Sparkling_Pink; Dagbok fra 30 mars 2019

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å våkne på morraen, for menneskene jeg har i livet mitt, for at jeg har funnet meg en serie å se på, for å ha tatt en rolig hjemmedag, og det smått jeg har vært produktiv.

 Jeg er takknemlig for at det kommer en dag i morgen og, med nye muligheter og at oppvasken er nokså tatt, jeg har huskelister og at ei venninne har dyttet meg inn i en helt ny verdensorden.

[Sparkling_Pink]

Gleder; lyset, varmen, drikke buljong

Takknemlig for; at det går over, at jeg har mat, at det foregår indre prosesser, vennene mine, ryddige forhold

[Sparkling_Pink]

Gleder; varme mot ryggen, lun varme, ryddig heim og gode drømmer

Jeg er takknemlig for å ha sovet av meg det verste av verk i kroppen, for å ha orket litt i dag, for å ha fått ferdig et tregt prosjekt, for å ha planer for morgendagen og for å være mett.

[Sparkling_Pink]

Gleder: Å se mamma og spise et måltid noen andre enn jeg har tilberedt

Jeg er takknemlig for å ha taklet å bli irettesatt, for at jeg har gjennomført dagen, for mamma og de andre folkene i livet mitt, for at jeg har krefter til å justere sansene mine og for at jeg er meg.

[Sparkling_Pink]

Gleder: å se på utsikten spontant i lag med et helt fremmed menneske, å ha full måloppnåelse i dagen, finne en hysterisk morsom video

Jeg er takknemlig for å ha våknet rolig, for å få planlagt dagen min, for energien jeg har følt, for nysset fra Axolotl, han er endelig på beina igjen, for folket mitt og at pappa spør isteden for å samle på andres saker.

For at det har gått over og at jeg skal ha helt prosjektfri i to dager nå.

[Sparkling_Pink]

Gleder: å se Tennåringsdamselen sove og våkne til igjen, å suse gjennom skogen i fart

Jeg er takknemlig for dagen, for å ha fått gjennomført planene jeg hadde lagt for dagen, for de nydelige folkene i livet mitt, for at det kjennes som kjærlighet som siger som en dyp rytme gjennom rommene i huset her, for følelsene jeg kjenner og for en film som på en måte har forskjøvet tilværelsen min.

Hovedpersonen så kjent ut. Jeg føler meg forvirret, det var en kveld, et sluk av ei natt, hvor stjernene som vridde seg over himmelhvelvingen var taket og jeg var på eventyr. Kritikken som haglet giftig inn fra han jeg hadde som kjæreste, der jeg ikke hadde gjort noe riktig, slukket noe av lyset i meg, dramaet som hadde utspilt seg som slim klistret langs huden min, en innføring i livet dramaturgi og sjakk med tilfeldig oppstilling av brikkene. Jeg kunne aldri skjønne hvorfor jeg var skyldig på noen måte når jeg ble antastet, jeg så over alle spor inn i situasjonen og viste jeg hadde lært ei lekse. Aldri si ja til å møte noen fremmede hjemme hos dem, aldri fravike fra intuisjonen min, ikke bli med på unnskyldninger for å tekke den andre. Men tenkning tar tid og jeg var nok ikke i mål med refleksjonene denne natta.

Men det var ikke min skyld. Jeg hadde ingen skyld i hender som fortsatte med å utforske etter at jeg sa ifra at jeg ikke ville. Jeg hadde forholdt meg rolig, uvirksom, på jakt etter ei fluktrute før klærne ble vranget av meg. Når en klar, tydelig protest var oversett og ingen selvdisiplin og sosialitet var synlig, jeg er et spinkelt menneske, jeg har ikke tenkt å slå meg gjennom eller opp og ut. Jeg var rolig på flukt innad.

Det var medstrøms han måtte på do, han hadde slappet av, trodde jeg var med, og i det han går inn på toalettet, eksploderer jeg i kraft. Veske, jakke, sko ble grepet, trappene ned, ut i natta, bortetter vinterasfalten, et helt kvartal bort for, med våte sokker, ute av siktlinja, tar jeg og skor meg opp, snører sålene fast, jeg hadde løpt i sokkelesten det de spinkle bena mine kunne bære meg.

Så finner jeg hovedpersonens lookalike. Han flørter med et kvinnfolk tvers over lokalet, jeg blir med han hjem. Her er det mye jeg ikke føler for å gå nærmere inn på, det kommer senere en gang, men til min kjærestes irritasjon gikk jeg hjem etter å ha spilt sjakk. Et uklart og minneverdig bekjentskap på noen timer med en som ikke var overgriper, bare veldig rotete, ekstremt blakk og i underetasjen til mor sin.

Akkurat da var det å si nei det jeg trengte, si nei og la beina mine være sterke når jeg sier hadde og går hjem, timer over heden, i blåsten over brua og i svime opp bakkene.

