Vektøkning etter anoreksi

[AnonymBruker]

Jeg er undervektig pga spiseforstyrrelser og skal opp i vekt. Jeg har tanker om at en såpass rask og kontinuerlig vektøkning som kreves i behandling vil gi meg en mye høyere fettprosent og annerledes kroppsfasong enn jeg burde hatt. Jeg opplever også at jeg er større enn vekten skulle tilsi når jeg er på vei oppover. Dere som har vært gjennom dette, hvordan opplevde dere prosessen med vektøkning og tiden etterpå? Vil dette med fettprosent pg hvor kiloene setter seg evt jevne seg ut i ettertid? Hvilke erfaringer har dere? 

Anonymkode: d7682...665

[AnonymBruker]

les bloggen "med sjokolade i lomma". Den er nyttig. 

Anonymkode: 1c304...285

[AnonymBruker]

http://sjokoladeilomma.blogg.no/

Anonymkode: 1c304...285

[AnonymBruker]

Jeg var ikke så ekstremt undervektig (18,5), og var ikke i behandling, men på grunn av noe annet raste jeg 30 kg opp i vekt. Fettet la seg helt normalt på kroppen. Deretter gikk jeg ned i vekt igjen (BMI 21). Også nå ser jeg helt fin ut. Det har altså ikke hatt noe å si på hvor fettet har lagt seg ut fra hvor fort jeg har gått opp i vekt. 

Anonymkode: 04bca...daa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke så ekstremt undervektig (18,5), og var ikke i behandling, men på grunn av noe annet raste jeg 30 kg opp i vekt. Fettet la seg helt normalt på kroppen. Deretter gikk jeg ned i vekt igjen (BMI 21). Også nå ser jeg helt fin ut. Det har altså ikke hatt noe å si på hvor fettet har lagt seg ut fra hvor fort jeg har gått opp i vekt. 

Anonymkode: 04bca...daa

Skal sies at jeg hadde en del muskler så med BMI på 18,5 så jeg direkte syk ut og hadde problemer med hjertet og fravær av menstruasjonen på grunn av vekten. 

Når det er sagt så er det jo en del av sykdommen at du tenker slik du gjør. Jeg går i behandling (ikke døgnbehandling) for spiseforstyrrelse og andre ting nå og sliter stadig med å ha den vekten jeg har. Jeg må rett og slett jobbe hardt for å lære meg å tåle min nye og sunne vekt. 

Anonymkode: 04bca...daa

[AnonymBruker]

Jeg tenker på det samme. Skal kanskje legges inn for vektøkning, og sliter med å tro på at det skal være sunt og bra å spise 2500kcal daglig. Og da omtrent bare brød har jeg inntrykk av. Det må da være bedre med en gradvis økning i kalorier opp til en normal mengde på ca 1800-2000. De ønsker også at man skal ha bmi 21, noe jeg personlig syns er for mye.

Anonymkode: 46897...183

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på det samme. Skal kanskje legges inn for vektøkning, og sliter med å tro på at det skal være sunt og bra å spise 2500kcal daglig. Og da omtrent bare brød har jeg inntrykk av. Det må da være bedre med en gradvis økning i kalorier opp til en normal mengde på ca 1800-2000. De ønsker også at man skal ha bmi 21, noe jeg personlig syns er for mye.

Anonymkode: 46897...183

Hvis du skal få til en vektøkning må du sannsynligvis på et tidspunkt opp i større mengder enn 2500 også, selv om det kan virke alt for mye. Kroppen din har nok tært på seg selv en stund og den lengter etter energi for å reparere seg selv, og sannsynligvis vil det kreve mer enn 2500 kalorier over tid. Ikke sammenligne deg selv med andre i denne perioden, kroppen din er i en unormal sultet tilstand og krever mer energi enn de som ikke har utsatt kroppen sin for sult. Tenk på hva stakkars kroppen din har gjennomgått og vær snill og gi den energien den trenger for å bygge seg opp igjen ♥ 

Anonymkode: d7682...665

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på det samme. Skal kanskje legges inn for vektøkning, og sliter med å tro på at det skal være sunt og bra å spise 2500kcal daglig. Og da omtrent bare brød har jeg inntrykk av. Det må da være bedre med en gradvis økning i kalorier opp til en normal mengde på ca 1800-2000. De ønsker også at man skal ha bmi 21, noe jeg personlig syns er for mye.

Anonymkode: 46897...183

Dypt uenig-. 2500 er overhodet ikke mye om man skal oppnå vektoppgang innnen rimelig tid. Faktisk er det lite sammenlignet med behandling i andre land der pasientene gjerne må belage seg på 3000-3500 kalorier for å få dem kjappest mulig opp i vekt og ut av sjukehus. 

