Å nei depressiv periode igjen!

[AnonymBruker]

Med C-PTSD, tung fortid og masse motgang i nåtiden har jeg gått inn i depressiv periode har jeg lagt merke til, igjen. Har vært av og på siste halvåret, men nå er det mer varende og det er kjempe slitsomt! Det er to uker til jeg skal til fastlegen og videre få tak i psykolog for å jobbe med saken. Uansett! 

Hva gjør man for å gjøre situasjonen bedre? Lite motivasjon, masse mørke tærende tanker, ingen interesse og heller ikke energi men prøver å pushe på. I dag tok jeg initiativ til å møte ei venninne å gå tur eller finne på noe hyggelig. Ellers er planen å prøve å trene nesten hver dag. Gleden er likevel ikke der og både hode og kropp jobber mot all aktivitet så det i utg frister ikke å gjøre noe som helst og bare ligge i sengen.  

Hva gjør du for å utfordre depresjonen, gi litt mer godfølelse og gnist i hverdagen? trenger gjerne litt tips! Har fått behandling og erfart hvordan å håndtere traumer, men ikke spesifikt depresjoner og depressive perioder.

Anonymkode: d1a2a...0ff

[AnonymBruker]

Første bud i behandling av depresjon er å øke aktivitetsnivået, så jeg vil si du er på riktig vei! Ja det kan være tungt å gjøre dagligdagse ting, ikke minst å trene eller være sosial, men det er også dette som hjelper.

Det er supert å avtale planer med veninner og sette seg mål for aktivitet hver dag

Anonymkode: 75974...0be

[Kalevala]

All medfølelse med deg!  Husk å gi deg selv medfølelse også. Du må være din egen beste venn. Behandle deg selv slik du ville behandlet en du er veldig glad i. Gi deg selv masse omsorg og kjærlighet.  Og så er jo all bevegelse av kroppen bra. Når kroppen beveger seg, vedlikeholdes nervebanene i hjernen, og det dannes nye. Det motvirker depresjon. 

Hva slags medisin tar du mot depresjon?  Jeg ble ikke bra av mine tilbakevendende depresjoner før jeg startet med antidepressiva etter en spesielt heavy periode der jeg ikke klarte å stå opp av senga til slutt. 

Nå har jeg stått fast på samme dose med Cipralex i 6 år, og har fått et så stabilt og godt liv uten de downperiodene jeg hadde før. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Kalevala skrev:

All medfølelse med deg!  Husk å gi deg selv medfølelse også. Du må være din egen beste venn. Behandle deg selv slik du ville behandlet en du er veldig glad i. Gi deg selv masse omsorg og kjærlighet.  Og så er jo all bevegelse av kroppen bra. Når kroppen beveger seg, vedlikeholdes nervebanene i hjernen, og det dannes nye. Det motvirker depresjon. 

Hva slags medisin tar du mot depresjon?  Jeg ble ikke bra av mine tilbakevendende depresjoner før jeg startet med antidepressiva etter en spesielt heavy periode der jeg ikke klarte å stå opp av senga til slutt. 

Nå har jeg stått fast på samme dose med Cipralex i 6 år, og har fått et så stabilt og godt liv uten de downperiodene jeg hadde før. 

Tar ingenting for det, og skal derfor tilbake til fastlegen og forhåpentligvis psykolog igjen! Blir nok medisiner etterhvert, men regner med det er lenge til pga venteliste til evt psykolog og senere samtaler. Så i mellomtiden prøver jeg å gjøre beste ut av det enn å grave i hullet mer enn det trengs. Gått tom for ideer for å få meg i gang utenom trening, men det er 1-2 timer dagen. 