Nå, i et liv lenge etterpå. Med ensidig smerte og mangesidige hender, mine hender, sitter jeg på bakerste rad og stimer gjennom hele filmen. Toppidrettsutøvere og postcorona overlevende meg har litt til felles. Hver dag er det et fjell. Det er den gjentagende bestigelsen, den kontinuerlige praksisen som legger grunnlaget og seierene og tapene kommer. Ikke alt i følge, ikke alt når en venter det, ikke enkelt, men givende. Filmens oppturer og nedturer, søken og svar, dybden som vises, takknemlighet for et sånt menneske som ikke gjør andre vondt og jeg som sitter på randen av hva jeg kan eksistere med og det som over tid viser seg som et potensiale, kjære kjedsomhet, takk for at du kommer stadig oftere til meg. En dag, fordi CV-en min er fillete, vil jeg gå en sti som snubler meg inn i noe som er liv laga og jeg får et liv med inntekt og sånt virke som gir tilbake til verden og jeg får spørsmål om hvordan jeg ble slik, nådde disse høydene, startet disse bedriftene, skapte ideer for hele menneskeheten, og jeg vil si; først overlevde jeg, så ansatte ingen meg. Deretter var det mine egne hender, mine egne skritt, bit for bit med tusen følgesvenner som ledet hit. Så vil jeg takke alle som hadde og fortsetter å ha rom for et menneske, et rom som en dykkerklokke av håp og kjærlighet holdt oppe bare for meg der jeg i gnistrende særhet gjør mennesketing på min egen måte.

Eller mamma og velferdsstaten forbarmer seg over meg og jeg lever og dør som et apropos på samhandlinger mellom variasjoner av menneskelighet og konjunkturer i nasjonal og global størrelse. Type, sist sett med en ting i handlekurven på den lokale butikken, mett på tre daglige runder av sosiale media og velsignet av rosa bønner fordi jeg har overlevd den siste uka og nudler og spagetti monster er et reelt alternativ for tilbedelse. Only the fanatics survive in the south, 20 thumpers into nothingness. They are ready for their messiah. Eller som jeg tenker, ramen funker det.

[Sparkling_Pink]

Gleder: latter, lys og at mamma er fornøyd 

Jeg er takknemlig for at mamma og pappa snakker med meg om vanskelige ting, om at de dypest sett ikke er sur på meg, de mener jeg ikke har gjort noe galt. Det er andres feil.

 Jeg er takknemlig for en rolig hviledag hvor jeg har fått tatt oppvasken og ikke gjort stort, bare delt opplevelser med andre.

[Sparkling_Pink]

Gleder: lysene i byen som reflekteres i havna, å få vite at det har gått ok med en venn, å våkne av meg selv

Jeg er takknemlig for dagen, for å ha meditert, for maten jeg har spist, diskusjonene jeg har vært i, for at jeg kom meg ut, for familien min og morgenyogaen.

[Sparkling_Pink]

Gleder: å få besøk av ei venninne, lyset og roen om morgenen 

Jeg er takknemlig for dagen, for treninga, maten, varmen som når meg, for livet som får sige sakte avsted 

[Sparkling_Pink]

Gleder: å ha vært i gjennom en episode som føltes som en trussel, og komme ut igjen med mestringsfølelse. Se soloppgangen og morgensola i pappas ansikt 

Jeg er takknemlig for vennene mine, for selvinnsikt, for at det har gått bra å ytre meningene mine, for det jeg har laget i dag, alle nye steder jeg har sett og dybden på følelsene mine.

 Jeg er takknemlig for å ha sett slekt, for klærne mine, for både lette og tunge samtaler, for livsvilja og for at jeg nå har refleks. For at jeg kan gå og at jeg har mat. For at jeg har håp og hjerterom.

[Sparkling_Pink]

Gleder: se solnedgangen fra lufta!

Jeg er takknemlig for folket som fyller ut rundt meg, småpludrer i rykk og napp og tildels lytter. Jeg er takknemlig for å ha gjennomført dagen, for å ikke ha falt en eneste gang, for at jeg er varm og har vasket greit i løpet av dagen.

Skjønnheten jeg ser tilhører litt meg, det er ikke bare en egenskap ved det utforbi meg. Det er i meg, av meg, fra øynene mine. Lyset på fjellene, duskregnet i tåken, den tilfredse mumlingen fra rolige, frie og trygge mennesker, glimt av natur mellom kafégjester, de nærmeste vaglet opp på høye barkrakker og med tennene godt inn i baguetter, antydninga til at mannstemmene vekker noe i meg, lukta av sol og musk som forfølger meg. Og et svakt minne om at det er øyne som ser meg hjemme i leiligheta.

[Sparkling_Pink]

For å feire 30 tusen visninger ønsker jeg å hilse til leserene, fra faste til løse besøkende, fra den ene følgeren jeg har til de som klikket galt og fikk opp dagboka mi og alt i mellom.

Takk for at du kom til mitt hjørne av internett!

