Litt irritert - ang. ubedne gjester

[Gjest Gjest_lone_*]

Hei!

Vi har satt grensen for både venner og søskenbarn, at de som er samboere inviteres sammen, men de som bare er kjærester og hvor vi bare kjenner den ene, så inviteres bare den ene..

Vi fant det også vanskelig å sette denne grensen, på grunn av at om en venn eller venninne er i et forhold som har langsiktige intensjoner så er det rart å ikke invitere kjæresten, på grunn at det føles litt som man sier "din aller kjæreste har vi ikke lyst til å bli kjent med/ vi har ikke tro på ditt forhold.." men heldigvis har vi få grensetilfeller. De fleste venner/søskenbarn er samboere eller under 17 (sorry, men selv om du har hatt kjæreste i 2 år så tar jeg det ikke seriøst enda..), eller har forhold som ikke eksisterte da vi forlovet oss (ca 1 år før bryllupet..)

Vi synes denne grensen er veldig ryddig, og har inntrykk av at folk syns den er grei å forholde seg til. Nå kjenner riktignok alle som inviteres alene en hel drøss, så det er mulig vi ville gjort noen unntak dersom det hadde vært noen som hadde mer begrensede bekjentskaper i bryllupet. Vi ønsker jo at alle skal ha det trivelig på dagen

Synes forøvrig det er ganske ufint å be om å ta med seg noen, det bør i hvertfall være særdeles ydmykt, og med full forståelse om de får et nei..

kostnad kan være en grunn, plass på stedet man ønsker å avholde bryllupet kan være en annen grunn.

For oss har det vært at vi ikke ønsker et alt for stort bryllup, vi ønsker å ha litt tid til å ta i mot de som kommer på dagen. Og et snev av oversikt.. Nå har det riktignok ballet på seg fra tak på 70 til 80.. Men nå blir det ikke flere i hvertfall..

angående 1-åringen er det litt vanskelig, om bryllupet er i nærheten av deres hjem, kan de vel finne barnevakt.. Må de reise langt til bryllupet og overnatte osv, kan det jo bli litt mer stress.. man trenger jo ikke akkurat dekke opp til en 1åring uansett, plasser dem på et hjørne, sliuk at det er plass til en barnestol, og kanskje nært utgangsdøren, så de kan liste seg ut dersom det blir grining under middagen...

[Gjest Brud 09]

Men lange talar blir då enno meir keisame om ein ikkje kjenner dei det talast om?

Og når det står ekplisitt i invitasjonen berre eitt namn er det då uhøfleg å spørja om å ta med seg ein person til?

Og dersom det er eit problem at ein blir beden som gjest i bryllaup utan følgje, kan ein vel like gjerne takke "nei"? Og så vert det opp til brudeparet og be ein ekstra om det er så nødvendig å ha akkurat denne gjesten der?

Jeg mener at man alltid skal invitere begge to av et par. Synes egentlig det er uhøflig å bare invitere den ene. Dersom man er gift, forlovet eller samboere, er det vel normalt å invitere begge? Det kommer ihvertfall vi til å gjøre det, og slik er det vanlig i vår omgangskrets...

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Jeg syns ikke det går ann å bli "skikkelig" irritert når man ikke får ha med følge. Det kan være mange grunner til at man ikke kan be med følge, f eks økonomi. Så er det bedre å be sin venn alene, enn å måtte utelate vennen.

Syns folk er nesevise når de blir skuffet over å bli invitert ibryllup,.. det at de blir invitert er da en ære!! så får man heller ta d som en bonus om en får ha med seg følge!!

[Gjest Gjest]

Hvis hele bryllupsbudsjettet står og faller på kuvertprisen til en person ekstra, så har man kanskje valgt et litt for stort og dyrt bryllup?

Hvis alle som er invitert alene tar med seg følge, blir det plutselig mange "en ekstra" personer....

Nei, jeg syns man skal invitere dem man ønsker å ha i bryllupet sitt. Er noen misførnøyde med det, så får de bare la være å komme da:)

Det er jo brudeparets fest..

[Gjest imli]

Trodde det var skikk og bruk å invitere med følge jeg. Synes i grunnen det passer seg best, men hver sin lyst. Man inviterer jo dem man vil, og er man invitert alene, kommer man alene, kunne ikke falt meg inn å mase om/kreve å ha med følge. Men som sagt, jeg synes det er normal høflighet å invitere (voksne) folk med følge.