Har som sagt C-PTSD og fikk behandling/samtaler for det uten medisiner utenom melatonin for å kunne sove bedre. Tenkte at depresjonene jeg hadde da ville forsvinne jo mindre traumer påvirket hjernen og hverdagen - det gjorde det i starten men er langt mer kraftig etter noen år. Noen ganger bare humørsyk og følelsene svinger i en og samme dag, eller depresjoner i 1-2 dager, men siste 3-4 ukene nå har det vært ganske tydelig depressiv nedstemthet. Vært slik av og på, men i samme tid er jeg utrolig rastløs denne tiden for å prøve å motvirke. 

Tenker at antidepressiva vil hjelpe mye når jeg får behandling. Er det noe man kan få utskrevet tidlig fra fastlegen mens man venter for evt psykolog, eller det noe man får når man først får psykologhjelp?

Sitter og tenker hva er det beste man kan gjøre i denne situasjonen uten medikamenter i mellomtiden. Litt godt å få skrevet litt her før jeg ruller ut av sengen og gjør beste ut av situasjonen.  

 

Anonymkode: d1a2a...0ff

[Kalevala]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at antidepressiva vil hjelpe mye når jeg får behandling. Er det noe man kan få utskrevet tidlig fra fastlegen mens man venter for evt psykolog, eller det noe man får når man først får psykologhjelp?

Jeg gikk til fastlegen da jeg fikk den siste tunge depresjonen. Han skrev ut Cipralex på første time, og sa jeg helst skulle starte samme dag. Samtidig bestilte han time på DPS, men det tok 3 måneder før jeg fikk time der, så medisinene hjalp godt imens. Sakte men sikkert ble jeg bedre.  Samtalene med psykolog på DPS var fine, men jeg føler at det var medisinene som hjalp meg aller mest faktisk. 

Endret 27. mars 2019 av Kalevala

[AnonymBruker]

På 27.3.2019 den 14.49, Kalevala skrev:

Jeg gikk til fastlegen da jeg fikk den siste tunge depresjonen. Han skrev ut Cipralex på første time, og sa jeg helst skulle starte samme dag. Samtidig bestilte han time på DPS, men det tok 3 måneder før jeg fikk time der, så medisinene hjalp godt imens. Sakte men sikkert ble jeg bedre.  Samtalene med psykolog på DPS var fine, men jeg føler at det var medisinene som hjalp meg aller mest faktisk. 

Godt å høre at det var siste tunge depresjonen! Håper jeg får utskrevet antidepressiva neste time.  

 

Men gud betre meg, håper noen er oppe i denne tiden fordi kjenner at jeg trenger noen. Håpløst skriver jeg her foreløpig. Klokken er nesten halv ett om natten, og depresjonen i dag var utrolig uutholdelig selv om jeg dro en tur ut, blant mennesker og venner. Hvordan i alle dager kan man ta kontroll over det uten medikamenter/psykologhjelp foreløpig? er det i det hele tatt mulig? Kunne hverken konsentrere meg eller nyte noe, og for noe irrasjonelle tankestrøm var det også! Utrolig slitsomt å kjenne på at noe er galt, uten at man kan sette fingeren på det utenom å kjenne seg humørsyk og deprimert. Prøver å tenke på at alt som kjennes, og de irrasjonelle katastrofetankene er nettopp det - hormonubalanse eller overtenking, men det gjør ingen forskjell. Hjertet slår raskere, kjenner frykt krible i kroppen, og håpløshet/nedstemhet. Utrolig opp- og ned hver dag, hovedsaklig veksling av depresjon og heftig engstelig tenkning. Har så lyst å ringe og be om tidligere time... Hva i alle dager skjer.

Anonymkode: d1a2a...0ff

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt å høre at det var siste tunge depresjonen! Håper jeg får utskrevet antidepressiva neste time.  