Vennligst legg igjen en tommel opp på dette innlegget, så blir du telt. Jeg er først, jeg står sikkert for 1000 av visningene selv.

 

Meg: 👍🏻

Endret 28. februar av Sparkling_Pink
+1 om jeg skal telles med, jeg får ikke lagt reaksjoner på egne innlegg

[Sparkling_Pink]

Gleder: tilfreds med å være meg, gleder meg til i morgen

Jeg er takknemlig for at jeg kan gå, for ryddinga jeg har gjort i dag, for å ha tatt fire telefoner og planlagt ting med to av folket, for å sitte hjemme og strekke ytterpunktene av meg helt inn i postkassa til bekjente, for turen i tåkeparken, og hjelpa jeg fikk i kassa av butikken.

 Jeg er takknemlig for alle stemmene som prater høyt om det som skjer i verden, for at jeg greier å trene styrke, at det jeg gjør er tilstrekkelig og det jeg er er godt nok, for at det er bøker å lese, kunst å oppleve, musikk å høre (saftig black metall), for at jeg synes senga er myk og at fellestrappa er vasket.

[Sparkling_Pink]

Gleder: å se pappa

Jeg er takknemlig for dagen, for å ha tatt vare på meg selv, for å ha gjennomført og forsøke å ta det som det faller seg med hauger av folk som prater alle veier.

I dag hadde jeg en stille milepæl med kommunikasjon, jeg rettet på meg selv fortløpende, spurte om ord jeg ikke skjønte og ba om unnskyldning der det var på plass. Jeg hadde en viktig samtale om fagressurser og har fått forsterket noen av drømmene mine.

[Sparkling_Pink]

Glede: 

Jeg har fått kontakt igjen med en bekjent fra omentrent førhistorisk tid nå i dag, TuC kan vi kalle han.

[Sparkling_Pink]

Jeg føler meg takknemlig for å våkne opp fin og uthvilt, for at jeg har gått tur i vårskogen uten å føle på utmattelse, for det arbeidet jeg har gjort i dag, for å kunne se på tv, spise mat og rusle rundt i livet mitt.

[Sparkling_Pink]

Glede: hilse på naboene

Jeg er takknemlig for å ha tatt oppvasken, avreagert, ryddet rom for meg selv sosialt,  gjennomført tre møter, utforsket stemninga i byen på kvelden.

Det er veldig viktig å ha husket kontorarbeidet i dag, å få tatt to telefoner og fått info derfra. Jeg hadde et muligens viktig gjennombrudd i dag, se private notater Sparkling 🩷

[Sparkling_Pink]

Glede: se mamma og gå i stillhet med henne

Jeg er takknemlig for skjønnheten og lyset jeg ser, for de nye veiene jeg lærer, for å ha gjennomført dagen, nokså etter planen, for at jeg kan gå, prate og lære.

Jeg føler meg så sterk og så skjør i ett. En gammel flamme som snuser på meg, og jeg som ikke kan lyge, han slukner mot drømmene sine som er umulige med meg, nok en gang. Jeg er redd, for jeg liker det godt når jeg har kontakt med han og han avsluttet med meg en dag i det forrige tiåret. Det kommer vel i dette tiåret og.

[Sparkling_Pink]

Fraværsmelding!

Dagboka blir ikke oppdatert igjen før 20. mars.

 

[Sparkling_Pink]

Hva skjer når jeg ikke fører takknemlighets dagbok her i to uker?

 Jeg har trengt en pust i bakken på grunn av stress, så alt slæk jeg kunne sette inn har vært velkommen. Det ser ut som små spor av glede vel så mye utgjør en forskjell for tida. Sånn som et vennlig nikk fra et forbipasserende menneske. Takknemligheta har fulgt meg i noen spontane øyeblikk, ventende på kollektiv transport, gående ned kjedelige passasjer, lettelsens sukk over at livet føltes vanskelig ut og så lettere ut. Men jeg har savnet å skrive her, i et av internetts små hjørner.

Det utrolige er at jeg når jeg nå er tilbake, har jeg prioritert på en sånn måte at jeg har fått med meg impulser fra nye folk og jeg føler verden er meningsfull og med et stort potensiale. Det føles godt ut å være meg, og det er det lenge siden. Vårens knekk i mattilgang kom i forrige uke og jeg overlevde fint på det som var lagret i fryseren min.

 Jeg føler på noe sorg, over tapt tid, over et liv, mitt eget som ikke følger noen standardmaler som om den rene tilstedeværelsen er en tom tilstand, hvor mening er strøket over og kortvarige glimt av underholdning er det eneste som føles ok ut. Det er som å gjennoppstå og så er velkomsten at ingenting er som før. Det skal det heller ikke være, men tida går og alt viser seg fra en forgjengelig side. Følelsen av at kreftene imploderer mot følelsene og jeg har flere små forsøk på gang for å teste ut hva som frigir handling i meg.

Jeg er takknemlig for at jeg kan gjøre vanskelige ting, for det jeg får til og for dagen i dag.