[gjest*ts*]

Eg veit at dette er ein gammal tråd og at ts er gift og har 1.8 barn, eg deltar for debatten si skuld:

Eg tykkjer det er trist rett og slett at så mange bruepar meiner ein skal vere takksame for å få lov til å komme. Dei færraste bryllup eg har vore invitert til har eg kjent mange av gjestene. Å gå aleine då er totalt uaktuelt, uansett kor kjekt det er at dei gifter seg. Eg har gjort det ein gong, og aldri meir. Eg sat der aleine, omringa av par, som primært snakka med kvarandre. Når eg prøde å preike film med tre av karane rundt meg, fordi vi alle hadde sett Kill Bill nyleg, så fekk dei ikkje snakke lenge nei før fruene tok dei vekk frå den skumle, single dama. Enden på visa var at eg sneik meg ut for å skifte kle, for så å gå på fest med bruttern, og komme tilbake seinare, i nye kle, og etter å ha hatt to timar med kjekt, for å li meg gjennom dei siste timane i bryllupet... Så eg seier av prinispp neitakk til alle bryllup, med unntak av ei kusine om det sku bli aktuelt og brutter om det sku bli aktuelt

[Possibly]

De fleste er vel såpass sosialt kompetente at de takler å være i et bryllup uten sin partner. De fleste takler også å møte nye folk. Og skulle det vise seg å bli kjedelig, så holder man vel i verste fall ut et par timers kjedsomhet.

[Rosalie]

Jeg gidder ikke å svi av en drøss med penger på et bryllup hvor jeg må gå alene. Det hadde jeg heller ikke gjort dersom jeg og samboer "kun" var kjærester, med unntak av det første året vi var sammen. Å gå alene på fest er dritkjedelig. Og bryllup er jo ikke akkurat av de billigste festene man deltar på...

[Possibly]

Jeg gidder ikke å svi av en drøss med penger på et bryllup hvor jeg må gå alene. Det hadde jeg heller ikke gjort dersom jeg og samboer "kun" var kjærester, med unntak av det første året vi var sammen. Å gå alene på fest er dritkjedelig. Og bryllup er jo ikke akkurat av de billigste festene man deltar på...

Trenger det virkelig være så dyrt å gå i bryllup, da? Med mindre det er noen som står en veldig nær (og da møter man vel opp uansett), så trenger vel ikke gaven koste mer enn noen hundrelapper? Det har vel de fleste råd til? Man har alltid en kjole eller annet pent antrekk hengende i skapet, så det trenger heller ikke koste stort?

[Rosalie]

Trenger det virkelig være så dyrt å gå i bryllup, da? Med mindre det er noen som står en veldig nær (og da møter man vel opp uansett), så trenger vel ikke gaven koste mer enn noen hundrelapper? Det har vel de fleste råd til? Man har alltid en kjole eller annet pent antrekk hengende i skapet, så det trenger heller ikke koste stort?

Jeg er ingen pyntedame, så nei - jeg har ikke nødvendigvis en kjole som passer hengende i skapet. Sånn sett er det enklere for mannfolkene.

Og jeg syns nå det er litt stusslig å gi én spisekniv i bryllupsgave, som er omtrent det man får for et par hundre kroner.

Dessuten skal jeg ha rimelig flaks for at et bryllup arrangeres her jeg bor, da de fleste gifter seg på hjemstedet til en av partene, ergo må jeg også ut med reise og opphold.

Så jo, det blir mye penger å svi av, noe jeg ikke gidder dersom jeg ikke i det minste har samboeren min med meg. (Bryllup er jo stort sett fryktelig kjedelige greier, i hvertfall om man ikke en gang får ha med seg partneren).

[Gjest Gjest]

(Bryllup er jo stort sett fryktelig kjedelige greier, i hvertfall om man ikke en gang får ha med seg partneren).

Nettopp!!

Så hvorfor mange av brudene her inne mener at en invitasjon til deres bryllup er en gave fra himmelen for alle de utvalgte som får den, er en gåte.

[Gjest Pax]

Poenget med å dra opp en tre år gammel tråd er...?

[gjest*ts*]

Pax: No er det emnet som blir diskutert, ikkje den spesifikke saka i starten, vi veit at dette er lenge sidan, men emnet er interessant for alle og alltid trur eg

Wadjet: Takk! Godt å sjå at det finst andre som ikkje finn bryllup fantastisk! Eg har sagt neitakk til 3 berre for i sommar... Bør kanskje kutte ned på omgangskretsen nåken år, til alle er gift?

[Possibly]

Jeg er ingen pyntedame, så nei - jeg har ikke nødvendigvis en kjole som passer hengende i skapet. Sånn sett er det enklere for mannfolkene.

Nå er det vel ikke nødvendivis sånn at vi som har en 5 år gammel kjole hengende i skapet er "pyntedamer".

Og jeg syns nå det er litt stusslig å gi én spisekniv i bryllupsgave, som er omtrent det man får for et par hundre kroner.

Dessuten skal jeg ha rimelig flaks for at et bryllup arrangeres her jeg bor, da de fleste gifter seg på hjemstedet til en av partene, ergo må jeg også ut med reise og opphold.

Så jo, det blir mye penger å svi av, noe jeg ikke gidder dersom jeg ikke i det minste har samboeren min med meg. (Bryllup er jo stort sett fryktelig kjedelige greier, i hvertfall om man ikke en gang får ha med seg partneren).