1800-2000 som du skiserer er ikke engang nok til vedlikehold for de aller fleste. De aller fleste ville GÅTT LANGSOMT NED på en strikt diett på 1800-2000 kalorier.

BMI på 21 er heller ikke et urimelig mål. Der er man fortsatt på den tynne siden av skalaen og burde ha all mulighet til å godta den nye kroppen sin uten for store problemer. Man er ikke akkurat gjort til en blubbe på en BMI på 21. Man er slank. 

Anonymkode: 9c2f5...523

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal sies at jeg hadde en del muskler så med BMI på 18,5 så jeg direkte syk ut og hadde problemer med hjertet og fravær av menstruasjonen på grunn av vekten. 

Når det er sagt så er det jo en del av sykdommen at du tenker slik du gjør. Jeg går i behandling (ikke døgnbehandling) for spiseforstyrrelse og andre ting nå og sliter stadig med å ha den vekten jeg har. Jeg må rett og slett jobbe hardt for å lære meg å tåle min nye og sunne vekt. 

Anonymkode: 04bca...daa

Tusen takk for dette ❤️

Er ikke TS, men må konstant minne meg selv på at mange av tankene mine er syke. (Har tidligere vært svært undervektig, er i nedre range av normalvektig nå og har vært det i over 1 år, men sliter fremdeles med syke tanker, men disse går vel aldri vekk?). 

For meg hjelper det å tenke på meg selv som en surfer og at tankene mine er bølger. Jeg kan velge hvilke bølger jeg velger å surfe på og jeg kan la andre passere. Dette er naturligvis ikke alltid lett, men det er en begynnelse.

Og til TS: du er ikke alene. Vil anbefale videoene til Tabitha Farrar. Hun snakker mye om at man omprogrammere hjernen (via sine handlinger, altså ved å spise mer). Og at dette på sikt vil fjerne frykten enkelte mat-typer og mengder.

Anonymkode: e5b14...2bb

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for dette ❤️

Er ikke TS, men må konstant minne meg selv på at mange av tankene mine er syke. (Har tidligere vært svært undervektig, er i nedre range av normalvektig nå og har vært det i over 1 år, men sliter fremdeles med syke tanker, men disse går vel aldri vekk?). 

For meg hjelper det å tenke på meg selv som en surfer og at tankene mine er bølger. Jeg kan velge hvilke bølger jeg velger å surfe på og jeg kan la andre passere. Dette er naturligvis ikke alltid lett, men det er en begynnelse.

Og til TS: du er ikke alene. Vil anbefale videoene til Tabitha Farrar. Hun snakker mye om at man omprogrammere hjernen (via sine handlinger, altså ved å spise mer). Og at dette på sikt vil fjerne frykten enkelte mat-typer og mengder.

Anonymkode: e5b14...2bb

Jeg tror nok slike tanker vil sitte svært lenge i. Min spiseforstyrrelse er atypisk siden jeg ikke har vært ekstremt undervektig, men jeg har hatt dette i 12 år tror jeg. Periodevis har tankene og tvangen vært roligere, periodevis har det vært ekstremt og styrt hver eneste tanke og handling, mens periodevis har det vært mer i midten. Fokuset på mat, trening og kropp har likevel vært der konstant uansett hvor jeg har vært i forhold til symptomer. Frykten for å gå opp i vekt er ekstrem. Det er kjempeslitsomt og det er egentlig helt utrolig hvor sterk kraft disse syke tankene har. 

Jeg vet jammen ikke hvor lenge man må regne med å være så preget av det. Jeg er i en ganske dårlig periode nå og må jobbe ganske hardt for å ikke la det styre meg. Kroppen min reagerer veldig fort på å gå ned i vekt og selv om jeg selv vil ned i vekt så får jeg jo kommentarer på at jeg selv nå med en trent kropp og BMI på 21, er for tynn. Jeg blir jo glad for slike kommentarer da, men det igjen er jo en syk tanke. 