 

Men gud betre meg, håper noen er oppe i denne tiden fordi kjenner at jeg trenger noen. Håpløst skriver jeg her foreløpig. Klokken er nesten halv ett om natten, og depresjonen i dag var utrolig uutholdelig selv om jeg dro en tur ut, blant mennesker og venner. Hvordan i alle dager kan man ta kontroll over det uten medikamenter/psykologhjelp foreløpig? er det i det hele tatt mulig? Kunne hverken konsentrere meg eller nyte noe, og for noe irrasjonelle tankestrøm var det også! Utrolig slitsomt å kjenne på at noe er galt, uten at man kan sette fingeren på det utenom å kjenne seg humørsyk og deprimert. Prøver å tenke på at alt som kjennes, og de irrasjonelle katastrofetankene er nettopp det - hormonubalanse eller overtenking, men det gjør ingen forskjell. Hjertet slår raskere, kjenner frykt krible i kroppen, og håpløshet/nedstemhet. Utrolig opp- og ned hver dag, hovedsaklig veksling av depresjon og heftig engstelig tenkning. Har så lyst å ringe og be om tidligere time... Hva i alle dager skjer.

Anonymkode: d1a2a...0ff

Er du kvinne el mann?

Anonymkode: 0430e...baf

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du kvinne el mann?

Anonymkode: 0430e...baf

kvinne

Anonymkode: d1a2a...0ff

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har ikke PTSD, så kan bare tenke meg det oppå depresjonen. Jeg trodde aldri jeg skulle bli bedre, var sengeliggende i flere mnd. Og det sier mye når jeg alltid har vært en person som alltid har sett det positive i alt og som alltid var optimistisk. Depresjon er skremmende sånn sett. Det verste jeg gjorde var å bli liggende i senga. Liker godt rådet om å behandle seg selv godt, selv om den lille djevelen som sitter i hodet stadig sier man er null verdt og ikke greier livet. Kognitiv terapi hjalp meg. Det å hele tiden øve på å argumentere imot de negative tankene og snu de. Det krever jobb. Og å prate ut med venner og familie, få støtte. Lett trening har også hjulpet meg, kjenner endorfinene etter en lang rask gåtur idag. Men jeg var lenge så energiløs og helt uten motivasjon at trening var helt uaktuelt. Når man ikke greier enkelt husarbeid er det veldig lett for en frisk person å si at man skal trene. 😆  

Jeg er ikke bra, men bedre. Og forstår angsten som kommer når man merker at depresjonen kommer tilbake. Men jeg ble fortalt at bedring går ikke i en strak oppoverkurve. Det går litt opp, litt ned, men vanligvis etterhvert bare oppover og oppover. Er det noe som har skjedd i livet ditt i det siste som har sammenheng med fortiden din, minner som kanskje har poppet til overflaten eller en stressfull periode?  

Anonymkode: 5fbf3...72b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har ikke PTSD, så kan bare tenke meg det oppå depresjonen. Jeg trodde aldri jeg skulle bli bedre, var sengeliggende i flere mnd. Og det sier mye når jeg alltid har vært en person som alltid har sett det positive i alt og som alltid var optimistisk. Depresjon er skremmende sånn sett. Det verste jeg gjorde var å bli liggende i senga. Liker godt rådet om å behandle seg selv godt, selv om den lille djevelen som sitter i hodet stadig sier man er null verdt og ikke greier livet. Kognitiv terapi hjalp meg. Det å hele tiden øve på å argumentere imot de negative tankene og snu de. Det krever jobb. Og å prate ut med venner og familie, få støtte. Lett trening har også hjulpet meg, kjenner endorfinene etter en lang rask gåtur idag. Men jeg var lenge så energiløs og helt uten motivasjon at trening var helt uaktuelt. Når man ikke greier enkelt husarbeid er det veldig lett for en frisk person å si at man skal trene. 😆  

Jeg er ikke bra, men bedre. Og forstår angsten som kommer når man merker at depresjonen kommer tilbake. Men jeg ble fortalt at bedring går ikke i en strak oppoverkurve. Det går litt opp, litt ned, men vanligvis etterhvert bare oppover og oppover. Er det noe som har skjedd i livet ditt i det siste som har sammenheng med fortiden din, minner som kanskje har poppet til overflaten eller en stressfull periode?  