Enig i det. Hvis det er snakk om å dra til en annen kant av landet, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde giddet å gjøre det uten samboeren min, ihvertfall ikke hvis jeg hadde dårlig tid/råd.

[Gjest Gjest_tittin_*]

Dette er vel igrunn et tema som kunne blitt diskutert i det vide og det brede til ungene våre fortsatte om 20 år.. Alt ettersom hvor gammel man er, hvor man bor, hva man er vant til, og individuelle meninger og situasjoner.

Men jeg må bare si at jeg har opplevd et par ganger å bli bedt i dåp og familiebursdag alene, eller med beskjed om at "du er hjertelig velkommen".

I dåpen gikk det på plassen og at de ikke hadde truffet han (fikk jeg vite ad omveier..), men den gangen bodde min kjære og jeg fra hverandre, og så hverandre kun i helgene, og da takket jeg nei, jeg var ikke villig til å ofre en hel søndag fra han når vi hadde så få dager fra før av... Og jeg må bare innrømme at jeg ble fornærmet for at han ikke ble invitert, og at jeg ikke fikk vite av noen grunn, vi hadde allerede vært sammen i 6 måneder og planla å flytte inn sammen. Kan godt hende de ble fornærmet over at jeg ikke kom, men slik jeg så det hadde vi ikke så mye kontakt at de visste om flytteplanene (tydeligvis..), og da var nok ikke mitt nærvære det viktigste for dagen.

Vi kjøpte en flott gave til dåpsbarnet, og skrev et fint kort med både meg og min kjæres navn på.

Ang familiebursdagen ble jeg rett og slett sur (skjult såret, kan man vel si), uten at jeg ga inntrykk av det. Da var jeg allerede samboer, og følte at min utvidede familie (søskenbarn etc), mildt sagt blåste i at jeg hadde blitt samboer, og ikke anerkjente min bedre halvdel som del av familien.

Etter å ha pratet med min mor, bestemte jeg meg for å sende melding om at VI dessverre ikke kunne komme...

I bryllup synes jeg at lengre forhold skal anerkjennes som følge, samme med ringforlovede og samboere. Dette så sant dette er et kjent fakta (kjent nært forestående ved utsendelse av invitasjon..).

Jeg satte stor pris på å bli invitert i bryllup med min kjære til hans kusine, selv om jeg ikke hadde møtt brudeparet før selve dagen...

Og man kan ærlig talt skaffe seg barnevakt den dagen!!!

OG man må godta at noen gjester ikke har råd til å reise langt/booke hotell etc. Kanskje brudeparet kan være behjelpelige med skaffe/informere om billig overnatting/transport hvis de er godt kjent på stedet bryllupet skal stå?

Og gjestene må godta at noen vil ha bryllup langt unna/servere spesiell mat/be uten barn osv.

Slik jeg ser det kan da dette ikke være så forbanna vanskelig?

[Possibly]

Slik jeg ser det kan da dette ikke være så forbanna vanskelig?

Jo, jeg synes innlegget ditt var ganske vanskelig.

Det er så enkelt som så: Brudeparet bestemmer hvordan de vil ha bryllupet sitt, og de bestemmer også hvem de vil invitere. De som blir invitert bestemmer om de vil komme eller ikke. Liker du ikke at du er invitert uten din kjære, så hold deg hjemme!

Men personlig synes jeg det er litt rart å holde seg hjemme fra en barnedåp fordi du heller ville være sammen med kjæresten. Det finnes uendelig mange helger du kan være sammen med kjæresten, men den dåpen skjer jo bare en gang.

[Gjest Gjest_tittin_*]

Jo, jeg synes innlegget ditt var ganske vanskelig.

Det er så enkelt som så: Brudeparet bestemmer hvordan de vil ha bryllupet sitt, og de bestemmer også hvem de vil invitere. De som blir invitert bestemmer om de vil komme eller ikke. Liker du ikke at du er invitert uten din kjære, så hold deg hjemme!

Men personlig synes jeg det er litt rart å holde seg hjemme fra en barnedåp fordi du heller ville være sammen med kjæresten. Det finnes uendelig mange helger du kan være sammen med kjæresten, men den dåpen skjer jo bare en gang.

Ja, var vel egentlig det jeg mente også, at brudeparet bestemmer! Denne regelen synes jeg faktisk gjelder ang foreldre som MÅ be div tanter og onkler, at hvis bruden/brudgommens foreldre har "pliktgjester", får de betale for den..

Du synes kanskje det er rart å prioritere slik, men det var det eneste riktige for meg, og som jeg skrev under, så hadde vi ikke så mye kontakt at det gjorde noe, og jeg var nok igrunn et form for "pliktgjest"..

Kan hende at vi er eksepsjonellt oppslukt i hverandre, men jeg og forlovede satte alltid hverandre først i helgene... Bortsett fra kanskje en vakt på jobben i ny og ne...