på for lite åpenhet og kjærlighet i samfunnet. Om noen ønsker å trenger hjelp burde de kunne få det med en gang de sier fra. Når det er sagt så kan jeg skjønne tanken bak det å ønske at det er litt mer synlig at man sliter. Om det syns hvordan man har det så blir det liksom lettere å få og be om hjelp, det er sånn jeg har følt det. Jeg er alltid redd legen ikke vil tro på meg om jeg tar opp noe jeg sliter med som ikke synes eller kan ses på en blodprøve eller lignende. Om man breker beinet er det så  er det mer konkret å få hjelp for... Folk ser også krykkene og kan flytte seg på t-bannen osv. Er det "kun" på innsiden man har vondt så kan jo ingen ta hensyn før man sier det, og det er ikke alltid så lett. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan blir arrene da? Jeg har slitt med alvorlig selvskading. Av den karakter at det har krevd kirurg/ikke ville grodd uten at det ble enorme kratre ned til sener og muskler. Har også blitt lagt i narkose for å fikse en skadet nerve. Jeg hatet å dra til legen for å sy etterpå, men jeg hadde overhodet ikke noe valg. 

Anonymkode: 80863...26a

Jeg har vel vært «heldig» som har sluppet unna infeksjoner o.l. Har mange stygge og skjemmende arr. Dersom jeg er hos legen for oppfølging og han en gang i blant ber meg om å vise tja.. særlige armene, så har jeg enkelte ganger vist de etter MYE overtalelse fra legen. Da har h* en sjelden gang «tvunget» meg til å sy, om sårene har vært nye og det er «store» skader  

Anonymkode: 4976d...71e

[AnonymBruker]

 Har man faktisk behov for hjelp, så burde man egentlig fortelle om dette til noen! 

Ingen som kan GJETTE om noen er syke, selv om de slutter å spise eller selv-skader seg selv. Dette er jo ting som ikke blir lagt merke til heller...                  

Anonymkode: 6b3da...908

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vel vært «heldig» som har sluppet unna infeksjoner o.l. Har mange stygge og skjemmende arr. Dersom jeg er hos legen for oppfølging og han en gang i blant ber meg om å vise tja.. særlige armene, så har jeg enkelte ganger vist de etter MYE overtalelse fra legen. Da har h* en sjelden gang «tvunget» meg til å sy, om sårene har vært nye og det er «store» skader  

Anonymkode: 4976d...71e

Håper du klarer å be om hjelp til å få sydd i framtiden hvis dette er noe du sliter med enda. Legen er det for å hjelpe deg med slikt.

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Har man faktisk behov for hjelp, så burde man egentlig fortelle om dette til noen! 

Ingen som kan GJETTE om noen er syke, selv om de slutter å spise eller selv-skader seg selv. Dette er jo ting som ikke blir lagt merke til heller...                  

Anonymkode: 6b3da...908

Det er ikke alltid så lett. Kan være sterke mekanismer bak som gjør at noen ikke klarer å fortelle. 

Anonymkode: 80863...26a