Anonymkode: 5fbf3...72b

 

Heldigvis preger PTSD i mye mindre grad enn det gjorde før .  Utrolig vondt å høre at du selv har slitt med det, men fint å høre at dette kan også snu eller skje forbedringer. Har vært svært opptatt med det, og heldigvis ikke gravet i negative tanker om meg selv, men heller "kjent på det". Håper det blir oppover framover, gjør alt jeg kan før legehjelp.

Alt dette med heftig svingende humør (for eksempel i dag... veksling mellom nedstemthet og plutselig heftig angst/panikk symptomer) og tyngre depresjoner i lengre periode er totalt nytt for meg enn slik jeg opplevde depresjon før. Prøver å jobbe mot håpløshet-følelsen; har ikke tenkt noe dårlig om meg selv, praktiserte takknemlighet, små turer eller trening regelmessig, unner noe godt i ny og ne og alltid prøver å søke spenning og/eller noe nytt - og dette har pågått i et halvt år, men spesielt måneden her var ekstra tung og nesten som man glemmer hvordan det var å føle seg trygg og stabil til noen grad.  

Helt ærlig tror jeg at det startet med en ny traumehendelse fra juletidene der det har skjedd seksuelt overgrep, men dette har jeg kommet meg over nesten og kjennes ikke som underliggende årsak.  Kan ellers si at jeg må alltid holde på noe(spesifikt i bevegelse hvis alene) og omtrent ikke være alene i et rom hvis jeg skal ha det i noen grad tolererbart. Sammenheng vet jeg ikke, men merket at jeg tåler ikke lenger å være for meg selv, trives ikke i mitt eget selskap alene en hel dag for eksempel. Har blitt veldig redd for alenetid; det er da tankene går og man kjenner på depresjonen i større grad. Så.. God del separasjonsangst og frykt for å bli forlatt fra både venner og kjæreste når det skifter fra depresjon til mer stressbasert tilværelse.  

Huff nå ble det mye tekst igjen, men fint å ventilere.. Får ikke til å åpne om dette til hverken kjæreste eller venner, har forsøkt tidligere men merker at det gjør dem ukomfortable i og med man vet ikke alltid hva å si til folk som har det vanskelig. Synes det er leit at det er vanskelig å få tak i hjelp også, har vært kasteball med tidligere fastlege 3 ganger og nå skal til nye fastlegen. Krysser fingrene at det ordner seg. 

Anonymkode: d1a2a...0ff

[AnonymBruker]

Hva man kan gjøre...Det er mange råd. Men det gjelder å være hard nok med seg selv til å følge dem, og samtidig ikke kjefte på seg selv når man ikke følger dem. Det er veldig vanskelig greie, egentlig. Det handler nemlig om å ja, være snill med seg selv, men også utfordre seg selv. Altså det som er utfordringen din nå, er jo selv de små tingene, så er dette jeg mener med utfordring.

Jeg er der selv. Jeg har dager som er skikkelig ille. Og da vil jeg helst bare legge meg ned å sove. Og noen ganger har jeg også gjort det. ( Men det hjelper ikke så mye ). Men så skal man jo da ikke bli sint på seg selv om man gjør det.

Som sagt så jobber jeg med dette selv. Men jeg har et tips jeg fikk fra en som heter Kristian Hall ( Sjekk blogg ). Han sa, når du føler deg skikkelig ille, for.eks, for meg da, som ofte er verst om morgenen, så skal du gjøre noe, helt annet. Om du går ut en tur, om du begynner å vaske huset, eller hva enn. Det er for å bryte ut av tankene litt. Det kan være du tar de med deg, men da skal du bare la de være med, men ikke vie så mye tid til dem. Kons deg om det du gjør, der og da. 

Det er ikke lett alltid, når man har det som verst. Men man må rett og slett pushe seg. Det er dessverre ingen quick fix. 

Pushe og være snill med seg selv, altså.

 

Klem fra ei som vet åssen du har det. 

Anonymkode: 895bb...c9c