Den surfemetaforen var veldig fin. Kanskje en måte å unngå å gå helt i kjelleren en kveld bare fordi en har spist litt sjokolade eller spist seg litt for mett. Jeg kan begynne å gråte hvis jeg føler jeg har spist for mye, selv om jeg rasjonelt sett vet at det har jeg egentlig ikke. 😛

uansett. Jeg har som sagt ikke vært sykelig undervektig selv om jeg utvilsomt har vært fysisk syk av måten jeg spiser og trener på, så det er sikkert enda verre å omstille seg når det er snakk om alvorlig anoreksi. Jeg husker jeg var innlagt for noe annet da det ble oppdaget hvor dårlig kroppen min var på grunn av regimet mitt. Da mistet jeg all utgang og måtte helst holde sengen. De visste at hvis jeg fikk gå ut alene så kom jeg til å trene de neste to timene, og med tilstanden min kunne det være farlig. Jeg ble jo helt fra meg og følte at nå kom kroppen min til å bli ødelagt. Men den ble jo ikke det da. Jeg kan bare tenke meg hvor hardt det må være for dere som sliter enda mer enn meg. 

Anonymkode: 04bca...daa

[AnonymBruker]

Da jeg gikk opp i vekt syntes jeg ikke at fettet la seg jevnt. Jeg tror kroppen reagerte på å spise mye mat ved å bli oppblåst eller at jeg samlet vann. Magen var stor som en ballong. Syntes fettet under haken ble større også (hovne lymfer?) I tillegg var beina tynne og rumpa helt flat. Pga jeg hadde jo ingen muskler der.
Jeg syntes ikke at jeg så proporsjonal ut den første tiden. At jeg hadde en spiseforstyrrelse gjorde nok at jeg så meg selv som MYE værre enn jeg var.
MEN: Dette endret seg etterhvert! Den store, oppblåste magen forsvant etterhvert som kroppen ble vant til mat. Jeg trente ikke - men etter noen måneder hadde jeg fått mer muskler. Nå er jeg normalvektig med en sunn kropp som jeg er kjempestolt over. Kroppen min ser helt fin ut og alt av fett og muskler ligger der det skal.
Stol på meg, du har ingenting å bekymre deg for! Bare fokuser på å få i deg næringen du trenger. Alt det andre ordner seg.   Kroppen trenger bare tid på å normalisere seg. Psyken din må også tilpasse seg.
Jeg føler jeg har blitt 95% frisk fra min spiseforstyrrelse og det er så ubeskrivelig fantastisk å ikke være syk! Du har bare fine ting i møte nå. ❤️

Anonymkode: ea4d6...99c

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg gikk opp i vekt syntes jeg ikke at fettet la seg jevnt. Jeg tror kroppen reagerte på å spise mye mat ved å bli oppblåst eller at jeg samlet vann. Magen var stor som en ballong. Syntes fettet under haken ble større også (hovne lymfer?) I tillegg var beina tynne og rumpa helt flat. Pga jeg hadde jo ingen muskler der.
Jeg syntes ikke at jeg så proporsjonal ut den første tiden. At jeg hadde en spiseforstyrrelse gjorde nok at jeg så meg selv som MYE værre enn jeg var.
MEN: Dette endret seg etterhvert! Den store, oppblåste magen forsvant etterhvert som kroppen ble vant til mat. Jeg trente ikke - men etter noen måneder hadde jeg fått mer muskler. Nå er jeg normalvektig med en sunn kropp som jeg er kjempestolt over. Kroppen min ser helt fin ut og alt av fett og muskler ligger der det skal.
Stol på meg, du har ingenting å bekymre deg for! Bare fokuser på å få i deg næringen du trenger. Alt det andre ordner seg.   Kroppen trenger bare tid på å normalisere seg. Psyken din må også tilpasse seg.
Jeg føler jeg har blitt 95% frisk fra min spiseforstyrrelse og det er så ubeskrivelig fantastisk å ikke være syk! Du har bare fine ting i møte nå. ❤️

Anonymkode: ea4d6...99c

Å så fint å høre ♥ hvor mye gikk du opp ukentlig? Hvor mye måtte du opp totalt? Tusen takk for at du deler ♥ 

Anonymkode: d7682...665

[AnonymBruker]

Jeg var grådig undervektig med nedpå 12tallet i bmi og har gått opp over 20 kg. I dag har jeg en kropp jeg er fornøyd med, men var som deg livredd for at det ikke skulle fordele seg fint osv. Men det gjør det! I starten kan alt føles som det legger seg på magen, men det jevner seg ut. Det er verdt det, det skal jeg love deg. Jeg har det mye bedre i dag, og slipper alle de symptomene på undervekt. 

Anonymkode: 8ca67...610

[Perelandra]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din med bakgrunn i at vi ikke kan vite hvilken kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Vi kan ikke passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg eller andre i en sårbar situasjon. Vi anbefaler også at du tar kontakt med din fastlege for å få en profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine. 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som har en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Du kan også ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. 

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.